Kjøtt, klima og mennesker – går det opp?

Vi blir snart 10 milliarder mennesker på jorda. Dette vil være komplett umulig om disse ønsker å kopiere matvanene vi har tatt til oss. Hva gjør vi?

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (40 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Nordmenn spiser mye kjøtt. Ikke like mye som for eksempel amerikanerne og danskene, men stadig ligger forbruket vårt på om lag 76 kilo i året per nordmann. Det er 30 kilo mer enn i 1979. Helsemyndighetene slår fast at 50 % av norske menn, og cirka en av tre norske kvinner spiser så mye kjøtt at det går utover helsa.

Denne teksten skal ikke handle om folkehelsa, men om hva kjøttforbruket vårt innebærer for miljø, klima og bærekraft. Et spørsmål vi alle med fordel bør stille oss når vi tenker gjennom hvordan vi lever liva våre, kan være: ønsker jeg at resten av verdens syv milliarder mennesker skal leve på dette viset?
Svarer man «nei» på spørsmålet om hvorvidt man ønsker at samtlige av verdens syv milliarder mennesker skal spise 76 kilo kjøtt hver i året, bør man begynne å vurdere hvorvidt man sjøl, og ens eget land er berettiga til å ture fram som i dag. Svarer man derimot «ja», er man enten usedvanlig naiv med tanke på den framtidige teknologiske utviklinga, eller bare komplett ignorant når det kommer til kunnskap om miljø, klima og bærekraft.

I denne teksten skal jeg prøve å forklare hvorfor. Jeg vil ta for meg deler av problematikken med klimaavtrykk og andre miljøproblemer knytta til den moderne kjøttindustrien, rett og slett for å vise hvorfor regnestykket ikke går opp om resten av verden skal leve som oss. Det fødes nærmere 350 000 barn på jorda hver eneste dag. Av verdens syv milliarder mennesker, er det stadig flere som får penger nok til å leve mer som oss i vesten, med samme forbruk, beslagleggelse av vann og areal, og samme økologiske fotavtrykk.

Dette går selvsagt ikke opp. Men hvem er vi til å hindre dem?

Løsninga må i stedet innebære en jevnere fordeling. Vi i vesten kan rett og slett ikke leve på samme vis lenger. Dette krever både en endring i hvert individs tankesett, men også politiske løsninger. Disse må gå hånd i hånd, ellers løser vi ingenting. Med denne teksten håper jeg å få fram alvoret, men også noen av løsningene. Om vi ikke evner å se noe mulig positivt i framtida, kan vi bare gi opp først som sist.

LES OGSÅ av Ivar Espås Vangen: Et forsvar for karbonavgift til fordeling

Direkte utslipp av klimagasser
Produksjonen av både kjøtt, egg og melk baserer seg i stor grad på fossilt brensel. Hvert eneste ledd i produksjons- og distribusjonslinja, krever maskiner som for stor del forbruker enorme mengder energi, fortrinnsvis i form av fossile brensler.

Drøvtyggere, altså kyr og sauer, slipper også ut enorme mengder metangass. Metangass har en oppvarmingseffekt som er hele 86 ganger så kraftig som det beryktede CO2 om vi ser det i et 20-årsperspektiv. Nitrogenoksid som slippes ut når ekskrementer brytes ned, slippes også ut i store mengder som følge av dagens industri. Denne gassen har oppimot 300 ganger så kraftig varmeeffekt som CO2.

Det er vanskelig å estimere nøyaktig hvor mye kjøttindustrien påvirker klimaet, men noen forsøk har blitt gjort. I 2006 beregnet FN at kjøttindustrien står for 18 prosent av de totale utslippa. I 2009 oppjusterte to vitenskapsmenn fra Verdensbanken dette til 51 prosent. Siden har FNs organisasjon for ernæring- og landbruk beregnet utslippa til 14,5 prosent av totalen.

Det er altså et betydelig slingringsmonn i estimatene. Dette kan skyldes vanskeligheter med beregninga av hvilke ledd som skal medregnes av produksjonen som helhet, eller andre variasjoner i metodebruken. Uansett hvilke av estimatene som ligger tettest opp mot de faktiske forholda, er forskerne enige om at kjøttindustrien har større utslipp enn hele den globale transportsektoren. Dette er tall man ganske enkelt ikke kan overse om man bryr seg nevneverdig om jordas framtid.

LES OGSÅ: En rød verden for en blå planet

Vannmangel
Sjøl om jordoverflata for stor del består av vann, er bare 3 prosent av dette ferskvann. Av dette er igjen to tredjedeler enten i isbreer, eller på andre vis utilgjengelige for menneskelig forbruk. I en verden hvor 1,2 milliarder mennesker allerede lever i områder med vannmangel, er dette djupt problematisk, spesielt med tanke på at verdens befolkning trolig vil vokse til minst ni milliarder mennesker de neste tiåra. I framtida vil vi derfor trolig oppleve flere forferdelige kriger hvor kontroll av vann vil være en hovedårsak. For sosialister bør det være en hovedoppgave å sikre en rettferdig fordeling av denne ressursen.

Problema er nemlig mer akutte enn man først kan få inntrykk av fra Norge hvor de aller fleste har reint vann i springen året rundt. Sjøl i dag opplever vi ørkendannelse, eller andre ting som gjør at reint ferskvann forsvinner flere steder i verden. Det er beregna at globalt landbruk står for ca. 70 % av menneskehetens samla vannforbruk. Og ja – visse typer landbruk står for en større andel av dette enn andre.

La oss sette det i perspektiv. I dag tar det ca. 60 liter vann for å produsere ett pund (ca. 0,45 kg.) poteter. For å lage en tilsvarende mengde ris, trenger mann 229 liter. Det er en betydelig økning. Men hva trengs for å produsere samme mengde biffkjøtt? Jo, da trenger man 9000 liter. Det er for eksempel regnet på at Spanias svinekjøttproduksjon aleine bruker mer vann enn byene Sevilla, Alicante og Zaragoza til sammen. Disse er alle byer med flere hundre tusen innbyggere.

Tallenes tale er altså brutal. Sett under ett trengs det tre ganger så mye vann å brødfø en kjøttspiser, som det trengs for å holde en veganer gående. Dette er verdt å tenke på i en verden hvor den totale befolkninga er raskt økende, og hvor det sjøl i dag lever nærmere en milliard mennesker som får for lite mat.

LES OGSÅ: Sosialt blind miljøpolitikk — mat for høyrepopulismen

Forurensing
Kjøttindustrien er ikke bare stor på klimagasser. Den er også stor på den tradisjonelle forurensinga.

En stor grunn til dette er dyras avføring. I gamle dager, før industrilandbruket hadde slått inn for fullt, kunne man helt enkelt bruke dyreekstrement som gjødsel på jordene. Den tida er dog over for lenge sia. En moderne ku produserer i gjennomsnitt 64 kilo avføring per dag. Dette bør være kjent for de fleste som har befunnet seg nært kyr på beite. Men la oss rette blikket litt opp: i dag finnes det over én milliard kyr i verden. Om vi går ut ifra at samtlige av disse slipper fra seg 64 kilo Avføring – kuskit, rett og slett, lander vi på en global produksjon på 64 milliarder (!) kilo bæsj – hver eneste dag. Og dette gjelder for kyrne aleine. Gudene må vite hvor mye det er snakk om når vi legger til alle verdens 772 millioner griser, én milliard sauer, nitten milliarder kylling, 390 millioner kalkuner og 450 millioner geiter. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor mye dette er snakk om.

Hvilke konsekvenser har dette? Det er tross alt åpenbart at all verdens dyrka mark ikke kan absorbere alt dette. Så hvor havner det? Mesteparten lagres i svære gjødselsiloer, åpne så vel som lukka, som alt for ofte begynner å lekke, med destruktive følger for både drikkevann og våtmarker.

Men dette er ikke alt. Giftige gasser, deriblant ammoniakk, siver også ut av disse beholderne. Ammoniakk kan blant annet forårsake sur nedbør, og to tredjedeler av menneskeskapt ammoniakk kommer fra kjøttindustrien.

Avskoging og utryddelse av dyrearter
Da jeg vokste opp leste jeg i «Barnas Store Leksikon» om at så og så mange fotballbaner med regnskogareal blei hogd ned hver dag. Seinere fikk jeg vite at dette angivelig skyldtes at «amerikanerne skulle få kjøtt til alle burgerne sine». Vulgært formulert, men ikke så langt fra sannheten, skal vi tro talla.

Verdens kjøttforbruk er i enorm vekst. Dette skyldes ikke minst at mennesker i den tredje verden tar til seg matvanene fra vesten, inkludert kjøttspisinga. Dette betyr også at produksjonen må øke. Dette skjer både gjennom intensivering av produksjonen, men også gjennom å øke det totale arealet av jordas landoverflate som er via til dette. En enkel måte å gjøre dette på, er å svi av skogsområder, deriblant regnskog, for så å dyrke gras til dyrefôr der. Per i dag er dyrehold den største enkeltårsaken bak avskoging.

Hva med fisk?
Fisk kommer på mange vis mye bedre ut enn kjøtt. Framtiden i våre hender rangerer for eksempel makrell og sild svært godt på både klimaavtrykk, vannforbruk og arealbehov. I tillegg til å være bedre for folkehelsa, er en overgang fra kjøtt- til mer fiskeforbruk også et steg i riktig retning for miljøet. Men ikke bare det.

De siste årene har prisen på laks stupt i Norge, og følgelig har forbruket skutt i været. Det er ikke mange år sia laks i butikk var svært dyrt, og nesten uoverkommelig for en familie på stramt budsjett. I dag er laksefiléten å finne sjøl hos den fattigste student.

Dette kan vi langt på vei takke oppdrettsnæringa for. Denne har pressa ned prisen på laks noe vanvittig, og har samtidig sikra Norge store eksportinntekter. Man kan spørre seg om Norges noenlunde lave kjøttforbruk sammenligna med for eksempel Danmark, kan ha en sammenheng med tilgang på billig laks. Og det må vel være bra?

Ikke nødvendigvis. Den norske oppdrettslaksen blir i dag fôret med 60 % planteføde, fra planter som vokser på land. Følgelig må vi slutte at arealene laksefôret legger beslag på, konkurrer med areal som kunne blitt brukt til å produsere menneskemat. Per i dag kommer en femtedel av laksen fra brasiliansk soya, og en annen betydelig andel fra peruansk ansjos. Når en norsk fiskeriminister tar til orde for å femdoble produksjonen fra norsk oppdrettsnæring, sier vedkommende altså samtidig at vi også skal femdoble arealbruken i fattige land, hvor titusener av mennesker stadig får i seg for lite mat. Så lenge oppdrettsnæringa baserer seg så mye på ressurser utenfra, som attpåtil konkurrerer direkte med potensiell menneskeføde, er næringa langt ifra bærekraftig.
Når det kommer til villfisk er situasjonen sammensatt. Over 85 % av verdens fiskerier er i dag svært overbeskattet, og flere bestander av viktig matfisk er i dag kritisk truet. Relativt normale matfisker som tunfisk og makrell har opplevd nedganger på over 70 % de siste 40 åra.

Norge har riktignok vært blant de flinkeste nasjonene når det kommer til forvaltning av fiskeriene våre, for eksempel i grotesk kontrast til EUs fiskeripolitikk. Likevel har vi også sett problemer her. Også i Norge har flere kvoter blitt satt høyere enn anbefalingene fra forskningsmiljøer. I dag er det for eksempel bare torsken fra Barentshavet og Lofoten som kan sies å være bærekraftig fisket.

Vi kan altså konkludere med at fisk, i alle fall mesteparten av den ordinære matfisken i norsk kosthold, er klart bedre enn brorparten av kjøttforbruket i Norge – men at heller ikke fisken er problemfri.

LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres

Bærekraft og norsk sjølforsyning
I møte med argumenter mot dagens kjøttforbruk, blir man ofte møtt med utsagn om hvor viktig det er at Norge er mest mulig sjølforsynt. Argumentet er riktig nok: en hver stat som ønsker å være sjølstendig og i noenlunde beredskap i tilfelle krise og krig, bør etterstrebe høy grad av sjølforsyning av mat.
Norsk sjølforsyningsgrad, på tross av en uendelige rekke festtaler, har lenge vært nedadgående. I dag er den på under 50 %, muligens enda lavere om vi korrigerer for kraftfôrimport. Dekningsgraden, dersom vi også legger til eksporten av fisk, ligger riktignok på 90 %, noe som gjør situasjonen noe lysere.
Like fullt har det lenge vært en målsetting at sjølforsyningsgraden i jordbruket bør opp. Kjøttindustrien og dens forsvarere har et viktig poeng i at Norges landskap er lite egnet til å produsere plantebasert mat til mennesker. Landet vårt er både kaldt og bratt, og den gode jorda som tross alt finnes, forsvinner i et heseblesende tempo i takt med at politikerne bygger den ned. Dette skaper et dårlig utgangspunkt for en økning i sjølforsyninga.

Likevel er det absolutt mulig å øke denne. Et problem med store deler av kjøttindustrien slik den fungerer i dag, er den enorme avhengigheten av importert kraftfôr med kunstig lave priser. Foruten å øke disse prisene, slik at det blir mer lukrativt å sende dyra på utmarksbeite i større grad enn i dag, kan også en omlegging til mer plantebasert kosthold og produksjon, øke sjølforsyningsgraden.

Det er i alle fall funnene i en ny masteroppgave av Bjørn Vidar Vangelsten. Her slås det fast at om nordmenn kutter kjøttforbruket sitt med 30 %, vil dette kunne frigjøre arealer til produsert av plantebasert føde, noe som igjen kan øke sjølforsyningsgraden til hele 80 %. Dette bør sjølsagt også skje sammen med en radikal omlegging av overføringene til landbruket, til å belønne bønder som produserer plantebasert mer enn i dag.

Det må nevnes at en ytterligere redusering av forbruket utover dette, vil senke sjølforsyningsgraden igjen. Men dette slår uansett beina under argumenter som sier at dagens kjøttforbruk er nødvendig for å opprettholde sjølforsyningsgraden. En 30 %¨prosent nedgang i kjøttforbruket vil følgelig både øke sjølforsyningsgraden, bedre folkehelsa – og kutte de norske klimautslippene betydelig.

Må vi alle bli veganere?
I denne teksten har jeg pekt på klima- og miljøproblematikken knytta til kjøttindustrien. Fortsetter vi som i dag må vi velge: enten kutter vi vårt eget forbruk, eller så må vi hindre resten av verden i å ta etter oss. Foruten å være moralsk forkvaklet, er det lite trolig at sistnevnte lar seg gjøre uten ekstrem maktbruk. Å kutte forbruket vårt er ikke bare riktig – det er også nødvendig om vi har noen interesse av at etterkommerne våre skal ha en levelig jordklode å leve på.

Dette trenger ikke å bety at alle dermed er nødt til å bli veganere. For det første er dette en vurdering som krever helt andre etiske vurderinger enn jeg har berørt i denne teksten, ikke minst på et moralfilosofisk plan. For det andre, så er dette et scenario som uansett, også om de fleste veganske ønskedrømmer går i oppfyllelse, befinner seg langt inne i framtiden. Inntil videre er det viktigste å spre informasjon om skadene den moderne industrielle kjøttindustrien bringer med seg, og samtidig presentere alternativer – mange av de folk var fullstendig klar over for knapt en generasjon sia.

Det er min oppfordring til folk rundt meg. Tenk over noen av regnestykkene jeg har presentert i denne teksten, og vurder valga dere tar. Er det ønskelig og mulig at verdens snart 10 milliarder mennesker skal forbruke over 70 kilo kjøtt i året hver? Eller bør vi begynne å innse at vi har én klode til rådighet, og at vi har et ansvar overfor våre etterkommere for å forvalte den best mulig?

Folk får avgjøre sjøl – men bruk for all del huet også!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Øyvind Sætra

    Bra og interresant artikkel, men dere har forvekslet år og uke minst to ganger. Det er nok veldig få av verdens befolkning som spiser 70 kg kjøtt i uka..

    • Ivar Vangen

      Hei!

      Hvor er disse forvekslingene? Vil gjerne rette opp!

      • Øyvind Sætra

        Hei! Ser ut som dere har rettet opp forvekslingene mellom år og uke. Bra.

        • Joakim Moellersen

          Hei til dere begge. Det var to steder, helt tidlig og helt mot slutten som jeg retta opp. Hadde det fryktelig travelt akkurat da, så fikk ikke sagt i fra, verken til Øyvind eller Ivar, men takk for korreksjonen 🙂

  • Knut Konsulent

    Dette er som Folkeopplysningen. Det går ikke dypt nok, synes jeg.

    «300 ganger varmere enn CO2»
    Det er jo f.eks. uvesentlig dersom det bare er en promille av den i atmosfæren. Slikt går ikke innlegget dypt nok.