En Thon-pike ser tilbake

Olav Thon vil at jeg skal stemme FrP av hensyn til ungdommen. Fuck deg, Thon.

anonym
Om anonym (32 artikler)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

Forrige uke: Jeg blar opp i avisa. En av mine tidligere sjefer, Olav Thon, annonserer over en helside hvorfor han vil stemme Frp ved årets stortingsvalg. Han forteller at ungdommen får bedre sjanser til å bygge fremtiden sin med FrP. Inni meg er det noe som vil ut. For ikke lenge siden var det jeg som var ung, og jeg som daglig følte omsorgen til Thon på kroppen – i nakken, i skuldrene og i magen. La meg ta dere noen år tilbake: Jeg var en ung jente og jobbet som stuepike for Olav Thon.

Første scene: «Et romvesen»

Jeg er stuepike, eller et romvesen. Direktøren mente det var en bedre tittel. Ingen vil jo kalle seg selv stuepike, sa han, og kaller oss det. Romvesener. Kanskje det er litt morsomt? Jeg vet ikke hva jeg synes. Direktøren lo. Senere ble vi kalt værelsesbetjenter. Jeg vasker hotellrom. 10 timer i uka skal jeg gjøre det, det står i kontrakten min. Jeg ba om kontrakt. Det lærte jeg på skolen at jeg måtte be om når jeg fikk meg jobb. Jeg jobber sikkert 50 timer i uken, og det meste er ringevakter. Da ringer noen på hotellet til meg og ber meg komme med en gang. Jeg må si ja, føler jeg. Jobben er viktig. Jeg vasker 21 rom hver dag, fra åtte til fire. Det er 2.6 rom i timen i snitt, hvis jeg klarer meg uten matpause   Det er ikke alltid jeg får tid til å spise, hvis jeg skal besøke en venninne etter jobb eller være sammen med kjæresten min.

To av rommene er suiter, de tar lengre tid. Noen ganger må jeg ta festrom. De er de verste. Tomgods, potetgull og peanøtter over alt, øl-søl, plastposer, gjenglemte truser, alt mulig rart. Jeg vasker tiss, bæsj, blod og spy. Jeg plukker opp brukte kondomer, tørker opp kjønnshår fra badegulvet, jeg fjerner buser fra lista over senga, plukker opp brukte bind, støvsuger opp tånegl-klipp og renser sluken for kroppsfett og hår. Jeg tenker at jeg kunne ha bygd et ny menneskekropp etter endt vakt med alt dette. Jeg ler.

Andre scene: Uro i kroppen

Klokka er 07.00, en time før jeg egentlig skal starte, for jeg vet det er mye å gjøre i dag. Jeg er klar for vakt, nesten. Jeg er enda støl og sliten etter i går. Da var ferdig var klokka 23.00. Jeg var hjemme rundt midnatt. Jeg må ha en time å lande på, minst, etter jobb. Jeg løper på jobb, fort, hele tiden, uten stopp. Jeg blir urolig i kroppen av å løpe så mye. Jeg sovnet rundt to på natten.  I går hadde jeg dobbeltvakt. Husøkonomen er sykemeldt, hun som bestemmer over oss. To av mine kolleger var også syke. Da måtte jeg jobbe dobbelt skift. Jeg har jo arbeidsmoral, jeg tar i et tak, for arbeidsplassen min, så jeg sa ja. Jeg sto opp klokka seks i dag. Fire timer søvn. Jeg hadde ikke lyst.

Jeg er 20 år. Jeg har vondt i skuldrene og nakken. Jeg kan ikke se til siden uten å snu hele kroppen etter. Jeg har alltid løs mage. Jeg får ikke overtidsbetalt, jeg får ikke tillegg for kveld og helg, jeg tror det skal være slik. Jeg vet ikke. Jeg har aldri hørt om fagbevegelse eller arbeidsmiljølov. Direktøren sa at vi ikke kan organisere oss, for da kan hotellet gå konkurs. Han har sikkert rett, tenker jeg. Hotellet må ikke gå konkurs. Jeg liker hotellet. Vi får låne vin her når polet er stengt, og vi kan låne rom å ha fest på om vi rydder etter oss etterpå. Det er fint. Ikke alle har slike jobber, der man får lov til det. Jeg er heldig, tross alt.

Tredje scene: Dekke over skitt

Klokka er 07.15. Husøkonom er fortsatt sykemeldt og jeg må ringe etter ekstravakter. To kolleger har meldt seg syke i dag óg. Det blir mange ekstra rom å vaske for oss andre. Vi tar den jobben etter tur, å finne folk til å gå på jobb, og det er jeg som må ringe i dag. Men ingen vil jobbe ekstra.

– Telefonterror, brøler hun som er nummer seks på ringelista mi til meg. – La meg være i fred, jeg har fri, jeg blir gal av alle telefonene! Vi som er på jobb fordeler romma mellom oss. Det blir ikke matpause i dag.

Vi jobber to og to. Vi skravler og ler.

– Vi må passe oss for å ikke bli dumme i hodet, sier vi til hverandre, og pugger romnummer og navnet på rommet.

– Rom 206? Romsdal! Rom 204? Nidaros! Riktig!

Ei penn, ei cola, en øl og en toblerone. To håndklær, ett stort og ett lite, rette på gardinene, lukke vinduet, skru ned panelovnen, nye reine glass på badet, to skift på senga, lage flipp på enden av dopapiret, tørke støv, vaske badet, vaske toalettet, vaske gulvet, skifte lyspærer, shampo, nye batterier til fjernkontrollen. Vi sier det høyt, for å huske alt og for at det skal gå fort. Ingen ekstra runder ut til vogna for å hente ting. 12 minutter og 30 sekunder er tiden vi streber etter per rom. Det er ikke renhold, men å dekke over skitt. Vi vet det. Vi liker ikke å ligge på hotell sjøl.

Fjerde scene: Fosterstilling på senga

Klokka nærmer seg ett. Vi mangler en kollega. Hvor er hun? Hun var her i dag tidlig? Vi finner henne på et rom, i fosterstilling på senga. Hun sover. Hun er utslitt. Vi lar henne være og tar romma hennes for henne. Fire rom, to ekstra på hver. Lengre får hun ikke sove. Hun skylder oss fire rom, til neste gang, til en av oss trenger det. Vi stuepikene, vi romvesener, tar oss en snikpause på en suite.

– Hvor mange timer har du sovet i natt, spør jeg hun som ser mest sliten ut.
– 5 timer, sier hun!

Oj, sier vi, så mye? To av oss har ikke sovet i det hele tatt. Ingen klager, ingen sutrer, men det kåres en vinner. Hun som ikke har sovet på 27 timer. Vi er unge, vi tåler det.

Og gjestene er hyggelige. De smiler og sier hei , slår av en prat. Noen gjester liker vi ekstra godt. Vi liker de prostituerte aller best. De steller romma sine sjøl, og vi får ikke engang slippe inn til de. 12 minutter og 30 sekunder spart. De har med seg egne sengetepper og duftlys, og det er aldri rotete eller skittent på rommet etter de har sjekket ut. De er veldig snille, men ser litt flaue ut. De ser ofte ned. Andre gjester liker vi ikke i det hele tatt. Og kjendisene er verst. De vifter med armene, prater høyt og fort, og vil at vi skal lage vafler til de eller noe annet noe annet vi ikke har tid til. De vil alltid ha noe, som vi må hente eller lage. Vi sier ja. Vi skal det, sier direktøren. Si alltid ja. Noen gjester er veldig fulle. De glemmer seg og tisser på gulvet. Men det er oftest i helga. I helga har vi litt færre rom og gjester, så det har vi tid til.

Femte scene: Det skal være tungt

Klokka nærmer seg fire. Jeg er ferdig med mine rom. Men det står igjen åtte, to av de er suiter.

– Hjelp en god vennine, sier sjefen. Jeg gjør jo det, jeg er jo et godt menneske som hjelper andre. Jeg jobber til klokka seks, gratis, sammen med vennina mi. Jeg er svett, støl, det verker i kroppen og jeg har vondt i huet. Jeg vil egentlig gråte litt, men gjør det ikke. Det skal være tungt å jobbe, tror jeg. Kanskje det er jeg som ringer inn syk i morgen? Jeg klarer ikke å bevege hodet lengre, og sollyset gjør vondt i øynene. Det er min første jobb, og mitt første møte med arbeidslivet. Jeg er 20 år og stuepike hos Olav Thon.

Thon og meg

Nå er jeg voksen og jobber på kontor. Jeg er fagorganisert og løper ikke lenger. Jeg har trygge arbeidsvilkår og en tillitsvalgt å forholde meg til. Jeg har det godt på jobb. Når jeg bor på hotell rydder jeg alltid opp etter meg. Jeg tar av sengetøyet, legger det sammen med mine brukte håndklær, lukker vinduet, retter på gardinene, legger alt på riktig sted, lager flipp på dopapirenden og putter litt penger i en konvolutt. ”Til deg som har holdt rommet mitt i orden, takk!”, skriver jeg utenpå, kanskje med et smilefjes under. Jeg legger den på skrivebordet sammen med jobbhåndboka til LO, mens jeg sender en tanke til den 20 år gamle versjonen av meg selv.

Men Olav Thon vil at jeg nå skal stemme FrP. Partiet som går til valg med lovnader om oppmykning av arbeidsmiljøloven. Tretten timers arbeidsdag uten overtidsbetaling, sier FrP. Klart det! Og først ryker fradraget for fagforeningskontingenten. Han kan jo ikke risikere at arbeidstakere prater sammen og fagorganiserer seg, kan han vel, Thonen?

Så hør her, Thon, dette er hva jeg har å si, fra dypet av mitt slitne stuepike-hjerte: Fuck deg.

Forfatteren av innlegget jobbet tidligere som stuepike på et av hotellene til Olav Thon. Av hensyn til sin familie og sin nåværende arbeidsgiver ønsker hun å være anonym.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.