Vi skaper vår egen historie

I boka We Make Our Own History serverer forfatterneⁱ oss en inspirerende analyse av de motsetninger og kamper som har formet våre samfunn under kapitalismen – med vekt på de samfunnsmessige krefter som har stått mot hverandre og bidratt til den konkrete utviklingen. Det har blitt en usedvanlig interessant og innsiktsfull bok, ikke minst gjennom de analysemetoder forfatterne benytter og de strategiske betraktninger de gir oss. Delvis i opposisjon til det forfatterne selv opplever som en abstrahert, økonomistisk, akademisk marxisme (som det vel heller ikke er så mye av innen akademia her i landet), knytter de i stedet an til den historiske materialistiske tradisjonen, der marxismen først og fremst framstår som et nyttig redskap i samfunns- og maktanalysen og en teori for kritisk bearbeiding av kunnskap og erfaringer. Med andre ord en samfunnsteori og analysemetode som selv formes og videreutvikles i dialektisk utveksling med praksis. En svakhet med boka er at den byr så lite på konkrete analyser og vurderinger av de sosiale bevegelsene, særlig i vår tid, der kampen mot den nyliberale kapitalismen står i sentrum.

Ønsket om en dypere forståelse
Forfatterne skriver fra et perspektiv som både forskere og aktivister, som deltakere i utallige sosiale bevegelser, som aktører som har tatt standpunkt mot undertrykkelse og økende forskjeller, og som skriver ut fra et ønske om å få en dypere forståelse av hvordan sosial endring skjer – hvordan samfunnsmessige krefter, og motkrefter, skaper historie. Det er altså her de konstaterer at den reelt eksisterende (akademiske) marxismen har hatt lite å bidra med når det gjelder analyser av sosiale bevegelser i nyere tid. Forfatterne gjør heller ingen forsøk på å skjule sin dype aversjon mot den konvensjonelle samfunnsvitenskapens overfladiske og klisjemessige tilnærming til disse problemene – og jeg kan ikke annet enn føle stor sympati med deres aversjon.

Mye av den akademiske tradisjonen har begrenset seg til analyser og vurderinger av politiske partier. I den grad bevegelser har vært forsket i, har det gjerne vært med fokus på organisatoriske forhold. Den samfunnsmessige konteksten bevegelsene opptrer i, deres potensialer og evner, samt deres muligheter til å påvirke og endre maktforhold i samfunnet, er lite berørt i denne forskningen. Analyser og teori er i stor grad frikoplet fra praksis og ender opp som en mystifisert relasjon med liten nytteverdi for de kjempende bevegelsene. Sånn sett har den viktige rollen sosiale bevegelser har spilt i å skape vår historie, i stor grad vært forsømt i akademia.

Dette er imidlertid ikke ei bok om det de fleste av oss mer eller mindre presist oppfatter som sosiale bevegelser, nemlig folkelige massebevegelser nedenfra. Forfatterne opererer med en svært vid definisjon av sosiale bevegelser. Betegnelsen brukes om alle sosiale krefter, ovenfra så vel som nedenfra, mens klassebegrepet og klasseanalyse glimrer med sitt fravær. Innenfor denne definisjonen foregår med andre ord all interessekamp i samfunnet, inkludert den grunnleggende kampen mellom arbeid og kapital, mellom ulike sosiale bevegelser. Også kapitaleiere og sosiale eliter framstår dermed i boka som sosiale bevegelser, og de allianser og koalisjoner ovenfra som kjempet fram den nyliberale offensiven, utgjør en viktig del av bokas analyse av sosiale bevegelser. Mer enn ei bok om sosiale bevegelser er dette derfor ei bok om sosial kamp og samfunnsmessig endring. Som sådan bidrar den imidlertid med utrolig mye god analyse av og innsikt i den samfunnsmessige kampen.

Marxistisk samfunnsanalyse
Styrken med boka er nettopp forfatternes bruk av sin dialektiske, marxistiske samfunnsanalyse til å utforske hvordan sosiale bevegelser (ovenfra og nedenfra – eller klassekamp, som Marx vel kalte det) konkret og historisk har påvirket og formet kapitalismens utvikling fram til nyliberalismens nåværende krise. Forfatterne forankrer sine analyser og sin teoretisering nettopp i de konkrete erfaringer de selv har samlet som aktivister og forskere i, og samme med, en rekke sosiale bevegelser – særlig fra India (Nilsen) og Irland (Cox), men også fra en rekke andre områder. Forfatterne framstår i aksjonsforskningens tradisjon på den måten at de bruker sine erfaringer, analyser og teorier til å antyde både betingelser og muligheter for at bevegelser kan oppnå sine mål, være med og skape historie – ved å endre maktforhold, skape sosial endring.

Teoriens lakmustest, mener forfatterne, er dens relevans til praksis. Det eksisterer en slags defaitistisk teori om sosiale bevegelser, konstaterer de, der kapitalismen og den eksisterende staten framstår som gitte betingelser man må operere innenfor. Denne defaitistiske oppfatningen er det viktig å bryte med, fastslår de, til fordel for en forståelse av sosiale bevegelser som drivere for samfunnsforandring. Som mennesker skaper vi vår egen historie, om enn ikke innenfor omstendigheter som vi selv skaper. Vi formes og endres i forholdet mellom våre behov som mennesker og våre evner og muligheter til å tilfredsstille disse behovene. Dette forholdet formidles gjennom sosiale relasjoner, der sosiale strukturer og maktforhold kan utgjøre barrierer for våre muligheter. Våre bearbeidete erfaringer på dette området bidrar så til utvikling og endring av vår bevissthet om de samfunnsmessige forholdene. Det viktige blir å identifisere interessemotsetningene i dette forholdet mellom behov og (manglende) behovstilfredsstillelse – som grunnlag for organisering og alliansebygging. Med andre ord å skape sosiale bevegelser for sosial endring. Det er slik mennesker kan endre samfunnet – og dermed også endre seg selv.

Ikke overraskende er forfatterne åpenbart inspirert av teoretikere som Antonio Gramsci (hvis teorier om hegemoni, konjunkturelle kontra organiske bevegelser og historisk blokk for tida opplever en viss renessanse på deler av venstresida), Karl Polanyi (med storverket The Great Transformation – på norsk: Den liberale utopi) og nålevende David Harvey (ledende amerikansk marxist og samfunnsgeograf). Forfatterne er derimot kritiske til den sentrale rolle den politiske økonomien, de økonomiske strukturene, har fått i dominerende marxistiske miljøer. Det er kampen mellom sosiale bevegelser som har forrang, mener de (eller med Marx: All historie er historie om klassekamp).

De tre første av bokas fem kapitler bruker forfatterne til å beskrive sin samfunnsteori og sin analysemodell. Det er særlig i kapittel tre at de utlegger sin (marxistiske) teori om sosiale bevegelser – eller sosial endring. De ser samfunnsmodeller, ikke som ferdige konstruksjoner, men som prosjekter i kontinuerlig omforming, som dynamiske og dialektiske prosesser som formes og stadig endres i kampen mellom sosiale bevegelser (klasser, samfunnsmessige krefter) – i takt med at styrkeforholdet mellom dem endres. Forfatterne viser hvordan sosiale bevegelser ovenfra (eliten, borgerskapet) veksler mellom ulike motstrategier ut fra hvordan strategiene og styrken til sosiale bevegelser nedenfra utvikler seg. Sosiale bevegelser ovenfra veksler derfor mellom tilpasning (kompromiss) og represjon (undertrykking). Som eksempler på førstnevnte strategi bruker forfatterne interessant nok så vel utviklinga av velferdsstaten som avkoloniseringa etter 2. verdenskrig. Begge disse omfattende utviklingstrekkene ble akseptert av eliten som bidrag til å dempe og avpolitisere bevegelsene nedenfra i en situasjon der forsøk på undertrykking kunne ha provosert fram mer truende aksjoner – en strategi som da også i stor grad lyktes. Denne forståelsen av velferdsstaten som konsesjon for å unngå noe verre er avgjørende viktig for å forstå dagens angrep på og undergraving av den samme.

Forfatterne beskriver også hvordan sosiale bevegelser nedenfra utvikler seg. De springer ofte ut fra konkrete, lokale saker. Derfra kan de utvikle seg til det forfatterne karakteriserer som militant partikularisme, der (tematisk snevre) bevegelser går i direkte konfrontasjon med dominerende interesser for å tvinge fram endring på et helt konkret felt. Ut fra hvordan slike kamper utvikler seg, bidrar de med erfaringer og innsikt som kan skape bevissthetsmessige endringer som legger grunnlag for bygging av ytterligere allianser med bevegelser som kjemper for andre saker. Slik kan brede sosiale bevegelser nedenfra utvikle seg til bevegelser som kjemper for mer omfattende samfunnsmessige endringer. Når forfatterne bruker den såkalte alter-globaliseringsbevegelsen som eksempel på en slik utvikling, virker det imidlertid mer velvillig enn godt er, ut fra dens begrensede utbredelse så vel som bidrag i den samfunnsmessige kampen.

Avvikligen av kapitalismen
I kapittel fire anvender forfatterne sin teori og sin analysemodell til å undersøke hvordan kampen mellom samfunnskreftene (de sosiale bevegelsene i deres terminologi) har påvirket og strukturert den historiske utviklingen av kapitalismen – fra føydalisme til dagens nyliberale, kriserammede kapitalisme. Det har blitt en fascinerende historie (narrativ), som tar oss fra føydalisme til kapitalisme – med borgerskapet som revolusjonær sosial bevegelse, ser på endringer i statens rolle, samt de tre faser av kapitalismen; liberal, organisert og nyliberal kapitalisme. Forfatternes hovedpoeng er at samfunnsformasjoner er resultat av menneskelig aktivitet. Kapitalismen, slik den til enhver tid konkret framstår, er derfor ikke det nødvendige, entydige resultatet av produktivkreftenes utvikling, men det betingede resultat av en konkret historisk utvikling – der det skiftende styrkeforholdet mellom klassene (de sosiale bevegelsene) har vært avgjørende.

Særlig interessant for dagens utvikling er det å lese analysen av den pågående avvikling av den organiserte kapitalisme, med klassekompromiss og velferdsstat, som institusjonaliserte en del begrensninger på kapitalens frie utfoldelse. Etter at denne keynesianske modellen i løpet av 1970-årene gikk inn i en stadig dypere krise, ble nyliberalismen utviklet som kapitalens (og dens alliertes) ideologi og strategi. Nyliberalismen ble deres politiske prosjekt for å gjenreise elitenes makt, å frikople kapitalakkumulasjonen fra de institusjonelle bindinger som var etablert i den organiserte kapitalismens æra. Som et ledd i dette nyliberale prosjektet er det nødvendig å bryte ned arbeidernes strukturelle makt i økonomien. Det skjer gjennom en kombinasjon av kooptering og nedkjemping.

Velferdsstatene svekkes og omformes, blant annet gjennom at sosial beskyttelse i økende grad erstattes av sosial kontroll (arbeidslinja – på engelsk: From welfare to workfare). Gjennom internasjonale avtaler og organisasjoner (eks. WTO) institusjonaliserer så eliten sine strukturelle seire. Slik unndrar de økonomien fra demokratisk kontroll. Jeg går ikke nærmere inn på denne analysen her, men anbefaler den sterkt – særlig overfor dem som fortsatt bærer på illusjoner om at ”den nordiske modellen” kan videreføres med ”politisk vilje” innafor en global avregulert, nyliberal kapitalisme.

Venstresidas pågående krise
I femte og siste kapittel bruker forfatterne sine teorier og sin samfunnsforståelse til å beskrive de bevegelser som nylig har oppstått, eller oppstår, for å bekjempe (sider ved) den nyliberale kapitalismen, samt antyder strategiske veier for disse bevegelsene. Dette er ikke uventet bokas svakeste del, noe som ikke bare skyldes forfatterne. Det avspeiler både den nåværende venstresidas dype politiske krise og mangelen på troverdige alternativer og strategier. Så lenge det ikke foregår noen omfattende debatt på et mer utviklet nivå om hvordan vi skal komme ut av den stadig mer destruktive, kriserammede kapitalismen, så er det vel også for mye å forvente at vi skal få en ferdig modell presentert i denne boka.

I mangelen på sterke, systemoverskridende samfunnsmessige krefter, tenderer også disse forfatterne i retning av å overvurdere styrken og potensialet til de sosiale bevegelser vi nå en gang har. Slik blir bevegelser som Occupy, Indignados, Blockupy, sosial forum-bevegelsen og den litt udefinerbare ”bevegelsen av bevegelser” tildelt roller som de nok vil ha problemer med å fylle. At forfatterne ikke foretar mer konkrete analyser av årsakene til bevegelsenes manglende gjennomslag, er overraskende. Jeg savner blant annet en nærmere vurdering av de ulike bevegelsenes karakter, særlig når det gjelder sosial basis og derav strategiske posisjon i samfunnet. Overraskende er også den veldig stemoderlige behandlingen fag- og arbeiderbevegelsen er gitt i boka. Det gjelder både deres potensielle rolle i samfunnskampen og deres for tida dype politisk-ideolgiske krise.

Forfatterne konstaterer imidlertid det øyensynlig paradoksale fenomen, at mens vi til tider har opplevd økende bevegelser og mobilisering nedenfra (eksempelvis de massive, globale demonstrasjonene mot Irak-krigen i 2003), så har disse bevegelsene ikke klart å vinne fram, heller ikke de ganske omfattende protestene mot den pågående nedskjæringspolitikken i Europa. Stadig mer upopulære eliter fortsetter sin nedbygging av våre samfunn – med mer nedskjæringer, mer nyliberalisme, mer privatisering. Et sted antyder forfatterne sågar at dagens snevre eliter mangler intellektuell kapasitet – eksempelvis til å gi konsesjoner eller inngå kompromisser for å dempe sosiale bevegelser nedenfra, eller for å utvikle en ny hegemonisk allianse for en fornyet kapitalisme. Det får dem til å konstatere at vi står overfor et ancien régime på vei ut – den nyliberale kapitalismens siste fase. Men elitenes manglende vilje til å gi konsesjoner eller inngå kompromisser kan vel også skyldes at de ikke føler sine interesser truet i dagens situasjon, at bevegelsene nedenfra ikke har styrke nok til at de virker skremmende på dem? Den dagen elitene eventuelt føler sin makt og sin hemningsløse velstand truet, kan nok kompromissviljen komme til heder og verdighet igjen.

Midt oppe i dagens multiple kriser klarer forfatterne å formidle en relativt godt argumentert optimisme på vegne av framtida, en optimisme som ellers ikke er plagsomt til stede på den systemkritiske venstresida. Deres tro på at bevegelser nedenfra igjen skal kunne vinne hegemoni og presse fram samfunnsmessige endringer til fordel for det store flertall i samfunnet, bygger på veldokumenterte historiske analyser. Samfunnsmodeller er i stadig endring, preget av styrkeforholdet mellom de til enhver tid involverte samfunnsmessige interessene (klassene, sosiale bevegelsene). Forfatterne understreker interessekampens sentrale betydning både i utviklingen av bevegelser nedenfra og i byggingen av allianser mellom dem.

På den andre sida advarer de sterkt mot analyser, teorier og strategier som utvikles i stor avstand fra dem som forventes å føre kampen. Boka gir dermed viktige både teorietiske og analytiske bidrag i forståelsen av vår tid, av kapitalismens utvikling og av mulighetene og betingelsene for å overskride dagens stadig mer destruktive kapitalisme. Som bidrag til å forstå dagens samfunnsmessige utvikling og betingelsene for samfunnsmessig endring, samt til å veilede oss i å bygge sosiale bevegelser nedenfra, er den svært anbefalelsesverdig. Ikke minst derfor er det ei bok som mange aktivister i de sosiale bevegelsene vil ha stor nytte av å lese – gjerne servert med en liten ekstra dose klasseanalyse.

i^ Alf Gunvald Nilsen er førsteamanuensis ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen, mens Laurence Cox leder masterstudiet i Community Education, Equality and Social Activism ved National University of Ireland Maynooth.