Fra 13 år med venstrestyre til fascistisk valgseier – hvordan kunne det gå så galt i Brasil?

Titalls millioner mennesker blei løfta ut av fattigdom, boligstandarden for de fattigste blei drastisk forbedra og økonomien gikk lenge godt. På tross av skepsis i startfasen kunne også høyresida etter hvert akseptere det brasilianske arbeiderpartiets (Partido dos Trabalhadores — PT) styre ikke var noen styggedom. Lula da Silva stilte til presidentvalget i 1989, 1994 og 1998, men uten å nå helt opp. Alle gode ting er tre og på det fjerde skal det skje, er det noe som heter. Det var i alle fall slik verdens femte største land for første gang hadde fått en skikkelig venstrekandidat som president.

LES OGSÅ: Brasil: Høyresida bana veien for fascismen

Framgang for folk, gjenvalg for PT
Av de mange sosiale reformene som blei gjennomført var bolsa familia den mest kjente og sannsynligvis også den som fikk størst påvirkning på folks liv. Lutfattige barnefamilier blei sikra ei lita pengeoverføring fra staten gitt at barna møtte opp på skolen og deltok i de statlige vaksineprogrammene. Enorme reformer for å forbedre bokvaliteten og -sikkerheten til de fattigste blei satt i gang. Fernando Haddad, PTs tapende presidentkandidat i forrige måneds valg, legger vekt på hva regjeringa fikk til i utdanningssektoren som han var minister for. Antallet studenter i høyere utdanning er nesten tredobla og satsinga på hele utdanningsløpet fra barnehagen opptok en større post på statsbudsjettet enn noensinne med to prosent av brutto nasjonalprodukt.

Lula blei gjenvalgt med letthet og hans etterfølger Dilma Rousseff vant med 56 prosent av stemmene i andre valgomgang.

Under Lula blei de rike rikere og de fattige færre. Minstelønna økte i takt med børsindeksen i São Paulo og idyllen syntes komplett. Men ikke alle var like fornøyde med at flere fattige og gjerne brune mennesker nå dukket opp på universiteter, på flyplasser og på kjøpesentre, men folk i arbeid og velstandsvekst for de fleste rekker ganske langt når man søker gjenvalg.

LES OGSÅ: Hva er valget verdt? Brasiliansk demokrati under angrep

Truede privilegier
For sjøl om de monopoliserte og sterkt høyrevridde mediene i Brasil kjørte kampanjer mot både Lula og Dilma hjalp det ikke. To gode eksempler på det finner vi på forsida av Brasils største ukemagasin, Veja, som kan skremme leserne sine både med at svarte kvinner kan ha avgjørene vekt i valget og at hvite menn med slips må ta oppvasken (på grunn av at arbeidsvilkårene til hushjelper skulle bedres ved lov).

Til venstre: «Hun kan avgjøre valget». Til høyre: «Deg i morgen».

Både kapitalkrefter og priviligerte grupper følte seg trua av arbeidere som fikk bedre kår og begynte å innta middelklassens arenaer. Men så lenge ting gikk på skinner var ikke skremslene nok til å snu velgerne. Høyresida klarte aldri å snu velgerne, skulle det vise seg.

Da Brasils økonomiske opptur dabba av og korrupsjonsskandalene kom på løpende bånd begynte også Dilmas popularitet å falle. Hun var aldri så populær som sin forgjenger og det blei ikke bedre av at hun svarte på sviktende økonomiske resultater med en kuttpolitikk som bare forverret problemene.

LES OGSÅ: Høyresidas kandidat vil fengsle «de røde» og kaste dem ut av landet

Fra korrupsjon til kupp
Det brasilianske rettsvesenet hadde begynt å rulle opp korrupsjonsskandaler som skulle ramme PT. Det var mange som sa det fra starten av og nå er det få som betviler at rettsakene var politisk motiverte for å få has på den brasilianske venstresida. Mange av toppene i PT blei tatt, men de kom aldri dit at sittende president Dilma Rousseff eller Lula kunne knyttes direkte til noen korrupsjonssak.

De vanskelige økonomiske tidene Brasil var inne i blei ytterligere forverra av at korrupsjonsskandalene satte en stopper for virksomhetene til de aller største entreprenørfirmanee i landet.

Både kongressen og senatet i Brasil er viden kjent for å være utrolig korrupte. Over 30 partier er valgt inn og de fleste setene representerer pengeinteressene som sponsa kampanjene for å få dem valgt. Utenom det står de relativt fritt og går ofte der det er penger å hente. PT fikk aldri over 25 prosent av stemmene utenom presidentvalg og var avhengig av støtte for å få gjennom sin politikk. Dette ordna de blant annet ved å ha kongressmedlemmer fra andre partier på fast lønn, dette var mensalão-skandalen.

Uansett hvor mye de nøsta opp så kom de aldri i nærheten av Dilma Rousseff. Hun blei imidlertid avsatt på en riksrettssak for et brudd som ikke kvalifiserer til riksrett. Hun hadde flytta noen penger fra et budsjett til et annet i påvente av at midler skulle frigjøres. Dette var en praksis alle hennes forgjengere hadde fulgt etter militærdiktaturets fall og som i tillegg formelt og eksplisitt blei gjort lovlig like etter at hun hadde blitt avsatt.

Avsettelsen av Dilma er derfor å regne som et kupp. Men kuppet blei ikke begått av ekstremhøyre som nå har vunnet makta i Brasil. Det var den «moderate» høyresida ved hjelp av sterkt høyrevridde medier, en dommerstand med klasselojaliteten til eiersida og et militære som trådte hjelpende til når det trengtes som mest ved å true høyesterettsdommerne til å opprettholde dommen mot Lula som gjorde at han ikke kunne stille til valg. Etter kuppet blei kanskje tidenes mest upopulære president satt inn, den kjente korrupte Michel Temer, også han fra den aksepterte delen av den politiske eliten, til høyre på skalaen.

Det er dette som har gitt en vaskeekte fascist som drømmer om drap og tortur av venstresida og vold mot homofile en mulighet til å sette sine drømmer ut i live. Venstresida har blitt forfulgt, fjerna fra posisjon og seinere forhindra fra å stille til valg på en åpenbart ulovlig og fullstendig illegitim måte.

LES OGSÅ: Brasiliansk general innrømmer å ha truet dommere til å fengsle Lula da Silva

Hva hadde PT trodd?
Men hva hadde de egentlig forventa? Hva trodde PT de skulle bli møtt med? I et land hvor svarte blei piska som slaver for 130 år sia; hvor politiet drepte 6.000 mennesker i fjor; hvor analfabeter ikke blei garantert stemmerett før i 1989; hvor nesten 12 millioner, over 7 prosent av befolkninga, ikke kan lese og skrive i dag tross store framskritt under PT; hvor militæret styrte med hard hand fram til 1985; hvor 3,3 millioner brasilianere blei fratatt sin stemmerett i forbindelse med valget i år; hvordan trodde PT høyresida ville svare dem?

Hadde bare spillets regler blitt fulgt så ville det gått så meget bedre, kan man sikkert si. Men det er ikke ofte at det spilles reint når eliten føler sine privilegier trua, i alle fall ikke i Latin-Amerika. Partido dos Trabalhadores satsa på den parlamentariske veien og tapte. Alt de har fått gjennom, som de har kjempa for og vunnet vil forsvinne på et blunk. Mye av det er allerede borte.

Slik som så mange andre arbeiderpartier stammer også PT fra fagbevegelsen. Lula var med å danne CUT, Brasils LO. Han var også med på grunnleggelsen av PT. Paradoksalt nok har ikke CUT styrka seg nevneverdig under 13 år med PT-styre. Om noen var i tvil kom det klart til syne under to «generalstreiker» da Michel Temer fremdeles var relativt fersk som president. De var ikke i stand til å lamme økonomien slik meninga er og legge press på makthaverne. Derimot klarte landets lastebilsjåfører å stanse hele landet da de nekta å kjøre og blokkerte veiene. De fikk også Temer til å snu og senke prisen på drivstoff, men hadde ikke politiske mål. Likevel, de oppnådde langt mer enn de resultatløse markeringene CUT klarte å stelle i stand.

I årets valgkamp har en av de viktigste allierte til PT vært MST, De landløse jordarbeidernes bevegelse. Tross rettferdige og legitime krav om mer jord og deres mobilisering av velgere fikk de lite igjen for å ha fått sine inn i maktens indre. Omfordelinga av jord var minimal. De strukturelle reformene mot landets rikeste, mot et antidemokratisk mediemonopol, som kunne redistribuere makt, ikke bare litt av pengene, uteblei. Satsinga på massepartiet var ikke slik den kanskje måtte ha vært for at de skulle fått det politiske handlingsrommet som hadde gjort disse tingene enklere.

Må ha mer enn velferd
Jeg argumenterer ikke mot velferd. Jeg hevder ikke at bolsa familia var et feilgrep. Det var det åpenbart ikke. Heller ikke heving av minstelønna. Problemer med denne typen reformer er at de baserer seg på statsmakt, og statsmakt, som vi har sett, er veldig skjør. Og når man ikke lenger har statsmakt, uansett årsak, vil slike reformer være ekstra sårbare.

Maktfordeling bort fra stat og kapital til fordel for deltakerbaserte og folkelige bevegelser og organisasjoner er et viktig demokratisk tiltak og et gode i seg sjøl. Det betyr også at både den politiske tenkinga, men også praksisen med å sette politikk ut i live, blir breiere og mer mangfoldig. Det kan gjøre at den parlamentariske venstresida får mer kritikk fra sine politiske meningsfeller utafor partiene, men det noen eventuelt vil oppleve av ubehag vil gjøre at man har flere bein å stå på samt at man i mye større grad kan opprettholde politikk og utøve press også når man ikke har presidentmakt eller parlamentarisk flertall.

Den rosa bølga i Latin-Amerika, som så venstrepresidenter bli valgt inn i land etter land, og som så millioner løfta ut av fattigdom over hele kontinentet, var uttrykk i de representative politiske systemene som blei båret fram av folkelige bevegelser politikerne og partiene ikke hadde skapt sjøl. Protestbevegelser, bondebevegelser, arbeiderbevegelser, kvinnebevegelser, urfolksbevegelser og så videre sto bak kandidater i Bolivia, Ecuador, Brasil, Venezuela med flere. I Ecuador og Venezuela var den fortsatte aktivismen til venstresida noe som redda presidentene Rafael Correa og Hugo Chávez fra statskupp. De ti-tolv første årene av Hugo Chávez’ så man store sosiale framskritt kombinert med tallrike demonstrasjoner og protester fra venstre som bidro til å styrke den sosiale profilen til prosjektet.

Likevel tror jeg man kunne gjort mer. Det er ikke bare i Latin-Amerika dette gjelder. I Hellas og Spania var toppene i Syriza og Podemos raske med å distansere seg fra protestbevegelsene som hadde løfta partiene opp og fram. Det har gjort at Syriza har blitt en administrativ gresk arm av EUs nyliberalisme og Podemos raskt gikk fra å være et spennende, radikalt prosjekt, til å bli et sosialdemokratisk parti i en litt friskere form. Dette er faktisk også noe som kan skje i de utenomparlamentariske organisasjonene også. I Norge kjenner sikkert flere seg igjen i en beskrivelse fagbevegelsen som delvis distansert fra si ega grasrot med et treigt og stort byråkrati, en hierarkisk og lite responsiv ledelsesstruktur og med mangel på demokratisk organisering.

I Norge er det mange som hevder at vi har ei høyreside og en økonomisk elite som liker velferdsstaten og det organiserte arbeidslivet. Jeg kan være enig med at de sitter med langt sunnere holdninger i disse spørsmålene enn høyresida i Argentina, Brasil eller Venezuela, men vi bør heller ikke være mer naive enn at vi skjønner at grunnen til at de ikke kan gå inn for en slik totalrasering som vi ser i Brasil er at vi har en sterk fagbevegelse og en rekke sterke offentlige institusjoner som man ikke bare kan rokke ved sånn helt uten videre.

Den utenomparlamentarisk makta er nødvendig for venstresida
Det sies at penger har blitt henta inn via skatter, gått i lommene til de fattige gjennom velferd og lønnsøkninger, for så å havne i kollekten til skamløse pengepredikanter blant de stadig flere evangeliske kirkesamfunnene i Brasil. Etter at pave Johannes Paul II gikk til angrep på de tallrike venstrevridde og ofte revolusjonære menighetene som tilhørte frigjøringsteologien, har de i Brasil og andre latinamerikanske land blitt erstattet av erkekonservative dyrkere av sin egen rikdom i sin karismatiske utøvelse og tolkning av bibelens ord og lære. Disse har forutsigbart nok gitt støtte til for eksempel Jair Bolsonaro. Paradokset i at venstrepolitikk har gitt velstandsøkning som igjen har bidratt til en moralistisk, konservativ kristendomsutøvelse med seksualmoralsk fordømmelse og kamp mot sjølbestemt abort blant sine viktigste sake — prioritert langt over sosial rettferdighet — er et venstresida bør reflektere over.

I mine møter med politiske aktivister, akademikere og folk fra fagbevegelsen mens PT fremdeles hadde makta var en gjennomgangsmelodi at nå måtte det strukturelle reformer til. Maktforholdene og de økonomiske strukturene måtte endres i det brasilianske samfunnet. Prosessene for å kaste Dilma og forhindra Lula fra å stille illustrerer at slike reformer aldri blei satt i gang.

Jeg er ingen motstander av velferd eller statsstyrte ordninger for å forbedre livene til fattigfolk, men aleine virker det passiviserende. Hovedlærdommen vi bør trekke ut av Brasils raske overgang en progressiv regjering til en fascist med massemordsfantasier ved roret må være at venstresida er avhengig av folkerike grasrotbevegelser som kun kan styrkes og holdes aktive gjennom at de har muligheten til å delta både når politikk skal utformes og settes ut i live. Dette både av reine demokratisk grunner og fordi venstreprosjektene skal styrkes og leve videre, både med og uten regjeringsmakt.