Kommunismens relevans i 2019

Fra 1. mai-markering i Madrid. Foto: Soman under lisens (CC BY-SA 2.5)

Rødt vedtok nylig å beholde kommunismen i sitt prinsipprogram. Det kan derfor være på sin plass å redegjøre for hva kommunismen faktisk er, og hvordan kommunistisk organisering trolig representerer den eneste mulige løsninga på dagens økokrise.

Ivar Espås Vangen
About Ivar Espås Vangen (57 Articles)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Et raskt søk på Wikipedia, i seg sjøl et nettsted basert på dette prinsippet, lærer oss at kommunisme kommer fra latin (communis), og betyr «felles»1. Følgelig vil en fornorska versjon av ordet bli «felles-isme». Grunnidéen er altså tanken om fellesskap.

Ordet har likevel, gjennom det 20. århundrets redselsregimer, blitt alvorlig svertet. Sier man «kommunisme» i dag, vender folks tanker seg raskt til sovjetiske straffekolonier, kinesisk hungersnød, kambodsjansk folkemord, eller endeløse matkøer i Øst-Europa. Her har allmenndanninga i sannhet gjort sitt.

Dessverre overskygger dette både en nøktern diskusjon om faktisk eksisterende kommunistiske løsninger som finnes i dagens samfunn, samt den mer alvorlige debatten om hvordan menneskeheten skal møte de mange økologiske krisene, innebefatta klimakrisa, som truer sivilisasjonens eksistens.

Verken Rødt eller andre sammenlignbare partier, har i dag noe til overs for stalinismens partidiktaturer og forbrytelser mot menneskeheten. Tvert imot er det gjennomgående i både partiets prinsipprogram og praktiske politikk at man både forsvarer borgerlig-demokratiske friheter som talefrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet etc., i tillegg til å ønske å utvide demokratiet til også å gjelde økonomien. Realsosialismens brutale historie i det 20. århundre har, sjøl om enkelte ikke vil se det, faktisk ført til omfattende og reell ideologisk nytenkning, hvilket gjør at Rødts program av 2019 er temmelig annerledes enn AKP(ml)s program fra 1976, for å si det litt forsiktig.

I denne teksten skal jeg prøve meg på en liten realitetsorientering om hva kommunisme burde innebære i dagens politiske situasjon. Enten folk liker det eller ei, finnes det flere områder av samfunnslivet i dag som er organisert etter mer eller mindre reine kommunistiske prinsipper, og er umåtelig populære. I tillegg har vi de siste årene blitt bombardert med rapporter som viser oss både at planetens biologiske mangfold ødelegges i et forrykende tempo, i tillegg til at verdens land og folk står maktesløse i kampen for å forhindre global oppvarming. Samtidig lever hundrevis av millioner av mennesker i fattigdom og nød.

Valget i dag står mellom mer eller mindre å akseptere dette, eller å foreta omfattende endringer. Uansett hvordan man vrir og vender på det, vil disse endringene måtte innebære en storstilt kontroll av planetens ressurser i fellesskap. Kapitalismens veksttvang må erstattes av noe annet – et system hvor planetens tålegrenser, sammen med menneskelige behov, er førende for hva vi velger å produsere. Man kan kalle det hva man måtte ønske, men jeg velger å kalle det kommunisme.

LES OGSÅ: Du stemmer Rødt?! Men har du hørt om Stalin og Venezuela?

Kommunismen både finnes og funker i praksis
En praktisk og matnyttig gjennomgang av kommunismen finner man i noen av Tron Øgrims seinere arbeider.2 Kommunismen er, helt enkelt, et samfunn hvor man yter etter evne og får etter behov. Sjøl om dagens samfunn, det kapitalistiske, jamt over ikke er organisert etter dette prinsippet, finnes det likevel små sektorer vi har valgt å organisere kommunistisk.

Folkebibliotekene, grunnskolen og helsesektoren er tre gode eksempler i så måte. Sjøl om de to sistnevnte stadig kommersialiseres mer og mer, er fortsatt grunntanken i begge at det ikke skal være lommeboka eller andre privilegier som skal definere hva slags tilbud man får. Alle nordmenn som registrerer seg har rett til å låne bøker på folkebibliotekene våre, uavhengig av om man er milliardær eller på trygd. På samme vis har alle nordmenn rett på utdanning og adekvat helsehjelp, uansett hvor lite penger på bok man måtte ha. Dette er altså kommunisme i praksis, slik Tron Øgrim så det.

De som støtter disse løsningene er vanlige arbeidsfolk landet rundt. De som derimot ønsker dem oppløst og erstatta av kommersielle løsninger, er kapitalens partier på høyresida.

Det finnes flere eksempler. Det moderne brannvesenet er for eksempel også i prinsippet organisert kommunistisk. Brenner huset ditt? Ja, da skal brannvesenet gjøre det de kan for å redde det – uten at du skal trenge å betale dem ei krone i vederlag. Dine behov bestemmer hva du får.

Eller hva med Wikipedia – nettleksikonet nær sagt samtlige av oss frekventerer jevnlig? Her er alt arbeidet basert på dugnad, og alle mennesker over hele verden, såfremt de har tilgang på nettforbindelse, har lov til dele informasjonen hvor de måtte ønske. Prinsippet bak er enkelt: kunnskapen er menneskehetens felles eiendom. Sagt med andre ord: Wikipedia er kunnskap organisert etter enkle kommunistiske prinsipper.

Enkelte vil påstå at det er kun disse områdene hvor kommunismen kan eksistere. At dersom vi utvider sfæren hvor behov, ikke lommeboka og profitt, styrer vi det ende diktatur og hungersnød. At disse sfærene lever på kapitalismens overskudd. Dette er feil. Denne motforestillingen bygger på antagelsen at framskrittene vi nyter godt av kommer av dette jaget etter profitt. Denne forestillingen stemmer ikke overens med virkeligheten. Det er allment kjent at mange av de oppfinnelsene som muliggjorde disse fremskrittene kommer fra situasjoner profitt ikke var drivkraften.

Dette ser man blant annet ved å se på den tidlige produksjonen og nåtidas utvikling av penicillin og annen antibiotika. Tilgangen til penicillin økte under andre verdenskrig gjennom samarbeid og statlig styring,3 ikke hemmelighold og konkurranse. I dag svikter legemiddelfirmaene i å bruke midler til å utvikle nye former for antibiotika.4Dette gjør at vi risikerer at folkehelsen blir satt tilbake med mer enn et halvt århundre. Vi ser dermed at behov bør styre flere sfærer i samfunnet, ikke færre, for å beholde levestandarden vi har i dag.

Internettet slik det er i dag er også et eksempel på en nyvinning som ble skapt utenfor de rammene som profittjaget skaper. Før det ble gradvis privatisert uten offentlig debatt på 1980-90 tallet,5 var kostnadene forbundet med utviklingen dekket av det amerikanske militæret, altså staten. Det samme gjelder transistoren, grunnsteinen i all digital teknologi. I begynnelsen kjøpte det amerikanske militæret neste alle transistorene som ble produsert og dermed opprettholdt et kunstig marked for dem til utviklingen gikk lagt nok til at privat kapital fant det lønnsomt.6 Igjen ser vi at hvordan et behov, annet enn profitt, la grunnlaget for vår velstand.

Ingenting av dette betyr at kommunismen vokser opp av seg sjøl. Det betyr derimot at vi mennesker allerede har valgt å organisere mer eller mindre viktige deler av samfunna våre etter denne modellen. Når noen sier kommunisme ikke fungerer i praksis, kan man jo vise til at folkebibliotekene fungerer så bra at bare ytterliggående FrPere er offentlig imot dem. De fleste av oss er altså nokså fornøyde med kommunismen hvor den finnes i praksis. Det er verdt å merke seg neste gang noen anklager deg for å støtte Stalin, eller lignende.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Veien til sosialisme — om sosialistisk strategi

Demokratiets naturlige forlengelse
Noe av det verste med arven etter de stalinistiske diktaturene fra 1900-tallet, er at den demokratiske grunntanken i kommunismen gikk i glemmeboka. For Karl Marx var kommunismen den åpenbare forlengelsen av demokratiets funksjon som svar på fremmedgjøringa menneskene levde under.7 Kommunismen ville ivareta alt demokratiet består av, men utvide de demokratiske prinsippene til også å gjelde for økonomien.

En vanlig karikering av sosialisters og kommunisters visjoner, er at man ønsker at all økonomisk aktivitet skal overtas av staten. For det første er jo ikke dette engang riktig sjøl om man går til de verste stalinistiske regimene. Sjøl i Sovjetunionens grunnlov8 slik den blei utforma under Stalin i 1936, står det vel at det finnes to former for «sosialistisk eiendom»: statseie eller kollektiv eiendom, uten at dette dermed er en egna rettesnor til handling. Poenget er at karikaturen rett og slett ikke stemmer.

Rød Ungdom vedtok på sitt landsmøte i år 2000 en flott pamflett med navnet «En sosialisme for vår framtid»9, som etter min mening er en av de beste manifestene for en sosialisme i praksis. Her slås det ettertrykkelig fast at:

Ordene sosialisme og demokrati kan ikke skilles fra hverandre. Sosialismen er arbeiderklassens samfunn, den sosialistiske økonomien er styrt av behovene til folk flest. Dette er ikke mulig å oppnå på andre måter enn gjennom folkestyre. Ingen elite i statsapparatet, uansett hvor marxistisk den måtte være, kan “regne ut” arbeiderklassens interesser, et diktatur på vegne av arbeiderklassen kan ikke utvikle et sosialistisk samfunn.

Etter dette følger det en serie mulige løsninger: nedkorting av arbeidsdagen for å frigjøre tid; mindre konsentrasjon i mediene; rotasjon av maktposisjoner; en garantert borgerlønn til alle medlemmer av samfunnet, men også det kanskje aller viktigste: arbeidermakt.

Det er for eksempel ingen grunn til at ikke ansatte ved en mellomstor bedrift skal kunne velge ledelsen sin sjøl. De ansatte kan dermed, sammen med den demokratisk valgte ledelsen, få avgjørende innflytelse på bedriftens planer og satsinger. Dette kan eventuelt kombineres med at også demokratiske representanter fra kommune eller stat kan være med i tilfeller hvor bedriften enten er en viktig hjørnesteinsbedrift i en kommune, eller av vital betydning for staten.

Arbeiderstyrte bedrifter er nemlig ingen utopi. Former for arbeidersjølstyre har eksistert med stor suksess både historisk og i dag. I Katalonia under den spanske borgerkrigen (1936-1939) var systemet med arbeiderstyrte bedrifter så effektivt at sjøl borgerlige observatører måtte innrømme at systemet var mer effektivt enn det gamle.10Mondragon-kooperativene i Baskerland er et mer moderne eksempel på at arbeiderstyrte bedrifter, sjøl om de måtte fungere i en ellers kapitalistisk økonomi hvor bedriftene ellers er styrt uten demokrati, faktisk har mye for seg.11 Ikke bare er de effektive; de peker også videre mot en mer demokratisk og mer menneskelig måte å styre hele samfunnet på!

Grunnen til at jeg vektlegger demokrati-argumentet, er nettopp fordi dette potensielt er et av de viktigste argumentene for et systemskifte. Kapitalismen bidrar, gjennom sin veldige konsentrasjon av makt og rikdom, til en stadig uthuling av demokratiet vi kjenner. De rike får det som de vil, og vanlige folk spilles mer og mer ut på sidelinja. Det finnes overhodet ingen gyldige argumenter for at folk i dag skal behøve å være ufrivillig arbeidsløse eller fattige – likevel skjer det.

Kjersti Ericsson skriver i boka Den Flerstemmige Revolusjonen godt om spørsmålet om demokrati, stat og sosialisme. Hun skriver at «erfaringene fra sosialistiske samfunn viser at staten ikke er den store problemløser. Den er like mye den store problemskaper».12 Sjøl en erklært «arbeiderstat» vil raskt tendere til å utvikle seg mot å avle nye byråkratiske herskersjikt. Et poeng for enhver sosialistisk strategi med mål om et kommunistisk samfunn, må derfor være å bygge opp «makt nedafra, for å finne desentraliserte løsninger, løsninger som betyr nedbygging av stat og byråkrati».13 En ny samfunnsform vil både preges og defineres av sin tilblivelse. Fødes sosialismen gjennom antidemokratisk maktutøvelse, uansett hvor «midlertidig» det måtte være, vil dette også prege retninga systemet tar i framtida. Det er derfor Rødts prinsipprogram, både det gamle og det nye, slår fast at «for Rødt er en sosialisme uten demokrati overhodet ingen sosialisme». Hvert steg på veien skal innebære at folk får bedre liv, mer innflytelse og mer makt over sin egen hverdag. Om ikke; hva er da poenget med det hele?

LES OGSÅ: Hva vil skje med de rike når revolusjonen kommer?

Kommunisme som løsning på økokrisa
Å lese om hvordan den globale kapitalismen ødelegger planetens økosystemer, er nedstemmende. Menneskeheten har blant annet utrydda 60 % av alle ville dyr på planeten vår.14 For ville pattedyr er tallet 83 %.15

Dette enorme globale forbruket tilfaller slettes ikke alle mennesker. Over 800 millioner mennesker lider fortsatt av sult, og tallet er økende.16 Samtidig er overvekt et stadig vanligere globalt folkehelseproblem. De fleste mennesker i verden har knapt noe materielt forbruk å snakke om, mens for eksempel vi nordmenn har et økologisk fotavtrykk som tilsvarer at vi ville ha behøvd 2,6 jordkloder om alle mennesker skulle ha levd som oss. Amerikanerne på sin side har et økologisk fotavtrykk som tilsvarer 3,7 jordkloder.17 Det er ikke rart at menneskeheten normalt «bruker opp» våre årlige ressurser ved begynnelsen av august hvert år.18

Det er ingen tvil om at menneskeheten har bragt med seg død og lidelse over andre arter hvor enn vi har gått fram gjennom historia. Like fullt er det først ved kapitalismens veldige utvikling av produksjonen, at vi nå står overfor ikke bare én, men flere økologiske kriser.19

I boka Sammenbruddet skriver Pål Steigan følgende:

Når Norge og norsk økonomi setter et tre ganger så stort økologisk fotavtrykk per innbygger som det planeten kan tåle, stjeler Norge en tilsvarende rett fra andre mennesker. (…) Det finnes ingen annen sivilisert eller humanistisk måte å forholde seg til dette på enn å innrømme at alle mennesker har krav på samme rettmessige andel av det økologiske fotavtrykket, og dernest sikre at dette blir virkelighet. Hvordan forholde seg til knappe ressurser? Det eneste akseptable er å dele noenlunde likt. Det betyr at de landa som forbruker større økologiske ressurser enn det er grunnlag for, må redusere sitt forbruk, mens de landa som får altfor lite, må få øke sitt forbruk.20

Eventuelt kan vi si som Marx:

Ikke engang et helt samfunn eller en nasjon, ja ikke engang alle samfunn som eksisterer samtidig, er eiere av jorda. De er simpelthen brukere av den, de som drar nytte av den, og de må overføre den i forbedret stand til generasjonene som kommer etterpå, som boni patres familias (gode familieoverhoder).21

Kapitalismen som system gjør dette svært vanskelig. Så lenge profitt er målet med all vesentlig produksjon, vil konsekvensen bli fortsatt økt forbruk, ikke bare hos verdens fattige, men enda mer hos oss som allerede lever i overflod.

Løsninga, hevder Steigan, er det han kaller «Kommunisme 5.0». Sjøl om han ikke presenterer noen klar plan for åssen dette systemet skal se ut, er det klart at fellesskapsløsninger og planmessig organisering av produksjonen, retta inn på menneskers behov innafor planetens tåleevne, er blant nøkkelordene. Ikke en fiks ferdig modell, men først og fremst et svar på de eksistensielle truslene og ødeleggelsene dagens system innebærer for verdens land og folk.

Reint konkret setter Steigan opp ti innledende punkter for hva som bør gjøres:22

  1. Å sosialisere bank- og finansvesenet
  2. Å sosialisere all energiforsyning
  3. Å sosialisere de multinasjonale selskapene
  4. Å sosialisere tele- og datakommunikasjon
  5. Å sosialisere alle store transportsystemer
  6. Å sosialisere agrobusiness og helsemonopoler
  7. Å sosialisere alle store landeiendommer, gruver og storstilt utvinning av naturressurser
  8. Å avskaffe privateiendom innen vannforsyning og annen livsnødvendig forsyning.
  9. Å iverksette umiddelbare tiltak for å redusere energi- og ressursforbruket i de rike landa.
  10. Å gjennomføre omfattende tiltak for å hjelpe fattige land til å ta i bruk mer energiøkonomiske energisystemer.

På spørsmål om hvorfor han velger å bruke K-ordet framfor «sosialisme», svarer Steigan slik:

Sosialisme er å sosialisere privateiendommen, det er når staten tar over den makta de private kapitalistene har hatt. Sosialisme er kapitalisme uten kapitalister, og i dag framstår det som gårsdagens løsning. Å sosialisere kapitalen er nødvendig. Det er et første skritt på veien. Men stopper man der, er man ikke kommet særlig langt. Sosialismen, slik vi kjenner den, har jo skapt vekstsamfunn, like mye som kapitalismen. Disse har vært klassesamfunn, riktignok med litt andre former for klasser, men klassesamfunn like fullt.23

Målet er dermed å komme enda et skritt videre. Ingen stor og mektig stat som skal styre over eiendommen som tidligere blei administrert av en knippe privatkapitalister, men heller flere fellesskap av mennesker som forvalter ressursene i fellesskap, uten hierarkier og klasseskiller. «Kommunismen, ikke som statlig prosjekt, men som produsentenes kontroll over produksjonen», som han også formulerer det.24

LES OGSÅ: Hanne Skartveit og kommunismen

Mer om økokommunismen
Det 20. århundrets realsosialistiske regimer, begikk nesten uten unntak de samme økologiske forbrytelser som kapitalistiske land. Rovdrift på naturressurser for å generere hemningsløs økonomisk vekst har vært regelen heller enn unntaket. Stalinismen perverterte ikke bare Marx’ demokratiske forståelse; den skjendet også Marx’ visjoner om et samfunn i harmoni med naturen. Hør bare på dette:

Frihet på dette området kan bare bestå i at det sosialiserte menneske, sammenslutninga av produsenter, styrer det menneskelige samspillet med naturen på en rasjonell måte, under kollektiv kontroll, slik at de i stedet for å være styrt av blinde krefter, gjør dette med minst mulig bruk av energi og på en måte og under forhold som er passende og verdig for deres menneskelige natur.25

I bunn og grunn handler både dette og det forrige Marx-sitatet om at menneskene må finne seg fellesskapsløsninger som både gjør det mulig å gi alle verdige liv, samtidig med at naturens bæreevne ikke blir overskredet.

Den viktigste grunnen til ødeleggelsen av planetens ville liv er (foreløpig) ikke klimaendringer, men at menneskelig aktivitet legger beslag på så mye areal. Og verre kan det bli. Når vi i framtida skal gå over fra fossil energi til alternative energikilder, vil konsekvensen dersom vi ikke samtidig gjør noe med forbruket vårt, være at enda mer areal vil gå med til energiproduksjon. Fossil energi har rett og slett en overlegen evne, i alle fall per i dag, til å lagre energi på små arealer. Dette innebærer at dersom vi bestemmer oss for kun å løse problemet med fossil energibruk, kan vi trolig vinke farvel til det siste gjenværende ville livet på planeten vår. Samtidig er det uholdbart å fortsette med fossil energi, både fordi vi før eller siden går tom, og fordi de innen den tid vil presse den globale oppvarminga til nivåer som vil gjøre store deler av planeten ubeboelig.

En mulig løsning er et såkalt «Half-Earth Economic Design» (HEED), som i bunn og grunn er en plan for hvordan vi kan sette av halve jordkloden til menneskelig aktivitet, og den andre halvparten til resten av artene. Målsettinga er både å stimulere til «naturlig geo-engineering» (NGE) i form av at økt planteliv kan binde opp mer CO2; bevaring av biologisk mangfold – i tillegg til å skape et fornybart energisystem.26

Dette vil innebære en vesentlig reduksjon i forbruket hos mange av verdens rikeste, og en økning hos mange av de fattigste. Én måte å gjøre dette på, er for eksempel å fordele bruken av energi noenlunde likt per person. Federal Institute of Technology i Zurich har blant anna utvikla ideen om «2000-wattssamfunnet», en tanke om at basisforbruket per innbygger bør ligge på ca. 17500 Kwh årlig, eller eventuelt 48 Kwh per dag. En gjennomsnittlig amerikaner bruker per i dag ca. seks ganger så mye som dette, mens en person i India bruker om lag halvparten.27

Sjøl om dette forholdet vil innebære en voldsom vekst i velstand for de fleste mennesker på jorda, kan det fortone seg nokså spartansk for oss som er vokst opp i vesten. Skal vi klare å komme oss ned på et slikt nivå, er vi nødt til å gjøre store endringer i måten vi lever på. Færre flyreiser, kjøpe mindre ting, dele mer, bo i mer energieffektive hus, og ikke minst: vi må spise mindre kjøtt.

Jeg har tidligere skrevet28 at det er absurd å se for seg at dagens vestlige kjøttforbruk kan overføres til resten av verdens (snart) 10 milliarder mennesker. Jo mer man tenker over det, jo mer åpenbart er det:29

Mesteparten av verda lever alt no som vegetarianarar eller nesten-vegetarianarar. Bare eit mindretal av menneska står for den bisarre økologiske ubalansen i dag, som det faktum at det er tjuefem gonger fleire husdyr enn ville pattedyr. Landbrukssektoren produserer faktisk ein firedel av dei globale utsleppa av karbondioksid. Det er meir enn alle former for transport, og mesteparten av det kjem frå kjøttproduksjon. To tridelar av jordbruksarealet er sett av til beitedyr. Ein veganar krev bare ein tidel land samanlikna med ein kjøttetar. Nesten halvparten av landarealet på Jorda som ikkje er dekt av fjell er landbruksjord, eit forhold som ville minke monaleg i eit kjøttfritt samfunn. Då ville det brått opne seg nok plass for fornybare energisystem, biomangfaldige NGE-effektive [natural geo-engineering] økosystem og eit vegansk landbruk.

Konsekvensen av dette vil være at mye av dagens landbruksarealer vil kunne tilbakeføres til naturen. I Norge har vi for eksempel lange og stolte tradisjoner for å verne natur gjennom naturreservater, hvor mennesker kan ferdes relativt fritt. Langt større deler av planeten vår, både landjorda og verdenshavene, vil måtte underlegges slike verneformer dersom modellen med 50 % til menneskene og 50 % til naturen skal realiseres. Da vil man både kunne stanse utryddelsen av biologisk mangfold og i tillegg binde opp enorme CO2-mengder gjennom økt tilvekst av planter.

Et land som allerede har tatt enkelte grep i denne retninga, er Cuba. Dette ikke først og fremst fordi kubanerne er spesielt framsynte i forhold til andre folk, men fordi Sovjetunionens kollaps på 1990-tallet gjorde at de blei stående fullstendig isolert fra troverdige handelspartnere. Kubanerne hadde tidligere vært svært avhengige av ensidig sukkereksport, og spiste enorme mengder kjøtt. Landbruket på øya, så vel som øvrig næringsliv, var også svært avhengig av fossil energibruk. 1990-tallets omstrukturering innebar dermed en enorm omlegging for folk, med mer sykling, mer småskala grønnsaksdyrking, og mer intensiv matproduksjon som resulterte i en enorm vekst i landets skoger.

På tross av en stadig hardere økonomisk blokade fra USA, har dette vært mulig samtidig med at man har fått bedre folkehelse, og fortsatt sender titusenvis av helsepersonell rundt om i verden. WWF erklærte dermed i 2006 Cuba for å være det eneste landet i verden med en bærekraftig utvikling.30

Å kopiere Cubas system blindt, har sjølsagt ingen hensikt. Men Cuba, som tross alt er et relativt fattig utviklingsland, viser oss hva det er mulig å få til dersom man velger å prioritere ressursene man har til rådighet. Vi veit at verdens rikeste mennesker i dag har gjemt unna 62 000 milliarder (!) kroner i skatteparadis.31 Vi trenger ikke store prosentandelen av dette for å komme temmelig langt på vei.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Sosialisme eller barbari?
Det begynner å bli en klisjé å insistere på at valget vi står overfor er mellom sosialisme og barbari, uten at dermed blir mindre riktig. Det er rett og slett en permanent forbrytelse som begås når jordas økosystemer ødelegges for all overskuelig framtid, for at en minoritet på planeten skal fråtse i overflod, mens resten lever i fattigdom og nød. De 26 rikeste enkeltmenneskene på jorda, eier i dag like store verdier som den fattigste halvdelen av befolkninga på jorda.32 Aldri før i verdenshistoria har rikdommen og makta vært mer konsentrert enn i dag.

Kapitalismen tilbyr ingen løsning på disse spørsmåla. I beste fall var dette en mulighet for mange tiår sia, dersom man den gangen hadde gjort et reelt forsøk på å demme opp mot økokrisa. Det toget har nå forlatt stasjonen. På klimatoppmøtet i København i 2009 var Bolivias Evo Morales en av de få ærlige stemmene da han sa at konsekvensen av kapitalismens klimaødeleggelser vil bli et «holocaust i Afrika».33

Klarere kan det knapt sies. «Den arabiske våren» og de påfølgende krigene, blant annet i Syria, henger sammen med dårlige avlinger og økte matvarepriser som følge av flere år med tørke, som dreiv hundretusener av mennesker inn til fattigstrøk i byene. Vi har sett hvordan vesten har reagert i møte med dette: ingenting blir gjort for å møte de økologiske krisene, og man valgte heller å involvere seg militært for å forsterke krigene. Samtidig militariseres Europas grenser ytterligere, og færre og færre skal slippes inn. Skjebnen for mange millioner mennesker og deres barn, later til å bli marginaliserte og fremmedgjorde liv i flyktningleire.

Dette er bare barnemat sammenligna med hva som vil komme. Vi veit befolkninga i det globale sør vil vokse i framtida34, uansett hvor mye indignerte nordmenn måtte framholde at «overbefolkning» er årsaken til økokrisa. Vi veit også at det nettopp er i det globale sør at temperaturøkningene vil ramme landbruket hardest. Krigen i Syria gir oss en pekepinn på hva som trolig blir normalen om vi ikke endrer kurs; permanent krig og ødeleggelser blant jordas fattige, og fråtsing og gjerdebygging hos det rike nord.

Vi har dessuten ikke engang vært inne på utfordringene når imperialiststatene, USA, EU, Kina m.m. for alvor begynner å komme i konflikt over de gjenværende ressursene på planeten. Hittil har kampen om planetens siste gjenværende oljeressurser foregått for det meste uten direkte konfrontasjon. Men hva skjer den dagen stormaktene setter hardt mot hardt?

Konklusjonen er altså klar: valget står mellom kapitalismens sammenbrudd og barbari, eller forvaltning av planeten i fellesskap – kommunismen.

LES OGSÅ: Antisosialismens tilbakekomst viser FrPs desperasjon

Det farlige K-ordet
Rødts landsmøte i 2019 har gitt oss en slags offentlig debatt om ideologi og systemer. Barnas klimastreik har dessuten satt en støkk i mange oss voksne fordi de ser det åpenbare: vi kjører verden rett utafor stupet. Kapitalismens veksttvang gjør det det umulig sjøl for velmenende grønne politikere å ta affære. «System change – not climate change» slik det blei formulert av aktivister på toppmøtet i Paris i 2015, må være parolen for framtida.

I denne teksten har jeg forsøkt å forklare kommunismens relevans og eksistens i 2019. Kommunismen er en idé like gammel som klassesamfunnet sjøl. Å redusere spørsmålet om et samfunn basert på felleseie og felles organisering av produksjon til et spørsmål om en serie bandittregimer i det 20. århundre, er i beste fall rein intellektuell latskap. I verste fall innebærer det at menneskeheten blir stående uten fungerende løsninger i møte med naturødeleggelsene.

Den uhyrlige situasjonen at flere hundre millioner mennesker sulter, mens noen av oss fråtser og ødelegger framtida til generasjonene etter oss, er ikke et spørsmål om moral eller god/dårlig politikk. Ei heller er det et spørsmål om at fattigfolk får unger. Årsaken ligger i det økonomiske systemet vårt, som baserer seg på evig økonomisk vekst, og dermed også evig produksjonsvekst. Så lenge vi besitter bare én klode, er dette et regnestykke som før eller sia ikke går opp.

Løsninga må være et system hvor vi deler på godene som finnes. Det kan ikke være slik at et fåtall enkeltpersoner besitter like stor personlig rikdom som den fattigste halvdelen av verdens befolkning. Vi kan ikke tillate at hundrevis av millioner ikke får nok mat verken til seg sjøl og sine barn, mens folk andre steder bruker sine våkne timer på forbruk av begrensede ressurser. Ingen skal få kake før alle har fått brød, som Einar Gerhardsen sa det.

Dette er grunnen til at kommunismen fortsatt er aktuell. Så lenge det finnes urettferdighet og nød, vil det finnes drømmer og visjoner om en annen verden. I dag har menneskeheten objektivt svært gode forutsetninger for å skape verdige liv til absolutt alle på planeten. Dersom vi ønsker det, kan vi avvikle både krigen, sulten, naturødeleggelsene, fattigdom og utenforskap. Likevel skjer det ikke, fordi en liten minoritet tjener fett på at vi opprettholder status quo. Kapitalismen har for lengst gått ut på dato.

Spørsmålet framover nå er hvordan man på best mulig måte i 2019 skal organisere seg for å jobbe for en slik omfattende systemendring. Rødt har ved enda et veiskille nedfelt at partiets langsiktige mål er kommunismen. Nå har partiet vokst fra minipartiet på 1500 medlemmer jeg meldte meg inn i 2011, til et stortingsparti med over 8000 medlemmer i jamn og stødig vekst. Tida vil vise om partiets strategi med å være en motmakt, både innafor og utafor parlamentet, vil være nok til å bringe oss nærmere systemskifte. Hvordan en fredelig overgang til sosialismen i et parlamentarisk demokrati skal foregå, er fortsatt noe vi må diskutere.35

Med dette håper jeg flere ønsker å diskutere alternativer til kapitalismen i framtida. Jeg avslutter med det siste avsnittet i Rødts nylig vedtatte prinsipprogram:

Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.

1 https://no.wikipedia.org/wiki/Kommunisme

2 http://marxisme.no/tron-ogrim-7/

3 https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3673487/

4 https://www.bloomberg.com/news/articles/2019-05-03/antibiotics-aren-t-profitable-enough-for-big-pharma-to-make-more

5 Levine, Y. (2017) Surveillance Valley: The Secret Military History of the Internet, Kapittel 3 – Utopia and Privatization

6 http://apennings.com/how-it-came-to-rule-the-world/why-att-invented-and-shared-the-transistor-that-started-the-digital-revolution/

7 Pål Rækstad, «Marx fra demokrati til kommunisme», https://marxisme.no/paul-raekstad/

8 https://www.marxists.org/reference/archive/stalin/works/1936/12/05.htm

9 https://docplayer.me/10233359-En-sosialisme-for-var-framtid.html#show_full_text

10 Chomsky, On Anarchism, (2013): s. 52

11 https://www.manifesttidsskrift.no/den-arbeiderstyrte-bedriften-et-intervju/

12 Ericsson, Den flerstemmige revolusjonen, 2009, 145

13 Ibid. 146

14 https://www.vg.no/nyheter/i/P3JAr5/60-prosent-av-vilt-dyreliv-borte-ekstreme-tall

15 https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2018/05/26/195399600/banebrytende-studie-menneskeheten-har-odelagt-83-prosent-av-alt-liv

16 https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/a2QGAA/ny-fn-rapport-flere-mennesker-i-verden-sulter-naa-enn-foer

17 Steigan, Sammenbruddet, 2011: 119

18 https://www.footprintnetwork.org/our-work/earth-overshoot-day/

19 Blant annet tap av artsmangfold, fosforkrise, energikrise, forsuring av havene, og ikke minst – klimakrisa.

20 Steigan 2011: 198

21 Sitert fra Steigan 2011: 198

22 Ibid: 225

23 Ibid:199

24 https://steigan.no/2019/05/rodt-og-ordet-kommunisme/

25 Sitert fra Steigan 2011: 208

26 Troy Vettese, «Ein økologisk politisk økonomi», http://marxisme.no/ein-okologisk-politisk-okonomi/

27 ibid

28 https://radikalportal.no/2018/09/30/kjott-klima-og-mennesker-gar-det-opp-1/

29 ibid

30 World Wildlife Fund, Living Planet Report 2006, Gland 2006, p. 19.

31 https://www.faktisk.no/faktasjekker/VoZ/verdens-superrike-har-gjemt-unna-62-000-milliarder-i-skatteparadiser

32 https://e24.no/makro-og-politikk/rapport-gapet-mellom-verdens-rikeste-og-fattigste-oeker/24544765

33 https://www.theguardian.com/environment/2009/dec/16/evo-morales-hugo-chavez

34 https://forskning.no/demografi-klima-partner/en-misforstaelse-at-verdens-befolkning-oker-stadig-raskere/1260930

35 https://radikalportal.no/2019/03/16/veien-til-sosialismen-om-sosialistisk-strategi/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*