FrP: partiet som «kronisk» ikke ber om unnskyldning

De siste dagers store sak på sosiale medier, både til frustrasjon og sinne, men også til latter og latterliggjøring, har vært FrP-politiker Inger-Marie Ytterhorns facebookuttalelse om at «etnisk norske, med kronisk norsk bakgrunn ville vært bedre skikket til» å være leder for 17. mai-komiteen enn Kamzy Guaratnam. Uten at det er lett å vite nøyaktig hva som kvalifiserer til å være «kronisk norsk» er det åpenbart at en person som er mørk i huden ikke kan være det.

Ytterhorn, som utrolig nok har sittet i Nobelkomiteen* inntil nylig, har et diplomatisk nivå som er nærmere Mike Tysons enn Nobels fredsprisvinner Nelson Mandelas. Hun undret seg i samme tråd over hva som kunne oppfattes rasistisk med hennes uttalelser og understrekte at det virket «mere naturlig at en etnisk norsk nordmann – og aller helst en osloborger- leder 17. maikomiteen i Oslo.» Omsider svarte Ytterhorn NRK at «kommentaren synes å ha blitt oppfattet som kritikk av Kamzy Guaratnam, varaordføreren i Oslo, noe som ikke var meningen og jeg beklager at det kunne oppfattes slik.»

Det hun beklager er altså ikke at hun mener Guaratnam er uskikket på grunn av hvor foreldrene er fra, at hun har bodd sine tre første leveår i Sri Lanka og, sannsynligvis langt viktigere, at hun er mørkere i huden enn Ytterhorn. Det hun beklager er at hennes uttalelser «synes å ha blitt oppfattet som kritikk». Det er altså ikke en gang helt hennes feil da oppfatninga åpenbart er noe observatøren har en aktiv rolle i.

LES OGSÅ: Da Siv Jensen mente det var like ille å knytte Anders Behring Breivik til FrP som terroren på Utøya

Mye å beklage
Under andre omstendigheter ville sannsynligvis høytstående FrP-folk stilt seg bak Ytterhorn, eller i det minste kveila seg rundt uttalelsen, men nå er de i regjeringsforhandlinger med KrF, partiet som felte Sylvi Listhaug fra sin post som justisminister som følge av ei motbydelig facebookoppdatering. Da finner de det nok smartere å la Ytterhorn seile sin egen sjø, sjøl om det har fornærma en del av kjernevelgerne deres. Finansminister og partileder, Siv Jensen, gikk til det unormale skritt å ta avstand fra noe en partifelle har gjort, og det tilsynelatende uten forbehold eller bortforklaringer.

Dette i klar kontrast med tiligere i år da det kom fram at Jensen hadde blitt varslet av en partikollega om Ulf Leirsteins forslag til sex med unge gutter i ungdomspartiet, uten at Jensen ville gjøre noe med saken. Partilederen beklaget da, men det hun beklaget var at hun visstnok ikke husket noe av varslet og derfor — passende nok — ikke kunne gi noen kommentarer angående egen opptreden i saken.

Siv Jensen har faktisk hatt flere sjanser til å beklage lignende framferd tidligere, men latt alle muligheter fare. Den nå avdøde partikollegaen hennes, Jon Alvheim, skriver i sin sjølbiografi at Jensen og resten av partiledelsen viste om den påståtte voldtekten Terje Søviknes sto bak mot den 16 år gamle jenta i Fremskrittspartiets Ungdom. De skal imidlertid ha bedt henne holde kjeft om saken så de slapp mediekjøret mot seg. Saken traff et slags høydepunkt var da Jensen avholdt pressekonferanse, gråt og fortalte hvor vanskelig den hadde vært for henne.

Siv Jensen visste også om at partikollega Trond Birkedal hadde blitt beskyldt for å ha hatt sex med en mindreårig, samt å filmet flere i dusjen hjemme hos seg. Sammen med resten av partiet svarte hun imidlertid med å holde lokk på saken samt å forfremme Birkedal. Jensen beklaget også den gangen overfor den midreårige, men bare «hvis han ikke har fått god nok oppfølging av partiet».

Heller ikke i 2013 brydde Jensen seg med å gjøre noe med da hun blei varslet av en partikollega som sa hun hadde blitt voldtatt av to menn i partiet. Kvinnen anmeldte de to mennene og fortalte VG at Jensen hadde skjelt henne ut, men partilederen kjente seg «på ingen måte igjen» i det. Ingenting å beklage der altså.

LES OGSÅ: Siv Jensen har fått hukommelsestap — eller så skjuler hun overgrep i FrP for fjerde gang

Beklager at du oppfatta det slik
Kun to dager etter at Anders Behring Breivik, medlem av FrP og FpU gjennom elleve år, hadde drept 77 mennesker i en grufull terroraksjon, kunne Jensen fortelle at det var FrP det var synd på. På tross av Breiviks lange medlemskap og at han hadde hatt flere verv i parti og ungdomsparti sa Jensen til NRK at det var like ille å knytte ham til FrP som de høyreekstreme terrorhandlingene i seg sjøl. Etter enorm kritikk beklaget hun, men hun beklaget slettes ikke det hun hadde sagt. Først laget hun en løgnhistorie om at det hele berodde på en misforståelse. På forskjellige måter beklaget hun, men i likhet med Ytterhorn var det aldri sin egne handlinger hun beklaget, men hvordan andre hadde oppfattet disse.

«Hvis noen oppfatter dette som galt, vil jeg beklage det», sa hun til NRK. «Om noen oppfatter det sånn, så beklager jeg det…  jeg beklager med hele meg at det kan fremstå sånn», sa hun til VG. «Jeg er den første til å beklage om det jeg sa oppfattes galt av noen», skreiv hun på sin egen facebookside. Var noe galt så var det hvordan noen hadde forstått henne, i tillegg til en svensk journalist som hun mente hadde såret henne så klart.

Beklager den kritiske pressa
Anders Anundsen beklaget tidlig i sin tid som justisminister. Han beklaget at vi har en kritisk presse i Norge og svarte med å lage sin egen propagandavideo i reineste Nord-Korea-stil. Der «intervjuet» justisministeren sine undersåtter med ekstremt ledende spørsmål og formelig tvang dem til å fortelle om at livet i politi- og fengselsvesenet hadde blitt bedre under Anundsens regime. At justisdepartementets skattepenger hadde blitt brukt til slike formål så ikke den advokatutdanna politikeren som noen grunn til beklagelse, ei heller at han posta et bilde hvor han brant ei avis han ikke likte mens han oppfordra til boikott. Det skal sies at Anundsen reelt beklaget at han ikke hadde fått politimyndighetene til å sette ut hans ordre i live, men det blei også slutten på hans karriere i regjeringa og partiet.

Anundsens etterfølger, Per-Willy Amundsen, hadde en del bagasje å drasse med seg inn i de nye kontorene sine. Én ting var at han ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer, men langt mer problematisk var det at han hadde uttrykt ønske om et nytt korstog bare noen måneder før Anders Behring Breivik gjennomførte sitt korstog mot Regjeringskvartalet og Utøya. Verken Amundsen eller partiet hans fant det for godt å beklage eller trekke tilbake verken klimaignoransen eller den religionskrigshissende. Han nekta rett og slett å forholde seg til spørsmålene. Dessverre aksepterte media denne udemokratiske framferden av justisministeren og behandla ham etter kort tid som om han ikke var mannen som ønsker å starte en religionskrig og som nekter å forholde seg til kanskje den største eksistensielle trusselen mennesket står overfor i dag.

LES OGSÅ: Sylvi Listhaugs horror show

Fire ganger unnskyld for ingenting
Nå var ikke Amundsen noe større politisk talent i enn utafor regjering så også hans ministerkarriere blei kortvarig. Justisministerposten blei så tatt over av provokatøren over alle provokatører. Sylvi Listhaug spilte på media, media lot seg spille på og hun fikk enda mer oppmerksomhet enn hva tilfelle hadde vært som innvandrings- og integreringsminister.

Listhaugs modus operandi var og er å spille på folks frykter og fordommer, samt å utløse reaksjoner hos sine meningsmotstandere med sine halvkved. Slik lykkes hun stadig i å kontrollere hva som diskuteres og sette premisset for debatten, i tillegg til at hun sjøl kommer i sentrum av den. Eksemplene er mange, men jeg hopper rett til det som avslutta hennes korte periode som justisminister. Da det etter hvert etablerte seg en slags konsensus i offentligheta om at det var bedritent av Listhaug å påstå at Ap brydde seg mer om terroristers sikkerhet enn nordmenns, blei hun tvunget opp på stortingets talerstol for å be om unnskyldning.

Hun sa unnskyld, det gjorde hun virkelig. Men som en endeløs rekke av FrPere før henne og sikkert mange etter var hun ikke lei seg for hva hun hadde gjort, men hvordan hun blei oppfatta. Fire forsøk fra Stortingets talerstol fikk hun, men likevel makta hun ikke å kreste ut av seg en skikkelig beklagelse. Først ville hun «unnskylde overfor de som føler seg såra av kommunikasjonen i denne saken». Det var altså kommunikasjonen som hadde gjort noe galt og måtte få justisministeren til å be om unnskyld på sine vegne. Andre gangen unnskyldte hun igjen «kommunikasjonen i denne saken». Tredje forsøket starta med at hun fortalte at hun var veldig glad for at ikke-unnskyldninga som ikke hadde blitt akseptert — det var jo det som var årsaken til at hun måtte opp enda en gang — hadde blitt akseptert! Videre ga hun en «uforbeholden unnskyldning» uten å klare å si hva hun beklaget (bortsett fra «innholdet») eller hvem hun beklaget til. Dette gjentok hun i kortform den fjerde gangen.

I sin nylig utgitte bok bekrefter hun at de såkalte beklagelsene slettes ikke var beklagelser. Der skriver hun at «Facebook-saken var uhåndterlig», at hun er «helt uenig i at innlegget kunne kobles til [Utøya]», men at koblinga faktisk «ble gjort av Ap selv». Hun hadde altså ingenting å beklage, men skriver likevel at hun «mente virkelig beklagelsen overfor dem som var på Utøya». Denne øvelsen i sirkellogikk er imponerende.

Advokaten sier unnskyld
Vi kommer ikke utenom Mazyar Keshvari i denne sammenhengen. Som vikarierende innvandringspolitisk talsmann for FrP var han svært ufin i sin første debatt mot Hadia Tajik. Hun tok opp at hun hadde blitt beskyldt for kultursvik, støtte til æresdrap, oppfordring til drap og halshogging med mer. Det nærmeste Keshvari var en unnskyldning var at han «synes det er leit at Hadia har oppfattet ting på den måten». Han kom dårlig ut av ordvekslinga og seinere på kvelden lot FrPeren det gå ut over programleder Ingunn Solheim da han drapstruet henne på puben Lorry. Dette avfeide han i etterkant som en spøk.

I det siste har Keshvari igjen vært i søkelyset, denne gang for å ha drevet det man på godt norsk kaller svindel. Han har forfalsket reiseregninger for å lure til seg skattepenger i form av betaling for tjenestereiser han aldri har vært på. 956 000 kroner i stortingslønn var tydeligvis ikke nok. Denne gangen har det også kommet en unnskyldning, ikke fra Keshvari naturligvis, men fra hans advokat.

Ingen flere beklagelser
Og så var det Per Sandberg da. Oj oj oj! Det er så mye man kunne sagt at halvparten kunne vært en fjerdedel, men jeg må begrense meg. I oppriktighetens navn kan vi starte med en av gangene den nå avgåtte fiskeriministeren sa unnskyld. Det var etter følgende absolutt sinnsyke uttalelse:

KrF har et meget stort ansvar for at tusenvis av unge mennesker født og oppvokst i Norge lever i frykt for tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. KrF har et enormt ansvar for at vi rekrutterer titalls unge mennesker som er født og oppvokst i Norge og reiser ut og slutter seg til terrororganisasjoner. Driver med krigshandlinger og massakrerer barn og kvinner der ute. Dette er det KrF som har ønsket og resultatet ser vi i dag.

Ei stund etter beskyldte Sylvi Listhaug, som i går klaga over spredning av hat og polarisering, daværende samarbeidspartner Knut Arild Hareide, for å sleike imamer oppetter ryggen, bare for å understreke at Sandbergs unnskyldning egentlig ikke betyr så mye. Det gjorde han i for seg sjøl ved å helst ville snakke om andre partiers påståtte naivitet i asylpolitikken som skal ha fått konsekvenser de bør tenke over.

Den uslepne diamanten fra Levanger beklaget ved ei anna anledning etter at han full gikk opp på Stortingets talerstol. Han beklaget overfor andre politikere som han mente å ha satt i forlegenhet da de visstnok også hadde vært fulle på Stortinget.

Man skulle kanskje trodd at han nettopp hadde tømt ei flaske sprit, men Sandberg så bemerkelsesverdig edru ut da han fra den samme talerstolen anklaget Arbeiderpartiet for å «ha spilt offer etter 22. juli». Også den gangen klarte han det mange andre av hans partifeller ikke klarer, å faktisk be om unnskyldning, sjøl om forklaringa ikke sto til troende. Han sto fast på anklagen mot Ap om at de bruker 22. juli politisk, for det om han kalte det en «advarsel», ikke en anklagelse. Dette var også det Siv Jensen var mest opptatt av da hun bidro til å desimere beklagelsen. For også når man først beklager skikkelig, så blir beklagelsen straks mindre verdt når den følges opp av et «men» og et angrep til de man akkurat har bedt om unnskyldning.

Sandbergs exit fra norsk politikk kom også med en beklagelse for sikkerhetsbruddene har begikk i Iran, etterfulgt av at alt han gjorde var med vilje.

Det er verdt å få med seg at Sandberg etter dette har sagt at han er «møkka lei av politikere som legger seg flate og beklager, er ydmyke og kryper». Han la til han bestemte seg for dette da han mottok kritikk også i etterkant av beklagelsen han hadde gitt for å ha skyldt på KrF for IS-krigeres myrderier.

Mustafa
Et lite historisk eksempel før vi gir oss: Carl I. Hagen tok i 1987 FrP til nye høyder da han under valgkampen trakk fram et falsum av et brev som han mente beviste at muslimer har som mål å ta over Norge. Muhammed Mustafa var en ekte person som mottok trusler og blei trakassert. Han tok Hagen til retten og FrP-nestoren måtte betale erstatning. Da kom også en beklagelse, for at han ikke hadde sjekka saken godt nok før han gjorde den offentlig. Hatet og rasismen som lå i budskapet hadde vært mer naturlig å beklage, men den gang ei.

Det var også bare Mustafa som fikk ei unnskyldning, ikke landets muslimer som Hagen malte opp som invasjonssoldater, det samme synet som dreiv Anders Behring Breivik til norgeshistoriens verste terroraksjon. Beklagelsen kom etter at valgkampen var over og FrP hadde gjort sitt beste valg, basert på frykt, hat og rasisme. Dette var også etter at den ikke kunne skade FrP nevneverdig og Hagen hadde melka det falske brevets politiske potensial tørt.

LES OGSÅ: Faktisk helt på bærtur: Selvfølgelig er ikke FrP-politikere mest utsatt for hets

Et offer trenger ikke be om unnskyldning
Men hvorfor skal egentlig et offer si unnskyld? Det går da ikke! I sitt sjette år i regjering vet alle at eliten fremdeles motarbeider outsiderne i FrP. Jon Helgheim klaga nylig over asylpolitikken og Sylvi Listhaug fortalte på Facebook at staten viste motvilje mot å hjelpe en familie hvor sønnen er funksjonshemma. Alle vet også at det ikke er lov å si alt det FrP sier. Da blir man arrestert av PK-eliten. De har nemlig makta, sjøl om FrP sitter i regjering. Fordi FrP er ofre. Alltid. Slik er det bare.

Offerrollen er kronisk. For ytre høyre er den instrumentell, men det er også gjennom den man ser både seg sjøl og verden. Et ærlig og ektefølt unnskyld for sine egne og kun sine egne handlinger river den i filler. En beklagelse som ikke følges opp av at andre er verre eller at man egentlig hadde rett er i strid med FrPs identitet og deres måte å drive politikk på.

Mangelen på ydmykhet er imidlertid bare et symptom. Sykdommen er en politikk som baserer seg på frykt og hat kombinert med nyliberalismens råskap og vilje til å sette behovene til de som trenger det mest aller sist — det uavhengig av hvor de er født eller hvilken hudfarge de har. Disse to har ikke funnet sammen i et tilfeldig samarbeid, men er en logisk sammenslutning. Når Sylvi Listhaug freser mot den påståtte sosialismen i kirka er det samholdstanken hun retter sitt angrep mot. Når LO angripes er det frykten for hva helt vanlige folk kan finne på og få til når de går sammen og jobber for samme sak.

En beklagelse er i seg sjøl ei forsonende handling, en innrømmelse av sine egne begrensninger og ei utstrakt hand mot noen man har havna i strid med. Den er antitesen til en økonomisk politikk som belønner spisse albuer og en verdipolitikk hvor det eneste som skal samle folk er noe som nødvendigvis utelukker andre.

*Ytterhorn gikk ut av Nobelkomiteen ved årsskiftet. I en tidligere versjon av saken sto det at hun fremdeles sitter i komiteen. Vi beklager feilen.