Media og ytre høyre – fødselshjelp og mikrofonstativ

En mann uten særlig retorisk talent og begrenset karisma blei i 2015 en av Norges mest omtalte personer. Han hadde kanskje ikke det beste utgangspunktet og resultatene var også begrensa. Hans største prestasjon var å samle 170 mennesker i Oslo sentrum. Det var ikke vilja det sto på, for han prøvde igjen, uke etter uke, men det var færre og færre som møtte opp for å høre på ham.

«Elefanten i rommet», hørte man ham si, gang på gang. Han turte å snakke der alle andre tiet, fikk vi vite. Det modige budskapet ingen andre våget å ytre var at det største problemet i Norge var en minoritetsgruppe. Løsninga var en revidert versjon av jødeparagrafen. «Islam er en totalitær ideologi», sa Max Hermansen i VG, Dagbladet, NRK, Aftenposten, TV2 og mange andre medier.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny jødeparagraf

Mediedebatt blir islamdebatt
I går inviterte Klassekampen til mediedebatt på Arendelsuka. «Ventresidas dagsavis» hadde som sedvane er lite representasjon fra venstresida når de inviterer til paneldiskusjon. De utkårede var Helge Lurås, redaktør for Resett; John Olav Egeland, kommentator i Dagbladet; Elin Ørjasæter, kommentator og redaktør i Arbeidsnytt; og avtråppende redaktør i Klassekampen, Bjørgulf Braanen.

I tillegg til en liberaler og seg sjøl inviterte altså Klassekampen Ørjasæter, som har anbefalt å lese folkemordsideolog Peder Nøstvold Jensen, og en bloggredaktør med mål et Norge så etnisk homogent som mulig, for å diskutere mediesituasjonen i landet. Det tok ikke lang tid før Ørjasæter fortsatte med høyreekstreme anbefalinger. Nina Hjerpset-Østlie, hun som kalte Leo Ajkic for islamist for så å fortelle at «vi kommer ikke til å la oss kue av religion eller autoritære retninger uten å ta til voldelig motmæle», sammen med HRS-bloggen, som mener muslimer er en slags invasjonssoldater, var ting tilhørerne fikk som lesetips denne gangen. Lurås — hvis nettside har latt drapsoppfordringer mot minoriteter stå i kommentarfeltet, skryter over at Anders Behring Breiviks forbilde hyller dem, og ikke har betenkeligheter med å spre antisemittiske drapsbeskyldninger mot en jødisk journalist — lot naturligvis ikke anledninga gå fra seg til å predike at folk fra forskjellige kulturer umulig kunne leve side om side uten konflikter. Som et ekko fra nevnte Hermansen avkrevde han Braanen svar på om islam var totalitær.

«Det er jo trist når media inviterer media til å diskutere media, at en ender opp med å diskutere islam», bemerket en fra publikum mot slutten av debatten. Med en slikt panel er det ikke annet å vente.

LES OGSÅ: VG fronter folkemordsideolog i debatt om apetegninger av innvandrere

Ikke første gangen
Det er vanskelig å tro at Klassekampen ikke visste at det var slik det kom til å bli. Avisa har nemlig gitt Resett masse PR og gjorde det allerede før oppstarten. Avisa ga plass til kronikker av Hege Storhaug når ingen andre villa ha dem. Documents Hans Rustad, han som ønsker å starte en krig i Norge og Europa mot muslimer, var lenge et yndet intervjuobjekt. Som Sindre Bangstad viser i si bok Anders Breivik and the Rise of Islamophobia har man også kunnet finne eurabiateorien, selve fundamentet for Breiviks hat, i avisas spalter, samt eksplisitte biologiske rasister. Klassekampen har fungert som fødselshjelp for det som har blitt noen av landets viktigste stemmer på det rasistiske ytre høyre.

Avisas interesse av ytre høyre har svært sjeldent manifestert seg i form av kritikk, men heller gitt seg uttrykk av at de har framstått som mikrofonstativ for meninger verden stilte seg sammen for å bli kvitt etter andre verdenskrig.

Folkemordsideologi og nazipropaganda
Klassekampen er langt fra alene. De skreiv svært lite om Max Hermansen og har heller ikke latt Alliansens leder Hans Jørgen Lysglimt Johansen få buse fram i deres spalter. Men andre kanaler ga massiv mediedekning fordi han var en nordmann som likte Donald Trump og seinere med knøttepartiet sitt. Det var ikke så vanskelig å gjenkjenne hva dette dreide seg om, men media så ikke ut til å gå lei før ei god stund etter at man fant ut at partiet spredde polert nazipropaganda og hadde nazister i sine rekker.

Lillith Keogh, «kunstneren» som lagde tre klipp og lim-bilder, og hadde utstilling i stua si, blei av Aftenposten framstilt som «intellektuell». Hun hadde 112 youtube-følgere, men hovedstadsavisa gjorde sitt ypperste for at det skulle øke da de ga henne en dobbeltside pluss en minidokumentar på nettsidene. Nazipropagandaen hennes samt anbefalingen av Adolf Hitlers Mein Kampf var noe Aftenposten mente vitner om noen som «ønsker å distansere seg fra det tradisjonelle høyreekstreme miljøet».

Sjøl med selvtektsgruppa Soldiers of Odin tok det sin tid før de store mediene behandla fenomenet som det det faktisk var. Med tanke på at uniformerte høyreekstremister skulle utøve kontroll av gatene så er det underlig at ikke en bjelle ringte. Når man tenker på at organisasjonen blei stifta av en finsk nynazist, medlem av den i Finland forbudte nazistiske terrororganisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen, er det spesielt underlig at det skulle ta så lang tid.

Peder Nøstvold Jensen, også kjent som Fjordman, blei kjent i Norge etter at hans skriverier inspirerte Anders Behring Breiviks terrorisme. Av grunner jeg har vanskelig for å skjønne har aviser trykket kronikker av Jensen i hopetall etter 22. juli 2011. Da VG kjørte ei drøy uke med «debatt» om hvorvidt det er greit å tegne innvandrere som apekatter henta de inn Jensen som en av de «kyndige» som skulle skrive kronikk om saken.

LES OGSÅ: Erling Folkvord stilte i singlet på TV — Resett raser og vil ha Oslo ut av Norge

Revolusjon med likebehandling
En folkemordsideolog som samfunsdebattant, uniformert høyreekstrem gatepatruljering som bekymrede borgere, borgerkrigshissere som kommentatorer, etnonasjonalisme som en legitim del av den offentlige debatten, og en talsmann for en ny jødeparagraf som rikskjendis.

Hadde ytre venstre fått ei lignende mediedekning basert på sin aktivisme, oppslutning i gatene og skriverier hadde det vært revolusjon i Norge for lenge sia.

Ytre høyre legger premissene
Det er ikke alltid ytre høyre blir framstilt i et godt lys når de omtales. Likevel får de det vanligvis som de vil. Det kommer et «sjokkerende» utspill, og media fokuserer på hvor «sjokkerende» det er. Kanskje kritiseres det i sterke ordelag, det kan til og med fordømmes. Men utsagnene er vanligvis veloverveide og laget nettopp for å skape reaksjoner. Resultatet er at ytre høyre har fått sette agendaen og legger premissene for debatten. Gjentatt omtale, spesielt i den formen Klassekampen gjør det, skaper også legitimitet og normalisering av livsfarlig tankegods. Da hjelper det lite at Braanen understreker at ambisjonen «med å ta opp alle de vanskelige spørsmåla om innvandring og integrering er å hindre at rasismen vokser og hele utgangspunktet er å skape et solidarisk samfunn hvor integrering lykkes». Integrering skapes ikke ved å bane vei for de som kjemper for segregering og solidaritet kan aldri bygges på å gi spillerom til stemmer som fremmer rasisme.

Når et nært samla Medie-Norge ga en enorm oppmerksomhet av Resetts gnanging på Trine Skei Grandes ti år gamle bryllupseskapade fikk den nyoppstarta nettsida akkurat det de trengte. Denne gangen, som ved andre anledninger, tok de et velkjent hatobjekt på ytre høyre og gjorde sitt til å øke og intensivere hatet. Resetts publikum og potensielle publikum kunne ikke brydd seg mindre om de ikke fulgte god presseskikk i saken.

Neste gang drøyt hundre mennesker samles i Oslo sentrum for å mobilisere til hat mot en minoritet bør media skjønne at det verken er spennende, nytt eller noe en trenger et timelangt portrettintervju for å forstå. Det er ingen grunn til å stille frivillig som fødselshjelp og mikrofonstativ for en ideologi vi kjenner konsekvensene av så alt for godt.