Få ting er så inspirerende som en ansamling av politiske makthavere og representanter for storkapitalen som i privatfly ankommer Glasgow for å redde oss alle fra CO2. Målet er toppmøte i FN om utfordringene tilknyttet klima, og agendaen ser ut til å være en løsning på disse problemene innenfor dagens politisk-økonomiske rammer. Litt tidligere møttes ledere for G20-landene for å diskutere skatterettferdighet innenfor rammene av OECD. Resultatet har fått flengende kritikk av Tax Justice Network og Global Alliance for Tax Justice for å ekskludere nominelt fattigere land og ikke egentlig bøte på manglene ved OECDs mekanisme mot kapitalflukt og skatteunndragelse, Base Erosion and Profit Sharing (BEPS). Nå er det ikke feil at disse spørsmålene diskuteres OECD-landene imellom, det er høyst betimelig, men slike diskusjoner bør ikke virke som erstatning for mer inklusive prosesser.
En urovekkende løsning
Det tette sammenfallet mellom toppmøtene i FN og i OECD kan være tilfeldig, men de bør likevel ses i sammenheng. Måten verdens økonomiske infrastruktur er skrudd sammen på gjør det nemlig vanskeligere å gjøre noe med brennende problemer som klimakrisen og naturkrisen. Støres forklaring på hvordan Norge kan bidra i sakens anledning er interessant her, siden den peker på sentrale aspekter ved klimakrisen man må ta på alvor. Løsningen hans er imidlertid mer urovekkende enn beroligende. Støres løsning var basert på tre hovedprioriteringer: bistand, teknologi og norsk olje og gass.
Hva angår teknologi vil nok den kunne spille en viktig rolle i energieffektivisering, men å basere seg på den virker uklokt fordi velfungerende teknologi kan føre til en følelse av falsk trygghet som gjør at vi bruker mer energi fordi den relativt sett er mer effektiv, og i forlengelsen fordi selve forbruket må ned. Den mest miljøvennlige energien er den som ikke blir brukt, og vi har strengt tatt ikke tid til teknologioptimisme i klimakampen.
Bistand er et problem fordi den som sådan ikke går til kjernen av problemet med global økonomisk urettferdighet. Nominelt fattigere land har i svært lang tid blitt utsatt for plyndring, underslag og utpressing i form av gjeld. Når man holder in mente ubalanser i forbindelse med handel og påtvungne strukturtilpasningsprogrammer, virker det rimelig å anslå at disse landene de facto er nettokreditorer i verdensøkonomien, slik en CMI-rapport slo fast for noen år siden. De bare behandles ikke sånn. Å sende penger fra nominelt rike til nominelt fattige land for at sistnevnte ikke skal bryte sammen under tyngden av neokolonial utbytting er riktignok en god ide om man ønsker å opprettholde status quo og samtidig lette sin samvittighet, men å kalle det «bistand» er en fornærmelse for dem som blir utsatt for det. Kall det heller erstatning, investering, eller en sekulær form for avlat. Alle disse uttrykkene passer bedre. Å tilbakeføre litt av det som føres ut av disse landene i form av royalties og kapitalflytting er nødvendig, på grensen til anstendig, men langt fra nok.
Tilfellet Nigeria
Å peke på petroleumssektoren som en løsning på moderne miljøproblemer er problematisk, ikke først og fremst fordi olje og gass er en kilde til CO2 (gass er en relativt renere energikilde enn kull), men fordi oljen kan stå som et symbol på mer grunnleggende strukturelle problemer. Her vil jeg spesielt nevne Nigeria. Shells ødeleggelser i Nigerdeltaet er ganske godt kjent blant miljøforkjempere og menneskerettighetsaktivister. Som blant annet Chinua Achebe har påpekt, har Shell utnyttet konfliktlinjer fra kolonitiden til å slå seg sammen med landets regjering og forsterket korrupsjon og vanstyre. Gjennom avtale med den postkoloniale regjeringen fikk Shell relativt frie tøyler til å operere i deltaet på bekostning av folks helse, spesielt i Ogoniland, som i sin tur både har bidratt til sterkere bånd mellom petroleum og politikk og nøret oppunder spenninger mellom ulike folkegrupper. Sammen med Angola nevnes Nigeria gjerne som et eksempel på «ressursforbannelsens» virkning. Nigeria er ikke alene om en slik utvikling. Lundin Petroleum har spilt en lignende rolle i Sudan og eskalert spenninger i forbindelse med løsrivingen av Sør-Sudan i 2011, noe som trolig har kostet flere menneskeliv. Her bør det legges til at Norge har hatt aksjer i både Shell og Lundin Petroleum mens disse tingene har foregått.
Samtidig har Nigeria det til felles med andre tidligere kolonistater at overgangen til selvstendighet ikke var uten politiske og økonomiske omkostninger. Som Nicholas Shaxson har forklart i klassikeren Treasure Islands, falt løsrivelsen av gamle kolonier sammen med utviklingen av et finansielt strukturnettverk med sentrum i City of London. Gamle strukturer for kolonial utbytting har altså ikke sluppet taket, men snarere gått gjennom en form for hegeliansk Aufhebung, og fortsetter med plyndring på et nivå som nok ville imponert det Øst-Indiske Kompani.
Postkolonial finanskapital
Den postkoloniale formen for utbytting har konsekvenser for hele den globale infrastrukturen. I takt med at skatteparadis befester sin rolle og regnskapsfirmaer som EY, Deloitte, PwC og KPMG hjelper til med å overføre ressurser fra livsviktig helsehjelp i plyndrede land til akkumulasjon i Delaware og Bermuda (Prem Sikkas Pin-Stripe Mafia er spesielt interessant her), forsterker finanskapitalen sin rolle som hegemonisk kapital og den såkalte FIRE-sektoren (Finance, Insurance, Real Estate) blir stadig viktigere. Baran og Sweezy så denne trenden ganske tidlig, og skrev om den i Monopoly Capital, som siden utgivelsen i 1966 har vært en nymarxistisk grunnbok. Tendensen mot monopolisering fører, i tillegg til økt utbytting av mennesker og natur, til andre miljøødeleggende tendenser som militarisering og generering av avfall. Denne tendensen går ikke bare på bekostning av det vi er blitt lært opp til å kalle utviklingsland, men gjennom en slags boomerang-effekt slår finanskapitalen tilbake på sine egne sentra.
I The Finance Curse viser Shaxson hvordan en forvokst finanssektor har bidratt til å forverre Londons og Storbritannias sosiale og økonomiske problemer. I likhet med ressurs-forbannelsen trekker finanssektoren arbeidskraft fra andre næringer over til finans, driver opp prisene i boligsektoren, utarmer lokalt næringsliv og forsterker sosioøkonomiske forskjeller. Dette kommer selvsagt i tillegg til økt korrupsjon, som også er en fellesnevner mellom de to forbannelsene. Vi ser altså at de samme strukturene som plyndrer tidligere kolonier gjør det vanskeligere for arbeiderklassen i Europa å leve anstendige liv. Når velferdstjenester blir for dyre, barnehager kommersialiseres og boliger blir investeringsobjekter snarere enn en rettighet folk har, er det i stor grad fordi den globale økonomien fremdeles er rigget til (finans-)kapitalens fordel og markedets kontroll over sinnene får samtidens dominerende strukturer til å se «naturlige» ut. Det trenger imidlertid ikke å være sånn.
I A Perfect Moral Storm påpeker Stephen Gardiner at klimakrisen forverres av en rekke faktorer som fører til avmakt og gjør det vanskeligere å handle for å i det minste bremse den. Når finanskapitalen er ledende premissleverandør for økonomisk styring og politikkutvikling blir avmakt i møte med eksistensielle spørsmål en naturlig reaksjon. Tilsvarende har Frederic Jameson hevdet at det er lettere å se for seg jordens undergang enn slutten på kapitalismen. Dette begynner å endre seg nå. I Nigeria, London, USA og Santiago har folk tatt til gatene for å protestere på korrupsjon og maktmisbruk og kreve systemskifte. COVID-19 (i seg selv et symptom på en underliggende miljøkrise) har gjort sosioøkonomiske forskjeller enda tydeligere, og folk krever jevnere fordeling og sikkerhetsnett som favner alle. Protestene er relevante også i Norge. Også her bør vi ta tilbake velferdstjenester i offentlig regi, skrote ABE-reformen og bli med i kampen for en internasjonal FN-konvensjon for enhetlig skattlegging.
FN er imidlertid ikke nok, stats- og næringslivsledere er heller ikke nok. Hvis vi faktisk skal få bukt med klima-, natur-, finans- og demokratikriser verden over, ta makten fra globale oligarker og leve gode liv på en bærekraftig klode kreves solidaritet fra bunnen og opp. Arbeidere i alle land, foren dere!
