Kan ikke VG lese sin egen avis?

Faksimile fra VG 4. januar.

I frykt for å snakke om sosial ulikhet, arbeidsliv og velferd maler heller VG opp et bilde av "den røde fare" som et speilbilde av høyreekstremisme. Høyresida kan ta debatten om de store spørsmålene og tape eller tåkelegge med skremselspropaganda slik VG gjør. 

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (135 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

I fredagens VG blei det trykt en notis fra NTB. Teksten er grei nok og viser til at Politiets Sikkerhetstjeneste har undersøkt en rekke folk fra høyreekstreme og ekstreme islamistiske miljøer i Norge. Det viser seg at de er ganske like. Artikkelen er ikke på mer enn 48 ord så den sier ikke stort mer enn hva jeg har skrevet her.

VG har klart imidlertid å kverne følgende overskrift ut av dette: «Studie: Stor likhet mellom ekstreme til høyre og venstre».

LES OGSÅ: Mediemanipulatoren

Faksimile fra VG 4. januar.

Kan ikke VG lese?
Vi står her overfor tre alternativer:
1) At VG tror islamisme er venstrevridd.
2) At VG i sin ideologiske omtåkethet på rein autopilot fremmer den idiotiske ideen om at ytre høyre og ytre venstre skulle være en slags tvillinger.
3) At VG ikke kan lese det som skal i egen avis.

Hvor mye godvilje jeg enn legger til er det plent umulig å lande på noe annet enn alternativ 2). En kjapp titt på avisas dekning bør gi et godt bilde av hvorfor. «populismen på ytre venstre eller høyrefløy som nå nærmer seg hverandre i foruroligende grad», skrives det i gårsdagens leder som også mener å vite at den såkalte venstrepopulismen er autoritær. I en leder fra 29. desember mener de å vite at «ytre høyre og ytre venstre, som tidligere holdt en skarpt skille på hvilke autoritære stater de svermet for, nå i økende grad samler seg om de samme regimene» og at et svermeri for Vladimir Putin er «tiltagende» på ytre venstre. Tidligere samme måned trykker VG en helsides kronikk om den såkalte hesteskoteorien — troen på at de politiske ytterkantene konvergerer mot hverandre. Artikkelforfatteren starter med å fortelle at teorien han skriver saken sin rundt — og VG virker å basere hele sin forståelse av noe annet enn det politiske sentrum på — ikke holder mål. De to som representerer ytre venstre i saken er en som sist jeg sjekka er medlem av KrF og en annen som meldte seg ut av Rødt for over 10 år sia før han sannsynligvis ville blitt pælma ut. Han har seinere uttalt at nasjonalisme er det viktigste politiske prosjektet og skriver for Resett.

LES OGSÅ av Joakim Møllersen: Media og ytre høyre — fødselshjelp og mikrofonstativ

En ideologisk kjepphest
Spesielt de to kommentatorene Hans Petter Sjøli og Astrid Meland maser veldig om at ytre venstre og ytre høyre har blitt så fryktelig like, men i det siste halve årets dekning kan jeg verken finne grunnlag for påstandene i deres kommentarer eller i nyhetsdekninga til VG, bortsett fra den nevnte hesteskosaken, at Carl I. Hagen (FrP) visstnok liker Putin nå og at Bjørgulv Braanen i Klassekampen ikke liker at nordmenn mistenkeliggjøres for å ville deeskalere spenninga med Russland. Det er altså den ideologiske kjepphesten som ris uten at tabloidavisa så mye som prøver å forklare leserne sine hvorfor de holder på med dette.

Retorisk funker dikotomien om ytre venstre/høyre, venstre-/høyrepopulisme eller venstre-/høyreekstrem som særdeles unøyaktige skjellsord og kategoriseringer av grupper de ikke liker, for så å kunne sette seg sjøl i posisjonen som den fornuftige og avbalanserte i midten. Men dette er langt i fra alt. Etter finanskrisa slo inn i 2008 har vi sett mer sosial nød, mer økonomisk usikkerhet og mer polarisering av politikken. Det er variasjoner fra land til land, men den generelle trenden er at ytre høyre har vokst, at den tradisjonelle høyresida aper etter ytre høyre når det kommer til rasistisk retorikk og politikk, og at disse to kreftene i stadig større grad samarbeider kun kort tid etter at ytre høyre var noe ingen ville ta i med ildtang.

LES OGSÅ: Den anstendige høyresidas død

Høyresida seg sjøl likest
VG har sjøl støtta den økonomiske politikken som har bragt oss dit vi er i dag. De har sjøl jobba iherdig for at ytre høyre skulle komme inn i regjeringskontorene ved valget i 2013 og for at de skulle forbli der ved valget i 2017. De har i tillegg gjort en stor innsats for at stemmer langt drøyere enn de vi har i regjering har blitt bragt ut til massene, for eksempel gjennom de rasistiske tegningene til Thomas Knarvik og publisering av Anders Behring Breivik-inspiratoren Peder «Fjordman» Nøstvoll Jensen.

At det er den øvrige høyresida som står nærmest ytre høyre er en selvfølge. Det ligger i navnet, det ligger i at politikken på de viktigste områdene — økonomi, arbeidsliv, velferd —  til forveksling er like, og om man ikke skulle være overbevist så samarbeider de og går sammen i regjering i land etter land, slik man gjør det i Norge på sjette året. Sånn har det alltid vært for høyresida, det er den økonomiske liberalismen som alltid prioriteres når det virkelig gjelder. Og når man er i økonomisk vanskelige tider kan tidligere standpunkter om åpne grenser, kvinners rettigheter, menneskeverd og menneskerettigheter lett fires på bare sponsorene og elitene fra eierklassen sikres fortsatt overskudd.

LES OGSÅ: VG fronter folkemordsideolog i debatt om apetegninger av innvandrere

Avledning og ansvarsfraskrivelse
Denne utvida antiekstremismen VG bedriver er en form for ansvarsfraskrivelse samtidig som det er ei avledning. Det er selvfølgelig beleilig å peke på noen særdeles marginale aktører som en gang har vært på venstresida for å forklare ytre høyres framvekst i stedet for å se seg sjøl i speilet. Det er også langt mer behagelig at leserne ledes på villspor ut i de politiske marginene for å finne svar på hvem som har skylda for et av dagens store politiske spørsmål framfor at blikket rettes mot de som har makt.

VG er ikke de første som har påstått å ha knekt koden for hvorfor ikke alle befinner se gi det politiske sentrum. Innafor akademia ser vi at mange i totalitarisme-, ekstremisme- og populismeforskning gjør det samme. Utgangspunktet er ofte at det må være noe galt med forskningsobjektene, de patologiseres. Ofte pekes det på at mennesker har falt utafor og at det derfor skapes kompanseringsbehov. Sleipe demagoger med lite flatterende psykiske særtrekk utnytter dette. Det pekes på overfladiske faktorer i metode eller hva man er mot som hevdes å være felles — det kan være vold, antielitisme, «illiberalisme», mistillit til sentrale institusjoner — men dette sier vanligvis svært lite. At man aksepterer vold som metode trenger ikke bety mer enn at man ikke er pasifist, at man er antielitistisk og «illiberal» er reine nødvendigheter for eihver gruppering langt nok fra sentrum, og hadde man hatt tillit til media og staten så ville man vel heller ikke tenkt at det var behov for så mye endring.

En del av det problematiske innafor akademia jeg har pekt på er knytta opp mot politiets overvåkning og militærets etterretning. Vi har en forsker som Jakob Ravndal som gjentatte ganger, uten rot i virkeligheten, har påstått at «i Norge er venstreekstreme mer voldelige enn høyreekstreme». Akademikere som Øystein Sørensen, Nik. Brandal og Bernt Hagtvedt, sammen med kvasiakademikere som Bård Larsen og Nina Witoszek prøver så godt de bare kan å skremme folk til å tro at en dødelig rød fare står på dørkarmen.

LES OGSÅ: Hvem begår politisk vold i Norge?

Et mer fornuftig PST
Nå virker det faktisk som at PST har tatt noen steg i fornuftens retning når de sier at det de kaller venstreekstreme først og fremst er et ordensproblem, mens det eksisterer et terrorpotensial lengst til høyre og blant islamistene. Underlig er det at deres venner i politiet da gang på gang skaper farlige situasjoner ved å la nazister fra terrorgruppa Den nordiske motstandsbevegelsen herje fritt i gatene, mens de aksjonerer mot antirasister. Dette gir også mediene nye muligheter for å fortsette med sin oppmaling av dette som to likegode sider; den ene som ønsker folkemord og den andre som ønsker likeverd — den ene som har begått gjentatte terroraksjoner og den andre som ønsker å stoppe terrorbevegelsen om det så måtte være med vold.

Nå har altså PST kommet fram til at høyreekstremister er ganske like en annen type høyreekstremister, de ekstreme islamistene. Det er ikke spesielt overraskende, men likevel bra at PST også har funnet det ut. For både jihadister og høyreekstreme er utgruppene undermennesker som i ytterste konsekvens kan drepes. De har et arkaisk kvinnesyn. Medlemmene er ofte unge menn som har opplevd at de ikke har kunnet leve opp til samfunnets maskulinitetsidealer. Vold er ikke bare et middel som kan brukes om det må, det er et mål i seg sjøl. De har et bilde av et mytisk samfunn de skal returnere til. Kritikken av samfunnet er først og fremst moralsk og antimaterialistisk. Alt dette står i direkte motsetning til ytre venstre, voldelig eller ikke.

Forståelig frykt for venstresida
Det er imidlertid forståelig at PST, VG og andre representanter for eliten og det bestående er ekstra redde for ytre venstre. På en side kan man spørre seg hvorfor de skal være bekymra for mer demokrati, en sterkere fagbevegelse, mindre fattigdom og ei mer rettferdig fordeling, men det er ikke det dette handler om. Grunnen til at ytre høyre kan inviteres inn i varmen er den samme som at liberalismen kan akseptere det presumptivt illiberale. Når alt kommer til alt er det økonomien det handler om. Det er ikke bare FrP som kan aksepteres. I Brasil har høyresida, kapitalkreftene og media hjulpet en kandidat fram som har sagt han vil ha borgerkrig, vil sette militæret på opposisjonen, hyller tortur og torturister, mener Pinochet drepte for få, mener Brasils urbefolkning burde vært utrydda, og så videre. Det er nok mange på høyresida og i overklassen som ikke er helt komfortable med dette, men de støtta ham likevel. Grunnen var at de følte privilegiene sine trua av et moderat sosialdemokratisk parti.

På 1930-tallet var den revolusjonære venstresida langt sterkere. Den gangen hjalp høyresida Hitler og Mussolini til makta. Det var langt fra en feil de begikk kun i Tyskland og Italia. Begge de to massemorderne blei hyllet av høyresida og overklassen, fra Aftenposten, via næringslivseliten, til den britiske kongefamilien. Høyresida og kapitalistklassen skapte et monster de ikke klarte å kontrollere. De visste godt at det var et monster, men trodde muligens de kunne styre det ved å holde tøylene hardt nok. Og det gikk jo godt for dem ei stund, samarbeidet mellom de rike og Hitler bar lenge frukter for begge parter.

Til og med når den mest ekstreme høyresida vinner makta får de fleste elitene beholde sine privilegier. Det er ikke tilfelle om den revolusjonære venstresida skulle få det som den ønsker. Ikke for media. Ikke for politiet. Ikke for kapitalistene. Sjøl ikke i politikken. For dem er det ytre venstre som er farligst, ikke i kroppslig forstand, men når det kommer til å beholde sine opphøyde posisjoner.

LES OGSÅ om Jeremy Corbyn: Media: Elefanten i rommet

Politikken man ikke vil snakke om
Når VG & co. fremmer ideen om at venstrepopulister, ytre venstre og venstreekstremister er et slags speilbilde av sine motparter på høyresida gjør det at de slipper å forholde seg til politikken deres. Vi vet at VG ikke har noe problem med å gi rikelig med spalteplass til høyreekstremisters tanker. De var med på å gjøre Max Hermansen — som fremma den lite originale ideen om en ny jødeparagraf — til et av de store medienavnene i 2015. I likhet med islamistekstremisten Mohyeldeen Mohammad fikk han en hel time til å legge ut i det vide og det breie i et intervjue på VGTV. Hermansens største bragd er å samle 170 mennesker til demonstrasjon foran Stortinget. Såvidt jeg vet har aldri noen på venstresida fått tilsvarende oppmerksomhet og mulighet til reklamere for sitt politiske prosjekt i landets største tabloidavis på samme måte og i alle fall ikke basert på en så laber mobilisering.

Antall treff på søkeord «Corbyn» i mediesøketjenesten Retriever.

Sjøl om VG alltid har vært komfortable med figurer som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, har man likevel stått fast på sitt høyrestandpunkt. Nå styrkes imidlertid venstresida til venstre for det sosialdemokratiet som forma seg på 1980-tallet og nå sliter i flere land i Europa. I Norge ligger Rødt over sperregrensa på meningsmålinger, Portugal har ei samlingsregjering hvor kommunistpartiet inngår, et marxistisk parti slår seg opp i Belgia, radikale demokrater velges inn i USA, men viktigst av alt er det at man i Storbritannia på rekordkort tid har bygd en massebevegelse rundt Labour som står på terskelen av regjeringsmakt.

Det er også derfor VG knapt skriver om Corbyn annet enn i advarende ordelag fra kommentatorplass, i skandaleoppslag og i brexit-sammenheng. Corbyn er ingen demagog og han har ingenting til felles med ytre høyre. Det er klart for enhver som observerer ham og det har sannsynligvis også VG bitt seg merke i. Han er derimot populær fordi han snakker til behovene og ønskene til de millioner av menneskene i Storbritannia som virkelig sliter.

I meningsmålinger i Norge og andre land i verden viser det seg at befolkninga står langt til venstre for politikken som praktiseres. Folk vil ha universelle velferdstjenester, mindre økonomisk ulikhet, jobbtrygghet og er villige til å betale mer skatt for å få det. Dette er de store spørsmålene og det er vinnersaker for venstresida. Da kan høyresida enten ta den debatten og tape, eller de kan gjøre som VG å tåkelegge med skremselspropaganda og late som disse spørsmålene ikke eksisterer.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.