Bernie Sanders er ikke venstresidens redning

Mens USAs neste presidentvalg nærmer seg, har en anselig del av den amerikanske venstresiden – inkludert den sosialistiske organisasjonen the Democratic Socialists of America, partiet Socialist Alternative og det sosialistiske magasinet Jacobin – gitt sin støtte til presidentkandidat Bernie Sanders. Selv om støtten kanskje er forutsigbar, er den også symptomatisk på en amerikansk venstreside som både mangler en praktisk strategi for radikal endring og en etikk fundert i solidaritetsprinsipper.

Prinsippene som står på spill er ikke nisjeproblemer. Om noe, er de lakmustester på vår tilhørighet og støtte til sosialisme og menneskers verdighet. Det faktum at Sanders står til stryk i slike tester, stiller oss overfor et viktig spørsmål: Hvorfor støtter en stor del av venstresiden en kandidat som verken er anti-imperialist, tilhenger av åpne grenser eller i det hele tatt sosialist?

Grunner til å forbli skeptisk
Når det gjelder hans faktiske politiske planer, er Bernie Sanders på det beste en utvannet sosialdemokrat. Han er ikke antikapitalist, han tror på privat eierskap av produksjonsmidler og produksjon for profitt. I et sosialistisk system er produksjonsmidlene eid og kontrollert av arbeiderklassen. Sanders fraskriver seg mer eller mindre eksplisitt en slik framtidsvisjon og argumenterer istedenfor for en amerikansk versjon av skandinavisk sosialdemokrati: et offentlig helsevesen, gratis høyere utdanning, en anstendig minstelønn, og keynesianske økonomiske stimuli for å styrke sysselsettingen.

Disse politiske tiltakene utgjør de positive forslagene i Sanders-kampanjen, og bidrar til at får støtte fra mange amerikanske sosialister. Likevel er det gode grunner til å forbli svært skeptisk til Sanders kandidatur.

  •LES OGSÅ hva Bernie Sanders ønser å endre om han blir USAs neste president: Hva slags president vil Bernie Sanders bli

For det første er Sanders en imperialist hvis utenrikspolitikk har mer til felles med Barack Obama enn en anti-intervensjonistisk venstreside. I en definerende tale argumenterer Sanders for en ny «organisasjon lik NATO for å møte det 21. århundrets sikkerhetsproblemer.» I kongressen har Sanders gitt sin klare støtte til det sjokkerende uøkonomiske F-35 programmet, og han vil gi enda mer støtte til det amerikanske militæret, til tross for at han angivelig har gått inn for å kutte i forsvarsomkostningene.

Sanders er også en trofast støttespiller av Israel og har gått så langt som å bifalle Israels uprovoserte angrep på Gaza i 2014, som drepte over 1600 palestinske sivile. I oktober utviste Sanders-kampanjen en gruppe aktivister fra et valgkamparrangement fordi de holdt opp et skilt som var vagt pro-palestinsk. Som om dette ikke var nok, har Sanders gjort det klart at han støtter og vil fortsette Obamas dronestyrte attentatprogram, som siden 2004 har drept over 3300 mennesker i Pakistan alene.

Også når det gjelder internasjonalistiske prinsipper, demonstrerer Sanders prinsippløshet. Sanders beskriver åpne grenser som «et forslag verdig [de libertarianske og konservative] Kochbrødrene … som i bunn og grunn sier at det ikke finnes noen Forente Stater». Han hevder at åpne grenser ville bety at landet oversvømmes av immigranter som ville ødelegge jobbmarkedet og ta «amerikanske» jobber. En slik retorikk bør være kjent for enhver på venstresiden – det er nettopp slike argumenter som blir brukt av nativister på høyresiden for å rettferdiggjøre vold og diskriminering av migranter.

Det faktumet at Sanders sluker slike nativistiske fantasier rått, er spesielt skremmende. Når han gjør det gir han kredibilitettil en fortelling som forflytter arbeiderklassens sinne vekk fra kapitalisme, som i realiteten er ansvarlig for fattigdom og arbeidsløshet, og over på arbeidere fra andre land. Resultatet er at Sanders antyder at han vil være fornøyd med å fortsette Obama-administrasjonens katastrofale innvandringspolitikk, som har slått tidligere rekorder ved å deportere over tomillioner mennesker.

Et større politisk skifte
Mer enn noe annet er Sanders’ suksess et symptom på et pågående politisk skifte i USA. Oppslutningen om et «tredje alternativ» i form av neoliberal politikk, eksemplifisert ved Clinton-paret, smuldrer bort. Occupy- og «Black Lives Matter»-bevegelsene har begynt å gjenintrodusere radikal tenkning den i amerikanske politiske bevisstheten. Spesielt unge mennesker har begynt å forstå at kapitalisme er et system med alvorlige mangler, og de leter etter alternativer.

Det er nå vi må artikulere en enhetlig visjon om radikal endring og organisere oss i arbeiderklassefellesskap, slik at vi har en sjanse til å realisere denne visjonen. Å organisere seg om Sanders derimot, er ikke måten å bygge en radikal bevegelse i USA.

  •LES OGSÅ hvordan Donald Trump har blitt en uforutsigbar joker i den amerikanske presidentvalgkampen: Donald Trump-fenomenet

Argumentene for Sanders forblir lite overbevisende. I en nylig publisert Jacobin-artikkel argumenterer Nivedita Majumdarfor at Sanders-kampanjen kan bli brukt som et verktøy for å styrke organisering rundt sosialisme som politisk idé. Hun kritiserer Bernies motstandere på venstresiden for å være «likeglade» og «apolitiske», og sier de framstår mer bekymret for sosiale forhold rundt arbeid i små aktivistgrupperinger enn det å ha politisk relevans. Dessverre, som Lance Selfa påpeker, har strategien med å organisere seg innad i Demokratenes parti for å bygge en større bevegelse aldri lyktes, på tross av gjentatte forsøk fra reformatorer på venstresiden.

Majumdars standpunkt er basert på en analyse av den amerikanske venstresiden som legger til grunn en nærmest lammende svakhet. Hun argumenterer for at revolusjonærendring ikke er et alternativ, noe som fører til at hun støtter Sanders på tross av hans mangler. Problemet med denne analysen er at den aksepterer nederlaget før kampen i det hele tatt har begynt. Hvordan har vi da tenkt å bygge opp støtten rundt de radikale endringene vi trenger, hvis den amerikanske venstresiden er så svak at vi må ta til takke med enhver venstre-liberal kandidat? Vi kan ikke bygge opp støtte rundt en sosialistisk framtid om vi villeder offentligheten om hva sosialisme egentlig er. Vi kan ikke ha noe håp om å vinne, hvis vi aksepterer premisset om at revolusjonær endring er en umulighet.

Den amerikanske, sosialistiske venstresiden virker klar over mange av Sanders’ begrensinger: hans mangel på genuine sosialistisk politikk, imperialismen han fremmer og hans urettmessige standpunkt hva gjelder immigrasjon.  Da er spørsmålet hvorfor så mange sosialister velger å støtte kampanjen hans uansett. Hvis man kan sette til side sine standpunkt når det gjelder produksjonsmidler, NATO, den israelske okkupasjonen, droneangrep og grensekontroll, hvilke standpunkter vil man stå fast ved?

Det er vanskelig å si seg enig i at disse manglene burde bli ignorert bare fordi Sanders har sosialdemokratiske tendenser. Ved å støtte Sanders, impliserer den reformorienterte venstresiden at det er greit å være talsmann for en politikk som er ødeleggende for mennesker med en annen bakgrunn enn hvit, det vil si alt fra udokumenterte migranter i USA til uskyldige sivile i Midtøsten.

Et spørsmål om venstresidens strategi
Selv om den representerer et etisk dilemma, tvinger Sanders-kampanjen den amerikanske venstresiden til å velge en strategi. Reformatorisk deltagelse i valgpolitikk virker fristende fordi veien til makten framstår som et spørsmål om å gjennomføre en vellykket valgkampanje. Argumentet lyder som følger: Hvis Sanders kan lykkes, hvorfor ikke et ekte sosialistisk parti i en nær framtid?

Problemet med en slik tankegang er at USA er grunnlovsmessig udemokratisk – landets politiske system ble formet nettopp for å motarbeide radikal endring. Gjennom senatet kan representanter for kun 11 prosent av nasjonens befolkning – konsentrert i noen av landets mest rurale og konservative stater – nedlegge veto mot enhver ny nasjonal lovgivning. I tillegg vil enhver meningsfylt reform møte øyeblikkelige konstitusjonelle utfordringer i høyesterett, som består av personer med en posisjon som er sikret livet ut og hvis politiske ståsteder på det beste er liberalt, på det verste reaksjonært.

   •LES OGSÅ om USAs enorme salg av våpen til regimet i Saudi-Arabia: USA selger våpen for 11 milliarder til Saudi-Arabia

Deltagelse i den amerikanske valgpolitikken er derfor ikke en realistisk strategi for å oppnå radikal sosial endring. Det er lett å tenke at vi kan oppnå en gradvis overgang til sosialisme ved å vinne en serie med valg. Det krever mye mer å forstå at vi aldri vil oppnå det vi ønsker ved å gå den veien: Vi må vi følge strategier bortenfor valglokalet dersom vi ønsker å virkeliggjøre en slik endring.

Istedenfor å kanalisere populistisk sinne mot institusjonalisert politikk, trenger vi å artikulere en visjon om en radikal gjenoppbygging av de politiske og økonomiske strukturene i samfunnet. Vi må vie oss til det krevende arbeidet som ligger iå organisere oss i arbeiderfellesskap og bygge makt i gatene og på arbeidsplassen, heller enn i hallene til kongressen. Mer enn noe annet må vi anerkjenne at den radikale venstresiden er sterkest som en grasrotbevegelse og svakest når den forsøker å kjøpslå med institusjonell makt.

Vi kan ikke gi etter for en opportunistisk tendens som er mer enn villig til å ofre vitale prinsipper til fordel for rask gjennomføring og valgfantasier. Det er smertefullt å se en slik tendens i dagens venstreside, på tross av lærepengene fra Syriza nylig. En venstreside som setter høyere små økonomiske inntjeninger enn medmenneskelighet, er ikke verdig sitt navn – det er en venstreside som har slått seg selv, før den i det hele tatt begynte å kjempe.

Det vi trenger nå er en bevegelse som både er ufravikelig internasjonalistisk og som kan vinne frem. Vårt eneste håp for en slik bevegelse ligger i kollektiv selvorganisering blant arbeidsfolk. En slik bevegelse vil definitivt ikke komme fra Bernie Sanders.

Oversatt av Hedda Susanne Molland fra Roar Magazine