En reise i rasisme og arroganse: Norske leiesoldater og journalister på tokt i Kongo

Stillbilde fra NRK-programmet Lindmo hvor Joshua French var gjest.

Det var ikke bare Moland og French' framferd, men også medias behandling av saken som avslørte et kolonialistisk syn på Kongo og Afrika. Boka "Maskespillet i Kongo" avslører norsk rasisme, uvitenhet og arroganse.

Tore Linné Eriksen
About Tore Linné Eriksen (10 Articles)
Tore Linné Eriksen er faglitterær forfatter, historiker og professor emeritus ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

I norske massemedier i det siste tiåret er det ikke mye som kan måle seg med den oppmerksomheten som er viet leiesoldatene Joshua French og Tjostolv Moland. De blei begge dømt i 2009 for drap på Abedi Kasongo, som var deres sjåfør i Den demokratiske republikken Kongo, og aldri har norske myndigheter brukt så mye tid og penger på å få til en utlevering. Det er utgangspunktet for boka «Maskespillet i Kongo», som aller mest handler om Norge, rasisme og den blandingen av uvitenhet og arroganse som preget avisspalter, TV-ruter, podkaster og bøker. Det er ingen lystig lesning, og nettopp derfor har dette blitt ei viktig bok som utfordrer norsk sjølgodhet. Mye er fortsatt uavklart om hendingsforløpet i Kongo, noe bidragsyterne er fullt klar over, men etter min mening er de på trygg grunn når de saumfarer mediedekning, bøker, norske myndigheter og Joshua Frenchs velregistrerte omdømmebygging med et kritisk blikk.

Maskespillet i Kongo – Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende. Redaktør Marte Tveit. Sakprosa. Frekk Forlag 2020, 212 sider.

Halle Jørn Hanssen, tidligere NRK-korrespondent i Afrika og leder av Norsk Folkehjelp, er ildsjelen bak boka og forfatter av det mest omfattende kapitlet. Han har både hentet fram nye kilder og foretatt nærstudier av aviser og etermedier, og viser hvordan Joshua French nå tjener seg rik på turneer hvor han står fram som en uskyldig eventyrer med kristne verdier.

LES OGSÅ: Ei regjering for terrorister og fremmedkrigere

Ut fra dette materialet mener Hanssen at det stiger det fram ei dominerende fortelling: «Våre gutter» var på spennende tur i et grusomt land befolket av korrupte barbarer, og kanskje gjorde de noen uheldige valg. På denne måten blir det langt på vei underslått at de var erfarne og velutstyrte leiesoldater, at de hadde utført flere «skarpe oppdrag» i andre afrikanske land, og at de opptrådte under dekke av sin militær-ID fra Telemarksbataljonen. En ting er å arbeide for løslatelse fra et fengsel ingen unner noen å sitte i, men noe annet er å bidra til patriotisk hvitvasking istedenfor til etterforskning for mulige brudd på straffeloven. Etter Hanssens mening var det dette statsminister Erna Solberg gjorde på en pressekonferanse da French kom hjem på selveste 17. mai i 2017. Det blei ikke bedre da Anne Lindmo rullet ut den røde løperen i sitt underholdningsprogram.

«Maskespillet om Kongo» får tydelig fram hvor mye kunnskap om Kongo det egentlig finnes her til lands, ikke minst blant dem som har kongolesisk bakgrunn, men at få journalister mente de hadde behov for å lære noe i forkant. Derfor gjør det inntrykk når Irene Kinunda Afriyi, lærer og kulturarbeider i Bergen, skriver om hvordan massemedienes vinkling av Kongo har bidratt til å gjøre en vanskelig integrering enda vanskeligere. Honoratte Muhanzi, som er sentral i kvinnenettverk for innvandrere, følger opp med tilsvarende refleksjoner i sitt kapittel. 

Det ville utvilsomt gitt journalister mer forståelse om de på forhånd hadde tatt kontakt med Espen Wæhle, antropolog med feltarbeid nettopp i det området der de to leiesoldatene opererte, som i boka forteller om de mange norske offiserer, sjøfolk, leger, jurister og misjonærer som gjorde tjeneste under kong Leopold IIs terrorregime ved det forrige århundreskiftet. Leiesoldater i dagens Kongo føyer seg derfor inn i en lang tradisjon. Randi Solhjell og Madel Rosland har også mange år bak seg i Øst-Kongo, som henholdsvis antropolog og bistandsarbeider, og gjør det klart hvordan den ensidige oppmerksomheten om French og Moland skygget for innsikt i det kongolesiske samfunnet og dekning av konflikter og humanitær virksomhet.  

LES OGSÅ: USAs afrikanske kriger

Antropologene Sindre Bangstad og Bjørn Enge Bertelsen har sett nærmere på sjangeren «kongolitteratur» i kjølvannet av French/Moland-saka, og er slått av hvor mye som minner om den rasistiske nedvurderinga av afrikanere som blei brukt for å legitimere okkupasjon og kolonialisme. De finner mange fellestrekk i mediedekninga av «de andre», som ofte trer fram som grådige, primitive, rå og klovneaktige vesener med hatefulle blikk, og mener at dette er en tilnærming som også finnes i bøker skrevet av erfarne og prisbelønte journalister som Morten A. Strøknes og Fredrik Græsvik. Et sentralt bidrag kommer også fra Nikolaj Frobenius, som opprinnelig skulle skrive et filmmanus, men som trakk seg ut av prosjektet etter å ha møtt Joshua French i fengslet, og isteden ga ut den kritiske boka «Kongonotater». Ifølge Frobenius la leiesoldaten verken skjul på nostalgisk volds- og koloniromantisering eller forakt for det som omtales som den norske feministstaten, det flerkulturelle venstretyranniet og manglende krigerkultur i det norske forsvaret. Spørsmålet reises derfor: Burde ikke dette tankegodset, som gir skremmende assosiasjoner, ha fått en breiere plass i medienes dekning av denne saka?  

Kongo er også interessant fordi norsk innsats for å redde regnskog kunne ha gitt gode resultater, men samarbeidet etter 2009 utviklet seg ikke som planlagt. Det er i alle fall konklusjonen til Lars Løvold, antropolog og en nøkkelperson i Regnskogsfondet, som legger en stor del av ansvaret på skuldrene til Stoltenbergs regjering fram til 2015. Den kongolesiske naturviteren og miljøaktivisten Barthémely Boika Mahambi, som har fulgt denne historien på vegne av det kongolesiske sivilsamfunnet, trekker konklusjonen: To nordmenn myrder en fredelig borger, skogen måtte lide for det.  

Når «Maskespillet om Kongo» er blitt en så viktig utgivelse, skyldes det også sosialantropolog Thomas Hylland Eriksens presise, kraftfulle og utfordrende epilog. Han er ikke optimist, men har et trassig håp om boka vil bidra til kampen mot rasistisk grums. Måtte han få rett. 

PS: Det ryktes at denne boka, skrevet i regi av Fellesrådet for Afrika, har blitt avvist hos flere såkalte «kulturforlag». Men heldigvis har det vesle forlaget Frekk stilt opp. Det fortjener de honnør for.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*