Det sitter i ryggmargen vår at ingen skal behandles bedre eller dårligere enn andre uten en god grunn. Barn er ikke store før de klarer si «urettferdig» – eller noe som ligner. Forsøk gå i en barnehage, del i én jentegruppe og én guttegruppe, og la den ene få is og den andre knekkebrød. «Fordi jentene er så snille.» Det kan være du får en gjeng sinte barn. Jeg vil tro også jentene synes det er ubehagelig, selv om de kommer bedre ut av situasjonen.
LES OGSÅ: Likestillingen er svak og sulten på kvinnelige forbilder
Kvoteringskritikere for kvotering
Kvotering er en form for forskjellsbehandling som kan være ubehagelig. Både for de som forbigås, og de som ikke vet om det er deres kvalifikasjoner eller deres kjønn som har gitt dem stillingen. Derfor er adgangen til kvotering liten, mindre enn mange er klar over. Underlig nok ser det ut til at mange kritikere og motstandere av likestillingsloven ønsker mer kvotering, men da naturligvis: Kvotering av menn. At dette kommer nå, henger sammen med regjeringens ventede forslag om én nøytral diskrimineringslov. Formålsbestemmelsen i likestillingsloven om at det særlig er kvinners stilling som skal bedres, skal vike til fordel for forenkling og nøytralitet. Et prinsipp de borgerlige har holdt fast på lenge før vi i det hele tatt fikk likestillingsloven – en lov de liberale verken da eller nå ser ut til å ha forstått meningen med.
Universitetet i Bergen er blant de som applauderer en nøytral lov . De ser frem til å kunne kvotere inn menn på psykologistudiet. Det finnes allerede noen få studier hvor det gis såkalte kjønnspoeng, også til menn. Årsaken er norske ungdommers svært kjønnsbetingede studievalg. For eksempel var det til datateknologi i Bergen kun 7,5% kvinnelige søkere i høst, mens det til tannpleie var hele 92%. For studiemiljø, et fremtidig arbeidsmiljø og eventuelle kunder eller pasienter, er det klart at en viss kjønnsbalanse er å foretrekke. Noe som kan gjelde enten man behøver sykepleier eller psykolog. Hvor hensiktsmessig kjønnspoeng er, er imidlertid omstridt.
LES OGSÅ: Rettssikkerhet for kvinner hovedparole i 8.mars-toget i Oslo
EØS som hinder
Det de uansett ser ut til å ha glemt i Bergen, er EØS-avtalen og EUs likestillingsdirektiv som setter veldig snevre grenser for kvoteringsadgangen. Det kan etter EU-retten tillates at et underrepresentert kjønn kvoteres inn, under ellers like kvalifikasjoner og på spesifikke vilkår, men nåløyet er trangt. Det å gi kjønnspoeng betyr at søkere med et kjønn får gå forbi bedre kvalifiserte søkere av et annet kjønn, noe EU-domstolen ikke er særlig glad i. Vår likestillingslov har altså strengt tatt ingen betydning her: EU-retten tillater ikke denne typen kvotering, verken av menn eller kvinner, noe som trumfer annen norsk lovgivning. Kjønnspoengene vi allerede har er nemlig heller ikke tillatt (men det går bra – så lenge ingen sier noe til ESA). Ønsker man mer kvotering er det altså ikke bare likestillingsloven som må fjernes, men EØS-avtalen det må ses nærmere på. Det tviler jeg på er intensjonen til disse plutselige kvoteringsforkjemperne.
Det jeg mener kunne være mer konstruktivt å diskutere enn kvotering, som er et blindspor så lenge ingen vil rokke ved EØS-avtalen, er hvilket likestillingsnivå vi ønsker å ha i samfunnet vårt i dag. Har vi det bra nok? Bør vi slutte å snakke om kjønn? Og hva med de som er trans eller intersex? Hvorfor er arbeidsmarkedet så kjønnsdelt? Hvorfor søker menn som vil bli lærere seg til de høyere trinnene, og kvinner til de lavere? Kvinner har vært i flertall i noen år nå til jusstudiet, men svært få går til advokatfirmaer, og enda færre blir partnere. De tradisjonelle skillene opprettholdes, hvor kvinner går til dårligere betalte stillinger i det offentlige, og menn til de best betalte stillingene i det private. Hvorfor er det slik?
Det skjedde mye utrolig raskt bare få tiår tilbake når det gjaldt kvinners rettigheter og rolle i samfunnet, men så stoppet det opp. Bør vi sette inn et ekstra gir og forsøke nå et likestilt samfunn? På enkelte områder går det nå i revers. Blant annet seksuell trakassering er noe det blir stadig mer av – er det en ønsket utvikling?
LES OGSÅ: En feminisme også for vaskehjelpen
Høyre-politikeren som snudde
Mange tror vi lever i et samfunn hvor alle stiller likt. Smellet når vi møter veggen takket være vårt kjønn blir desto hardere. Særlig kvinner som får barn, en tross alt ganske kjønnsbetinget affære, kan få seg en kalddusj. Eller menn, som i de fleste tilfeller er delaktige. Høyre-politikeren (en ung mann uten barn) som stod i spissen for å redusere pappakvoten denne stortingsperioden har uttalt i ettertid at han angrer. Han mente det måtte være opp til foreldre selv å bestemme over permisjonstiden, uten statens innblanding, altså valgfrihet til enkeltmennesker i ekte Høyre-ånd. Etter hvert som flere han kjente fikk barn, oppdaget han at virkeligheten var en annen enn det idealet han trodde vi levde i. Valgfriheten han trodde foreldrene fikk, fantes ikke. Uten fedrekvote er det nemlig mammaen som tar permisjon. Få menn orker ta kampen om mer permisjon med arbeidsgiver. Eller mødrene, for den saks skyld (det er ikke alltid vi er så delevillige).
Og så har vi alt det andre, det alle vet. Kvinner tjener mindre. Vi jobber mer deltid. Diskriminering ved graviditet og fødsel. Vold i hjemmet. Voldtekt. Bare det å skrive dette kan være en utfordring som kvinne: Kritikk mot det jeg sier er selvfølgelig greit, men jeg kan i tillegg forvente usaklig hets mot meg som kvinne om de rette folkene oppdager denne teksten. En utfordring som gjør at mange kvinner i dag holder seg unna offentlig debatt – noe som igjen er en direkte begrensning i kvinners ytringsfrihet og et stort problem for demokratiet.
Likestillingsloven for alle
Og nettopp denne virkeligheten, hvor kjønn begrenser manges frihet og muligheter, er årsaken til at likestillingsloven har som særskilt formål å bedre kvinners stilling. Kvinners historisk dårlige stilling er også bakgrunnen for FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Statene innså at med kun kjønnsnøytrale konvensjoner og generelle forbud mot diskriminering kom vi oss ikke av flekken. De så også at vi for å oppnå likestilling må endre holdninger i samfunnet, altså også mannsrollen. Pappapermisjonen er et godt eksempel på hvordan en styrking av menns rettigheter har hatt betydning for likestilling generelt og kvinner spesielt. Fedre har måttet sloss mot holdninger, mor og arbeidsgiver for å få være sammen med egne barn. En kvote forbeholdt far har gjort mye på kort tid med hele papparollen, og dermed også kvinners frihet.
Det ble nylig spurt i Dagbladet om likestillingsloven kun hjelper deg hvis du er kvinne. Selvfølgelig ikke! Den forbyr all kjønnsdiskriminering. Diskrimineres en mann fordi han er mann, er det like forbudt som å diskriminere en kvinne fordi hun er kvinne. Og norske menn er dessuten flinke til å bruke lovverket, både ved å ta diskrimineringssaker rettens vei eller ved å tipse ESA når de er misfornøyde. Og det selv med dagens likestillingslov, som skal bedre kvinners stilling! De som påstår loven er en vits har kanskje ikke satt seg så godt inn i den.
En svekket likestillingslov
Det er enkelte ting regjeringen kommer til å foreslå som er positive, som at en ny nemnd skal kunne gi oppreisning og erstatning, noe man i dag må til domstolene for å kunne tilkjennes. Å svekke ombudet er ikke like lurt. Og forslagene deres sett under ett er svært bekymringsverdig. Kort sagt vil de slå sammen dagens fire lover, og senke nivået på alle områdene til det som i dag er lavest, noe som på likestillingsområdet vil si et kraftig skritt tilbake. Blant annet skal loven bli helt kjønnsnøytral – altså vil det ikke særlig være kvinners stilling som skal bedres. En debatt vi hadde på 70-tallet, og nå får reprise av. Dessverre kan man kanskje si, var temperaturen på debattene da høyere, så da loven endelig kom var den ikke nøytral. Selv om svært mange høringssvar var negative, inklusive fra LO, er ikke temperaturen i dag den samme. Det ser dermed ut til at endringen kommer til å gå gjennom, uten noen større debatt. I tillegg skal privat- og familielivet unntas fra lovgivningen – det området hvor diskriminering kanskje i aller størst grad er og har vært et stort problem. Selv om loven ikke kan håndheves hjemme hos folk, bør ikke symbolverdien undervurderes.
Forslagene regjeringen kommer med i år vil i praksis bety å fjerne dagens likestillingslov, og å oppgi visjonen om et likestilt Norge. På denne måten å overse den kjønnede virkeligheten vi ennå befinner oss i, er etter mitt syn sterkt beklagelig. De blåblå tar oss til fortiden – en fortid vi som tilhører det annet kjønn ikke kom særlig godt ut av. Så er du bare litt enig med meg, er det på tide å stå opp for likestillingsloven! Vi behøver den – kanskje mer enn noensinne. Og da er det på tide vi begynner både å bruke og å forsvare den!
Feminismen baserer seg på en antakelse om at det ikke finnes forskjell mellom kvinner og menn, bortsett fra ytre kroppslige kjennetegn. Ergo må enhver forskjell mellom de to kjønnene skyldes ytre faktorer, f.eks diskriminering eller sosialiseringsprosessen. Ergo blir også forskjeller i f.eks yrkesvalg et problem. For om det er sik at kvinner oppdras til å velge dårligere betalte yrker enn menn, så har jo kvinnen nærmest blitt forledet eller lurt til å ta et valg stikk i strid med sine egne interesser. Samfunnsstrukturene har tatt valget for henne. Samfunnsstrukturene må dermed endres. For eksempel gjennom kvotering.
Problemet er at når utgangspunktet er feil, så blir resten av resonnementet og ideologien også feil. Det er jo enorme foreskjeller på kvinner og menn, både fysiologisk og psykologisk, som er med på å styre hvilke interesser vi har og dermed hvilke yrkesvalg vi tar. Det er naturlig for kvinner å søke seg til yrker med mer omsorgsrolle og menneskekontakt og i mindre grad programmering av en computer eller snøbrøyting.
Den som undrer seg på om dette er riktig eller ikke kan bare studere hva folk gjør når de helt konsekvensfritt kan velge etter egne interesser, slik vi gjør i fritiden. Ta for eksempel blogger. Hva blogger menn om og hva blogger kvinner om? Jo menn blogger om bil, sport, været, modelljernbaner, droner, fisking, jakt, osv, mens kvinner blogger om interiør, klær, sminke, familie, osv.
Det vi ser er at kvinner er opptatt av de nære ting. Seg selv, sine nærmeste og det som foregår innenfor husets fire vegger, inkludert hagen i enkelte tilfeller. Kommer man utenfor denne sfæren, så dabber interessen nokså raskt av.
Nøyaktig de samme trendene finner vi igjen når det gjelder yrkesvalg. Ikke som et resultat av patriarkatets indoktrinering, men som et resultat av iboende egenskaper som gir seg utslag i forskjellige valg.
Det eer ikke et problem, men en styrke at begge kjønn fritt kan velge yrke ut ifra egne interesser uten at myndighetene gjennom kvotering skal hjelpe menn eller kvinner frem i køen på bekostning av andre.
Det du her legger fram som utgangspunktet for feminismen er ikke spesielt representativt. Når utgangspunktet ditt er feil blir også resten av resonnementet feil.
Å tro at vi i dag lever i en slags naturtilstand utpåvirket av samfunnet og at valgene man har tatt i livet ikke har blitt påvirket av oppdragelse, skolegang, media og holdningene til de menneskene man har møtt på, må sies å være ganske naiv.
Det utgangspunktet for feminismen som jeg legger frem er nok riktig, enten den eksplisitt legges frem på denne måten eller ikke. Ofte er nok ikke engang feminister selv klare over dette utgangspunktet: at likhet i egenskaper er selve fundamentet for den feministiske ideologien.
Men uten dette utgangspunktet, så rakner den feministiske ideologien fullstendig, for da finnes det plutselig iboende egenskaper og fri vilje som fører til overrepresentasjon i diverse yrker, og da kan man ikke lengre utelukkende skylde på systematisk diskriminering og patriarkat, og da er en eventuell overrepresentasjon i ulike yrker ikke et samfunnsproblem, et politisk problem, men et individuelt, personlig problem.
I den grad det faktisk er et problem at flere kvinner blir sykepleiere og flere menn blir industriarbeidere!
Og ja – det ville være naivt å tro at mennesker og deres valg ikke formes av de omgivelsene de vokser opp i, og derfor sier jeg heller det i mitt innlegg.
For enkeltindivider vil slike faktorer kunne ha avgjørende betydning. Et barn vokser f.eks opp med to legeforeldre, og inspireres til selv å bli lege gjennom både implisitte og eksplisitte forventninger.
Men i mitt innlegg skriver jeg om generelle tendenser i samfunnet, og for de fleste legges det ingen slike veldig sterke føringer, og de tar dermed relativt frie valg, som igjen fører til at de følger sine egne interesser, noe som igjen fører til det kjønnsdelte arbeidslivet som vi har i Norge.
Forskning viser at når kvinner kommer inn i tidligere mannsdominerte yrker, synker lønningene (se f.eks. https://www.nytimes.com/2016/03/20/upshot/as-women-take-over-a-male-dominated-field-the-pay-drops.html?_r=0 ). Og prestisjen. Hvordan vil du forklare det med forskjeller på kjønnene? Har kvinner en lavere interesse i å få betalt?
Når kvinner kommer inn i et tidligere mannsdominert yrke, så synker lønningene?
Det stemmer jo ikke.
Leger tjener mer enn noen gang.
Tannleger tjener mer enn noen gang.
Veterinærer tjener mer enn noen gang.
Til tross for at kvinneandelen er større en noengang.
For det første er det ikke du eller dine meningsfeller som sitter på defenisjonsmakten over begrepet feminisme, heldigvis.
Din selvpåtatteuvitenhet om korelasjonen mellom lønn og kjønn kunne du selv raskt ha gjort noe med, om du tok deg tiden til å faktisk se på artikkelen Astrid K.H. deler, hvor det står følgende:
«A striking example is to be found in the field of recreation —
working in parks or leading camps — which went from predominantly
male to female from 1950 to 2000. Median hourly wages in this field
declined 57 percentage points, accounting for the change in the value
of the dollar, according to a complex formula used by Professor
Levanon. The job of ticket agent also went from mainly male to female
during this period, and wages dropped 43 percentage points.
The same thing happened when women in large numbers became
designers (wages fell 34 percentage points), housekeepers (wages fell
21 percentage points) and biologists (wages fell 18 percentage
points). The reverse was true when a job attracted more men. Computer
programming, for instance, used to be a relatively menial role done
by women. But when male programmers began to outnumber female ones,
the job began paying more and gained prestige».
Å uttale seg før du i det hele tatt gidder å høre argumentet er ikke bare elendig debattkutyme, det er arrogant.
Her kan det være flere effekter ute å går som feks på at disse yrkene generelt sank i aktelse og lønn, og dermed ble mindre attraktive for menn.
Siterer litt fra forskning:
https://www.nhh.no/forskning/forskningsnytt/arkiv-forskningsartikler/2016/november/kvinnene-som-unngar-toppen/
———————
Første faktum er at menn og kvinner med samme universitets- eller høyskolegrad har omtrent samme årsinntekt i den første jobben de har. Likheten varer imidlertid kun frem til første barnefødsel. Da oppstår det plutselig et lønnsgap, kvinner opplever et vesentlig fall i inntekten etter at de blir mødre for første gang, mens det har liten betydning for menn å bli fedre. Kostnaden forbundet med å få barn, er med andre ord veldig forskjellig for menn og kvinner.
…..
Det er åpenbart godt kvalifiserte kvinner tilgjengelig, de ønsker bare ikke en jobb der de må være til stede til alle døgnets tider.
———————
Ikke bare er det fall i inntekt for kvinner, men det er også i noen undersøkelser tall som antyder at menn med barn tjener mer enn sammenlignbare menn uten barn.
Her kan det være flere effekter ute å går som feks på at disse yrkene generelt sank i aktelse og lønn, og dermed ble mindre attraktive for mange menn. Mye kan tyde på at det skjedde med programmerings-yrket feks når det kom mer penger inn så ble det mer attraktivt for menn. Det er en like plausibel forklaring for denne utviklingen.
Ta en ekstra kikk på de tre frontfigurene/ maktmenneskene på bildet. En homofil mann og to damer. Der har vi norsk likestilling i praksis.
Denne artikkelen har noen gode poenger om pappapermisjon hvor den nåværende regjeringen skrur likestillingen på hjemmebane tilbake.
Men den lener seg på alt for mange «vedtatte sannheter» uten henvisning til forskning og kilder og virker mest å være en tale for den indre menigheten. Her er det mange udokumenterte påstander som at kjønn i dag begrenser enkeltindividers muligheter i dag i Norge. Hvordan kan dette stemme hvis man ikke mener i visse religiøse miljøer hvor kvinner helst skal være hjemme? Når jenter gjør det gjennomsnittelig bedre på skole og universiteter og sjeldnere blir skoletapere hvor kommer kjønnsdiskrimineringen inn i bildet? Hvordan kan man da si at jenter har dårligere forutsetninger?
Tvert i mot så virker det at når kvinner har total frihet som i Norge til å velge det yrket de vil så velger mange kvinner trygge yrker innen sosial og omsorg og gjerne frivillig deltid.
Kvinner betaler inn mindre i skatt, henter ut langt mer i trygd og pensjon, er langt oftere sykmeldt, dør nesten aldri i arbeidsrelaterte ulykker, og begår langt sjeldnere selvmord. Min påstand er at hvis dette hadde vært fakta om kvinner så ville det i dag vært et ramaskrik om bedring av disse tilstandene. Vi aksepterer dette bare fordi det er menn det gjelder.
Ser man ikke dette så må man være rimelig hjernevasket av «vedtatte sannheter» i feminisme-miljøer.
Her er vel heller tilfellet at du antar at artikkelforfatteren mener en rekke ting hun slettes ikke har gitt uttrykk for og forsøker å dra diskusjonen vekk fra det som er tema i artikkelen.
I tillegg har du et underlig utgangspunkt om at «kvinner har total frihet som i Norge til å velge det yrket de vil» som du ikke grunngir og enda mindre viser til den dokumentasjon, forskning og kilder du avkrever av andre.
Da viser jeg til utdanningskatalogen til videregående skole og lurer på hvilke av linjene som bare er forbeholdt menn? Nå blir jeg glad hver gang jeg ser en kvinnelig rørlegger eller mannlig vernepleier, men at fedre, samfunn, familie og venner hindrer jenter i å velge tømrerlinje, maskin og mekk eller elektro har jeg vanskelig for å tro. Men du eller artikkelforfatter har kanskje dokumentasjon på dette? 🙂
Flere av artikkelforfatterens poenger var gode for en generasjon eller to siden, men i dag gjentas de samme poengene uten at det stemmer med virkeligheten lengre. Om man skal snakke om kjønn så er det heller sosiale forhold vedrørende gutter og menn som er brennaktuelle for reformer i dag.
Du forsøker å få det til å virke som om jeg mener det er et forbud mot å søke på vg-linjer på uærlig argumentasjon. Du velger videre å tillegge artikkelforfatter meninger og få meg til å forsvare disse.
Jeg observerer at du viderefører identitetspolitikken fra etnisitet, kultur og hudfarge over til kjønn. Det er ganske interessant.
Jeg ønsker først og fremst debatt – leser du innlegget mitt ser du at det egentlig er få «egne» påstander. Men de som finnes, kan dokumenteres. Bare gi meg en e-postadresse, så skal du få en leseliste av meg! At vi har formell likestilling i Norge, er ingen nyhet. Det har vi hatt lenge! Det hadde vi også da likestillingsloven kom. Årsaken til at vi i det hele tatt fikk loven, og til at jeg mener den bør opprettholdes, er ikke fordi vi mangler formell likestilling. Det har vi! Utfordringen vår er etter mitt syn de mer usynlige barrierene i samfunnet vårt, som gjør at menn og kvinner I PRAKSIS ikke står fritt til å velge for eksempel utdanning. Eller jobb.
Debatt er fint. Det ønsker jeg også med mine innlegg.
Det er altså noen mystiske, usynlige barrierer som hindrer kvinner om jeg forstår deg og andre i debattfeltet her rett.
Problemet til deg og de andre som hevder dette er at dere ikke kan vise til hvem som utgjør og skaper disse barrierene.
Gjennom hele skolesystemet og i media så har man siden 70-tallet blitt fortalt (med rette) at kvinner kan velge den utdanningen og de jobbene man måtte ønske. Hva om det rett og slett er slik at når kvinner fritt kan velge det de ønsker å jobbe med som i Skandinavia i dag så velger de ofte jobber som de trives med? Dette griper jo inn kjønnsdebatten om vi blir født sånn eller blir formet sånn og at det ligger forskjeller på gruppenivå predisponert viste jo Eia-debatten feks.
Det blir jo smått komisk med en likestillingslov som bare skal gi særrettigheter til det ene kjønnet slik det er i dag, og hvor det ikke er lov å kvotere inn menn på psykologisstudiet feks.
Kvinner som uttaler seg offentlig blir trakassert og spesielt av dine meningsfeller på ytre høyre. Det bidrar til at færre kvinner deltar i debatten. Dette skjønner du og det er ikke mystisk i det hele tatt.
Leser du innlegget mitt, som jeg da mistenker du kanskje ikke har gjort, så vil du se at likestillingsloven nettopp gir rettigheter til begge kjønn! Går du inn og ser på sakene som har vært for ombud og nemnd vil du se at menn i aller høyeste grad bruker loven. I dag. Og litt mer avledet, men det er i dag en sak som ESA ser på i forhold til diskriminering av menn, faktisk et tilfelle av formell, direkte diskriminering som ikke bare i forhold til likestillingsdirektivet men også i forhold til norsk likestillingslov er forbudt.
Og så lenge man stå fritt, sier ikke heller jeg at man MÅ velge sånn eller sånn. Etter mitt syn er det ikke noe mål at vi skal ha 50 % menn og kvinner i alt. Det vil være meningsløst. Det jeg mener er et problem, er når det er så asymmetrisk som i dag. For det er det ennå! Selv i yrker hvor det er veldig lik kjønnsbalanse, for eksempel innenfor media, er sjefene i all hovedsak menn.
Det vi vet er at årsakene er sammensatt. Det er ikke slik at menn nødvendigvis holder kvinner utenfor. Også kvinner er flinke til å «holde kvinner på plass». Vi har noen strukturer i samfunnet vårt som er der, uavhengig om du velger å se de eller ei. Og vi har noen forventninger om hvordan en kvinne skal være, som passer dårlig med hva vi mener er en god sjef. Dette er det forsket på, og Valla-saken er et godt norsk eksempel på noe av det.
Nå tror jeg vi er enige om mye i dette, og en likestillingslov som er kjønnsnøytral er selvsagt et gode.
Men det er påfallende at man er så opptatt av at det skal være 50/50 kjønnsbalanse i leder-yrker, men ikke når det kommer til feks søppeltømmere? Når så du sist en kvinnelig søppel-tømmer? De siste årene så har bedriften hvor jeg jobber omtrent ikke hatt kvinnelige renholdere. Dette var vel tidligere en kvinneyrke?
Hadde ikke troverdigheten i dette spørsmålet steget hvis det ikke kun var topp-yrker man var opptatt av kjønnsbalanse i? Sjefs-yrker har ofte mye ugunstig arbeidstid og større risiko knyttet til seg noe som gjør at endel kvinner i følge forskning kvier seg for å søke slike yrker. Og «glasstaket» viser seg å ikke eksistere:
https://www.nrk.no/norge/bi-professor_-_-en-myte-at-_glasstaket___-hindrer-kvinner-fra-a-bli-toppsjefer-1.13414456
Nå har jeg hatt dårlige ledere av begge kjønn. Ledere som gjør at medarbeidere ikke føler seg vel på jobb. At Valla er kvinne kan vel ikke unnskylde henne i så måte og særlig ikke på en arbeidsplass som LO. Jeg ønsker for min del som medlem av nettopp LO ikke at en slik leder skal representere arbeidere.
Dine manglende evne til å registrere skjulte eller uformelle strukturer og systemer er ganske påfallende.
Din evne til å henvise til mystiske og udokumentert strukturer og systemer er like påfallende:)
Dette innlegget hadde nok vært mer relevant på 1970-tallet.
La oss ta lakmustesten…
Bare menn kan forskjellsbehandles
Se for deg Norge hadde en egen lov om likestilling, men at loven spesielt er laget for å forbedre menns stilling. Og at denne loven ble brukt til å vedta at menn skulle få spesielle goder – men at kvinner måtte fratas den samme muligheten.
Fra før av opprettet Arbeiderpartiet et eget mannenettverk.
Medienes store paraplyorganisasjon følger opp og lager et eget medienettverk der medlemmene er mannelige medieledere, eller menn med lederambisjoner. Et sted som er laget for at menn skal fremme menn. Kvinner skal holdes utenfor.
Se for deg at det hadde blitt en stor debatt etter at en ny kvinnelig toppsjef ble ansatt i Telenor, om hvordan eierne egentlig ønsket en mannlig leder.
Så hadde Dagsavisen fulgt opp med en hyllest av en bok fra en mannsjåvinist som slo fast at «Kvinner er problemet.» Kvinner, som gruppe, har skyld i alt som er vondt i verden.
Faller av, blir utsatt for vold og dør
Tenk deg at 95 prosent av alle dødsulykker på arbeidsplassen ender med en kvinne i kista.
Vi hadde ikke sett noen sammenheng med at nesten dobbelt så mange kvinner som menn som faller av fra videregående utdanning. Da er det ikke så rart at flertallet av sosialhjelpsmottakere menn.
Trenden fortsetter videre i utdanningsløpet. 50 prosent flere menn enn kvinner tar høyere utdannelse – og under 3 av 10 legestudenter er kvinner. På andre topputdannelser er det enda færre kvinner.
10 ganger så mange kvinner som menn som ble dømt til ubetinget fengsel. Og tre ganger så mange kvinner som ble utsatt for ran. Seks ganger så mange som ble utsatt for legemsbeskadigelse.
Se for deg at nesten tre ganger så mange kvinner som menn tar selvmord.
Jobb
Tenk om det offentlige valgte å ansette 70 prosent menn til sine stillinger med nær absolutt ansettelsevern og gode pensjonsordninger. Kvinner utgjorde derimot 2 av 3 ansatte i det private. I yrkene der det er nedskjæringer og dårlige pensjonsordninger.
Arbeidsledighetstrygd er det derfor over 50 prosent flere kvinner som må gå på. Mennene mister jo ikke jobbene i sine trygge offentlige jobber. Jobbannonsene de arbeidsledige kvinnene søkt i påpekte at «menn oppfordres til å søke».
Hva om det viste seg at stort sett alle håndtverkere, transportarbeidere og maskinoperatører var kvinner – i de virkelig tunge jobbene. Menn dominerte derimot de akademiske-, kontor-, salgs- og service-yrker?
Ville det da vært overraskende at menn hadde en forventet levealder som var fire år lenger enn kvinner?
Misnøyen ville kanskje ulmet over at at mennene kostet staten seks ganger så mye som kvinner gjennom et helt liv.
Uten håp for en partner
Eller se for deg at vi hadde en situasjon der en betydelig andel av dagens unge jenter måtte belage seg på å aldri kunne finne seg en livspartner, mens mennene kunne velge og vrake.
Da hadde det vært ganske normalt at samfunnet hadde forventet at kvinner skulle ta regningen for middagen og ikke minst spandere drinker på byen til ukjente om en ønsker å komme i kontakt. Såpass frempå må man jo være når det er langt færre kvinner enn menn.
Se for deg at hver eneste gang du så en søppeltømmer, så var det en kvinne. Mens hver gang du hørte noe fra Likestillingsombudet, så møtte du en mann som kjempet aktivt for at menn skulle ha bedre juridisk beskyttelse enn kvinner.
Kanskje vi hadde vært litt ekstra stolte over at både statsminister, finansminister, NHO-leder, LO-leder var menn. Mens vi var misfornøyd med at menn ikke besatt så mange topplederverv – og at kvinner tjente mer enn menn, selv om menn jobbet mindre.
Jeg vil anbefale alle som føler innlegget til forfatter er fornuftig å lese følgende artikkel:
http://www.side3.no/–jeg-hater-ikke-alle-kvinner-jeg-synes-bare-kvinner-generelt-er-ekle-og-ubehagelige/3423318749.html
Her ser man at verden er mye mer kompleks enn denne artikkel gir inntrykk av.