Veien til sosialismen – om sosialistisk strategi

Fra 1. mai i Trondheim. Foto: LO i Trondheim

Kampen for sosialismen i Norge må i første rekke innebære en utviding og fornying av demokratiet. Slik kan en brei koalisjon berede grunnen for en fredelig overgang til sosialismen i framtida.

Ivar Espås Vangen
About Ivar Espås Vangen (57 Articles)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Den 26. februar deltok jeg på et arrangement i regi av tidsskriftet «Revolusjon», med tittelen «Den brokete veien til sosialismen». Jeg var i den anledning invitert til å redegjøre for mine tanker om sosialistisk strategi for Norge i 2019 med utgangspunkt i en artikkel1 jeg skreiv for «Sosialistisk Framtid», hvor jeg blant annet tok til orde for en antimonopolistisk strategi for den norske venstresida.

På venstresida i Norge snakkes det ofte om «før» og «etter» revolusjonen. Underforstått – om forskjellen mellom dagens samfunn, kapitalismen, og framtidas sosialisme. Revolusjonen markerer et skille mellom disse, og er noe som vil skje i framtida. En eller annen gang.

Slik jeg ser det fører dette til at politikk enten havner i to båser:

  1. Enten at man driver politikk på et reint reformistisk grunnlag, hvor man velger sak til sak å engasjere seg i etter eget forgodtbefinnende eller rett og slett hvor det virker klokt i øyeblikket å kaste seg inn.
  2. Eller at man henfaller til sekterisk passivitet, hvor man unnlater å delta i daglig politikk overhodet, fordi det uansett trengs en revolusjon – antakelig en væpna en, for å endre noe vesentlig.

Ingen av disse strategiene bringer oss nærmere noen sosialisme i Norge.

Slik jeg ser det er det i dag behov for en strategi som ser revolusjonen, overgangen til sosialismen, som en prosess mer enn et plutselig sprang. Vi må også begynne å se på det som en oppgave for oss å skape forutsetningene for denne, framfor å vente på at den en dag kommer dalende ned fra himmelen. Dette må bety både en tanke om parlamentarisk maktovertakelse, men også om hva man vil gjøre deretter.

Her har jeg fått øynene opp for den antimonopolistiske strategi. I utgangspunktet er dette en videreføring av tidligere tradisjoner i arbeiderbevegelsen, både Lenins vekt på overgangsregjeringer for å trekke Russland ut av tilbakeliggenhet, men også Kominterns vekt på «arbeiderregjeringer» fra tidlig på 1920-tallet, og «folkefrontregjeringer» fra 1935 – hvor ingen av disse var å regne som «sosialisme», men heller overgangsformer på veien dit. Revolusjonen blir i et slikt perspektiv sett på som en serie med etapper og trinn som bringer oss nærmere sosialismen.

Mest kjent for denne strategien er trolig Italias kommunistiske parti (PCI), under ledelse av Palmiro Togliatti på 1960-tallet. Disse begynte å spørre seg hvordan man som revolusjonært parti skulle jobbe i et vestlig demokratisk samfunn, som på vesentlig vis skilte seg både fra Russland i 1917 og seinere revolusjoner i den tredje verden. Slik de så det var det mulig med både en fredelig vei til sosialismen, til og med hvor parlamentet spilte en viktig rolle.

I Norge var det NKP, og kanskje SV i sine første år som best tok opp denne tankegangen. Hans I. Kleven, tidligere leder av NKP, trekker opp seks spørsmål som må klargjøres for en sosialistisk strategi:2

  1. Det strategiske mål
  2. De strategiske mellometapper
  3. Revolusjonens hovedkraft
  4. De strategiske forbundsfeller
  5. Hovedmotstanderen og dennes strategi
  6. De viktigste veier, former og midler for den sosialistiske revolusjon

I denne teksten skal jeg som best jeg kan forsøke å skissere noen hovedlinjer for en sosialistisk strategi for Norge i 2019. Strategien må være usekterisk, åpne for muligheter for å bygge allianser på konkrete spørsmål, ha en parlamentarisk og en uparlamentarisk dimensjon, og ikke minst være fokusert på en fredelig overgang til sosialismen. Historia har vist at sosialismen ikke kommer dalende ned fra himmelen, men må skapes. Da må vi først diskutere hvordan.

LES OGSÅ: Hvorfor sosialisme? av Albert Einstein

Reform og revolusjon
Arbeiderbevegelsen, ikke engang dens revolusjonære del, har noensinne motsatt seg reformer. I den grad den har gjort dette, har det dreid seg om sekteriske smågrupperinger uten relevant folkelig oppslutning. Det er nesten en klisjé å trekke det fram, men Rosa Luxemburgs forord til brosjyren «Sosialreform og revolusjon» (1899) er fortsatt relevante:

Tittelen på det foreliggende skrift kan overraske ved første øyekast. Kan da sosialdemokratiet være mot sosialreform? Eller kan det stille den sosiale revolusjon, omveltinga av den bestående ordninga som er dets sluttmål opp mot sosialreform? Slett ikke. For sosialdemokratiet danner den daglige praktiske kampen for sosiale reformer, for bedring av det arbeidende folkets kår sjøl på det beståendes grunn, for demokratiske innretninger, tvert om den eneste vegen til å lede den proletariske klassekampen og arbeide seg fram til sluttmålet, til å gripe den politiske makta og oppheve lønnssystemet. For sosialdemokratiet består en ubrytelig sammenheng mellom sosialreform og sosial revolusjon, idet kampen for sosialreform er midlet, men den sosiale omveltning målet (min utheving).

I motsatt ende av debatten fant man Eduard Bernstein, den kanskje fremste talsmannen for reformismen i Det tyske sosialdemokratiske parti på 1800-tallet. Han oppsummerte sine tanker klart og tydelig: «Sluttmålet, hva det enn måtte være, er for meg intet, bevegelsen er alt.»

I praksis betydde en slik holdning at arbeiderpartiene blei redusert til å velge dag til dag-kamper etter eget forgodtbefinnende, søke makt hvor de kunne, og nøye seg med å innkassere små seiere her og der. På sitt beste kunne dette føre til «en rettferdig, rettferdigere og enda mer rettferdig» omfordeling av godene.3 Men i praksis har denne linja ført til at verdens sosialdemokratiske partier stadig har hoppa til høyre, og godtatt det ene etter det andre av høyrekreftenes premisser for samfunnsutviklinga. Som Luxemburg seinere oppsummerte det, hadde ikke Bernstein funnet en «roligere og langsommere vei til det samme målet, men til et annet mål.»4

Altså, ikke lenger å realisere sosialismen, men om å gjøre kapitalismen mer spiselig.

En sosialistisk bevegelse i Norge må tenker lenger fram enn som så. Det må være utvetydig og klart at sosialismen er målet. Men hvordan kommer vi dit?

LES OGSÅ: Hva vil skje med de rike når revolusjonen kommer?

Hva kjennetegner den norske kapitalismen i 2019?
Enhver strategi for sosialisme må bygge på en analyse av kapitalismen av i dag. Og hva kjennetegner egentlig den norske kapitalismen?

For det første mener jeg Lenins teorier om imperialismen holder mål. Den norske kapitalismen er i all hovedsak dominert av monopoler – store aktører innen industri, finans, varehandel og tjenesteproduksjon. Disse er dels nasjonale og dels multinasjonale. Mange av dem driver også betydelig virksomhet og investeringer i utlandet, og høster store deler av profitten sin derfra. Den norske kapitalismen tjener dermed store profitter gjennom sine internasjonale investeringer.

Den norske staten er også en aktiv part i norsk økonomi. Dette skjer gjennom betydelig eierskap i både bank- og industri, men også som en generell tilrettelegger for utviklinga med monopolisering og gode forhold for kapitalen, blant annet gjennom skattepolitikken. Det er umulig å forstå den norske kapitalismen i 2019 uten også å ta med den omfattende rollen staten spiller. Vi kan derfor klart slå fast at den norske kapitalismen både er imperialistisk og statskapitalistisk – eller som det het før i tida: statsmonopolkapitalisme.

Her må vi ikke forstå «monopol» som at en aktør har 100 % monopol innafor en sektor av økonomien. Heller må vi se på det som at få aktører innafor en bransje har så store markedsandeler at de i vesentlig grad er i stand til å regulere prisnivået på egenhånd i fravær av konkurrenter, og dermed kan høste en ekstraprofitt som følge av dette.

I dag er det klart at statsmonopolkapitalismen er i en offensiv fase. Summen av denne offensiven, både ideologisk og økonomisk, kan oppsummeres i begrepet nyliberalisme. Den nyliberale staten søker etter beste evne å hjelpe kapitalen inn på sektorer som tidligere var stengt, deriblant i velferd og infrastruktur, og søker å befeste dette politisk gjennom internasjonale imperialistiske overenskomster som WTO, EU/EØS, TISA/TTIP og lignende. Demokratiet skal innskrenkes til å handle om alt annet enn økonomisk politikk.

Dette, både at monopolene inntar en dominerende rolle for statens politikk, og at demokratiet slik vi kjenner det uthules, tilspisser motsetninga mellom kapitalisme og demokrati. Slik blir kampen mot monopolkapitalen og kampen for demokratiet gjerne to sider av samme sak. Dette skaper rom for aksjonsenhet av en mye breiere karakter enn vi har sett tidligere. Kampen for demokratiet, mot monopolkapitalen, blir plutselig en motsigelse man kan bygge en politisk bevegelse på.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Hvordan er arbeiderklassens vilkår?
Den norske arbeiderklassens vilkår er i dag motsetningsfylte.

For det første er arbeiderklassen i Norge høyt utdanna, vant med å være organisert og å drive politikk, og er vant med å ha det bra. Sjøl «små» forverringer i levekår, skaper høyt konfliktnivå i norsk politikk. Radikale partier som SV og Rødt er dessuten også i vekst.

For det andre er også motstanderen svært godt organisert og klassebevisst. Store deler av arbeiderklassen derimot, er lite interessert i å drive politikk på et klassegrunnlag, og er heller opptatt av andre spørsmål – eller rett og slett opptatt av å nyte fruktene av kapitalismens underholdningsindustri. Det er ofte vanskelig å engasjere folk.

Internasjonale organisasjoner som EØS og NATO legger beinharde rammer for vilkåra for politisk kamp i Norge i dag. Sjøl moderat sosialdemokratisk industripolitikk slik vi kjente den i Norge i etterkrigstida, vil med dagens regler være forbudte for Norge å innføre. Hadde Norge funnet olja i 2019, ville det aldri blitt noe Statoil.

Det er rett og slett et strategisk hovedproblem for kampen for sosialismen i Norge å bevisstgjøre folk om hva som står på spill, hva som kan oppnås, og hva som må kreves av oss. Dette krever arbeid både i de politiske partiene, men ikke minst også i fagbevegelsen og på andre arenaer.

Hvilke krav må stilles i forgrunnen?
Slik det forholder seg i dag er dette en oppgave av avgjørende betydning Hvis vi utarbeider et reint antikapitalistisk og sosialistisk program, kan vi garantere at et overveldende flertall av det norske folk – inkludert det arbeidende folket, ikke vil støtte oss. Et slikt program vil ikke evne å sette verken arbeiderklassen eller andre deler av det arbeidende folket i bevegelse. Sosialistene vil rett og slett spille seg ut på sidelinja.

Dette betyr ikke dermed at vår langsiktige målsetting skal holdes skjult. Derimot må vi begynne i en annen ende om vi skal ha noen mulighet til å komme i gang. Folk er ikke klare for noen rein sosialisme per i dag.

Alternativet til et reint sosialistisk program, må være et program for demokratisk fornying. En slik fornying, eller utviding, må innebære en offensiv mot monopolkapitalen – de aller mektigste og rikeste i den norske eierklassen. I tillegg må et slikt program prioritere både en offensiv mot kapitalens miljøødeleggelser, og trusselen om atomkrig. Freden og planeten vår er begge forutsetninger for å kunne bygge sosialismen.

Dette fordrer en tresidig strategi. Her er noen tenkte eksempler:

  1. En defensiv kamp: forsvare tilkjempa rettigheter og vinninger. Velferdsstaten, heri innbefatta kampen mot velferdsprofitører, kampen mot unødig sentralisering, EU-direktiv, innsparinger, ødeleggelser av miljøet, nye angrepskriger etc.
  2. En offensiv kamp: flere folkeavstemminger, mer sjølstendighet i norsk forsvars- og utenrikspolitikk, nye skatter på storkapitalen, gratis tannhelsebehandling, kutt skattene for vanlige arbeidsfolk, nedkorting av normalarbeidsdagen, større overføringer til kommunene, gi landbruket et solid løft, bekjempe arbeidsledigheten – ta tilbake velferdstjenester og infrastruktur i offentlig regi etc.
  3. Kampen for strukturelle reformer: nasjonalisering av de største bankene og selskapene, mer demokrati i arbeidslivet hvor også styringsretten blir berørt (for eksempel krav om at ansatte, kommune og kapital har 1/3 av representantene i styret hver), og etter hvert også å trekke Norge ut av både EØS og NATO.

Ingenting av dette er noen sosialisme. Brorparten av dem er derimot allmenndemokratiske krav som også store deler av den ikke-sosialistiske befolkninga vil dra nytte av, og ofte støtte.

Ta for eksempel strømprisene. Framfor at kraftkapitalen i Norge skal håve inn grunnrente på å selge krafta til overpris i Norge, eller til utlandet via kraftkablene i konkurranse med gullkraft, burde krafta vår tilbake i 100 % offentlig regi. Norske arbeidsfolk, eller norsk industri for den del, skal ikke måtte blø fordi et visst segment i kapitalen skal leve fett. På det viset kan man lage en allianse mellom vanlige norske forbrukere og industrien – som et eksempel på hvor man kan bygge enhet. Kampen mot ACER ga oss en pekepinn på potensialet i dette.

Eller hva med kampen for en rettferdig skattepolitikk? En skattereform som øker skattene på enorme formuer, aksjekapital og arv, og samtidig kutter skatten på ordinære inntekter og utgiftene hos småbedrifter, kan samle mange mot de få. Det er for eksempel ingen opplagt grunn til at frikortgrensa i Norge skal ligge på under 100 000 kroner.

Tannhelse og boligpolitikk er også relevante her. Hvor mange i Norge er det med hånda på hjertet som synes det er bra at boligprisene er slik de er, og som synes det er ålreit at tannhelse, i motsetning til annen helse, er prisgitt den enkeltes lommebok? Dette er saker hvor en progressiv folkeallianse kan vinne stor oppslutning på tvers av klasser og endelige partiinteresser. Håkon Lie sa i sin tid at Arbeiderpartiet måtte ved alle valg måtte stille med en ny stor reform. Det trur jeg var en helt korrekt betraktning, uavhengig av reformenes ofte begrensede karakter.

Eller hva med den økende motstanden mot EØS-avtalen? Bondeorganisasjonene og ytre venstre har lenge vært aleine med å være imot denne husmannsavtalen som i praksis fungerer som en abonnementsordning på høyrepolitikk. Ingen enkeltavtale legger mer stramme begrensninger på norsk folkestyre enn EØS. I dag ser vi dog at motstanden er økende, både hos folk flest generelt, men ikke minst i fagbevegelsen. Dersom denne utviklinga fortsetter å rulle, vil det til slutt bli umulig for LO å godta Arbeiderpartiets totale EU-servilitet.

Fra et strategisk ståsted kan man si at det i første rekke gjelder å begrense og siden avskaffe monopolkapitalens makt. Forskjellige deler av alliansen man skaper kan stå inne for de innledende reformene, men motsette seg de seinere. Da vil man være avhengig av en annen konstellasjon. Men lykkes man med dette, og faktisk klarer å vinne gjennom med viktige strukturelle reformer som utvider demokratiet i Norge og rammer monopolkapitalen hardt, vil man ha slått en djup kile inn i det norske borgerskapet. Dette vil i sin tur berede grunnen for en fredelig overgang til sosialismen.

LES OGSÅ av Rosa Luxemburg: Den russiske revolusjonen

Enhet i aksjon – en forutsetning for den antimonopolistiske strategi
Skal en slik strategi være mulig, må arbeiderbevegelsen være ledende i den antimonopolistiske folkebevegelsen. Dette er igjen betinget av at man har oppnådd en viss aksjonsenhet i arbeiderbevegelsens partier og organisasjoner. Uten et klart samarbeid på sak i arbeiderbevegelsens partier, vil en slik bevegelse feile før eller siden.

Dette betyr at også sosialdemokratene på et eller annet vis må inkluderes og presses til innrømmelser på vesentlige spørsmål. Det er per i dag vanskelig å se hvordan dette skal la seg gjøre, spesielt i spørsmål som angår EØS og NATO, men i andre og mer innledende kamper er det definitivt et visst slingringsmonn. De siste par årene, fram til KrFs veivalg til høyre, foregikk det stadig samarbeid mellom Rødt, SV, Ap, Sp og også KrF på sjøl nokså radikale spørsmål i arbeidslivspolitikken. Også i kampen mot velferdsprofitørene har det vist seg å skape bevegelse på sosialdemokratenes grunnplan.

Slik situasjonen er i Norge i dag, er det umulig å se for seg noen omfattende bevegelse til venstre i norsk politikk uten at sosialdemokratiet er inkludert på et eller annet vis. Det samme gjelder nok et mellomparti som Senterpartiet, som på mange saker, ikke minst i spørsmål om demokrati og sentralisering, kan være mer progressive enn for eksempel Arbeiderpartiet.

Et antimonopolistisk forbund eller en allianse i Norge i dag vil i første rekke måtte ta sikte på å bygge bevegelse og motkultur – kontrahegemoni, mot den rådende samfunnsutviklinga. Umiddelbar regjeringsmakt uten tilstrekkelig med bevegelse og tydelige målsettinger vil være prematurt, og henfalle til den samme tannløse ministersosialismen man har advart mot i over 100 år.

Den rødgrønne regjeringa
Den rødgrønne regjeringa fra 2005 var på mange vis et eksempel vi kan studere her. Erklæringa var trolig en av de mest radikale skrevet i Europa på flere tiår, og bar preg av lang misnøye med borgerlig politikk. Likevel gikk politikken gradvis til høyre, og kulminerte på sett og vis med den forbryterske terrorbombingen av Libya i 2011.

Så hva manglet? For det første sto SV og Sp helt aleine mot et overdimensjonert Ap. Dette gjorde at EØS-avtalen lå fast, hvilket den også langt på vei i gjorde fagbevegelsen. Man hadde trolig ikke en tilstrekkelig folkebevegelse i ryggen i form av utenomparlamentariske organisasjoner og rørsler. Ellers hadde prosjektet aldri noen overordna målsetting om å gjennomføre noen storstilte strukturelle reformer som reelt sett gikk i klinsj med monopolkapitalen. Sjøl Kristin Halvorsens spede forsøk på å øke tonnasjeavgiften på rederkapitalen, blei slått ned. Fra 2009 til valgnederlaget i 2013 hadde lufta gått ut av ballongen. Det var vanskelig å spore noe konkret prosjekt utover «trygg styring». Slikt blir det ikke mye sosialisme av.

En eventuell ny «rødgrønn» regjering må bygge på en venstreside som var mer forberedt enn i 2005. SVs fem krav5 fra forrige valgkamp var for så vidt en god start, men også disse må justeres betraktelig opp i en situasjon hvor Rødt, SV og SP er jevnstore med Ap.6 Både fagbevegelsen og de radikale venstrepartiene, kanskje også MDG, bør allerede i dag begynne å diskutere hvilke ufravikelige krav de vil ha til en eventuell ny rødgrønn regjering dersom den på noe vis skal få støtte.

Man bør også spørre seg hvor store man sjøl vil være før man eventuelt uttrykker noen støtte, eller for SV og MDGs del – inngår i regjeringa. For Rødts vedkommende er dette på det nåværende tidspunkt trolig ikke aktuelt, gitt partiets størrelse og høyretendensen i spesielt AP. Dette vil det ta tid å endre. Dette skjer ikke uten en større radikal venstreside og et mer radikalisert LO.

Hvorfor jeg støtter den antimonopolistiske strategien
Oscar Dybedahl skreiv et forsvar for den antimonopolistiske strategien i «Røde Stjerne» nummer 2 i 2010.7 Hans forsvar for strategien kan være verdt å løfte fram igjen.

For det første er godene som oppnås gjennom en slik strategi gode i seg sjøl. Det er ubetinga bra å forsvare velferdsstaten, rulle tilbake nyliberalismen, kaste ut amerikanerne og å skatte kapitalen hardere. Dette er bra, også om vi ikke umiddelbart får noen sosialisme

For det andre vil dette nødvendiggjøre at store deler av folket blir aktivisert. Dette skaper kampvilje, sjøltillit og organisasjon. Det er uvurderlig i kampen for sosialismen.

For det tredje vil antikommunistiske myter om at sosialister er mot demokrati og frihet miste noe av potensen sin i folket, nettopp gjennom at det blir den radikale venstresida som står i bresjen for dette.

For det fjerde vil man på et tidspunkt eksponere begrensningene kapitalismen som system legger på folkestyret. Dette vil tydeliggjøre på et tidspunkt at hvis man skal vinne gjennom med de mest radikale krava i programmet, så man bryte med kapitalismen.

For det femte vil forholda mellom klassekreftene endres markant i arbeiderklassens favør. Gjennom å vinne viktige posisjoner, gjerne i allianse med sjøl borgerlige grupper, vil man skape en strategisk splittelse også i kapitalen og minke dennes evne til å slå tilbake med harde midler. Ønsker man en fredelig overgang til sosialismen er man nødt til å tenke sånn.

For det sjette vil en konsekvent vektlegging av demokratiet i vår vei til sosialismen trolig kunne vaksinere det framtidige samfunnet mot autoritære og udemokratiske sider, som nesten uunngåelig vokser fram i samfunn som springer ut av vold og krig. En sosialisme etter modell fra stalinismens terror og forbrytelser, vil være til ubotelig skade. Uten demokrati vil enhver sosialisme råtne på rot fra første stund.

Problemer og innvendinger
Det finnes sjølsagt gode innvendinger mot den antimonopolistiske strategien. For det første kan man lure på hvordan USA og NATO, eller eventuelle andre imperialistiske stormakter, vil reagere på en demokratisk folkemakt i for eksempel Norge. Vi har sett de hysteriske reaksjonene på Venezuela og utallige andre land som har gått i opposisjon til Washington. Økonomisk krigføring, støtte til militærkupp og regelrette invasjoner, er ikke uvanlige midler imperialismen tar i bruk for å skape orden i rekkene blant verdens stater. Så hvordan løser vi dette? Det finnes tross alt ingen naturlige allierte land i støtte seg på.

Et svar på dette må vel være at det er lite trolig at man kan oppnå sjølve sosialismen i Norge aleine. Derimot kan vi trolig komme langt i den reint demokratiske fasen. Det er dessuten vanskelig å se for seg at vi kan komme i en situasjon hvor utviklinga i Norge, men ikke i våre naboland, har kommet dit at sosialismen er umiddelbart på statsorden.

Videre er det også et spørsmål om hvordan vi skal klare å få med Arbeiderpartiet og andre partier på sjøl de mest begrensede målsettingene våre. Er dette i det hele tatt mulig å se for seg? Hva har det norske småborgerskapet å tjene på å gå i allianse med den ytre venstresida? Hva kan vi gi disse? Og videre: hvordan forhindrer vi at revolusjonen stagnerer på veien mot sosialismen?

Problemene er mange. Likevel er det vanskelig å se noen annen fruktbar strategi for demokratiske land i vesten, hvor borgerskapet styrer minst like mye gjennom ideologi som gjennom våpenmakt.

Konklusjon
Det haster å bli kvitt kapitalismen. Jorda vår ødelegges og utpines i et forrykende tempo, og titalls millioner av mennesker, sjøl i den såkalt «rike» del av verden, lever uverdige liv i bunnløs fattigdom og arbeidsledighet. Ytterligere hundrevis av millioner i delen av verden vi vanligvis omtaler nøkternt som «fattig», lever fortsatt på sultegrensa. Den kommende befolkningsveksten, kombinert med ødeleggelsene av menneskers levegrunnlag, bringer for alvor opp et valg: enten må vi fordele godene, ellers må vi passivt medvirke til et folkemord av et kaliber verden aldri før har sett. Sosialisme eller barbari, altså.

Kapitalismen har vist seg mer levedyktig enn mange tidligere kunne forestille seg. Enten gjennom brutal voldsbruk eller smidig reformevne har den overlevd den ene etter den andre krisa, sjøl om ødeleggelsene og absurditetene har vært tydelige for alle og enhver. Sjøl med relativt sterke sosialistiske partier har det vist seg vanskelig å endre systemet. Derfor trenger vi en gjennomtenkt strategi.

I denne framstillinga har jeg forsøkt å revitalisere den antimonopolistiske strategien slik den i sin tid blei utvikla i etterkrigstida, blant annet av Italias kommunistiske parti (PCI) – det største i hele Vest-Europa. Etter Sovjetunionens fall har denne nesten vært død og begravet, i likhet for eksempel med maoismen, uten at det egentlig har kommet noen reell erstatning.

Den radikale venstresida trenger en strategi. Denne må være bygd på en solid marxistisk analyse, med et mål om å endre systemet vi lever i.

Dette var mitt foreløpige bidrag til denne diskusjonen. Jeg håper det kommer flere.

1 https://sosialistiskframtid.wordpress.com/2019/01/26/sosialistisk-strategi-hva-bor-vi-ta-med-oss-fra-fortida/

2 Kleven, Vår Strategi, 1974: 17

3 Engelstad og Kristjansson, Rosa Luxemburg – en biografi, 2019, Oslo: 33

4 Ibid: 35

5 https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2018/10/03/195438823/lysbakken-sv-firer-ikke-pa-maktkrav-til-en-store-regjering

6 https://frifagbevegelse.no/nyheter/jubeltall-for-rodt-og-senterpartiet-i-ny-maling–venstre-til-bunns-6.158.611739.c079fc8cac#_ga=2.202076757.575382544.1551355139-1157305379.1551355139

7 Dybedahl, «Revolusjonær kamp i den postpolitiske æra», i Røde Stjerne 2. 2010: 23

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*