Et tilpasset utdrag fra boka ‘Spain in Our Hearts: Americans in the Spanish Civil War, 1936-1939’ av: Adam Hochschild, først publisert på Tom Dispatch. Oversatt til norsk av Jenny Dahl Bakken. Introduksjon av Joakim Møllersen.
Som 15-åring dro Torkild Rieber fra Voss ut på havet og ut i den store verden. Han skulle ende opp som direktør for Texaco hvor han ikke bare brøyt amerikansk lovgivning ved å handle med regimene til Francisco Franco, Benito Mussolini og Adolf Hitler, men også ga rikelig med kreditt til deres morderiske krigsmaskineri.
Rieber møtte Herman Göring i 1940 og fikk en beskjed fra Adolf Hitler (som han aldri traff) som han skulle overlevere til USAs president Roosevelt for å få sistnevnte til å støtte en europeisk sammenslutning med nazi-Tyskland i spissen.
«Førerens anti-semittisme var en smule overdrevet, men (…) han var akkurat den typen sterke, anti-kommunistiske lederen man kunne gjøre forretninger med» parafraserer Adam Hochschild den norsk-amerikanske forretningsmannen i teksten som følger. I det viser han en svært viktig komponent i den ideologiske enigheten mellom fascistene og den øvrige høyresida. En enighet som gjorde at Aftenposten og Unge Høire kunne støtte Hitler, selv etter krystallnatten. Den gjorde at Time Magazine kunne kåre ham til årets person i 1938, to år etter at Rieber prydet forsiden, og at den britiske kongefamilien kunne lære barna sine nazihilsen. Det er sannsynligvis denne som også gjorde at Rieber i mars 1940, ikke lenge før Norge ble invadert, ble hedret med St. Olavs orden som ridder av første klasse, på tross av at han da var en avslørt nazikollaboratør.
At noen av de som tjente nazismen mest og samtidig tjente mest på nazisme heller fikk gevinst enn straff er dessverre også alt for typisk. Erling Borgens strålende dokumentar, Hakekorsets profitører, viser hvordan de rikeste slapp unna straff og kunne fortsette i toppen av næringslivet og embedsverket, akkurat slik Rieber gjorde.
Det har blitt skrevet mye om nordmenn som ble nazister og dro til østfronten for å kjempe. Kommunistene, de som ga mest i kampen mot den nazistiske okkupasjonen av Norge, blei belønnet med et liv som fiender av staten under ulovlig politisk overvåkning. De som søkte penger og makt, og lyktes, har derimot for det meste blitt forbigått i stillhet. Hvordan de skodde seg på andres død og lidelse har blitt kostet under teppet. Det er kanskje derfor historien som følger om Torkild Rieber er så lite kjent.
LES OGSÅ: Fascismens framvekst i Europa: — Et resultat av elitenes politikk
Oljemannen som elsket dikatorer
«Handelsreisende har ikke noe land», skrev Thomas Jefferson i 1814. «Selv flekken de står på til enhver tid, vil aldri ha den samme tiltrekningskraften som et sted hvor de kan tjene penger.» Den tidligere presidenten siktet til måten de nyengelske handelsmenn og skipseiere, i frykt for at de ville miste den lukrative transatlantiske handelen, snodde seg unna å gå til krig for landet i 1812.
I dag, med stedene der «handelsmenn» kan tjene penger spredt utover hele verden, er det enda mindre sjanse for at selskaper føler en særskilt lojalitet til noe land. Noen av dem har funnet det lønnsomt å flagge ut til utenlandske skatteparadiser. Gigantiske multinasjonale selskaper, noen ganger med årlige omsetninger som overgår de samlede nasjonalbudsjettene til flere dusin av verdens fattigere land, har ofte mer makt enn nasjonale myndigheter, mens direktørene deres har en type politisk innflytelse presidenter bare kan drømme om.
Ingen selskaper har vært mer aggressive når det gjelder å presse fram sin egen utenrikskurs som de store oljeselskapene. Med virksomhet over hele verden, er det de – og ikke selskapene som prøver å beskatte eller regulere dem – som i stor grad bestemmer hvem de driver virksomhet med, og hvordan. I sin jakt på jakt på olje i det anarkiske Nildeltaet, ga for eksempel oljeselskapet ExxonMobil den nigerianske hæren båter, rekrutterte og ga utstyr til deler av landets militære, mens det lokale politiet gikk med selskapets logo, en rød flyvende hest, på uniformen. Alt dette ifølge journalist Steve Coll. Jane Mayers nye bok «Dark Money», som handler om hvordan de to brødrene og oljemagnatene Charles og David Koch brukte hundrevis av millioner dollar på å kjøpe det republikanske partiet og USAs demokratiske politikk, gir et levende innblikk i måten deres far Fred startet opp energivirksomheten de skulle arve. Det var en klassisk studie i å ikke la «tilknytninger» stå i veien for profitt. Fred hadde ingen problemer med å sette opp oljeinstallasjoner for den sovjetiske diktatoren Josef Stalin før USA anerkjente Sovjetunionen i 1933, for deretter å hjelpe Adolf Hitler med å bygge en av Tysklands største oljeraffinerier, som siden skulle produsere bensin til det tyske luftvåpenet, Luftwaffe.
Denne stygge fortellinga er nå en del av den nedskrevne historie, takket være Mayer. Fortellingen om en annen amerikansk oljebaron på 1930-tallet, som i det stilte ga en hjelpende hånd til en annen diktator, har derimot gått nesten ubemerket hen. I en verden som vår, hvor de store oljebedriftene har blitt mektige aktører og selskapet hans, Texaco, ble en del av gigantselskapet Chevron, er det en fortelling vi kan lære av. Han bidro til å stake ut kursen for en krig som skulle ende med å forme vår verden i årtier framover.
LES OGSÅ: 40 år med åpne sår — Franco er død, men straffefriheten fortsetter
Oljeimperiet med hodeskallemerke
Fra begynnelsen i 1936 til den endte i 1939, omtrent 400.000 tapte menneskeliv senere, var hele verdens øyne rettet mot den spanske borgerkrigen. For dem som ikke lengre husker hva som skjedde, her er en rask oversikt: En gjeng med høyrevridde offiserer som kalte seg selv nasjonalister, med en hensynsløs ung general kalt Fransisco Franco i spissen, gjorde opprør mot den valgte, spanske regjeringa. De kjempet med en brutalitet som snart skulle bli mye vanligere og etterhvert global. Aviser fra hele verden rapporterte om den dødelige hjelpen Franco fikk fra nazi-Tyskland og det fascistiske Italia. Skvadroner med fly på utlån fra Adolf Hitler bombet, på sitt mest beryktede oppdrag, byen Guernica og jevnet med jorda hele nabolag i Madrid og Barcelona. Tusenvis av sivile ble drept, noe som var sjokkerende og nytt i krig på den tida.
Før krigen var slutt, hadde Italias fascistiske diktator Benito Mussolini sendt 80.000 italienske tropper for å kjempe for nasjonalistene. Hitler og Mussolini utstyrte dem med våpen som varierte fra det nyeste innen tanks og artilleri til ubåter. I skyggen av dette, ble en annen av Francos viktigste allierte oversett av verdenspressen: En mann som hverken bodde i Berlin eller Roma. Med en globus på pulten og nedtrekkskart på veggen i sitt elegante kontor, kunne han bli funnet høyt oppe i den ikoniske Chrysler-bygningen i hjertet av New York.
Ikke én av de hundrevis av utenlandske korrespondentene som dekket bomingen av Madrid, så opp på de truende V-formede formasjonene av Hitlers jagefly og tenkte: Hvem har produsert drivstoffet som brukes i dem? Oljemannen som sto for det drivstoffet ville vise seg å bli den beste amerikanske vennen en fascistisk diktator kan ha. Han ville forsyne nasjonalistene, ikke bare med olje, men også med en skjult pengeusidie, en sjenerøs og fleksibel kredittlinje og en strøm av strategisk informasjon.
Torkild Rieber var en mann med tønneformet kropp og et hardt ansikt, en mann hvis tilstedeværelse dominerte i enhver situasjon. På elegante samlingssteder som New Yorks «21 Club», hvor en hamburger- og eggerett var oppkalt etter ham, forhekset han lytterne med historier om sin brokete fortid. Rieber var født i Norge, og dro til sjøs i en alder av 15 år som en dekksarbeider på en fullrigger som brukte seks måneder fra Europa og rundt Kapp Horn til San Fransisco. I løpet av de neste to årene mønstret han på skip som fraktet kontraktsarbeidere fra Calcutta, India, til sukkerplantasjene i britisk Vestindia. I sitt dype, alvorlige stemmeleie fortalte Rieber resten av livet sitt historier om å klatre opp på nokken for å fire seilene høyt over et rullende, stormende dekk, og å ri av atlantiske orkaner med en skisplast av desperat sjøsyke indiske arbeidere. Når han mange år senere gikk i land igjen, valgte han likevel å kle seg som noe helt annet enn en sjømann: Han likte å gå i dress når han dro ut for å spise på «21», eller andre steder, fordi, som han sa: «det er måten britene styrte kolonien i Calcutta på.»
I en alder av 22 år, etter å ha overlevd et knivangrep av en full skipskollega, ble han naturalisert som en amerikansk borger og kaptein på en oljetanker. Siden den gang kalte vennene hans ham alltid «Cap». Oljetankeren han kommanderte ble senere kjøpt av et selskap kalt Texas Company, bedre kjent under bensinstasjonmerkevarenavnet sitt, Texaco. Det var da han innså at i oljebransjen var de store pengene å tjene på land, ikke til sjøs. Ettersom selskapet utvidet og den røde Texaco-stjerna med en grønn «T» spredte seg til bensinstasjoner over hele verden, giftet han seg med sjefens sekretær og klatret på selskapets rangstige, helt til han i 1935 ble direktør.
«Han klarer ikke å sitte ved en skrivepult», skrev en fascinert reporter fra magasinet Life, som besøkte ham i New York-hovedkvarteret til Texaco. «Han hopper opp og ned, fikler og spretter opp for å vandre rundt på gulvet som om det var et dekksgulv. Han er konstant rastløs, og rastløsheten strekker seg verden rundt. Han kan ikke forbli lenge på ett kontror eller i én by eller på ett kontinent.» Lifes søstermagasin, Time, var ikke mindre mottakelige for hans røffe sjarm. De kalte ham en sta bedriftshøvding med stålvilje, en mann med «evnen til å ta gode avgjørelser, en kommandør, og drivkraften til en trippel-ekspanderende dampmotor.»
På denne tiden hadde Texaco et rykte som det tøffeste og mest aggressive av de store oljeselskapene; grunnleggeren, som var den som opprinnelig ansatte Rieber, flagget over kontorbygget sitt med dødningsskalleflagg. «Hvis jeg var i ferd med å dø på en Texaco-stasjon», skal en høystående ansatt i Shell en gang ha sagt, «ville jeg bedt om å bli dratt over på den andre siden av veien.»
Rieber albuet vei for selskapet inn i oljefelter verden rundt, og lagde avtaler med lokale ledere. I Colombia reiste en hel by seg, en by kalt Petrolea, midt i området på størrelse med Rhode Island hvor Texaco hadde vunnet drillerettighetene. Å pumpe oljen inn til en havn hvor tankere kunne plukke den opp, betydde å bygge en rørledning på mer enn 42 mil som strakte seg gjennom Andes-fjellene ved Captain Rieber Pass.
Under de brede skuldrene, det kraftige håndtrykket, sjømannsbanningen og rett fra dekksgulvet-personligheten, lå noe langt mørkere. Selv om han ikke var spesielt anti-semittisk sett fra tidens standard – han ville sagt at «noen av mine beste venner er helsikes jøder, som Bernie Gimbel og Solomon Guggenheim» – så beundret han Adolf Hitler.
«Han syns alltid det var mye bedre å forhandle med autokratier enn demokratier,» forteller en av vennene hans. «Han sa at med en autokrat, trenger du i grunn bare å bestikke ham én gang. Med demokratier må du gjøre det igjen og igjen.
LES OGSÅ: Hva er høyre med høyreekstremismen
Francos bankmann
I 1935 signerte den spanske republikken en kontrakt med Riebers Texaco, en kontrakt som gjorde selskapet til republikkens hovedleverandør av olje. Følgende år, etter at Franco og hans allierte forsøkte statskupp, endret Rieber kurs og satset alt på dem. Han visste at militære kjøretøy, tanks og fly ikke bare trengte drivstoff, men en hel rekke motoroljer og andre oljeprodukter. Texaco-direktøren beordret raskt en forsyning ved den franske havna i Bordeaux til å lastes over i en av selskapets tankere og sendes til hardt pressede nasjonalistene. Det var en gest som Franco aldri skulle glemme.
Fra nasjonalistisk hold kom det beskjeder om at selv om de hadde et umiddelbart behov for Texacos olje til militæret sitt, hadde de svært lite penger. Rieber svarte straks med et telegram – «Ikke tenk på betaling» — et telegram som raskt ble legandarisk i diktatorens indre sirkler. Ikke overraskende ble han raskt etter dette invitert til Burgos, hovedkontoret for det nasjonalistiske opprører, hvor han uten om og men gikk med på å kutte drivstoffleveringer til republikken, samtidig som han garanterte Franco all den olje han måtte behøve.
Få tenkte overhodet på hvor Francos store forsyninger av olje kom fra. Ikke en eneste artikkel om temaet, i en tid der den spanske borgerkrigen var forsidenytt nesten daglig, dukket opp i amerikanske aviser. Spørsmålet burde ha vært åpenbart, ettersom mer enn 60 prosent av olja som gikk til begge sider i den bitre konflikten, gikk med til de allierte og Tyskland og Italia var ute av stand til å tilby Franco noe olje, ettersom begge land var oljeimportører. Den amerikanske nøytralitetslovgivningen på den tiden gjorde vanskelig for amerikanske selskaper å selge selv ikke-militære varer til et land i krig, og loven utgjorde i tillegg to store hindre for Francos nasjonalister: Loven forbød slike varer fra å fraktes i amerikanske skip – og nasjonalistene hadde ingen tankere. I tillegg var det ulovlig å gi kreditt til et land i krig – og nasjonalistene hadde lite penger. Spanias gullreserver var i hendene på Republikken.
Det tok ikke lang tid for amerikanske tollmyndigheter å oppdage at Texaco-tankere brøt loven. De forlot selskapets terminal Port Arthur i Texas, med varedeklarasjoner som oppga destinasjonen deres som Antwerpen, Rotterdam eller Amsterdam. Ute i åpent hav ville kapteinene åpne forseglede ordre, som omdirigerte dem til havner i det nasjonalistiske Spania. Rieber brøt også loven på et annet vis – ved å utstede kreditt til en regjering i krig. På papiret varte kreditten i 90 dager (svært rause vilkår for datidens oljeindustri å være). De reelle vilkårene var langt mer sjenerøse. Som en nasjonalistisk oljebyråkrat senere forklarte; «vi betale det vi kunne når vi kunne.» I praksis hadde direktøren i et amerikansk oljeselskap blitt Francos bankmann. Uten at amerikanske myndigheter visste det, fungerte Texaco også som innkjøper når nasjonalistene trengte oljeprodukter selskapet ikke allerede eide.
Rieber ble forhørt av FBI-agenter om oljetankerne, men president Franklin D. Roosevelt ønsket ikke å bli dratt inn i den spanske borgerkrigen på noen måte, heller ikke ved å forfølge et så åpenbart brudd på amerikansk lov. I stedet fikk ikke Texaco mer enn en dask på lanken, de endte til slutt med å betale 22.000 dollar i bot for å utstede kreditt til en krigsaggressor. Flere år senere, når oljeselskaper begynte å utstede kredittkort til kunder, begynte en intern vits å spre seg i oljeindustrien: Hvem ga Texaco sitt første kredittkortet til? Francisco Franco.
LES OGSÅ: 18 sanger mot fascisme
Hvordan senke en republikk
President Roosevelt fortsatte å tviholde på en nøytralitet overfor den spanske borgerkrigen, en nøytralitet han senere skulle angre på. Texaco derimot, gikk i stedet til krig.
I de senere år, i arkivene til nasjonalistenes oljemonopol, fant en spansk akademiker, Guillem Martínez Molinos, noe interessant. Ikke bare sendte Texaco olje til Franco ulovlig, men den oljen ble priset som om det var nasjonalistene selv som hadde fraktet den, ikke selskapets egne oljetankere.
Det var heller ikke slutten på Riebers gaver. Mussolini hadde plassert italienske ubåter i Middelhavet for å angripe skip som fraktet forsyninger til det republikanske Spania. Franco hadde sine egne båter, og også skip, som bidro til dette. Kommandører som beordret disse ubåtene, jagerflyene, og overflateskip var alltid mistenkelig godt informert om reisene oljetankerne til den spanske repulikken foretok seg. Disse var selvsagt et viktig mål for nasjonalistene, og i løpet av krigen ble minst 29 av dem enten senket, ødelagt eller tatt til fange. Risikoen ble så stor at forsikringspremiene for oljetankere i Middelhavet firedoblet seg i løpet av sommeren 1937. En av grunnene til at middelhavsfarvannene ble så farlige, var at nasjonalistene hadde tilgang til Texacos store internasjonale maritime informasjonsnettverk.
Selskapet hadde kontorer og salgsagenter over hele verden. Takket være Rieber, begynte selskapets Paris-kontor å samle inn informasjon fra havnebyer om oljetankere med kurs for den spanske republikken. Riebers Paris-kontakt, William M. Brewster, koordinerte informasjonsflyten og ga dataen han mottok fra London, Istanbul, Marseille og andre byer videre til nasjonalistene. Brewsters beskjeder listet ofte opp mengden og typen drivstoff en tanker fraktet og hvor mye det hadde kostet for kjøperen, informasjon som hjalp nasjonalistene med å anslå republikanernes forsyninger og økonomi. Brewsters sendte ved anledning også videre nyttig informasjon om potensielle mål til glede for pilotene i bombefly eller ubåtkapteiner.
2. juli 1937 sendte han for eksempel et telegram til sjefen for nasjonalistenes oljemonopol om skipet S. S. Campoamor, en republikansk oljetanker en Texaco-agent hadde observert i Le Verdon, en fransk havn nær Bordeaux. Den hadde dekket over navnet og skipssidene med svart maling, og forberedte seg på å seile under britisk flagg. Skipet hadde allerede forsøkt å forlate havna to ganger, men returnerte etter rapporter om nasjonalistiske skip og ubåter som ventet i farvannene ved Santander, den republikanske havna der skipet skulle levere sin last på 10.000 tonn med flybensin. Informasjonen om at skipet hadde blitt malt om og seilte under nytt flagg ville være nyttig for kapteinene på de nasjonalistiske skipene. Det skulle likevel vise seg at en enda mer verdifull bit informasjon var inkludert i Brewsters beskjed: Store deler av skipsmannskapet gikk i land «omtrent hver kveld». Fire dager senere, mens mange i mannskapet var på et dansearrangement i land, ble Campoamor bordet nær midnatt av bevæpnede nasjonalister. De silte skipet raskt til en havn som ble holdt av Franco.
Rieber dro til det nasjonalistiske Spania to ganger i løpet av krigen, ved en anledning fikk han en VIP-omvisning på frontlinjene ved Madrid. Innen april 1939 hadde Franco vunnet krigen og Rieber ble forsikret om at investeringene han hadde gjort ville lønne seg, og det stort. Texaco ville omsider få pengene for de store mengdene drivstoff de hadde skjenket Francos menn på kreditt. Totalt solgte Rieber olje verdt minst 20 millioner dollar i løpet av krigen, noe som tilsvarer mer enn 325 millioner dollar i dag. Texacos tankere tok i alt 225 turer til Spania, og skip selskapet leide tok i tillegg 156 turer. Franco skulle senere gi Rieber Storkorset av Isabella den katolskes orden, en av Spanias høyeste æresbevilgninger.
Texaco fortsatte å utforme sin egen utenrikspolitikk etter at den spanske krigen endte. Selv etter at Tyskland hadde gått til krig mot Storbritannia og Frankrike i september 1939, gjorde ikke Rieber noen forsøk på å skjule sin entusiasme for Hitler. Han vitset tidvis med venner om at han syns Førerens anti-semittisme var en smule overdrevet, men at han var akkurat den typen sterke, anti-kommunistiske lederen man kunne gjøre forretninger med. Noe Rieber gjorde, med glede: Han solgte Texaco-olje til nazistene, bestilte oljetankere fra Hamburgs skipsverft og reiste til Tyskland etter den polske blitzkriegen så Hermann Göring kunne ta ham med på en tur fra luften til de viktigste industrielle stedene til nazistene. På turen tilbrakte han en uke på Luftwaffe-kommandørens landsted, Carinhall, som snart skulle bli dekorert med kunstskatter stjålet fra hele Europa.
Etterhvert fikk Riebers forkjærlighet for diktatorer ham i trøbbel. I 1940 ble det avslørt blant annet at flere av tyskerne han hadde ansatt, var nazispioner som brukte Texacos internkommunikasjon til å formidle etterretningsinformasjon til Berlin. Rieber mistet jobben, men takket være Franco klarte den forkastede mogulen å komme seg på beina igjen: Diktatoren gjorde ham til den eneste amerikanske kjøperen av oljeselskapet til Spanias myndigheter. Deretter hadde han en rekke godt betalte posisjoner og direktørstillinger i olje- og skipsbyggingsdustrien og døde som en rik mann i 1968, i en alder av 86.
Rieber er forlengst glemt, men vi lever fortsatt i verdenen han hadde en sterk rolle i å forme. Texacos olje hjalp Franco med å vinne den spanske borgerkrigen, noe som sikret at de deretter var i en posisjon til å hjelpe nazistene i den mer omfattende krigen som fulgte. Et ukjent antall amerikanske sjøfolk mistet livet takket være de 21 tyske ubåtene med base langs Spanias atlanterhavskyst. 45.000 spanjoler meldte seg som frivillige til Hitlers hær og luftstyrke, og Spania bidro med en essensiell strøm av stragetiske mineraler til den tyske krigsindustrien. I USA, trekvart århundre senere, er velfødde klimaskeptikere og det store politiske nettverket tilknyttet Koch-brødrene et vitnesbyrd for oljeindustriens varige makt.
