Noam Chomsky og venstresidas mediekritikk

Foto: Jon S

Når de store mediene opplever fallende tillit i folket, og ytre høyres relativistiske syn på fakta vinner fram, må også venstresida finne sin posisjon. Vi må ha en kritisk analyse av hva som ligger bak medienes presentasjon av virkeligheten - og hvordan venstresida skal møte denne. 

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (50 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

I boka Manufacturing Consent legger Noam Chomsky og medforfatter Edward Herman fram en modell for hvordan propaganda fungerer gjennom massemediene. Modellen forklarer oss hvorfor mediene fungerer som propagandaorganer, ikke bare i diktaturer hvor offentlige byråkratier regjerer gjennom hard sensur, men også i markedsbaserte demokratier hvor den direkte sensur er svak eller ikke-eksisterende.

Djupest sett er massemedienes rolle å kommunisere ut budskap til massene. Funksjonen deres er å underholde, overraske, informere og å innprente verdier og ideologi som trengs for å integrere oss i det større samfunnet. I et samfunn som vårt, med ekstreme sosiale forskjeller og enorme konsentrasjoner av makt og velstand, krever dette systematisk propaganda.[1]

Chomsky og Hermans propagandamodell består av fem «filtre» som mediene i moderne kapitalistiske stater virker gjennom – uavhengig av hvor demokratisk staten er. Disse fem filtrene er (1) konsentrasjon av eierskap, (2) reklamefinansiering, (3) medias kildebruk, (4) svertekampanjer fra høyrekreftene og (5) den felles fiende.

I denne teksten skal jeg forsøke å gjennomgå disse fem filtrene, og vise hvordan disse påvirker de kapitalstyrte mediene. Venstresidas mediekritikk må ha grunnlag i en analyse, og den kan ikke være basert på Donald Trump.

LES OGSÅ: Ved valg tas de ekstra blå briller på

Filter 1: Størrelse, eierskap og profittorientering i mediene

I et kapitalistisk system er det akkumulasjon av kapital som er målet med all vesentlig økonomisk aktivitet. Dette gjelder også for medienes del. Produksjon av nyheter, kommentarer, reportasjer etc. koster penger. Mye penger. Eierne bak mediene selger derfor produktene, det være seg i form av enkeltaviser, abonnementer eller enkeltartikler, som varer på et marked hvor de konkurrerer med andre aktører. Selger man dårligere enn konkurrentene, vil man sakke akterut i konkurransen og enten bli kjøpt opp av en annen aktør, eller gå konkurs. Den kapitalistiske konkurranse gjelder til syvende og sist også i medieverden.

Det er verdt å merke seg historia her. På 1800-tallet florerte det i Storbritannia en rekke mindre aviser med opphav i den gryende arbeiderbevegelsen. Disse hadde ofte en annen vinkling enn de øvrige avisene, og presenterte andre fortellinger om virkeligheten enn de øvrige avisene. Klassebevissthet, tru på kollektiv handling, og avdekking av grusomme arbeidsforhold i fabrikkvesenet, var kjerna.

Utover 1800-tallet døde mange av disse avisene ut. Mye skyldtes rett og slett veksten i kostnadsnivå. I 1837 kosta det under tusen pund å etablere ei ukentlig riksavis med et opplag på 6200 aviser. I 1867 hadde kostnaden kommet opp i 50 000 pund.[2] Konsekvensen for arbeiderklasseavisene var så dramatisk at da Labour-partiet blei stifta, fikk det kun støtte av ei eneste riksavis. Det var rett og slett blitt umulig å starte opp ei avis uten å ha enorme mengder kapital i ryggen helt fra begynnelsen av.

Følgen av dette har vært en konstant konsentrasjon av avisene i land etter land. Sjøl i Norge, hvor den offentlige pressestøtta blei innført for å motvirke denne tendensen, har utviklinga gått i retning av at færre og færre storkonsern eier flere og flere av avisene – både riksavisene og lokalavisene.[3] Hvorfor skal for eksempel Sparebankstiftelsen DNB være storeier i A-media, som i sin tur eier store deler av den norske avisverden? Media har for lengst blitt big business for kapitalen.

Hva betyr dette? Det at mediene våre er integrert i det kapitalistiske markedet på lik linje med annen økonomisk aktivitet, får sjølsagt konsekvenser for åssen man tenker om virksomhetenes lange linjer. Redaktører og direktører i dagens aviser veit godt at handlingene deres til syvende og sist må tilfredsstille aksjonærene deres. Om en aksjonær oppdager at hen kan tjene mer penger ved å investere et annet sted, vil vedkommende sjølsagt gjøre det. En viktig rolle for de som styrer mediene i dag, er derfor å sikre seg godvilje fra sine rike aksjonærer.

Det at mediehusene våre er store business-aktører, gjør sjølsagt at de alle, akkurat som ethvert selskap, har visse interesser. Dette gjelder både med hensyn til skattetrykk, arbeiderlovgivning, rentepolitikk, ofte med andre utgangspunkt enn det resten av oss er tjent med. En kapitalist er en kapitalist, uavhengig av om vedkommende håver inn profitten sin på lakseoppdrett, dagligvarehandel eller gjennom å lage avis. Kapitalens lover gjelder uansett: akkumuler eller dø.

LES OGSÅ: Media og ytre høyre – fødselshjelp og mikrofonstativ

Filter 2: Reklamelisensiering for å drive business

Økningen i direkte kostnader var en viktig årsak til at arbeiderklassens medier i Storbritannia døde bort mot slutten av 1800-tallet. Det samme gjelder for den økte rollen reklame begynte å spille. I praksis, skriver medieforskerne Curran og Seaton, «fikk annonsørene en de facto lisensautoritet, i og med at aviser ikke lengre var økonomisk bærekraftige uten deres støtte».[4]

Dette sier seg litt sjøl. Før reklameannonser blei vanlig, var det slik at prisen på ei avis var ment å dekke kostnadene for å drive avisa. Etter at reklamen gjorde sitt inntog, blei det slik at aviser som tiltrakk seg reklameannonser kunne selges for en langt mindre pris enn de som ikke gjorde det.[5] Skulle avisene som ikke tiltrakk seg annonsørenes gunst matche konkurrentene på pris, måtte kostnadene kompenseres for på andre vis – for eksempel gjennom tynnere aviser, færre journalister eller dårligere layout. Inntekten fra reklameannonser blei helt enkelt et enormt konkurransefortrinn, nærmest som en subsidie å regne.

Dette ramma arbeiderklassens aviser hardt. Deres leserkrets hadde jamt over en begrensa kjøpekraft, og hadde derfor ikke alltid mulighet til å kjøpe produktene det blei annonser for. En annonsør sa det enkelt i 1856 at «leserne deres er ikke kjøpere, så alt av penger som blir kasta mot dem er derfor bortkasta».[6]

Det samme gjentok seg i Storbritannia etter krigen. Flere av de store sosialdemokratiske avisene, sjøl med mange millioner av daglige lesere, gikk tapt eller blei absorbert av de større mediehusene på 1960-tallet. I sitt siste år hadde Daily Herald 4,7 millioner lesere, altså nesten dobbelt så mange som borgerlige aviser som The Times, Financial Times og The Guardian til sammen.[7] Samtlige av de siste eksisterer enda, og ingen av dem representerer arbeidsfolk i nevneverdig grad.

Interessant nok viste det seg også at leserne av de sosialdemokratiske avisene var mer fornøyde med avisa si enn øvrige lesere, og at de også brukte mer tid på å lese avisa si – sjøl om de i overveldende grad tilhørte arbeiderklassen, og følgelig hadde både dårligere fritid, mer fysisk krevende arbeid, og trolig også hadde dårligere leseferdigheter generelt.[8]

Tapet av de sosialdemokratiske mediene, mener Curran, kan også delvis forklare at Labour-partiet etter hvert mista slagkrafta si. Uten et organ som kan presentere alternative analyser og referanser til breie masser i folket, vil enhver massebevegelse i et moderne samfunn til slutt forvitre.[9] Kan hende kan dette også forklare hvordan det norske sosialdemokratiet, parallelt med at partipressa blei «avleggs», langt på vei adopterte høyresidas økonomiske politikk utover 1980-tallet?

Det at annonsørene i praksis blir en viktig økonomisk inntektskilde gjør også at de får en viss makt over hva avisene skriver om. Mange annonsører vil ikke bare vegre seg fra å annonsere i aviser hvor de ikke får nok igjen for pengene; de vil også unngå å annonsere hos dem de anser som ideologiske fiender. Den offentlige TV-stasjonen WNET mista for eksempel finansieringa fra Gulf and Western industries inc etter å ha vist dokumentaren «Hungry for profit» som avdekka åssen multinasjonale selskap utnytta mennesker i den tredje verden.[10] Daglig leder for Gulf + Western forsvarte beslutninga med at dokumentaren var «anti-business» og at det ikke sømmet seg for en «venn» av selskapet å vise den.[11]

Denne diskrimineringa av «uvennlige» medier kan også overføres til enkeltprogrammer. Store konsern vil sjelden sponse programmer som fokuserer på hvordan storselskaper ødelegger miljøet, støtter diktatorer, beriker seg gjennom det militærindustrielle kompleks, eller andre ting som får storselskapene til å framstå i et dårlig lys.[12] På generell basis, i takt med at reklameannonser blir dyrere, vil annonsørene forsøke å unngå å sponse programmer med komplekse sammenhenger og kontroverser som ødelegger for kjøpe-stemninga.[13] Generelt vil man heller rette seg mot stoff som er enkelt, lettfattelig, underholdende, eller ufarlige ting som historiedokumentarer, kunst og lignende – ting som ikke ødelegger folks konstruerte behov for å kjøpe ting.

LES OGSÅ: Løgnhistoria George W. Bush Sr. brukte for å starte krig i Midtøsten

Filter 3: Medias tilgjengelige kilder

En viktig årsak til at massemediene ofte framstår som rein avskrift av myndighetenes offisielle synspunkt, handler om at det ofte er myndighetene sjøl som står som kilde når mediene skal finne informasjon. Dette skyldes ikke noe konspiratorisk eller ondsinnet fra medienes side, men ofte helt basale økonomiske hensyn.

Det er ikke mulig for et mediehus å ha journalister over alt til enhver tid. Hver eneste dag – ja hver eneste time i nettavisenes tidsalder, må det publiseres nye saker. Dette fordrer at det finnes steder med mange viktige kilder tilgjengelig til enhver tid, og hvor det stadig arrangeres pressekonferanser hvor viktige personer møter og til enhver tid er tilgjengelige for en kommentar.[14]

Hvor finnes slikt? Jo, sjølsagt der makta finnes. Per i dag er dette ofte Stortinget, regjeringa og departementene. Dette skyldes ikke bare at slike institusjoner framstår som troverdige og viktige kilder til informasjon, men også fordi de støtt og stadig produserer informasjon til slike formål. Det er til nytte for journalister under sterkt press ovenfra, men også til nytte for institusjonene som når ut med sine fortellinger til folk flest.

Målet om å være «objektive» er viktig for mediene i dag. Uten at jeg nødvendigvis skal gå nærmere inn på hvorfor dette er en umulig oppgave i den virkelige verden, kan vi nøye oss med å slå fast at det er et ideal at mediene i dag skal framstå som nøytrale formidler av «fakta», og ikke som organer for den ene eller andre politiske retninga.

Dette er en av årsakene til at mediene gjerne bruker maktas institusjoner som kilder. Det er vanskeligere å bli beskyldt for å ha «en politisk agenda» om man nøkternt refererer til en utenriksminister som sier det er riktig at Norge skal bombe en annen stat, enn dersom man for eksempel intervjuer en fredsaktivist som sier det motsatte. Utsagn fra sistnevnte vil kreve arbeid med faktasjekking og undersøkelser, hvilket man vanligvis slipper unna med å droppe når det er snakk om maktas mennesker. Som journalist er det derfor ofte mest beleilig å skåne seg for merarbeidet, og heller gjøre jobben som forventes i rett tid.

Det er dessuten ikke til å stikke under en stol at offentlige institusjoner i dag, og også næringslivet, bruker enorme ressurser på kommunikasjonsvirksomhet. PR og kommunikasjon har trolig aldri vært viktigere enn i dag, og det finnes knapt en offentlig institusjon i dag som ikke har egne avdelinger for slikt. Det er de store aktørene som har råd og fasiliteter til å kalle inn til pressekonferanser, slipper pressemeldinger og stiller seg til rådighet for journalistene gjennom personlige forbindelser. Sistnevnte kan også gjøre det vanskelig for en journalist å forholde seg kritisk til en politiker de har fulgt tett, blant annet fordi det kan innebære å miste en viktig kilde.[15]

En trussel mot dominansen til de offisielle kildene som foreligger, er eksistensen av uavhengige og respekterte uoffisielle kilder som med troverdighet står for alternative fortellinger. [16]Dette kan dreie seg om frittalende fagfolk, forfattere, varslere eller rett og slett gravende og dyktige journalister.

Dette kan i sin tur løses med å kjøpe dem opp. Man kan for eksempel finansiere forskninga deres, organisere tenketanker som kan ansette dem eller rett og slett tilby dem jobber som sekretærer eller konsulenter i det offentlige.

Et annet eksempel er hvordan næringslivet effektivt over hele den vestlige verden fra 1970-tallet har finansiert tenketanker som har til formål å presentere høyreideologi for massene. I USA er disse tallrike, og er uhyre viktige premissleverandører for den offentlige debatten.

I Norge henger vi alltid litt etter. Først i 2003 blei Civita grunnlagt som høyresidas tankesmie. Formålet har hele tiden vært å tale liberalismens sak i Norge. Til dette har de ansatt flere skriveføre mennesker på heltid.

Og det funker. Skal vi dømme om nedslagsfelt som kilde i mediene, vinner Civita stort over både sosialdemokratiske Agenda og radikale Manifest.[17] For å sitere SV-medlem Thor Egil Braadland:[18]

Den eneste tenketanken som har fungert er Civita. De fyller leserbrevsider og turnerer Dagsnytt Atten. De finner unge talenter og gir dem rom. De har, i alle fall fram til det siste, hatt et godt grep om den brede høyresidens ungdommer. Det arbeidet Civita gjør er med på å forme den politiske hverdagen i Norge. Civitas bidrag til den politiske situasjonen i Norge har vært en strategisk og realpolitisk bragd.

Et godt eksempel på dette har vi sett de siste par årene med Rødts framgangsrike kampanje mot velferdsprofitørene. Det har det verken vært Høyre eller NHO som har stått i bresjen med motkampanjen. Det har derimot Kristin Clemet og næringslivsfinansierte Civita gjort.

LES OGSÅ: Civitas økende innflytelse er en trussel mot den demokratiske offentligheten

Filter 4: Svertekampanjer og håndheverne

Et effektivt virkemiddel for å slå ned dissidenter i ethvert samfunn, er å organisere målretta svertekampanjer for å diskreditere dem. I medieverdenen fungerer dette gjennom brev, telefonoppringninger, trusler, saksøkinger, hatbrev, eller masserapportering i sosiale medier. Alt som kan bidra av negative responser til et medieoppslag eller program.

Sjøl om dette er et større problem i USA, hvor man har svære aktører som spesialiserer seg på slikt som dette, ser vi tendensen her i Norge også. Sjøl profesjonelle og flinke journalister som Sidsel Wold, som har rapportert om Israel for NRK, har blitt utsatt for regelrette organiserte hatkampanjer fordi hun berettet om Israels grusomheter mot palestinerne.[19] De mange hatkampanjene som oppstår hver gang en kvinne uttaler seg om feminisme, eller en flerkulturell person uttaler seg om rasisme, er også uttrykk for det samme.

Filter 5: den felles fienden

Det siste filteret er ideologien som ligger i samfunnets «felles fiende». Under den kalde krigen var dette, i alle fall i vesten, representert gjennom kommunismen. Følgelig lå antikommunismen tungt over alle de store mediehusene. Alle bevegelser, stater, personer, partier og krefter som på noe vis kunne kobles til kommunismen, var per definisjon suspekte og burde skildres deretter. I ytterste konsekvens rammet dette også andre maktkritiske bevegelser som på noe vis hadde et mål om sosial utjamning. Det skulle ikke mye til for å slås i hartkorn med Stalin.

Dette fikk enorme konsekvenser. Gjennom antikommunismens filter fikk man helt vanlige og fredelige mennesker i Norge til å støtte, eller i det minste godta uhyrlige grusomheter som for eksempel USAs krig i Vietnam. Antikommunismen blei også brukt flittig til å rettferdiggjøre militær opprusting, og norsk støtte til NATOs atomvåpenpolitikk. Gjennom hele etterkrigstida var det så å si en umulig oppgave å vinne oppslutning om en alternativ og sjølstendig norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk. Antikommunismen hadde nesten totalt hegemoni – godt hjulpet av mediene.

De siste årene har den primitive antikommunismen fått en renessanse. Vi ser den for eksempel i britiske mediers rabiate svertekampanjer mot Jeremy Corbyn, eller den fanatiske propagandalinja også norske medier kjører mot Venezuela. Tilsvarende også fortielsen av de positive vinningene i Bolivia og Ecuador under Evo Morales og Rafael Correa. Mediene var dessuten unisont kritiske til Aps visjoner om å øke skattene under valgkampen i 2017. En skal dessuten leite lenge for å finne positive vinklinger av streik og arbeiderkamp i norske aviser. At store kapitalstyrte mediehus, akkurat slik annen kapitalistisk virksomhet, er kritiske til sosialistiske vyer, er ikke spesielt overraskende.

Likevel er det andre ting som er minst like viktig å piske opp stemninga mot i dag. Etter hvert som at Vladimir Putin klarte å løfte Russland opp fra bakevja i Jeltsin-årene, har den kalde krigens russofobi gjenoppstått. Russland portretteres stadig som en farlig og aggressiv stat som nærmest bare venter på å angripe oss. Dette gjør det igjen logisk at Norge skal forbli et lydig NATO-land, og gjerne bruke mer penger på militærvesenet. Aller helst skal vi i tillegg delta i USAs kriger, også uten FN-mandat, og for all del ikke stille spørsmål ved atomvåpenpolitikken. Å gjøre en sjølstendig norsk vurdering av vårt naboskap til Russland skal i alle fall ikke komme på tale. Foreslår man slikt er man «Putin-apologet» eller i beste fall bare «naiv». Det finnes vel knapt en aktør i den norske fredsbevegelsen som ikke har fått lignende hånlige merkelapper slengt i ansiktet.

Terrorismen, nærmere bestemt den islamistiske avarten av denne – tjener også samme hensyn. Gjennom USAs «krig mot terror», var mediene nærmest samstemte i at det var riktig at Norge også bidro – om nødvendig med krig og vold, for å hjelpe amerikanerne. Knapt noen av de store mediehusene var i klar opposisjon til okkupasjonen av Afghanistan. Først de siste årene, etter den knusende Godal-rapporten, har tvilerne turt å komme fram. Ytre venstre og den stadig svakere fredsbevegelsen har stått aleine nesten hele veien.

Det interessante er hvordan både russofobien, antikommunismen og islamofobien gjerne veves sammen for å rettferdiggjøre krig og militarisme. Både enorme krigsøvelser som Trident Juncture, norsk atomvåpenpolitikk og etableringa av amerikanske baser på norsk jord i fredstid, begrunnes i norsk offentlighet med trusselen fra Russland. Trusselen fra islam brukes hyppig implisitt for å rettferdiggjøre norske krigseventyr, både i Afghanistan og i Syria. Den radikale venstresida i Norge, som gjerne mener at verken Russland eller muslimer er spesielt farlig for Norge, anklages følgelig gjerne for både å være i ledtog med islam og Kreml – gjerne av de samme folka. Er man en radikal norsk sosialist som både er kritisk til NATOs politikk overfor Russland og mot at Norge skal krige rundt i muslimske land, står man foran et tøft møte med norske medier.

Et annet punkt som kan legges til i våre dager, er visse mer eller mindre autoritære statsledere rundt omkring i verden. Hver gang USA ivrer for krig et sted i verden, følger mediene opp med å bygge opp velvilje og forståelse i folk for krigen. Stort sett skjer dette gjennom varierende grad av demonisering, ensidig negativ dekning av landene og statslederne det gjelder, og tilsvarende liten vilje til djupere analyse av hva som faktisk foregår.

Krigene i Libya og Syria har vært gode eksempler i så måte. Mediene har stort sett vært helt unisone i sin dekning av situasjonen i begge stater: alt ansvar blei lagt på onde statsledere som kriget mot sitt eget folk, mens tilsvarende lite søkelys blei retta mot ekstrem terror fra opprørernes side, og ei heller andre staters direkte innblanding på disses side. Så å si ingen større norske medier var nevneverdig kritiske til NATOs bombekrig mot Libya, eller til Norges uforbeholdne støtte til den eksilsyriske opposisjonen fra 2011. Ødeleggelsene og grusomhetene som fulgte av NATOs bombing i Libya, eller USAs bombing av Raqqa og Mosul blei portrettert i et helt annet lys[20] enn Syria og Russlands bombing av Aleppo, eller Muammar Gaddafis gjenerobring av opprørskontrollerte byer i Libya.

Slike eksempler finnes det flere av. Russlands (relativt) ublodige, dog folkerettsstridige annektering av Krim-halvøya, har blitt utvetydig fordømt av samtlige norske medier. Begrunnelsen har vært klar hele tiden: det var et klart brudd på folkeretten. En stor stat forgrep seg på en militært svakere stat.

Kontrasten til NATOs bombing av Serbia i 1999 er påfallende. I hele 78 døgn regnet NATOs bomber over Serbia, som ikke hadde noen mulighet til å forsvare seg. Etter krigen okkuperte NATO den serbiske Kosovo-provinsen, som siden har blitt anerkjent som suveren stat av de fleste NATO-land.

Ødeleggelsene i Serbia var enorme, og flere tusen mennesker blei drept. Krigen hadde ikke mandat fra FN, og er følgelig å regne som en aggresjonskrig – sjølve kardinalforbrytelsen i internasjonal politikk.

De norske avisene derimot fulgte stort sett lydig opp. Det var mye kritikk av Serbias statsleder og landets brutale fremferd i Kosovo, men heller lite kritikk av NATOs eklatante folkerettsbrudd og åpenbare uvilje mot en framforhandlet løsning. Enda sikrere er det at verken dette, eller USAs folkerettsstridige krig mot Irak i 2003, har blitt terpet så mye på som Russlands anneksjon av Krim-halvøya.

Grunnen til alt dette er enkel. Når makta har definert en felles fiende, slutter mediene opp om dette. Framfor å undersøke for eksempel det folkerettsstridig betenkelige i at norske soldater driver krig i Syria uten syriske myndigheters godkjennelse, eller at norske økonomiske sanksjoner rammer sivilbefolkninga i Syria og i Venezuela, prioriterer mediene å skrive om grusomhetene hos «de andre» — de slemme. De sterke og følelsesladde reportasjene som skildrer uhyrlighetene sivile mennesker utsettes for av autoritære statsledere elitene våre ikke liker, står i grell kontrast til den nøkterne og ofte mer refererende stilen man velger når man skildrer våre alliertes «militære operasjoner», uansett om disse innebærer å jamne en storby med jorda[21], støtte terrorister med flere hundre millioner dollar[22], eller å innføre sanksjoner som dreper sivile mennesker i kriseramma land.[23]

LES OGSÅ: Hvorfor reproduserer norsk media amerikansk propagando for kupp i venezuela? 

La ikke ytre høyre stå for mediekritikken

De store mediene er utvilsomt i en stor krise i dag. Folks tillit til dem synker stadig. En skal ikke leite lenge i norske kommentarfelt før beskyldningene om «fake news» eller negative bemerkninger mot «Mainstream media (MSM)» dukker opp. Statslederen i verdens mektigste stat nøler ikke dessuten ikke med å beskylde dem for både å juge, og å være «fiender av folket».

Som jeg har forsøkt å vise i denne artikkelen, er det absolutt grunn til å kritisere mediene. Men er det dermed sagt at vi må henfalle til ytre høyres vulgære kritikk av alle store medier som sådan? Er det slik at alt de store mediehusene kommer med, er falsknerier og løgn?

Sjølsagt ikke. En slik mediekritikk er ikke bare uttrykk for fordummende intellektuell latskap. Den er også svært skadelig. I det øyeblikket man begynner å tru at alt media sier er feil, spesielt når man er uenige i det, er veien kort til å danne seg et relativistisk syn på virkeligheten. Et syn som åpner for at sannheten egentlig er relativ – at det ikke finnes et felles multiplum for hva som er gærent og sant, men at alt, og absolutt alt, avhenger av hvor man står. Sannheten blir dermed noe man sjøl kan konstruere fritt basert på hva som bygger opp ens egen ønskede visjon av virkeligheten.

Slik blir det ingen forskjell på en reportasje i et redaktørstyrt medium med profesjonelle journalister, og en anonym bloggpost på et innvandringsfiendtlig nettsted. «Alle» skriver jo ting som er feil noen ganger, så hva er det «egentlig» som er sant?

En slik virkelighet vil være svært farlig for venstresida. Ikke bare skaper dette god grobunn for autoritære og reaksjonære demagoger fra høyresida – men det vil også være skadelig for muligheten til å bygge en progressiv bevegelse basert på en riktig forståelse av den faktiske virkeligheten. Venstresidas ideologiske prosjekt er ikke et postmoderne relativistisk prosjekt hvor alle fortellinger og sannheter er jambyrdige. Tvert imot – marxismen er i sitt vesen en modernistisk ideologi som bestandig setter en konkret analyse av den faktiske situasjonen i sentrum. Det finnes faktisk ting som er riktige, og ting som er feilaktige – reint objektivt. En sosialistisk bevegelse som ikke aksepterer dette, vil raskt fortape seg i den ene blindveien etter den andre, og raskt passiviseres og splittes på diverse meningsløse grunnlag.

Og hvem tjener på det?

Konklusjonen blir derfor: venstresidas mediepolitikk må bygge på en kritikk av kapitalstyrte medier. Ikke i den forstand at alt som skrives er feil, men gjennom en analyse av hvilke filtre og tendenser som preger dem, på godt og vondt.

Dette betyr også at det er viktig at arbeiderbevegelsen og den øvrige venstresida har egne medier til rådighet. Når de store avisene skriver ensidige drittpakker mot streikende arbeidsfolk, er det vår plikt å komme med motstemmer til dette. Når politikerne våre får støtte i avisene for sine ønsker om krig og militær opprusting, er det våre medier som må fortelle hva som faktisk foregår.

En ting er i alle fall sikkert. Venstresidas mediepolitikk kan ikke lenger bare bestå i å forsvare NRK og pressestøtta, og en mulig vei fremover kan, slik sosiolog Isak Lekve tidligere har tatt til orde for, være å utvide kampen og slagordene mot profittfri velferd til å også gjelde profittfri journalistikk. Da vil mediebransjens integrering i den kapitalistiske politiske økonomien svekkes, og en vil kunne starte på veien mot en virkelig kritisk — og uavhengig — presse.

 

[1] Chomsky & Herman, Manufacturing consent, (1988), 1

[2] Chomsky & Herman: 4

[3] https://steigan.no/2018/09/hvem-eier-norske-medier/

[4] Sitert i Chomsky & Herman (1988): 14

[5] ibid

[6] Ibid: 15

[7] ibid

[8] ibid

[9] ibid

[10] Ibid 17

[11] ibid

[12] ibid

[13] ibid

[14] Ibid: 18-19

[15] Ibid: 22

[16] Ibid: 23

[17] https://e24.no/media/tenketanken-civita-gjoer-storeslem-i-mediene/24408911

[18] https://www.dagbladet.no/kultur/den-eneste-tenketanken-som-virker-er-civita/69857680

[19] https://www.tv2.no/a/8735622/

[20] https://radikalportal.no/2017/03/23/mosul-aleppo-og-medienes-selektive-sympati/

[21] https://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/russia-compares-us-coalition-bombing-raqqa-syria-wwii-dresden-germany-isis-a8013626.html

[22] https://www.theamericanconservative.com/articles/how-america-armed-terrorists-in-syria/

[23] https://www.independent.co.uk/news/world/americas/venezuela-us-sanctions-united-nations-oil-pdvsa-a8748201.html

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.