Media: Elefanten i rommet

Utklipp av The Suns forside.

Tre mediehus kontrollerer 71 % av det britiske avisopplaget. Hvis Jeremy Corbyn var 'unelectable' var det fordi han blei oppfattet sånn av en overklasse som gjorde alt i sin makt for å stoppe ham.

Lene Auestad
Om Lene Auestad (22 artikler)
Lene Auestad er filosof og forfatter. Hun har sin doktorgrad fra Universitetet i Oslo med avhandlingen «Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination», som i 2015 ble gitt ut som bok på Karnac, nå Routledge.

Valget i Storbritannia er nettopp avsluttet, og resultater er et ‘hung parliament’, en situasjon der ingen har rent flertall.  De av oss som hadde håpet på et flertall for Labour er noe skuffet. Likevel er det grunn til optimisme. Theresa Mays Tory-parti har gått kraftig tilbake, det motsatte resultatet av det hun hadde regnet med da hun gikk tilbake på sitt løfte og annonserte et hurtig nyvalg. De konservative har mistet 12 seter i parlamentet og ender på 318 seter, mens Labour har fått 31 nye seter og vil få 261.  

Fra søppel til hageskatt
«Don’t chuck Britain in the Cor-bin» erklærte The Suns forside på valgdagen, ledsaget av en karikatur av Corbyn i en søppelbøtte. «Let’s reignite British spirit» lød forsiden på Daily Mail til et bilde av en smilende Theresa May med løftede hender og valgplakater i bakgrunnen. Mellomtittel, «Theresa May’s rallying cry as she warns Corbyn will tax your work, your garden, your home and your inheritance.» En sentral faktor i valget som har vært lite problematisert er pressen. Jeremy Corbyn har vært utsatt for en grov og omfattende svertekampanje fra et nærmest unisont pressekorps.  Det har vært fremstilt som om han var alliert med terrorister. I realiteten har han konsekvent uttalt seg mot vold og til fordel for å få en slutt på den væpnede konflikten i Nord-Irland. Medias rådende narrativ har vært at Labour ikke har greie på økonomi mens de konservative fører en fornuftig økonomisk politikk. De har oversett i hvilken grad austerity, innstrammingspolitikken som har vært ført, har ført til en drastisk økning i sosial ulikhet og keynesiansk ledighet. Det vil si, hjulene i økonomien slutter å gå rundt fordi folk ikke har penger å rutte med. Fordi de ikke får solgt sine varer og tjenester, kutter bedriftene arbeidsplasser. Dermed blir flere enda fattigere, og du får en spiraleffekt der økonomien bremses ytterligere. De som er veldig rike betaler ikke skatt, og er fortsatt veldig rike. Men det er ingen trickle down-effekt. På grunn av manglende omfordeling kommer disse midlene hverken de som har mindre eller fellesskapet til gode.

De konservative la frem et budsjettforslag der kostnadene ikke var spesifiert. I Labours budsjettforslag var de derimot spesifisert i detalj. Mer enn 40 ledende økonomer avskrev nylig fremstillingen av Labours økonomiske politikk som ekstrem og erklærte sin støtte til denne. Likevel har media opprettholdt myten om Toryene har en bedre styring på økonomien. Et annet fiendebilde av Corbyn har fokusert på å fremstille ham som en rødglødende kommunist, ytterst på venstreaksen. Dette til tross for at hans politiske forslag, renasjonalisering av jernbanen, å beholde et gratis offentlig helsevesen for alle og skattlegge de rike for å oppnå en bedre fordeling, er det vi vil gjenkjenne som standard sosialdemokratisk politikk, alminnelig fra etterkrigsårene inntil nyliberalismen gjorde sitt inntog. Selv kaller Corbyn og hans krets seg demokratiske sosialister, og sier de ønsker seg et samfunn med omsorg, respekt og muligheter for alle, som uttrykt i slagordet «For de mange, ikke for de få».   

Mediekonsentrasjon
Det første kritiske spørsmålet man bør stille seg om media, er hvem eierne er. En nylig undersøkelse viste at tre store selskaper alene eier 71% av avismarkedet. Disse er News UK, som eier The Sun og The Times, DMGT, som eier The Daily Mail, og Trinity Mirror, som eier The Daily Mirror. Rapporten advarer mot at denne konsentrasjonen truer mediemangfoldet i et marked som er avgjørende for å sette agendaen for resten av mediene. Rupert Murdochs News UK eier en tredjedel av hele markedet. Rupert Murdoch er en nær venn av de sentrale skikkelsene i det konservative partiet. I fjor møtte sjefer i Murdoch-eide selskap statsministeren eller kansleren 10 ganger, mer enn noen annen medieorganisasjon. Den tette forbindelsen mellom Murdoch og Toryene gir seg utslag i vinklinger av nyhetssaker som gir massiv støtte til de konservative og latterliggjør og demoniserer Labour på det groveste.

The Guardian, den største avisen på den liberale venstresiden, har siden lederskapsstriden i Labour stilt seg bak høyresiden i partiet og støttet Blair-fraksjonen mot Corbyn. De har dermed gått sammen med høyresiden i å angripe Corbyn og har fremstilt ham som for ventreorientert og sekterisk til å kunne vinne et valg. «Unelectable», uvalgbar, er slagordet som har blitt gjentatt om ham om og om igjen. Bare i siste øyeblikk erklærte The Guardian sin støtte til Labour før valget. Dermed har Corbyn stått uten noen forsvarere i hele mainstream-pressen, og har kjempet en valgkamp i motgang, det vil si fra hele den etablerte, snakkende og skrivende eliten. Den nylig etablerte nettavisen The Canary er verdt å merke seg fordi den har fylt et tomrom i å støtte Corbyn og venstresiden. Den har vokst raskt i utbredelse de siste årene. Som en folkets mann har Corbyn gjort det motsatte av Theresa May og snakket direkte til folket – både via sosiale medier og på gater og torg, der han igjen og igjen samler tusenvis av begeistrede tilhørere.

Den uvalgbare klasse?
Hva ligger det i ordet «unelectable»? Svaret peker mot den andre elefanten i rommet – klasse. Av de politikerne britene er vant til, representerer samtlige en elite. De har gått på Eton og på Oxford, noe vanlige mennesker ikke har tilgang til. Der møter de og omgås hverandre. Hvis de skulle komme i skade for å møte alminnelige mennesker ville de i alle fall ikke bry seg om dem – de ville latterliggjøre og forakte dem. Denne klasseforakten, dette klassehatet, er det verste og mest sjokkerende ved det britiske samfunnet slik jeg ser det. På bakgrunn av å ha bodd i Storbrittannia i mange år, tror jeg dette ikke reflekteres i norske nyhetsmedier, kanskje fordi korrespondenter, når de er på besøk, bare omgås med den samme eliten.

Den samme sommeren som de høyreekstreme terrorangrepene fant sted i Norge, var det i mitt nabolag «the riots» det dreide seg om, gateopptøyene der underpriviligerte ungdommer brøt seg inn i butikker og satte fyr på ting. Mens omdreiningspunktet i Norge var rasisme, var det klasse det gjaldt i England. Avisoverskriftene demoniserte gjerningspersonene som «the feral underclass», den rovdyraktige/villdyraktige underklassen, og unge, ikke tidligere straffedømte mennesker måtte sone i flere år for å ha stjålet en joggesko – en åpenbar klassejustis. En årsak til den skjeve nyhetsdekningen er at journalistene i overveiende grad representerer den samme eliten som de ledende politikerne rekrutteres fra. I 2006 var 54% av 100 ledende nyhetsjournalister privat utdannet. Til sammenligning utgjør de privat utdannede 7 % av befolkningen, og 37 % av de ledende journalistene kom fra en enkelt institusjon, nemlig Oxford.

En klasseutfordrer
Corbyn er ikke en del av denne eliten. Han har sittet på bakerste benk i parlamentet for Labour i en årrekke, som representant for sin London-bydel Islington, og dermed vært i løpende kontakt med sine lokale velgere. Samtidig har han vært en aktivist for en rekke progressive saker. Mens den daværende konservative regjeringen forsvarte Apartheid-regimet ble Corbyn arrestert for å demonstrere for Mandela. «Unelectable» er altså elitens retorikk mot en som ikke svarer til deres bilde av hva en politiker skal være og representere.

Hvis man går ut i gatene får man et annet inntrykk. For noen år siden ble det kunngjort at Corbyn skulle snakke i Camden rådhus i London. Jeg møtte optimistisk opp uten billett, med en plan om å kjøpe den i døren. Køen av mennesker strakte seg over flere kvartaler, rundet hjørnet og fylte enda flere kvartaler. Først fylte de opp den store hallen. Så fylte de opp en stor sidehall der folk kunne følge talene på en skjerm. Vi som var igjen fikk beskjed om at vi kunne gå ut i sidegaten, og Corbyn ville komme ut og tale til oss. I gaten, med en Guinness fra puben ved siden av hørte jeg Corbyn snakke til mengden fra toppen av en brannbil. For en vanlig britisk politiker ville det vært utenkelig å bry seg om disse vanlige menneskene på gaten.

Han snakket om sosial rettferdighet med en konsekvens som gjenspeiler seg i handling. Måten han snakker på er også en annen enn det som har dominert politikken for øvrig. Der politikk for de fleste dreier seg om reklame, fasade, og enkle slagord som gjentas til det kjedsommelige – tenk på Theresa Mays «strong and stable, strong and stable, strong and stable» – argumenterer Corbyn rasjonelt og sammenhengende, og han holder seg for god til å besvare motpartens personangrep med samme mynt. Labours kraftige fremgang ved valget sender et signal om at en annen politikk er mulig – en politikk som setter både rasjonalitet og omsorg høyt, og som kjemper for et samfunn som er til for alle.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Jon Hareide

    Bra analyse. Leser The Guardian daglig og har fulgt engelsk politikk on/off i snart 30 år.

  • Alexander Kjelbrand

    «Sosial rettferdighet» … (?) Kan noe forklare?

    • Det er et helt normalt uttrykk for en holdning.
      Formuleringen er et signal om en holdning.
      Andre måter å forklare dette på kan være å skrive at det gjelder klasse-følelser og klasse-solidaritet og krav om at godene og de materielle verdiene skal fordeles slik at det blir mer likhet i samfunnet og slik at de som er de fattige nå vil få mer.

  • Fint å få lese dette her.