Jeg var invitert til World Humanitarian Summit av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon for å representere ungdom fra Nord Europa og for å snakke om arbeidet til JustUnity i forebygging av ekstremisme i Norge. Vi har jo vært med på å skrive ungdommens globale handlingsplan for forebygging av ekstremisme som ble vedtatt i september 2015 i New York, og vi var med på utarbeidelsen av resolusjon 2250 på ungdom, fred og sikkerhet som ble vedtatt i FNs sikkerhetsråd på slutten av 2015. Vi har også vært med på å gi innspill til FN sin handlingsplan for å forebygge voldelig ekstremisme som ble offentliggjort i begynnelsen av 2016. Derfor var det også naturlig at vi ble invitert til denne konferansen for å fortelle om prosessene og hvilken rolle ungdom kan spille i fortsettelsen både av resolusjonen i sikkerhetsrådet, men enda viktigere i det daglige arbeidet i sine respektive organisasjoner og land.
LES OGSÅ: Åpent brev til Yousef Assidiq
Kritiserte Erdogan
Jeg var i Istanbul fra 20. mai, til 25. mai og jobbet fra 05:30 – 01:30 hver dag med møter, workshop, paneldiskusjoner og fremlegg i plenum. Et arbeid jeg faktisk er ganske stolt av.
Da jeg skrev at Tyrkia var et flott land på min private profil på Facebook så var det en personlig betrakning av landet. Det var fine resturanter, fine moskeer og det var generelt vakkert i Istanbul der jeg var, og jeg sa også at tyrkere er et flott folk. Da snakket jeg om alle, også de kurderne som bor i Tyrkia. Det var altså ikke en politisk uttalelse om at Tyrkia som land er en modell for demokrati, ytringsfrihet og hvordan konflikter bør løses. Noe jeg også påpekte i diskusjonen som oppsto.
Det stemmer at jeg var på lunsj med Edrogan sammen med alle de andre ungdomsdelegatene i FN. Vi brukte den lunsjen blant annet til å kritisere Tyrkia for sin politikk. Jeg selv kom med en ganske kraftig beskyldning om at Tyrkia i lang tid hadde åpne grenser med Syria der fremmedkrigere til IS gikk i fri flyt begge veier og at det fantes butikker i grensebyene som solgte uniformer til de ulike ekstremistgruppene. Jeg sa også at det ikke virket som Tyrkia brydde seg stort om konflikten så lenge kurderne og IS slåss mot hverandre. To grupper som Tyrkia har hatt et problematisk forhold til. Det var først da IS utførte angrep i Tyrkia at de engasjerte seg i konflikten og da valgte de å angripe både kurdiske grupper og IS. I valget mellom å boikotte, eller å kritisere og utfordre valgte jeg det siste. Han svarte forøvrig bare med masse vås om at vi kunne komme å kritisere han når våre egne land tok like stor del av ansvaret i flyktningkrisen, men jeg sa det ihvertfall til han.
LES OGSÅ: Utvist fra Tyrkia på livstid for kurdisk aktivisme i Norge og Irak
Antiekstremisme med Merkel
Vi hadde også lunsj med flere av de andre statslederne de andre dagene vi var der. Selv synes det var mest spennende den dagen jeg ble satt på bord med Angela Merkel og kunne sparre om strategier for å forebygge ekstremisme med henne. Vi touchet også inn på hvor merkelig det var å sitte i Tyrkia og diskutere dette, når både hun og jeg anså at de ikke hadde vært helt uten innblanding i situasjonen som har oppstått. Hun var kanskje ikke overraskende, litt mer diplomatisk enn meg.
Jeg holdt også en tale i plenum der jeg sa at det var med en bismak at vi var her i Tyrkia, som til tross for god innsats med enkelte av flyktningsgruppene fra Syria, kan sees på som en del av problemet og ikke en del av løsningen.
Mitt mandat på World Humanitarian Summit var å snakke om ungdoms arbeid mot ekstremisme. Det var det talen jeg holdt og de fire panelene jeg deltok i tok for seg, men jeg valgte også å ta opp Tyrkia sin politikk i de sjansene jeg fikk fordi det føltes naturlig og fordi det for meg ville være vanskelig å forsvare ovenfor meg selv å være på en konferanse der Edrogan var co-host, uten å bruke ihvertfall et par setninger på å snakke om hva jeg synes om politikken til vertslandet.
LES OGSÅ: En tyrkers beretning om Armenia: Unnskyld
Ingen talsperson, men lærer gjerne mer
Så at Ungkurd skal fremstille meg om en tilhenger av Edrogan og tyrkisk politikk har jeg absolutt null forståelse for, og det har jeg også prøvd å forklare uten at det har kommet igjennom. Jeg kan dessverre alt for lite om situasjonen til kurderne i Syria, Tyrkia og Irak til å uttale meg om i detaljer om det. Det tar jeg gjerne selvkritikk på, men hvis det forventes av meg at jeg skal være et talerør for kurdere i Norge så bør det ihvertfall kommuniseres til meg og aller helst hadde jeg ønsket at jeg ble invitert til noen av møtene deres slik at jeg kan lære litt og få en bedre forståelse av hva jeg skal representere. Jeg har nemlig ikke fått med meg at dette er ønskelig av meg, eller forventet av meg før jeg allerede var på plass i Istanbul. Da er det litt for seint når opplegget allerede er klart. Er ikke fremmed for å lære noe nytt og løfte opp andre folk med en historie verdt å dele, men da må jeg nesten vite om det selv.
Siden de skrev et åpent brev til meg, så skriver jeg et åpent svar tilbake og tar gjerne imot en kaffeinvitasjon om det er ønskelig å gi meg en innføring i deres arbeid og ikke minst en rolleavklaring om hva som er ønsket fra meg, for jeg er forvirret. Har aldri blitt spurt om å være noe talerør og nå er denne tilliten jeg aldri visste jeg hadde fått, visstnok blitt trukket tilbake. Hva skjer egentlig?
