Kvinners sykemeldte fravær øker – mer enn menns. Hvorfor er det sånn?
Mange kvinner har større tilknytning til hjem og barn enn jobb. De forteller at selv om kroppene er på jobb, er tankene hjemme. I tankene holder de oversikt over ettermiddagens aktiviteter og alt som skal gjøres. Kvinner bekymrer seg for barna, noen ganger reelt, noen ganger generelt. Kvinner blir derfor mentalt dobbeltarbeidende. Her er kvinnen som mor forskjellig fra mannen som far. Hun organiserer hjemmet, han hjelper til. Jeg tror dette er en del av urkvinnen, av den biologiske forskjellen fra menn som er fedre. På sikt kan denne dobbeltheten skape sykdom. Å redusere problemet til et spørsmål om delegering og prioritering, er likevel å ikke forstå dybden av det.
Kvinners identitet og litt om hva arbeid er
For de kvinnene som har sin identitet i størst grad knyttet til hus og hjem, men som føler seg presset ut i jobb, tror jeg sykefraværet er størst – og vil fortsette å øke.
Det er et viktig prinsipp at kvinner og menn skal ha like muligheter på arbeidsmarkedet og bli møtt med like holdninger til prestasjon og innsats. Det skal ikke oppfattes som en ulempe å ansette en kvinne framfor en mann.
Likevel: Jeg tror vi må ta innover oss at en kombinasjon av hundre prosent jobb i kombinasjon med hjem og barn ikke er en modell som passer alle. For noen er dette en modell som skaper sykdom fordi den oppleves som fundamentalt feil. Ikke alle er født med like stor arbeidskapasitet og for noen kvinner er det den uorganiserte arbeidsformen som utføres i hjemmet den som mestres. Det betyr ikke at kvinnene er syke, men at det kanskje er formen for arbeid som gir en dårlig match. Jeg mener det er viktig både å signalisere at betalt yrkesarbeid er viktig og nødvendig – ikke bare for den enkelte person eller familie, men også for oss som samfunn – og legge til rette for å realisere kombinasjonen. Det er vel så viktig å signalisere at de som ikke ønsker å ta del i dette, ikke er kvinner med feil verdier, som er dumme eller som ikke evner å prioritere. Det er viktigere å styrke helsen enn å presse alle inn i en form som bare passer noen, og på den måten skaper sykdom.
Den mediaskapte idealkvinnen
Overraskende nok er vi kvinner ulike. Alle stammer ikke ut fra en idealkvinne skapt av media og politikere, der forskjellen som gis uttrykk i fraværsstatistikker skyldes prioriteringer. Ikke alle har like stor arbeidskapasitet, uten at det skyldes lav arbeidsmoral, en forkjærlighet for tv på dagtid eller en hang til perfeksjon på hjemmebane.
Hvorfor vil de være hjemme og slenge?
En del kvinner ønsker å være hjemme og det er på tide å ta deres ønsker på alvor ved å anerkjenne den jobben de gjør. Samtidig må vi se på hva som ligger til grunn for deres ønske, for ikke alle som velger å være hjemmeværende er klar over hvilke risikoer som ligger i det. Jeg opplever at mange ikke har satt seg inn i hva konsekvensene kan bli dersom forsørgeren ikke forsørger lenger, eller dersom de selv blir utsatt for alvorlig ulykke eller sykdom. Noen av disse kvinnene som ikke vil ha betalt yrkesarbeid har store omsorgsutfordringer på hjemmebane, og i virkeligheten avlaster de det offentlige helsevesenet. Noen av de hjemmeværende kvinnene er selv er sjuke og søker anerkjennelse gjennom morsrollen, og dekker over en sosial angst som øker for hver måned de er hjemme. Kvinnene som egentlig ønsker å jobbe, men som velger hjemmeværenhet fordi arbeids- og studiemulighetene der de bor er for små, nevner ofte ikke at det er arbeid de vil ha. De setter ikke fingeren på problemet før de blir presset på det. For enkelte mødre bidrar kontantstøtten til en fortsettelse av hjemmeværenheten. 6000 kroner inn istedenfor utgifter til transport til jobb og utgifter til barnehageplass gjør arbeid til en økonomisk belastning for kvinner med liten deltidsstilling. Det lønner seg ikke å jobbe.
Eller er det så enkelt som Trine Eilertsen i Aftenposten hevder; at disse kvinnene som utgjør stadig mer av fraværsstatistikken er kvinner som ikke kan prioritere og som har svære ambisjoner på hjemmebane? Kanskje det hjelper å stigmatisere dem ytterligere?
Mannsrollen i endring
Gjennom årene med fedrekvote er mannsrollen i endring. Den rommer stadig mer. I mange miljøer holder det ikke å være forsørger. Kvinner anno 2014 forventer deltakelse og for seg selv et liv som rommer mer enn morsrollen. Mannen kan ikke lenger dyrke sine hobbyer og la mor styre hjemme. Jeg tror menn er i ferd med å oppdage farsrollen som noe mer enn forsørgeren, trehyttebyggeren og fotballspporteren. Menn som blir fedre i dag tar pappaperm og gjennom omsorg for spedbarn utvikles farsrollen og mannsrollen. Fedrekvoten har forandret samfunnet de siste seksten årene, og har stadig større påvirkning på hvordan vi lever livene våres og hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Mon tro om ikke fedres sykefravær øker som følge av menns økte daglige omsorg for barn, at menn nærmer seg kvinners problemstillinger, som kvinner nærmer seg den dobbeltarbeidende mannens.
Den gode samfunnet
I et godt samfunn må det være rom for begge deler; både lønnet yrkesliv og hjemmeværende arbeid. Vi vet mye om det som kan tallfestes, som er bnp-lekkert, men verdien som skapes hjemmefra er vanskeligere å tallfeste.
Det betyr likevel ikke at det er verdiløst, for dette arbeidet kan forebygge psykososiale problemer som ellers får følger for hele samfunnet. Forebyggende psykososialt arbeid er kanskje en av de viktigste samfunnsoppgavene vi har.
Et godt samfunn anerkjenner forskjeller og er inkluderende, slik at færrest mulig føler seg annerledes og skjems over det.
Kommentarer er stengt.