I dag leste jeg nok en gang en servil artikkel om en av Norges rikeste. Denne gangen var faktisk den aller rikeste av dem, arvingen Gustav Witzøe Jr., som kunne fortelle at han er singel, at han er blitt kompis med stylisten Jan Thomas og at han har et normalt forhold til penger.
– Jeg vil påstå at jeg har et ganske normalt forhold til penger, sier han nøkternt, uten å ville utdype videre.
Kjære Dagbladet! Å være fullstendig virkelighetsfjern har ingenting med nøkternhet å gjøre.
Nøkternt, Dagbladet? Bilder fra Gustav Witzøes Instagram-konto.
LES OGSÅ: Rikingenes egne ord om hvor grufullt det er å være rik
Hvor normalt?
I samme artikkel skriver Dagbladet om Instagram-kontoen til den unge Witzøe. Den er ikke så spesiell i seg selv, men redaksjonen kunne nok med fordel ha sjekket om det påstått normale forholdet til penger så ut til å stå i stil med hvordan han framstiller seg selv på sosiale medier.
En klokke til 35.000*. Et privatfly. En svær seilbåt. Vannskuter. Møte med kronprinsen og Rita Ottervik. Golf. Mer golf. Naken dame som blir brukt som serveringsbrett til sushi.
Gustav Witzøe Jr. i Dagens Næringsliv.
Joda, jeg har sett verre. Mye verre, faktisk. Og det er godt mulig Witzøe er en hyggelig fyr på privaten, men han har ikke et normalt forhold til penger, noe avisa enkelte fortapte sjeler kaller venstrevridd lett kunne funnet ut av om de hadde tatt en titt på Dagens Næringsliv-artiklene de refererer til, f.eks. den der han blir avbildet ved siden av en Bentley.
Er du et vanlig friskt menneske i full jobb får du kanskje råd til den bilen om 15 år, om du ikke har noen utgifter vel å merke. Og en ting til, han er ikke under noen omstendigheter et offer fordi navnet hans dukker opp i media i forbindelse med at han har blitt rikest i Norge. Han avkrefter det faktisk, selv om Dagbladet fisker.
LES OGSÅ: Hva vil skje med de rike når revolusjonen kommer?
De rike som ofre
Den rikeste av dem alle ser ut til å ha skjønt akkurat dette, men det ikke mangel på søkkrike folk som ser på seg selv som ofre er det imidlertid ikke mangel. Maria Høili forteller at det er fælt å bli kalt for milliardærdatter. Med halve Norge som publikum forteller Katharina Andresen en tåredryppende historie om at gutta i klassen ville finne ut av hvor mye hun hadde på konto da hun gikk på ungdomsskolen. Nemlig! Der fikk vi den. Det kan nemlig være skikkelig tøft å være arving.
«Å være rik er blitt et skjellsord», forteller Stein Erik Hagen.
Høili, Hagen og Andresen får støtte av John Fredriksen som kan fortelle at «Generelt sett er det å være født med for mye penger en slags straff, spør du meg. En byrde. Det er slitsomt.» Det var VG som intervjuet Fredriksen den gang og som ikke fant det naturlig å spørre ham om ikke muligens det er en større byrde å vokse opp lutfattig, slik som 700 millioner barn gjør i dag, eller om han kanskje kunne lettet litt på børen han mener å utsette sine etterkommere ved i samme slengen gjøre det samme for hundretusenvis av mennesker i den andre enden av skalaen.
LES OGSÅ: Dette tjener rikingene som vil kutte i lønna til vanlige folk
Rikdommen gjør dem ydmyk
I samme avis blei nylig Petter Stordalen og hans barn intervjuet fordi de får overført milliardformuen. Alle påstår at de «ydmyke». De mener også å ha de ansattes beste i tankene.
Samfunnsansvarlig og arbeidervennlig, ifølge ham selv. Foto: Kjetil Ree
— Vi er både ydmyke og stolte over at vi skal overta dette fantastiske selskapet en dag i fremtiden. Måten dette er gjort på, sikrer kontinuitet, langsiktighet og skaper trygghet for de ansatte, sier Emilie Stordalen.
«Hensyn til de ansatte». «Trygghet for de ansatte». «Verdien av de ansatte». Det faller ikke VG inn å spørre hvorfor ikke milliardærfamilien kunne unne deres ansatte — en av de dårligst betalte gruppene i Norge — et lønnstillegg da de krevde det i 2016. Hvorfor prøvde de å knuse streiken? Hvorfor benyttet de seg av streikebryteri?
LES OGSÅ: En Thon-pike ser tilbake
Pressen står til disposisjon
Det er dessverre ikke bare i Se og Hør-lignende intervjuer at landets rikeste tas med silkehansker. Petter Stordalen framstilles som en miljøaktivist. Jeg har sjekket inn på hotellene hans et par ganger og de eneste liksom-miljøtiltakene var noen lapper som oppfordret meg til å dusje kortere, som ville ha meg til å bruke handduken to ganger. Disse to «miljøtiltakene» har det til felles at begge gjør at milliardene til Stordalen-familien blir enda flere på grunn av lavere strøm- og vaskeriregninger og at de ikke koster ham noe som helst.
Olav Thon blei framstilt som en stor velgjører fordi han tilsneik seg skattefordeler ved å «gi bort» milliardformuen… Til seg selv.
Ønsker en milliardær, eller til og med en ussel mangemillionær, å komme på en forside grunnet et forslag til en politikk som vil gange dem selv, er det bare å ta en telefon til en av landets mange villige redaktører, slik Bjørn Dæhlie, Bjarne Brøndbo, Øystein Stray Spetalen og mange andre har gjort før dem.
Hvem vasker hotellene?
Som om det ikke var nok at VG og andre medier ikke klarer å stille ett kritisk spørsmål når de blir velsignet med en ekte milliardærs nærvær, men heller lar ham legge ut om samfunnsansvar og bærekraft han åpenbart bryr seg lengt mindre om en egen formue, makter de i stedet å bygge opp under en av de mest samfunnsødeleggende mytene vi har:
Det er ikke alle forunt å ha foreldre som skaper verdier for over 20 milliarder kroner. Hvordan preger det deg?
Det er faen ikke Petter Stordalen som har vaska golv, redd opp senger, laget mat, stått nattevakt, gnikket og gnudd til hendene har fyltes med blemmer, vonde skuldre har sykemeldt og ryggverk førtidspensjonert ham! Og han har ikke «skapt verdier for over 20 milliarder kroner». Vi har et system som lar folk som ham bli rik på andres arbeid. Spør stuepikene hans så vil man få høre historier om noen som har jobbet hardt. Petter Stordalen, Olav Thon, Stein Erik Hagen og resten av gjenget har blitt rike fordi de har vært flinke til å betale folk mindre og beholde mer selv.
Det som skaper denne urettferdigheta faller ikke sammen om den ene, den andre eller alle og enhver av disse forsvinner eller tenker «grønt» og «samfunnsansvarlig». Hadde ikke disse vært milliardærer ville noen andre vært det, kan man tenke, og det er faktisk helt rett. Men man må kunne forvente annet enn nesegrus beundring og fullstendig fravær av kritikk når media skal intervjue dem som i størst grad utnytter et system som baserer seg på noens groteske overflod side om side andres skrikende nød. Det er ingenting å idolisere og for hver underdanige, milliardærhyllende artikkel bidrar også Dagbladet, VG og NRK til at dette systemet opprettholdes.
*En leser har tipset oss om at klokka til Witzøe ikke koster 35.000, men 185.000. At det ikke er standarutgaven, men den i 18 karat gull arvingen har på seg. I så fall beklager vi overfor Witzøe og leserne.
Serviliteteten fra venstremediene overfor de søkkrike globalistene er skammelig.
«Venstremediene». Dersom du har noe å si så snakk i klartekst.
Hvorfor skal disse pressefolka skamme seg over å tjene penger på den måten de kan klare det i sitt yrke?
Hvor disse pressefolka står personlig i norsk parti-politikk er da noe helt annet enn hva de kan tjene penger på. Det er andre saksforhold.
Pressefrihet er slik at pressen har frihet til å utnytte titte-mentaliteten og trangen til dagdrømmer og fantasier hos alle som drømmer om rikdom og materielle symboler.
Pressefrihet er å velge og å sile ut hva som skal vises fram i pressen. Det er pressefriheten.
Jeg ser at det kom en påstand om at de tilsatte i pressen er servile. De ordene vil ikke jeg velge.
De tilsatte i pressen velger å smiske med sine lesere og med de fantasiene leserne forventes å ha.
Pressen markeds-tilpasser skriveriene til det pressen tror og mener er markedet.
Og da kommer de ikke med en mengde samfunnskritiske analyser og vurderinger som viser at verdiene skapes av arbeidsfolk med kunnskaper.
De rike vet at arbeidsfolka skaper verdiene, og jeg tror på de rike når de viser begeistring for den virkeligheten at arbeidsfolka skaper verdiene.
Litt må selvfølgelig kapitalistene jobbe for å få tak i så mye som mulig av verdiskapingen til seg selv. Jeg er sikker på at de legger ned en god del tid og arbeid for å få til akkurat det.
Når pressen trenger de rike til kjendis-opplegget og til å skape muligheter til å stimulere drømmer om luksus og rikdom, må selvfølgelig pressen passe sitt beite og pleie mulighetene til å få inntekter og lesere på det opplegget. Pressen har pressefrihet til å krype og bukke og neie og smiske og tekkes de rike for å klare å levere de bildene og det lesestoffet som lokker og fenger.
Interessen for marxistisk analyse er ikke det mest fengende for alle.