Rødt har vært gjennom en lang diskusjon om våpenhjelp til Ukraina det siste året. Diskusjonen ble utløst av forslag fra undertegnede, Boye Ullmann, og Terje Kollbotn om at Rødt burde støtte Ukraina med luftvern og panservern.
Rødt Sarpsborg var det første lokallaget som sendte inn forslag om dette til landsmøtet 2023. Det ble en heftig diskusjon. En av grunnene til det var at en rekke personer, inkludert Geir Christensen i Rødt Nesodden, mente at forslaget fra oss tre egentlig dekket over noe annet; nemlig en omfattende omskriving av Rødts militærpolitiske standpunkter. De argumenterte for vi tre i virkeligheten støttet ikke bare luftvern og panservern, men også stridsvogner og kampfly, ja til og med NATO-medlemskap. En vesentlig grunn til at debatten ble uforsonlig, var at våre utvetydige dementier av slike påstander før landsmøtet ble møtt med mistenkelighet.
Tida etter landsmøtet har vist at de tok feil, for verken jeg, Boye eller Terje har tatt til orde for noe annet enn luftvern og panservern. Men det har også vist at det som var i ferd med å skje i diskusjonen om Ukraina-krigen, var en glidende endring av Rødts standpunkt over til rein pasifisme, slik det nå har blitt uttrykt gjennom Marielle Leraands oppstart av «fredspartiet» FOR – partiet for «fred og rettferdighet». Den «fred» det er snakk om er formulert som et krav til bare Ukraina, mens «rettferdighet» er formulert i forståelse for kravene til Russlands president, Vladimir Putin.
Her finnes noen lærdommer. Debatten om luftvern til Ukraina dekket over noe annet, som ikke var så lett å gjennomskue, nemlig en voksende tendens til å analysere verden på en ny måte. Mens vår bevegelse alltid tidligere har vært for opprør mot imperialismen og støttet frigjøringskriger, var det nå kommet inn et nytt og viktigere argument som ble vektlagt mer, nemlig at for sterkt forsvar fra den angrepne og for liten forståelse for angriperen, øker faren for krig. Det er der vi er nå. Jeg skal derfor i denne innledningen forsøke å belyse denne endringen.
For å bidra med en tydelig analyse, vil jeg først redegjøre for hovedprinsippene, slik jeg ser dem. Deretter vil jeg diskutere forutsetninger for både ukrainsk og russisk side, og til slutt selve krigen.
Vår historiske arv: væpnet kamp, ikke pasifisme
Da første verdenskrig truet i 1914, hadde den andre internasjonalen, som de sosialdemokratiske partiene i Europa hadde dannet i 1889, ei linje om ikke å støtte krigsbevilgingene til egne regjeringer, og særlig de tre stormaktene Frankrike, England og Russland. Men det løp de fra da krigen startet. Dermed brøt hele organisasjonen sammen. Lenin fremmet istedet parola «Ikke en øre, ikke en mann til de borgerlige militærapparatene». Det var et signal om opprør mot egne makthavere. Opprørene kom også. Først i 1916 blant franske soldater på vestfronten, så i 1917 på østfronten og i 1918 blant de tyske soldatene på vestfronten og matrosene i den keiserlige marinen i Kiel. Det var disse siste opprørene som utløste det tyske sammenbruddet og avsluttet krigen.
Lenins parole var ikke pasifistisk, altså mot våpen i seg selv, selv om den i ettertid har vært omtalt som det. Den var politisk. Derfor hadde han allerede gjort noen unntak for små stater som Norge, som sto i fare for å bli angrepet av et aggressivt naboland, som i vårt tilfelle Sverige. Lenin oppfordret den svenske arbeiderbevegelsen om å gjøre opprør hvis makthaverne gjorde alvor av angrep på Norge. Lenin ville ha en arbeiderbevegelse som var forberedt på at militær kamp kunne bli nødvendig. Trolig ble den svenske arbeiderbevegelsens holdning en viktig grunn for utfallet av konflikten i 1905, som endte med norsk sjølråderett.
De sosialdemokratiske partiene som kom til makta i Nord- og Vest-Europa etter første verdenskrig, var tvunget til å samarbeide med sine respektive militære. Det skjedde blant annet i Tyskland, der nazipartiet hadde stor militær støtte. Og etter de forferdelige tapene under krigen ble sosialdemokratene sterkt preget av pasifistiske strømninger. I Norge gikk Martin Tranmæls AP inn for militærstreik og «Det brukne gevær» og var i noen år fram til det fikk regjeringsmakt i 1935, et pasifistisk parti. Da måtte de samarbeide med de samme generalene som hadde bygget opp et hemmelig antirevolusjonært apparat innad i forsvaret og hadde ubrukeliggjort landets mobiliseringslagre på grunn av revolusjonsfaren. Disse hemmelige ordningene fortsatte inntil 9. april 1940, da tyskerne kunne utnytte dem til sin fordel, slik jeg har dokumentert i blant annet «Den norske militærfascismens historie«.
Norges kommunistiske parti ble dannet etter splittelse i AP i 1923. Partiet var ikke pasifistisk. Fra starten støttet de et væpnet forsvar av den nye sovjetstaten. Sammen med den nye internasjonale kommunistiske bevegelsen støttet de væpnede opprør mot kolonimakter som Nederland, Storbritannia, Frankrike og Japan. Det gjaldt for eksempel da det japanske fascistregimet angrep Kina i 1931, og da det fascistiske Italia angrep det føydale, keiserstyrte Etiopia i 1935. Det gjaldt også den militære støtten i form av de internasjonale brigadene til den republikanske regjeringen i Spania i 1936–1939.
Under andre verdenskrig var det militære forsvaret av sovjetstaten avgjørende for at Hitler kunne bli slått. Det var også de kommunistiske partisanbevegelsene, som dreiv militær kamp bak de tyske linjene, blant annet i Norge gjennom Sabotasjeorganisasjonen («Osvald-gruppa») og partisanene i Finnmark. Det var altså ikke «Nei til våpen» som gjorde at Hitler blei knust. Det var våpen av alle slag. Og mannskaper som kunne og ville bruke dem.
Hvor farlig pasifismen kunne bli ikke minst for pasifistene selv, har vi et godt eksempel på i Norge med skjebnen til marinekaptein Olaf Kullmann. Under inntrykk av de britiske angrepsplanene mot Sovjetunionen i 1931–32 ble han med i den nye fredsbevegelsen inspirert av Henry Babusse og Romain Rolland. Quisling, som da var forsvarsminister, fikk ham avsatt som offiser. Men Kullmann ga seg ikke. Han reiste ustoppelig rundt og holdt foredrag og agiterte mot krig. Han ble stifteren av den moderne fredsbevegelsen i Norge. I 1935 reiste han til Italia og demonstrerte mot angrepet på Etiopia. Han blei arrestert og utvist. Etter at tyskerne kom til Norge reiste han fortsatt rundt og agiterte for fredssaken. Til slutt blei de nye herrene lei av ham. Han blei arrestert, plassert i Sachsenhausen sammen med blant andre Einar Gerhardsen. Der døde denne modige, rettlinjede, men naive idealisten i juli 1942. Arnulf Øverland skrev: «Han eiet ikke folkevett; han gjorde det han selv fant rett.» De som er interessert, kan lese mer om ham i «Vi er jo et militært parti«.
To linjer i den kommunistiske bevegelsen
Etter andre verdenskrig mente de sovjetiske kommunistene at de hadde rett til å styre over alle regimer i Øst-Europa. Dette var de kinesiske kommunistene uenige i. Det blei en splittelse så sterk at det førte til en kortvarig grensekrig i 1969. Men de sovjetiske kommunistene mente at de også kunne kontrollere frigjøringsbevegelser rundt i verden slik at deres kamp ikke skulle true verdensfreden. Det fikk betydning under Vietnamkrigen, da det nystartete SUF (ml) opprettet «Solidaritetskomiteen for Vietnam» og støttet motstandskampen med parolen «Seier for FNL», mens personer i AP og vårt hjemlige NKP startet sin egen vietnambevegelse og begrenset seg til parolen «Fred i Vietnam».
Siden da har det vært en slik splittelse på den norske venstresida. Rødts forgjengere SUF, AKP og Rød Valgallianse har støttet en lang rekke frigjøringsbevegelser som har drevet militær kamp, i den grad slike har bedt om støtte. Vår solidaritet har stått i strid med andre norske aktører som bare vil ha «fred». Selv om situasjonen og tida var annerledes, var det den samme uenigheten som vi har nå.
Men vår prinsipielle avvisning av pasifismen har gått lengre enn dette. Vi har også støttet og støtter et sterkt, nasjonalt forsvar i Norge, med dertil eksisterende militære bedrifter, som kan skaffe våpen og ammunisjon. Det er altså helt klart at vår bevegelse aldri har vært pasifistiske. Tvert imot. Det er like klart at det er i strid med hva vi står for å hevde som et prinsipp at vi er mot våpen – eller våpenhjelp – fordi det i seg sjøl skaper krig, slik noen hevder i debatten om våpenhjelp til Ukraina.
Det som altså er det sentrale spørsmålet, er ikke for eller mot våpen, men hva konflikten mellom Ukraina og Russland handler om.
Putins to hovedsynspunkt om hva krigen handler om
Når vi skal analysere kriger som Ukrainakrigen, kan vi ikke bare forholde oss til at krig er forferdelig. Vi må forholde oss til hva som er krigens mål, om det er rettferdig eller urettferdig. «Krig er fortsettelse av politikken med andre midler», som den tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i boka Vom Kriege i 1832. Sett fra Russlands president Vladimir Putins ståsted, kan krigens mål besvares utfra to synsvinkler, nemlig 1) Russlands syn på om Ukraina er et eget land og om det finnes en ukrainsk nasjon og stat med krav på sjølråderett, og 2) Putins syn på Ukraina som ledd i Vestens og særlig USAs trussel mot Russland. Selv om disse to spiller over i hverandre, så må vi også kunne analysere dem hver for seg.
Ukraina i Putins bilde
Når det gjelder det første, så kan man ikke nekte for at Ukraina har spilt en viktig rolle i russisk historie. Russisk historie har vært dramatisk siden 1989, da sovjetsystemet brøt sammen og den store offentlige sektoren i landet ble stjålet av oligarkene, med velsignelse fra president Boris Jeltsin. Resultatet ble en drastisk reduksjon av levestandarden med en reduksjon i levealder på ti år innen århundret var over. Av det kaoset som Jeltsin skapte, dukket Putin opp som representant fra det eneste stabile i russisk samfunn, nemlig sikkerhetstjenesten, som da het KGB (nå FSB). I allianse med oligarkene og kirka skapte han sin egen visjon av det hellige Russlands naturlige plass i verden og fikk stabilisert landets økonomi. Han skapte en «putinistisk» ideologi, for å gjøre vanlige folk stolte av sitt eget land, hvor han søkte seg tilbake i tid, forbi Jeltsin, Gorbatsjov, Bresnjev, Khrustsjov og Stalin-tida, ja, han hoppet bukk over bolsjevikperioden og gikk helt tilbake til Tsar-Russland ved inngangen til første verdenskrig i 1914, da riket hadde vært størst. Som kjent besto det da, foruten dagens Russland, Belarus, Ukraina, Finland, de baltiske statene, Moldova, Krym, statene i Kaukasus og de østlige republikkene helt til Kina, det nest største riket som har eksistert på jorda, i utstrekning bare litt mindre en mongol-riket på 1200-tallet.
Putin har i en rekke taler og skrifter gjort rede for at dette er det hellige gamle Russland, som dagens russiske myndigheter har en slags historisk hevd på. Ganske særlig gjelder dette Ukraina, som han hevder ikke er noe eget land, snarere tvert imot er det del av et ur-russisk område fra langt tilbake, via vikingetidas Novgorod og Rus til antikkens Bysants. Putins bilde er en grov tilsnikelse av en langt mer skiftende og komplisert historie. Men ikke helt uten tråder til virkeligheten.
Putin har gang på gang uttrykt at Lenin var en forræder som ga bort Ukraina da Folkerepublikken Ukraina ble opprettet av bolsjevikregjeringen i 1919. På liknende vis har han karakterisert Khrustsjov, som overførte regionen Krym fra Russland til Ukraina i 1954, og Jeltsin, som gjorde Ukraina til en selvstendig stat i 1989.
Man kan mene forskjellig om disse tiltaka, men de er ikke desto mindre etablert og anerkjent i henhold til internasjonal rett, en rettstilstand Putin ønsker å endre med sin «spesialoperasjon». Bruken av dette begrepet «spesialoperasjon» og ikke «krig» bekrefter at Putin ikke ser på Ukraina som et eget land. Også Putins angrep på Tsjetjenia fram til 2002 ble kalt en «spesialoperasjon». Ukraina er altså ikke et land og har ingen stat, sett med Putins øyne.
Det har vært hevdet av flere i denne debatten at Russland ikke har ønsket å innlemme Ukraina, bare Krym og Donbas. Putin har sagt forskjellige ting om dette. Men i bunnen ligger hans syn om at Ukraina ikke er et eget land, noe som understøttes av at hans første militære angrep 24. februar 2022 var rettet direkte mot Kyiv, altså hovedstaden. Det er nærmest uforståelig hvis ikke formålet var å sette inn en ny statsledelse. Modellen var åpenbart kuppet mot Praha i Tsjekkslovakia i 1968. Det kan derfor ikke herske noen tvil om at Putins mål var å oppløse den eksisterende staten Ukraina og deretter innlemme landet på en aller annen måte i Russland, slik han også har gjennomført med Krym i 2014 og de fire oblastene i Donbas i 2022.
Innringing
Putin har langsiktige og ambisiøse planer for Russland som stormakt og den slaviske kulturen, som han mener er den viktigste viderefører av Europas sivilisasjon, i motsetning til Vesten, som han mener er i forfall. I hans øyne er det dekadente Vesten både en politisk og militær trussel.
Enhver som kjenner Øst-Europas historie vil vite at dette ikke er uten grunn. Det er et faktum at det russiske riket tilbake til Novgorod-riket på midten av 1200-tallet og Aleksandr Nevskij måtte kjempe mot innvandrende hærer fra vest: først den tyske orden, og deretter mot polske og litauiske hærer, og svenske hærer fra nord. Dertil kom den mongolske invasjon fra øst, som ødela Kiev-riket og framtvang flytting til fyrstedømmet Moskva. Senere kom truslene fra den tartarske gyldne horde og Krym-khanatet i sør. Og senere igjen svenskene, med Karl 12. fram til 1709, støttet av kosakkene. Så igjen det tysk-østerrikske keiserdømmet og Polen. Dernest kom Napoleons felttog i 1812, som førte til nedbrenning av Moskva. 40 år seinere kom et nytt angrep fra en fransk-britisk allianse støttet av det osmanske riket (Tyrkia) 1853–56. Under første verdenskrig invaderte tyske og østerrikske hærer. Kort tid etter fortsatte intervensjonskrigene, hvor 11 stater invaderte Russland fra alle himmelretninger 1918–1921 for å få slutt på bolsjevikstyret og å bringe Tsar-riket og Kerenskij-regjeringen tilbake til makta. Og til slutt det frykteligste av dem alle, Hitlers invasjon i 1941–1945, som trolig kostet minimum 30 millioner sovjetborgere livet.
Etter Sovjetunionens kollaps i 1989 har NATO spist seg inn mot det russiske kjerneområdet. 13 tidligere Warszawapakt-land er blitt NATO-medlemmer. Nå er også Finland blitt med og trolig også Sverige om ikke lenge.
Etter at Minsk-II avtalene ikke ble ratifisert av noen av partene, og Ukraina etter Majdan-opprøret i 2014 forbød russisk som administrasjonsspråk i Donbas-oblastene og sa opp leieavtalen for marinebasen i Sevastapol på Krym, måtte Putin innse at Russland risikerte at ukrainerne ville invitere den britiske og amerikanske marinen, og kanskje til og med at de etablerte seg der. I alle fall ville det skje hvis Ukraina ble NATO-medlem. Det er lett å se at det var uholdbart for en russisk hersker å godta. Ingen russisk president kan godta at Vesten ødelegger eller overtar den russiske marinens hovedbaser Sevastapol, Vladivostok, Kaliningrad og Murmansk. Det er kjernen i landets atomforsvar og dermed kjernen i den russiske staten. Resultatet ble okkupasjonen av Krym og krigen i Donbas. Og i 2022 invasjon med tanke på full innlemmelse. At Russlands makthavere har følt seg truet av innringning, kan det altså ikke være tvil om.
Stedfortreder-krig
Både ekspresident Dmitrij Medvedev og Putin hevder stadig at krigen i Ukraina handler om Russlands eksistens. Og at USA i virkeligheten bruker ukrainerne som stedfortredere, at de er et redskap for USA i å knuse Russland, en såkalt «proxykrig».
At «hauker» i USA og Storbritannia mener slike ting, kan det neppe være tvil om. Det er ikke uten grunnlag. Man kan knapt nok klandre Putin for å legge stor vekt på dette aspektet av krigen, for i hans verden har ikke ukrainerne egne motiv for å føre sin egen motstandskamp, annet enn «nazisme». Men for oss andre er det vel liten grunn til å betvile at de utvilsomt ville ført denne motstandskampen, uansett hva USA hadde gjort. Og de gjorde det før den store tyngden av våpenhjelp hadde nådd fram, som for eksempel da ukrainske mannskaper nedkjempet den russiske kolonnen foran Kyivs porter i slutten av februar.
Vi har et godt eksempel fra norsk krigshistorie på faren ved å bruke «proxyargumentet». Da Tyskland invaderte Norge i 1940, så skjedde dette i konkurranse med en britisk landgangstyrke, som lå omlag et døgn bak den tyske. Men da kampene mot tyskerne kom i gang og britene ble Norges allierte, hevdet tyskerne at nordmennene drev en «proxykrig» for britene. Mange norske aviser lot seg forvirre av dette argumentet og advarte nordmennene mot å la seg bruke av britene, og mange politikere brukte det som argument for å finne en ordning med tyskerne. Til og med de to kommunistiske dagsavisene i Oslo og Bergen delte i noen artikler i 1940 dette synet og advarte menige kommunister om å melde seg som frivillige i den militære kampen. På tross av stor innsats i motstandskampen seinere var dette en feilvurdering som la grunn for splittelse av partiet i 1949. Dette «proxyargumentet» ble hevdet av det tyske Reichskommissariat og Gestapo gjennom resten av okkupasjonen. Ennå idag kan man lese slike beskrivelser av den norske motstanden i bøker av tyske og franske historikere, som om den norske motstanden hadde svært liten eller ingen verdi. Det er også slik «proxyargumentet» blir brukt i forhold til den ukrainske motstandskampen.
Leiehærer er ikke ideologiske soldater
Jeg har sagt at vi har støttet Ukraina nærmest på refleks, fordi landet er overfalt av en stormakt. Det er presis som da Norge blei angrepet i 1940 eller Tsjekkoslovakia i 1968, eller seinere da amerikanerne angrep Vietnam, Irak, Afghanistan, Libya. Dette er det ingen uenighet om i våre rekker.
Det som det derimot er uenighet om, er hvordan vi skal vurdere det ukrainske regimet. Putin og hans folk beskriver nemlig de ukrainske makthaverne som «nazister» og «fascister» og beskriver krigen som en slags fortsettelse av Andre verdenskrig. Opp mot dette hevder NATO-hardlinere som AP-mannen Jonas Bals og tidligere NKP-er Bård Larsen i det høyreradikale Civita at det er Putin og hans makthavere som er nazister og fascister. Deres definisjoner av «fascisme» og «nazisme» er altfor upresise til å føre noe nyttig inn i diskusjonen. Putin er ikke Hitler. Det putinistiske regimet er ikke et raseregime. For noen er det lettvint å gripe til slike sammenlikninger.
Bals og Larsen legger ikke skjul på at de deltar i krigen på NATOs side. Derfor bør vi ikke vikle oss inn i deres agenda. Selv om vi støtter Ukraina på refleks, så kan det ikke være tvil om at Ukraina og Russland er langt fra demokratiske stater. Tvert imot er begge gjennomsyret av politisk og økonomisk korrupsjon. Faktisk er de de to landa som står nederst på oversikten fra Transparency International over korrupte regimer. I begge land finner vi ufattelig rikdom og bunnløs fattigdom. I Ukraina finnes mange fascistiske grupper, som også er med i landets nasjonale hær og i fremmedlegionen. Regimet selv hyller nazisten Stephan Bandera som støttet SS og minnene etter den galisiske divisjonen under Andre verdenskrig. Noen slike grupper er aktive ved fronten og noen utgjør hemmelige nettverk. Men uansett deres innflytelse, så må det være klart at de ikke representerer hovedsida av det ukrainske regimet eller den ukrainske militære motstanden mot angriperne.
Vi finner også slike grupper i Russland. Noen av dem har aner tilbake til tsartida, mens andre er inspirert av Hitler-nazismen og mer moderne nazigrupper i USA. Men Putin og regimet holder dem på avstand. Ikke fordi regimet er mot å bruke terror. Det gjøres i dag i rikelig monn mot demonstranter og protesterende sivile. Opposisjonelle blir i stigende antall snikmyrdet av dødsskvadroner som opererer i mørket. Men det finnes fortsatt en viss rettsikkerhet vis-á-vis vold fra andre enn regimet. Spesielt for det putinistiske styret er at det ikke bare tillater, men også henter støtte fra et leiehærsystem som mer og mer kan minne om krigsherretida under den førmaoistiske keisertida i Kina og de «hvite» krigsherrene i borgerkrigene 1918-21. Den viktigste, Jevgenij Prigozjins «Wagener-gruppa», som vi har sett i virksomhet ved fronten i Donbas, i Syria og i Afrika, er nå omdannet. En annen er Ramzan Kadyrovs private hær «Akhmat», som trolig sto bak massakrene i Butsja 25. mars 2023, og som også har hatt kontingenter i Syria og trolig i Afrika og ellers i perioder har vært observert ved fronten i Donbas og Kherson. Det finnes mange titalls flere slike private militser. Dette er altså ikke ideologiske soldater av typen SS, men personer som har et privat lønnsforhold til «eierne» sine. Hva de mener politisk, er uten interesse. De kan gjerne bytte side hvis betalingen er god nok.
Noen av de russiske nazistene har skapt små militære terrorgrupper, som er mot Putin og vil tilbake til tsartida. Noen av disse igjen har forflyttet seg over til Ukraina og beskyttes av det ukrainske regimet så lenge de deltar ved fronten eller terroriserer vanlige russere, som i grenseområdene i nord ved Belgorod. Trolig hjelper de også regimet med sabotasje og droneangrep på russisk jord.
Det er ikke tvil om at nazismen finnes på begge sider i denne krigen. Men eksistensen av dem må ikke få oss til å miste hovedsaken av synet; nemlig hvem som er angriper og hvem som er forsvarer. Kanskje er dette det enkle svaret på spørsmålet om hva krigen handler om.
Krigen videre
Krigen har vart i snart to år. Den blir neppe slutt med det første. Høsten 2022 fram til mai 2023 har frontene ligget stort sett i ro. Rent militært skyldes dette først og fremst at Ukraina har fått såpass mye forsvarsmateriell, særlig i form av luftvern og panservern, at russerne ikke er i stand til å avansere dypere inn i landet. Den merkelige striden om byen Bakhmut illustrerer denne stillstanden i krigen. Byen har ingen strategisk betydning og ingen av partene kan utnytte en seier her til noe mer som kan endre krigsutfallet andre steder. Men Ukraina har på sin side heller ikke hatt nok materiell og mannskaper til å bryte gjennom de russiske stillingene i Donbas. For å kunne framtvinge et gjennombrudd må de kunne rydde en korridor fra Zaporisjsja ned til Azov-havet slik at den russiske landveisforbindelsen til Krym blir avskåret. Dette må vi anta er den strategien ukrainerne la opp til under sommer- og høstoffensiven i 2023, som ikke førte til noe vesentlig. NATOs eurokommando har overvurdert virkningen av nytt materiell. Høsten 2023 har vist at det er mange tekniske problemer med materiell fra vest, særlig tyske stridsvogner av typen Leopard. Det har vært og er stor mangel på artilleriammunisjon. Ukrainerne har ikke hatt krefter nok til å konsentrere innsatsen her. Skal de gjøre gjennombrudd så må de oppnå overtallighet og overlegen styrke på en liten front, noe som også medfører risiko for å bli omgått.
Putin har på sin side ennå ikke klart å bygge opp nok ressurser til å kunne forlate forsvarsstillingene på Dniepros sørøstlige bredde. En ny russisk vinteroffensiv i 2024 vil trolig starte i områdene Kharkiv-Lyman, som de trakk seg tilbake fra forrige høst, nord for områdene rundt Bakhmut. Prigozjin-affæren i de siste dagene i juni 2023 viser at det finnes en stor utålmodighet på russisk side, noe som ikke blir synliggjort i norsk media.
Med 144 millioner innbyggere mot Ukrainas 44, er det trolig bare et spørsmål om tid før forskjellen i ressurser vil manifestere seg i kampene på bakken. En faktor som kan forhindre dette er en ny revolusjon i Russland. Russland har sett mange revolusjoner etter tapte kriger, som i 1905 og i 1917. Men en ny revolusjon synes mer fjern enn noensinne. Zelenskyjregimet kan på sin side holde det gående selv om USA og NATO-landa trapper ned støtten. Vi må anta at den ukrainske forsvarsledelsen allerede er i gang med å planlegge overgang til partisankrigføring, i tilfellet fronten i Donbas bryter sammen. Ingen annen befolkning i Europa har bedre forutsetninger for dette enn Ukraina, som har partisantradisjoner som strekker seg langt tilbake i tid.
Om ikke annet, så har krigen ført til store forandringer både for Ukraina og Russland. Om Putin noen gang har vært i tvil, kan han neppe nå tvile på eksistensen av en ukrainsk nasjon, stat og et ukrainsk territorium. Han kan heller ikke tvile på at NATO har flyttet fram sine grenser, som han i utgangspunktet ville stoppe. Dermed har hans angrepspolitikk så langt virket direkte imot hans egne mål.
Ukraina på sin side har innsett at det vil kreve mye å erobre Donbas og ikke minst å ta tilbake Krym. Kanskje de burde tenke nok en gang på om det ikke vil være mulig å slå seg til ro med at Sevastapol nok vil være tapt for alltid. Det kan vel neppe være et så stort offer, siden disse baseområdene aldri har vært del av noen ukrainsk stat.
Konklusjon
Striden om våpenhjelpa har klargjort viktige skillelinjer innad i Rødt. Spørsmålet er om partiet skal bli et pasifistisk «fredsparti» av NKP-typen, eller om vi skal holde fast på opprørstradisjonen fra AKP og RV. Dette innebærer at vi ikke bare må støtte kampen mot den amerikanske imperialismen, men også den russiske imperialismen i Ukraina.
Artikkelen er basert på et foredrag på Rødt Nesoddens sommerleir 1. juli 2023.
