Hvorfor nei til stripping

Foto: Jorge Royan, Wikimedia Commons.

Erna Solberg og Siv Jensen ønsker sexkjøploven vekk og forbyr neppe stripping. Astrid Renland i Prostituertes interesseorganisasjon løper deres ærend og legitimerer sexindustrien.

Anna Kathrine Eltvik
Om Anna Kathrine Eltvik (6 artikler)
Anna Kathrine Eltvik er medlem i kvinnepolitisk utvalg i SV, Kvinnefronten og Kvinneaktivistene, og er initiativtaker til Andrea Voll Voldum sin støtteside på Facebook.

Astrid Renland skal ha det til at rødstrømpene på venstresiden ikke vil Chippendales til livs, men bare er opptatt av å stoppe de fattige, utenlandske jentene ut fra et prinsipp som er som hentet ut av den kristen-konservative Bush-administrasjonen. Så feil går det an å ta.

Hvis det er slik at det er prostitusjonsvirksomhet utført av fattige kvinner som har fått mest oppmerksomhet, så er det ikke rart. Sexindustrien består i hovedsak av fattige kvinner. Det finnes også menn som selger sex, og de selger i hovedsak til andre menn. Kvinner som kjøper sex er på ingen måte et vanlig fenomen. Selvsagt er det likevel ikke slik at vi som vil forby stripping, ikke vil verne de gutter og menn som måtte trenge det også. Renland må slutte å tøve.

Denne klargjørelsen til tross, bør det være lov til å kalle sexindustrien for hva den er; en kvinneundertrykkende bransje for sjåvinistiske menn uten evne eller vilje til å se konsekvensene av sine egoistiske handlinger. Eller for å spørre som politioverbetjent Jarle Bjørke gjorde i Dagbladet 5. desember 2012: ”Hva kjøper du – et ligg til egen nytelse, eller voldtar du en tvangsprostituert?”

Så vi snakker om moral, men den har for sosialistiske feminister fint lite med høyrekrefter eller Bush å gjøre. Vi snakker om moral som er nødvendig fordi den fungerer som et positivt, sosialt lim mellom mennesker og kjønn. Vi snakker om moral som hvis formål er å skape et inkluderende, likestilt og varmt samfunn.

Det interessante her er at Renland helt åpenbart har mer til felles med de konservative i USA enn de hun kritiserer. Grunnleggende for ethvert kapitalistisk system, er at man har klasser som blir undertrykket. En hjørnestein er i så måte det tradisjonelle, kjønnsdelte samfunnet, hvor kvinner må ta til takke med både dårligere jobber og dårligere lønn.

Som leder av PION, vet sikkert Renland at sexindustrien er big business. Bare pornoindustrien drar inn 14 milliarder dollar årlig. Det er 84 milliarder kroner, og i tillegg kommer inntekter fra bordeller, strippeklubber og annen sexindustri. Ettersom det ligger så mange penger i dette, så skulle man kanskje tro at man snakket om kvinner i godt betalte stillinger. Det er en illusjon. Det er de færreste som opererer som luksusprostituerte, og det er enda færre som kan ta godt betalt over tid. Dette er en måte å livnære seg på som setter sine spor, og man skal ikke se spesielt sliten ut før inntektene går drastisk ned.

I liberale Danmark har det rast en debatt lenge nå om landets bordeller. Det begynte med at flere, anonymiserte sexarbeidere sto frem i Politiken og fortalte hvor fint det hadde vært å jobbe som prostituert. Da andre prostituerte hadde innvendinger og ville komme med motsvar, ble de møtt med et krav om å stå frem med navn. Tanja Rahm var en av dem, og hun kom blant annet med disse ordene:

”Serien skaber et billede af, at unge piger uden konsekvenser kan kontakte et bordel og gå hjem med pungen fuld af penge. Men det kræver altså, at man er sammen med rigtig mange mænd og dermed også udsætter sig selv for en reel risiko for både fysiske og psykiske skader. Historier om den uendelige lyst og de mange orgasmer ligger meget langt fra virkeligheden.”

I dag er Tanja sexolog og forfatter, men det var ingen enkel vei for henne å komme dit. Da hun hadde jobbet i tre år som prostituert, slet hun lenge med anoreksi og depresjoner. Er det slik at man ikke skal tro på dem som sier at de ikke tok skade av å selge sex? Ifølge Tanja er det en nødvendig livsløgn mens man er i bransjen.

Tanja påpeker i samme åndedrag at Politiken feilaktig har fremstilt sexindustrien som seksuelt frigjørende, frivillig, spennende og utfordrende. Sannheten i følge henne er at det har ødelagt kvinners liv helt eller delvis, og hun undrer seg over hvorfor ikke Politiken har fulgt flere bordeller, og også snakket med prostituerte som ikke er medlem i SIO (Sexarbejdernes Interesseorganisation):

”SIO har jo netop det primære mål, at fremstille prostitution attraktivt, med det mål at få det anerkendt som erhverv.”

Politiken har med andre ord satt bukken til havresekken. Det blir litt som når Astrid Renland fra PION eller Liv Jessen fra Pro-senteret uttaler seg på vegne av landets prostituerte. De gjør det de kan for å legitimere økonomisk og seksuell undetrykking av kvinner, det er jo indirekte deres levebrød.

Undertrykking finner man til de grader i strippebransjen også. Bergens Tidende kunne i februar i fjor avsløre at agenten Indrek Mandre som hadde levert strippere til strippekjeden Dreams, hadde blitt tatt i sitt hjemland for menneskehandel. Eierne av strippeklubbene bedyrte sin uvitenhet og uskyld, og alt mens både politiets Exit-gruppe, som jobber med nettopp menneskehandel, og Utekontakten fikk kraftige kutt. Skal man se på hvorfor forhold i sexbransjen har blitt så mye verre, må man ta disse tingene inn i regnskapet. Det er ikke prioritert, og det har ikke vært prioritert heller, å slå ned på kyniske bakmenn som spiller og ødelegger menneskeliv hver eneste dag de går på jobb. Det er heller ikke prioritert å slå ned på de som kjøper seg sex. Kvinner som jobber i denne bransjen – ufrivillig eller ei – er på alle måter fritt vilt. Å skylde på sexkjøploven blir for dumt. Det er jo likevel bare en sovende paragraf.

Sovet har den gjort lenge. I 2010 var forfatter og aktivist Aaron Cohen, fra USA, i Bergen. Han har avslørt menneskehandel i Afrika, Midt-Østen, Sør-Amerika og Sørøst-Asia, og vant til slutt en pris for sitt humanitære arbeid av Immortal Chaplains Foundation. Han anslår at det finnes 57 millioner menneskeslaver i verden i dag, og at noen av dem befinner seg på strippeklubber i Norge. Da han gikk undercover på strippeklubben Dreams i Bergen, ble han relativt kjapt tilbudt sex i et lukket rom. Han tok lydopptak, og ble etterpå intervjuet av NRK. Der gjorde han det klart at jentene på Dreams ikke hadde det bra, og at politiet gjerne måtte høre hans lydopptak. Ingenting skjedde, ikke annet enn at Kvinnefronten ble kritisert for at de hadde betalt hans flybillett.

Det skjedde heller ikke stort da BA-journalistene Geir Jetmundsen og Steffen Opheim et halvt år senere avslørte at det lå et ulovlig bordell like ved strippeklubben. Skremmende nok kom det frem at en av bordellets kunder var en jurist som har spesialisert seg på å hjelpe utenlandske jenter med oppholdstillatelse. Hva sier kriminolog Renland til dette mon tro?

At hun prøver å rakke ned på kvinner som i beste mening og på grunn av solidaritet vil ha slutt på både prostitusjon og stripping, blir for dumt. Hun burde heller se til at PION blir det PION hevder å være på sine nettsider:
En organisasjon som arbeider mot undertrykkelse, diskriminering og sosial ekskludering.

Det er ikke PION i dag. Da ville organisasjonen stått mer på for å hjelpe kvinner bort fra undertrykking, diskriminering og sosial ekskludering, og ikke prøve å legitimere den urett som så mange utsettes for i sexindustrien.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.