Det norske sosialdemokratiet – fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Demonstrasjon på Youngstorget under lockouten 17. mars 1924. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Fagforeningene ble bedt om å bidra til å bake en større kake framfor å kreve en større del av kaka.

Idar Helle
Om Idar Helle (8 artikler)
Idar Helle er historiker med norsk og europeisk arbeidsliv som spesialfelt. Han jobber som utreder i De Facto - Kunnskapssenter for fagorganiserte.
Knut Kjeldstadli
Om Knut Kjeldstadli (2 artikler)
Knut Kjeldstadli er professor i historie ved Universitet i Oslo, politiker for SV og NTL-medlem.

Arbeiderpartiet, grunnlagt i 1887, har fulgt en svingete vei. Seks vendinger kan skilles ut: (1) klassisk sosialdemokrati i årene rundt grunnleggingen (1887-1910; (2) radikalisering (1910 til de tidlige 1930-årene); (3) nyreformisme (1930-1949); (4) sosialdemokratisk kapitalisme med et menneskelig ansikt (1950-1980-årene); (5) en trend mot nyliberalisme (1980-2001) og (6) konsolidering og et rødgrønt prosjekt (2002-2013).

La oss starte med noen korte blikk på de tre periodene fram til 1949, før vi konsentrerer oss om de tre siste i hoveddelen av denne artikkelen. Arbeiderpartiet ble etablert i 1887 som en politisk kraft innenfor det eksisterende samfunnet. Etter å ha fått de tre første representantene sine valgt til Stortinget i 1903, fikk partiet et gjennombrudd tre år seinere, med 16 prosent av stemmene. Partiet sto nært de framvoksende fagforeningene, så utviklingen av det norske arbeidslivssystemet belyser også partiets politiske utvikling. I Verkstedoverenskomsten, en landsdekkende tariffavtale i den mekaniske industrien i 1907, aksepterte fagforeningene eiernes styringssett mot at eierne anerkjente deres rett til å organisere seg.

Omkring 1910 fant en radikaliseringsprosess sted. Bevegelsen så nå fram til å lage en «ny verden», ikke bare endre deler av det borgerlige samfunnet. I 1920 fikk en radikal fraksjon flertallet bak seg i Arbeidernes faglige landsorganisasjon (AFL, med navneskifte til Landsorganisasjonen LO i 1957). Disse radikalerne krevde en mye mer militant praksis. Kampmetoder ble også sett på som en viktig del av denne halvsyndikalistiske strategien for å oppnå makt. Det var denne strategien som ble foretrukket av den radikale fraksjonen, med flertall i partiet fra 1918. I en liten periode (1919-1923) var Arbeiderpartiet medlem av Det kommunistiske internasjonalen Komintern. Dette skyldtes delvis beundring for den russiske revolusjonen, delvis en misforståelse. Arbeiderpartiet var et masseparti, som i stor grad bygget på fagforeningene, men aldri et leninistisk eliteparti. De klassiske sosialdemokratene måtte gi tapt i 1921, og laget sin egen gruppe, før de i 1927 igjen ble med i partiet. Rundt den tiden Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern ble Norges Kommunistiske Parti grunnlagt (1923). Fra 1915 til 1930 fikk Arbeiderpartiet og de to mindre gruppene rundt 30 prosent av stemmene i stortingsvalg.

Finanskrisa på 1920-tallet og tidlig 1930-tallet gjorde Arbeiderpartiets plan om å skaffe seg mer makt gjennom arbeidskamp vanskeligere å gjennomføre. Streiker hadde ikke lenger samme effekt grunnet massearbeidsløshet. Samtidig flokket kriserammede og gjeldstyngede småbønder seg rundt Arbeiderpartiet, noe som økte partiets parlamentariske makt. I en dyptfølt trang til umiddelbar handling ble en keynesiansk krisepolitikk innført for å få hjulene i gang så fort som mulig. I tillegg til å forbedre situasjonen for arbeiderklassen, var målet å hindre fascistiske grupper fra å finne fotfeste blant arbeidsløs ungdom (Maurseth, 1987).

I 1935 inngikk arbeiderbevegelsen et dobbelt klassekompromiss. Hovedavtalen ble signert av Norsk Arbeidsgiverforening og AFL. Avtalen institusjonaliserte klassesamarbeid og regulerte klassekampen innenfor sitt rammeverk. Videre ble et kriseforlik inngått med Bondepartiet. Det ga Arbeiderpartiet muligheten til å styrke sin makt på Stortinget, og åpnet for den tidligere sagbruks- og jernbanearbeider Johan Nygaardsvold som statsminister.

På 1930-tallet dro Arbeiderpartiet rundt 40 prosent av stemmene, og på 1950-tallet nærmere 50 prosent. Partiet hadde med unntak av den tyske okkupasjonen og noen uker i 1963 (regjeringskrisen om Kings Bay) makten fra 1935 til 1965. Organisasjonsgraden i arbeidslivet økte i takt med dette. Det opprinnelige politiske programmet fra perioden 1933-1949 inneholdt mange aspekter av klassisk sosialdemokrati, med reformisme og legalisme som virkemidler, og sosialisme og offentlig eierskap som framtidas mål. Så, i 1949 skiftet målet fra sosialisme som en spesifikk samfunnsform, til sosialisme som et sett med mer abstrakte verdier som kunne realiseres innenfor en kapitalisme med et menneskelig ansikt. Mer oppmerksomhet ble gitt til å øke produksjonen. Fagforeningene ble bedt om å bidra til å bake en større kake framfor å kreve en større del av kaka (Bergh, 1990).

Sosialdemokratiets kapitalismevariant
Da sosialdemokratiet i Skandinavia kom til makten på 1930-tallet, var målet å bli kvitt arbeidsløshet, fattigdom og uakseptable sosiale likheter. Metodene for å oppnå dette var industrielt klassesamarbeid gjennom det som ble kjent som den den skandinaviske samfunnsmodellen (Moene, 2015). I Norge preget det historikeren Berge Furre kalte «den sosialdemokratiske orden» samfunnet fra gjenoppbygningen etter 1945 og fram til slutten av 1970-årene..Furre legger vekt følgende kjennetegn ved den sosialdemokratiske orden:

– En sterk stat med mål og virkemidler for å planlegge og styre utviklingen i samfunnet.

– Omfattende økonomiske overføringer innad i befolkningen via politiske myndigheter for å nå politiske mål om større sosial likhet og regional utvikling.

– Økonomisk vekst og full sysselsetting som politiske hovedmål.

– Prioritet til industrien som økonomisk vekstmotor.

– En blandingsøkonomi med et element av statlig eid industri i et hovedsakelig privateid næringsliv.

– Et korporativt system med forhandlinger der staten og arbeidslivets parter tar del i samfunnsstyringen ved siden av det parlamentariske demokratiet.

I begrepet «den sosialdemokratiske orden» inkluderte Furre reguleringer av områder som landbruk, fiskerier, reindrift, offentlig transport. En offentlig finansiert velferdsstat med universell tilgang til helsestell og utdanning, og statlig ansvar for kulturinstitusjoner som kringkasting, sto også sentralt. Furre oppsummerte at «den sosialdemokratiske orden var både et visjonært politisk prosjekt, en hegemonisk sosial ideologi og etterkrigstidas ‘store fortelling’ om seg selv». I et internasjonalt forskningsperspektiv ser vi at den sosialdemokratiske orden er relatert til, men ikke identisk med, teoretiske konsepter som «fordisme» (Aglietta), «organisert kapitalisme» (Scott og Ury), «kontrollert kapitalisme» (Fulcher) og «sosial korporatisme» (Schmitter).

Det faktum at regjeringer utgått av Arbeiderpartiet og en stabil sosialdemokratisk orden varte en hel generasjon tvinger fram spørsmålet: Hva var årsakene til denne langvarige perioden med sosialdemokrati? En rekke faktorer er relevante.

«De harde trettiåra» og en temmelig effektiv politisk håndtering av den økonomiske krisa etterlot en solid arv i befolkningens kollektive hukommelse. Arbeiderpartiet ble sett på som den aktøren en kunne stole på for jobber og sosial trygghet. Etter andre verdenskrig nøt befolkningen godt av en velferdsstat som inkluderte oppbyggingen av en allmenn pensjonsordning, Folketrygden (1967). Arbeiderpartiet klarte å ta æren for dette, og en positiv holdning til sosiale ytelser var utbredt i et bredt partipolitisk spekter, også i andre vesteuropeiske land. Under lå et produksjonsregime av «fordistisk» karakter, samlebåndspreget masseproduksjon og tilsvarende massekonsum. Internasjonalt ga Bretton Woods-systemet en viss grad av stabilitet.

‘Standardarbeideren’ i fordismen, normalt en mannlig industriarbeider eller kroppsarbeider i full jobb og med høy grad av jobbsikkerhet, forbandt tryggheten sin med fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen. Fra mellomkrigstida maktet arbeiderbevegelsen også å opprettholde en politikk som sikret fred mellom småbøndene og land- og skogsarbeiderne. Partiet klarte videre å få innpass i lønnstakergrupper i middelklassen, særlig blant offentlig ansatte. Det var også viktig at sosialdemokratiets konkurrenter ikke utgjorde noe egentlig alternativ. Forsøkene på «borgerlig samling» førte ikke fram. Selv håndterte sosialdemokratene utfordringer fra grupper til venstre hardhendt og effektivt. Metodene inkluderte samarbeid med overvåkingstjenestene, og stempling av kommunister og andre venstresideaktivister som mer eller mindre illegale aktører (Lund-kommisjonens rapport 1996).

Regional politisk kultur
Det er også andre årsaker til at Arbeiderpartiet holdt seg sterkt. Norsk politikk har vært preget av svært store regionale forskjeller (Hagtvet 1987, Øidne 1957). Det gjelder også Arbeiderpartiet. Partiet har vist seg i stand til å tilpasse seg ulike regionale politiske kulturer, og har slik sikret seg velgeroppslutning i alle deler av landet. Dette har styrket det norske sosialdemokratiet. Likevel er det fortsatt store regionale forskjeller i oppslutningen om Arbeiderpartiet og fagbevegelsen, knyttet til mønstre som har holdt seg bemerkelsesverdig stabile det siste århundret.

Da sosialdemokratene fikk sitt gjennombrudd, først lokalt og siden som en nasjonal, politisk kraft i de første tiåra av forrige århundre, var fundamentet to separate sosiale grupper i befolkninga. Som i de fleste nordeuropeiske land profiterte partiet på en allerede disiplinert hær av arbeidere mobilisert gjennom fagbevegelsen. Denne «armeen» var konsentrert om større byer, i Oslo-området, Drammen, Bergen og Trondheim. Samtidig opplevde partiet overraskende sterk oppslutning i grisgrendte strøk langt mot nord. Støtten kom fra fiskere og småbønder, som levde under harde kår og ble styrt av lokale stormenn som besatt nærmest føydale maktposisjoner. Arbeiderpartiets første stortingsrepresentanter kom fra slike områder i nord, i 1903.

Disse tidlige, regionale suksessene, ble raskt fulgt av andre. Gjennom arbeidet som ble lagt ned av reisende agitatorer og partiaviser som Socialdemokraten, kunne Arbeiderpartiet bygge opp lokale organisasjoner og sikre seg sterk støtte fra rallare og blant industriarbeidere ved smelteverk og fabrikker langs kysten. I mellomkrigstida sluttet også store grupper fra landproletariatet av skogsarbeidere og marginaliserte småbønder fra innlandet på Østlandet og Trøndelag seg til partiet. I 1930 var Arbeiderpartiet etablert som landets største parti, med støtte fra fire av ti velgere.

To naboregioner ble imidlertid ikke en del av det sosialdemokratiske hegemoniet. På Sørlandet og Vestlandet hadde fortsatt sentrumspartiene Venstre (sosialliberalt), Senterpartiet (bøndenes parti) og Kristelig Folkeparti (det protestantiske partiet) stor oppslutning. I 1980-årende vendte de to regionene seg kraftig mot høyre i det politiske landskapet, med støtte til Høyre og Fremskrittspartiet.

Årsakene til dette partipolitiske unntaket i sør og vest er det en viss uenighet om. To poenger kan allikevel framheves. (1) Sørlandet og Vestlandet var, også etter norsk målestokk, mindre preget av økonomisk og sosial ulikhet enn hovedstadsområdet, innlandet og de nordlige landsdelene. (2) Da arbeiderbevegelsen gjorde sitt gjennombrudd etter 1900, var allerede de to regionene, og særlig det tettest befolkede Vestlandet, sterkt influert av de sterke motkulturene mot etablissementet i hovedstaden Oslo. Motkulturene hadde ulike baser: kristen protestantisk lekmannsreligion, spørsmålet om hva som skulle være ansett som det ekte norske målføret, samt avholdsbevegelsen som jobbet for lovtiltak mot alkohol. Et stykke på vei hadde de lavere samfunnsklassene allerede omfavnet disse motkulturene da arbeiderbevegelsen og fagforeningene entret scenen. Derfor forble arbeiderbevegelsen en mer reindyrka arbeiderbevegelse i disse områdene, og lyktes ikke med å mobilisere sjølsysselsatte bønder og fiskere.

Artikkelen er et oversatt bokkapittel utgitt i en antologi på Pluto Press. Den publiseres som en serie i tre deler på Radikal Portal. 

Her kan du lese del to: Det norske sosialdemokrati — EU og vendingen mot nyliberalismen

Del tre med komplett litteraturliste kan leses her: Det norske sosialdemokrati — Den rødgrønne alliansens vekst og fall

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

1 kommentar på Det norske sosialdemokratiet – fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

  1. Sjokkerende at det ikke er mange saklige kommentarer her.
    Dette med kaka er da klassisk.
    Jeg er for større kake og stor nok kakebit til alle for å si det med kakebakerprat.
    Når en samfunnskakebaker baker samfunnskakestornok må han bruke både kapital og flinke arbeidsfolk.
    Oppi røra må han smøra og la deigen virkli heve, åsså steike kaka godt nok og dele rettferdi solidarisk slik at alle kan få nok.
    Ikke minst de fagorganiserte da, sa bakergutten.

Kommentarfeltet er lukket.