Har Naomi Klein overbevist Gahr Støre om at kapitalismen er problemet?

Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre har hyllet boka This changes everything, av Naomi Klein. Skjer det et positivt skifte i Aps klimapolitikk?

Helge Ryggvik
About Helge Ryggvik (4 Articles)
Helge Ryggvik er historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur. Han har blant annet gitt ut bøkene: Jernbanen i Norge 1854-2004. Nye tider og gamle spor 1940-2004 samt Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi.

Det er skrevet mange bøker om klimautfordringene. Annenhver måned får vi presentert ulike utgivelser og rapporter i regi av de mange internasjonale utvalg og kommisjoner som er satt ned. IPCCs Synthesis fra tidlig i november er den siste i rekken. Mye verdifull kunnskap der, selv om det det vi får høre er en slags minste felles multiplum eller konsensus blant tusenvis av av forskere. Alvoret i den ”ubehagelige sannheten” blir bare tydeligere og tydeligere. Men når det kommer til den største utfordringen nå; utforming av handlingsalternativer som virker og som kan vinne frem ­– er dessverre IPCC-rapportene like uklare som det vitenskapelige grunnlaget er klart.

Støre hyller Klein
Derfor er Naomi Kleins bok ”This Changes Everything” en gave til oss alle oss som har innsett at klimautfordringene vi nå står overfor forandrer alle tidligere forutsetninger for politikk, men også til alle de som har innsett at klima er en utfordring men som på ett aller annet vis er blitt ledet til å tro at det finnes løsninger rundt hjørnet som vil kunne la seg gjennomføre uten massiv politisk mobilisering nedenfra. Derfor er det også bemerkelsesverdig viktig at Jonas Gahr Støre i Aftenposten nærmest hyller Kleins bok – like bemerkelsesverdig og viktig som det var at Gahr Støre under AUFs sommerleir i år åpnet for å diskutere at en del av oljereservene på norsk sokkel kanskje må bli liggende i undergrunnen. Vi vet at det ikke tok lang tid med press fra den norske oljelobbyen før Gahr Søre måtte gå tilbake på det siste. Det skal bli spennende å se hvordan unge AUFere og andre som leser Kleins bok på Støres oppfordring i ettertid vil vurdere Arbeiderpartiets klimapolitikk så langt. Ta bare noen av de nøkkelspørsmålene som har vært oppe i den norske klimadebatten.

LES OGSÅ: Klimakutt og kapitalisme: må vi endre det økonomiske systemet for å redde klimaet?

Norsk olje må bli liggende
Selve utgangspunktet eller grunnforutsetningen for ”This changes everything” er at vitenskapen nå kan gi gode anslag for hvor store utslipp jordkloden kan tåle, uten at man når en oppvarming på to grader – en oppvarming som er alvorlig nok i seg selv, men hvor sannsynligheten er stor for at man får en type selvforsterkende oppvarming. Hun tar dessuten utgangspunkt i karbonbudsjettet som er satt opp av Carbontracker Initiative og amerikanske miljøorganisasjonen 350.org som viser at minst 80 prosent av alle allerede påviste fossile brennstoffer (kull, olje – men også gass) må bli liggende i undergrunnen. IEA har laget en mer moderat versjon av det samme regnestykket. Det finnes et utall opportunistiske argumenter for hvorfor et slikt budsjett ikke vil få konsekvenser for norsk oljevirksomhet. Det vanligste er argumentet om at kull er verre enn olje og gass. I Kleins bok fremstår det nesten som en selvfølge at produksjon og forbruk av alle former for fossile brennstoffer må reduseres kraftig og raskt. Det siste man trenger er påvisning av nye reserver, noe som vil gjøre det enda vanskeligere å nå målet.

Karbonkvoter løser ingenting
Kleins bok er dessuten et knusende oppgjør med det nyliberalistiske regimet for handel med klimakvoter som ble introdusert som viktig virkemiddel i regimet som fulgte med Kyoto-avtalen. Med kunnskapen vi har fra finanskrisen om hvordan spekulative markeder er i stand til å skape fiktive virkeligheter burde det ikke overraske at systemet har vært en total fiasko. Erik Martiniussen skriver utmerket om dette på norsk i boken Drivhuseffekten. Klein skriver om hvordan Clinton-administrasjonen lobbet aktivt for å gjøre systemet til del av Kyotoavtalen. Men igjen, det finnes knapt noe land som har satt større ressurser inn på å fremme handel med klimakvoter enn nettopp Norge. Her spilte dessuten Gahr Støres gode venn Jens Stoltenberg en hovedrolle.

LES OGSÅ: En folkebevegelse for klima

Teknofix og bivirkninger
De mest kraftfulle miljøfaglige delene av Kleins bok er kapitlene som tar for seg ulike former for geoengineering, eller teknologiske ”fiks” på klimakrisen: Speil som kaster sollyset tilbake, helle store mengder kjemikalier i havene for å få dem til å ta opp mer CO2, sende svoveldioksyd og andre kjemikaler i atmosfæren som skal fungere som et slags slør rundt jorda og dermed holde temperaturene nede, det finnes mange varianter. Felles for alle er at de har som utgangspunkt at fossilindustrien skal få fortsette sine utslipp som før. Effekten av alle tiltak er høyst usikker, med mulige svært alvorlige bieffekter. Og, også her finnes det en norsk parallell. Knapt noe land er det blitt satset like mye på lagring av karbon i undergrunnen som i Norge. Det viktigste motivet for Norge har vært å finne en metode frem til teknologier som gjør det mulig å opprettholde våre oljeinntekter og oljerelaterte arbeidsplasser, samtidig som klimakrisen blir løst.

LES OGSÅ: Klimakamp på arbeidsplassen

Gahr Støre som antikapitalist
Det finnes mange andre eksempler hvor Kleins bok kan leses som en kritikk av norsk klimapolitikk, som den blinde troen på at gass utgjør et miljøvennlig bor til en karbonfri fremtid. La oss likevel holde det åpent at Gahr Støre har blitt påvirket av Kleins argumenter – eller formulert på en annen måte, at den positive lesningen av Kleins bok er et uttrykk for et positivt skifte i Arbeiderpartiets klimapolitikk. Hvis man har målsetninger om en mer offensiv norsk klimapolitikk og ikke kun å ”eie” gode standpunkter må det betraktes som et godt tegn at lederen for Norges største parti er villig til å tenke nytt. Men med utgangspunkt i et håp om en forsiktig radikal dreining av Arbeiderpartiets miljøpolitikk kan det synes som litt av et paradoks at den delen av Kleins fremstilling som ser ut til å ha appellert mest til Gahr Støre er det punktet hvor resten av verden oppfatter hennes bok som mest radikal. Undertittelen til This Changes everything er Capitalism vs The Climate. Klein ser på klimakrisen som en konsekvens av kapitalismen. Hun klandrer også kapitalismen for at vi ikke er stand til å gjøre noe nå som vi har kunnskap om utfordringene. Den eneste veien ut blir dermed et oppgjør med kapitalismen som system. Sosialister kan ikke annet enn glede seg over at med Klein samler tusenvis når hun reiser verden rundt og presenterer sin bok. I boken dedikerer Klein et helt kapittel til å kle av såkalte grønne kapitalister. Hennes hovedeksempel er Richard Branson, eieren av flyselskapet Virgin. Norske lesere vil umiddelbart se fellestrekk til Petter Stordalen. Nå er som kjent Gahr Støre selv millionær. Men Kleins front mot dobbeltmoralske kapitalister vil utvilsomt appellere både til fagbevegelsen og til deler av Arbeiderpartiet. Det samme vil sikkert også Kleins kritikk av ”Big Green”, de delene av miljøbevegelsen som har gitt opp forandring gjennom mobilisering nedenfra, og som i stedet støtter nyliberalistiske markedsløsninger som handel eller har alliert seg kapitalistiske selskaper som fremmer ulike former for teknologifiks.

Gahr Støre som revolusjonær
Betyr dette at Gahr Støre og Arbeiderpartiet ved å like Klein litt, er i ferd med å dreie mot en revolusjonær linje i klimakampen? Nei. Det som kan se ut som et paradoks kan forklares med den største begrensningen i Kleins prosjekt. Man bør være ydmyk hvis man skal kritisere Kleins bok fra venstre. Boken er så full av innsikt at den vil bli stående som et vannskille både for venstresiden og i klimakampen. Som et av mange gullkorn og eksempel på at hun til tross for sin journalistiske, fortellende form pløyer dypt, og som særlig studenter bør merke seg er oppgjøre med den franske filosofen Bruno Latour. Men Gahr Støre har helt rett når han påpeker at kritikken av kapitalismen først og fremst er en kritikk av den type nyliberalistisk kapitalisme som har gjennomsyret USA og etter hvert også Canada. Løsningene hun kommer med når det gjelder samfunnsstyring minner mer om det vi oppfatter som en tradisjonell skandinavisk velferdsstat. Det vil si, at når det gjelder utbygging av vindkraft og solkraft fremmer hun en type lokalisert, desentralisert kapitalisme som minner mer om det norske Venstres poltikk. Med sine forslag om et klima-Statoil vil det norske Senterpartiet stå til venstre for hennes posisjon. For å tolke Klein riktig her må man selvfølgelig ta hensyn til at boken er skrevet i Nord-Amerika hvor kollektivisme og statlig styring er et fyord.

Les også: Elefanten i klimarommet

Tilbake til 70-tallet?
Klein blir her stående som en videreformidler av holdninger og posisjoner som preger det aktivister i USA og Canada gjerne karakteriser som ”the left” og langt inn i det Demokratiske partiet: Drømmen om tiden da velferdsordninger, reguleringer og økonomisk styring med Keynes som teoretisk rettesnor styrte utviklingen av kapitalismen både øst og vest for nordlige delen av Atlanterhavet. Det er for øvrig ingen tilfeldighet at Gahr Støre omtaler Klein sammen med den han karakteriserer som en litt mer finslepen (les moderat og mindre personlig engasjert) Thomas Piketty Det er selvfølgelig ikke noe galt i seg selv å se på den type regulert kapitalisme som gjorde seg gjeldende frem til 1970-tallet som et forbilde. Det nye intellektuelle sentrum-venstreopposisjonen til det norske Agenda-prosjektet Gahr Støre her uttrykker. Problemet er at det er lite som tilsier at den type regulert kapitalisme som preget etterkrigstiden var spesielt bedre skikket til å ta tak i miljøutfordringene enn den type nyliberalistisk kapitalisme vi ser i dag. Det samme gjelder evnen til å løse økonomiske kriser, noe som ikke er temaet her. Man bør ikke glemme at den første miljøbevegelsen i Norge vokste frem som en kritikk av at en sosialdemokratisk stat giret mot ensidig økonomisk vekst.

Teknologi og makt
Også for sosialdemokrater må det finnes mange utfordringer knyttet til den type lokalistisk selveierskap som preger noen av Kleins forslag. La oss si at man skulle klare å få slutt på forbruk av fossile brennstoffer og i stedet klarte å utvikle et system i hovedsak baserte seg på vind og sol. Lokal medinnflytelse vil avgjort være en forutsetning for å komme dit. Men vi må huske at selv i et slikt system vil kontroll over energi kunne være et virkemiddel for å sikre seg selv økonomiske fordeler så vel som politisk makt. Da vannkraften ble utbygd i tiden rett etter forrige århundreskiftet i Norge hadde man som utgangspunkt at energi som lå der fra naturens side var samfunnsmessig felleseiendom. Det bør være en sentral forutsetning også for den nye store utfordringen vi står overfor. Dessuten, hvis vi virkelig skal løse omfanget av klimakrisen krisen og samtidig sørge for energi som gjør det mulig å opprettholde en levestandard på linje med det vi har i dag, trengs det storstilte, subsidierte utbygginger hvor det er vanskelig å se for seg at vi kan komme utenom statlig kapital kombinert med demokratisk samfunnsmessig styring. Det er utopisk å tro at en slik omstilling skal komme utenom den type masseproduksjon og stordriftsfordeler som kjennetegner den fossilavhengige industrialismen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

3 Comments on Har Naomi Klein overbevist Gahr Støre om at kapitalismen er problemet?

  1. willd // at // Reply

    Er all den Naomi Klein-damas sminke, makeup, lebestift, striper i håret og you name it noe klimavennlig da? Rekkefølgen bør jo stemme – først være et godt eksempel sjøl før man begynner å uttale seg.

    Når skal folk og myndigheter forstå at hovedsaken bør være hvordan møte klimaproblemene istedenfor hvordan eliminere dem? Det viser jo seg gang på gang at folk ikke greier å gå særlig ned på forbruket.

    At det blir bedre seinere, er bare unnskyldningen. Å stadig prøve på noe man ikke får til, er så dumt at halvparten kunne ha vært nok, ja det er å drite seg ut.

    Det er ikke kapitalismen som er det største problemet, for det er den vedvarende egoismen og dobbeltmoralen.

  2. Ronjar__ // at // Reply

    Bra at Klein kritiserer karbonkvoter. Det nytter ikke å bli mer klimavennlig med avgifter, for det vil enten bare flytte rundt på kostnadene mellom forskjellige ledd, eller flytte produksjon til land som ikke bryr seg. Se bare på hvordan Hydro nå har flyttet ny aluminiumproduksjon til Quatar, der de lager strømmen ved å brenne olje, fordi det lønner seg ikke å bruke ren vannkraft her i Norge. Ingen kan lage bedre løsninger enn det frie markedet, men da må det stimuleres med subsidier på klimavennlige tiltak så det blir lønnsomt. Og da snakker vi ikke om symboltiltak som etterisolering av gamle hus eller tidbryter på gulvvarmen. Det må lønne seg å bygge vindparker offshore. Det må lønne seg å velge elektrisk bil, et tiltak vi allerede har, og som har fungert. Men aller viktigst; sett i gang med bygging av høyhastighetstog så vi kan få slutt på den forurensende luftbroen mellom de største byene.

  3. Liberalist1 // at // Reply

    Hvorfor er det aldri noen som nevner det gjelds- og konsumbaserte bank- og pengesystemet når man snakker om miljø og redusert forbruk? Det er jo dette systemet som oppfordrer til forbruk i dag fremfor sparing i morgen, og regningen; ja den får fremtidige generasjoner i ta.

    Vet verken artikkelforfatter, Støre eller Klein at det pengesystemet vi har i dag er et systemt der sentralbanken kan trykke opp penger etter eget forgodtbefinnende, og hvor vanlige banker kan ‘trylle’ frem digitale penger via utlån, er den virkelige årsaken til denne evige hungeren etter vekst?

    Hvorfor skylder man i stedet alltid på kapitalismen (eller den frie markedsøkonomien da) fremfor å ta tak i det virkelige problemet? Hvorfor er det aldri noen politikere eller fremtrendene personer som tørr å diskutere fiat-pengenes og fraksjonssystemets innvirkning på økonomien?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*