Holgersen er norskutdannet samfunnsgeograf og forsker i dag ved Instituttet for bostads- og urbanforskning ved Uppsala universitetet i Sverige. Gjennom studier av den svenske byen Malmø har han sett på samspillet mellom kapitalismens kriser og byens utvikling. Han er marxist og kriseteoretiker, og hevder at i dagens økonomisk krise brukes økologi som merkevare for å sikre økonomisk vekst og stabilitet. Malmø har posisjonert seg som en av verdens fremste miljøbyer, hvor bærekraftig byutvikling står sentralt i byens internasjonale rykte. Byens miljøstempel er imidlertid et skalkeskjul for politikere og kapitalister som søker økonomisk profitt. Holgersens kritikk av Malmøs miljøstempel er presis, og er viktig å ta med seg videre etter som flere og flere byer og prosjekter for kapitalistisk vekst hevder seg som miljøforkjempere. For Holgersen presenterer den grønne kapitalismen en umulighet fordi vi enten må avskaffe kapitalismen eller ødelegge jorden.
LES OGSÅ: Revolusjonære dilemmaer: Kapitalismen går ikke over av seg selv
Kapitalismen og dens kriser
“Om tillväksten och produktionen av mervärde är kapitalismens pulserande hjärta är kapitalackumulationen systemets blodomlopp. Om någon av dessa stannar upp, skapas ofantliga problem. Krisen är ett faktum” (s. 36).
Kapital er verdi i bevegelse, og kapitalismen er systemet som sørger for at kapital overlever og vokser. I konkurranse med andre, tvinges kapitalister til stadig å revolusjonere produksjonen for å produsere flere og billigere varer. Kapitalistisk produksjon handler om å skape profitt og stadig å skape mer verdi, og det ligger derfor i systemets natur at det må være i kontinuerlig vekst. Om det oppstår et brudd i kapitalens vekst eller i sirkulasjon, kan det oppstår kriser.
Med sitt utgangspunkt i denne marxistiske kriseteorien, peker Holgersen på at kapitalismen er et ustabilt system hvor kriser inntreffer med relativt jevne mellomrom. Store kriser kan også oppløse ett økonomisk regime og utløse et nytt. Ettersom kriser er et resultat av at kapitalens vekst og sirkulasjon stopper opp, må kriser løses ved å legge til rette for at kapitalen igjen kan vokse og sirkulere. Dette gjøres ved å omorganisere økonomien, devaluere kapital, erstatte gammel teknologi og etablere ny økonomisk politikk som legger til rette for nye måter å akkumulere kapital på.
Som bygeograf fokuserer Holgersen på hvordan de økonomiske krisene oppstår og løses i samspill med byutviklingen. Byens fysiske landskap endres i takt med de økonomiske og politiske regimene, og akkurat hvordan denne transformasjonen pågår på gateplan i Malmø er fokuset for Staden och Kapitalet.
Kapitalakkumulasjon trenger fysisk grunn slik som bygninger, veier, elver, stein og sement. Byer tilbyr denne infrastrukturen, og i likhet med at kapitalen avhenger av byers infrastruktur så avhenger byer av kapitalakkumulasjon. Bygeografer snakker ofte om den industrielle og den post-industrielle byen. Begrepene referer til hvordan byen formes etter det regjerende økonomiske regimet. I likhet med mange andre skandinaviske byer var etterkrigstidens Malmø preget av en stabil økonomi med lav arbeidsledighet, et etablert klassekompromiss og sterke velferdsordninger. Holgersens gjennomgang av det sosialdemokratiske Malmø følger standardfortellingen. Byens økonomiske fundament var industrien, og omtrent halvparten av byens innbyggere var i 1960 sysselsatt i industrien. Store deler av sentrum var industriområder og det ble bygget arbeiderboliger i sentrum rundt industrien. Sosialdemokratiet fikk utspille seg som følge av arbeiderorganisering og sterk økonomisk vekst.
LES OGSÅ av Ståle Holgersen: Grønn kapitalisme? Økonomiske realiteter og miljøspørsmålet
Industrialismens fall
På 70-tallet kom den økonomiske krisen som skulle sette kjepper i hjulene for den tilsynelatende sosialdemokratiske harmonien. I hele Vest-Europa begynte industrien å stenge ned. Den globale kapitalismens geografi ble omorganisert ved at produksjonen ble flyttet sørover. 1980-årene så fremveksten av nyliberalismen. For å fortsette å vokse måtte kapitalen akkumulere på bekostning av arbeiderklassen samt gjennom å profittere på offentlige goder. Krisen som oppløste industribyen og førte til fremveksten av nyliberalismen skulle utløse store endringer i byggingen og organiseringen av byen.
På tross av krisen og synkende profitt, fortsatte imidlertid Malmø å satse på industrien helt frem til det tidlige 90-tallet. Holgersen mener at den blinde troen på tradisjonell industri er grunnen til at Malmø gikk inn i en særdeles hard og langvarig økonomisk krise på 90-tallet. Malmø satset på høyteknologisk lavteknologi, det vil si produktiv og moderne teknologi avhengig av utdaterte industribransjer. Den særdeles harde krisen som rammet Malmø på begynnelsen av 90-tallet, førte imidlertid til at byens politikere og kapitalister måtte finne nye måter å akkumulere kapital på. Dette gjorde de ved å følge internasjonale trender som la til rette for post-industrielle byer bygget på et nyliberalt tankegods.
LES OGSÅ: Identitet eller fellesskap: En kvinnekamp på kapitalismens premisser?
Post-industrielle Malmø
Når kapitalakkumulasjonens fysiske fundament forsvinner, må noe nytt oppstå. Da industrien ble flyttet fra Vesten og Malmø, måtte man skape et nytt fundament for kapitalakkumulasjon. Holgersen hevder at den post-industrielle byen er bygget på nyliberal grunn: Man forsøker å tiltrekke seg høyt utdannede og rike folk gjennom lave skatter, fine bosteder og pulserende byliv med ideen om at de rikes skattepenger vil komme de fattige til gode. Byrom og byens tjenester skal konsumeres og byens innbyggere reduseres til forbrukere. Noen byer forsøker å tiltrekke seg finanseliten, andre satser på kultur og andre igjen satser på å bli «kunnskapsbyer». Felles for de post-industrielle byene er at de konkurrer med hverandre for å tiltrekke seg tjenestekapital.
Malmø reiste seg igjen fra 90-tallets krise og er blitt et prakteksempel på en post-industriell by. Byen har blitt internasjonalt anerkjent som en miljøby etter at såkalte økologiske bydeler er bygget på ruinene av de gamle industriområdene. Samtidig satses det stort på konsert –og konferanselokaler som sikrer rike besøkende fra hele verden. Byen er imidlertid blant Sveriges mest sosialt polariserte, og økostemplet er ikke uproblematisk. Som vi skal se, kommer det frem av Holgersens studier av økobyen Malmø at kapitalismen er uforenlig både med sosial og økologisk bærekraft.’
Malmö og København selger seg inn som miljøbyer i eiendomsmesse i Cannes. Foto: Jenny Anderson/News Öresund
LES OGSÅ: Den naive nullveksten
Grønne byer, svart kapital
Malmøs økologiske prosjekt er, ifølge Holgersen, et typisk eksempel på hvordan en by opparbeider seg et rykte for å være økologisk bærekraftig uten egentlig å ta tak i miljøproblemene byen står overfor og skaper. Holgersens kritikk tar utgangspunkt i Malmøs økologiske nærsynthet og dens manglende kritikk av kapitalens trang til å vokse. Som følge av den post-industrielle retningen Malmø har tatt, har industriell produksjon basert på fossilt brensel i stor grad blitt flyttet ut av byen. Dette har gitt Malmø mulighet til å satse på økologisk reine tjenester, og byen kan dermed profilere seg som grønn. Byen er imidlertid ikke mindre avhengig av miljøfarlig vareproduksjon. Tvert imot, som følge av at byen forsøker å tiltrekke seg ressurssterke grupper med stor kjøpekraft, har konsumet av miljøfarlige varer økt. De lokale utslippene er gjerne små, men byen avhenger av varer og tjenester som krever enorme utslipp i produksjon og transport globalt. I en globalisert kapitalisme med globale miljøproblem, skriver han, er det meningsløst å skryte av at utslippene synker om man bare har flyttet produksjonen til et annet sted. Produksjon og konsum må ses som sammenkoblet.
En annen viktig kritikk Holgersen kommer med er mer generell, og den handler om at vi må avskaffe det kapitalistiske vekstsystemet om vi skal oppnå økologisk bærekraft. Det gjøres store tiltak for å legge til rette for mer ressurseffektiv produksjon, hvor for eksempel fly bruker mindre og mer miljøvennlig drivstoff. I en kapitalistisk økonomi basert på vekst, vil disse tiltakene imidlertid være fåfengte. På det kapitalistiske markedet som er drevet av konkurranse, vil man i lengden alltid måtte produsere mer. Om vi bruker mindre ressurser for å produsere en vare vil ha lite å si om man i lengden stadig må produsere flere og flere varer.
Holgersen mener at vi står ved et historisk veiskille, hvor vi enten avskaffer kapitalistisk vekst, eller ødelegger planeten vi bor på. Vi står overfor den diabolske dobbelkrisen hvor kapitalens trang til vekst fører til en økonomisk og en økologisk krise på samme tid. Holgersen mener at vi ikke kan løse den ene krisen uten å forverre den andre. Malmø forsøker imidlertid å løse begge kriser gjennom å legge til rette for enda større vekst. Byen har gått et steg lenger enn mange konvensjonelle tilnærminger til grønn kapitalisme ved at byen nå fremmer bærekraft som et middel for kapitalistisk vekst. Dette er hva Holgersen kaller grønn fiks, altså at kapitalen løser økonomiske vanskeligheter gjennom å kommersialisere økologi.
Selv om Holgersen fokuserer på hvordan grønn fiks har foregått i Malmø, er begrepet høyst relevant for en rekke andre byer. Overalt rundt oss ser vi hvordan økologi er blitt et salgstriks og en måte for både kapitalister og rike storforbrukere å legitimere sin miljøfarlige livsstil. Med denne kritikken av grønn kapitalisme blir det desto mer nødvendig å legge frem visjoner for en rettferdig og økologisk fremtid, hvilket Holgersen gjør i siste del av Staden och Kapitalet.
Krisens potensiale for forandring
Vi har sett at kapitalistiske kriser oppløser økonomiske regimer og utløser nye. Ifølge Holgersen står Malmø i fare for å gjenta feilen på 80-tallet, da byen sto midt i en krise og satset for lenge på en utdatert økonomisk sektor. Vi vet ikke hva utfallet av den dobbelt diabolske krisen blir, men det er stor sannsynlighet for at det økonomiske grunnlaget må endres for at krisen skal løses. Malmø fortsetter imidlertid å bygge en post-industriell by basert på nyliberal politikk. Holgersen spør seg om Malmø er på feil vei igjen, og om det bygges for å legge til rette for et økonomisk regime som kanskje ikke overlever de neste par tiårene.
Hvilken retning byen og samfunnet tar er imidlertid ikke et vilkårlig utfall av økonomiske lover:
“Genom nyliberalismen har kapitalet fått ökad mak på arbetarnas bekostnad, och genom åtstramningspolitiken har våra makthavare lagt än fler problem och räkninger på arbetarklassens, de fattigas och delar av mellanskiktets axlar. Hur detta kommer att utspela sig de kommande åren fram till 2030 vet vi inte, men vi vet att relationen mellan arbete och kapital kommer att ändras och att lösningen kommer att vara ett resultat av klasskamp – detta ord som vänstern älskar, men som högern praktiserar” (s. 277)
I krisetider er det maktkamp og alternativene som er tilgjengelige for folk som avgjør hvilken retning samfunnet tar. Siden 70-tallet har overklassen gått seirende ut av klassekampen. Når vi i dag står overfor den diabolske dobbeltkrisen er det ikke bare en nødvendighet for folk flest at forholdet mellom arbeid og kapital går i favør av arbeiderklassen. Hvorvidt en økonomi bygget på profitt og vekst foran behov kommer styrket ut av krisen eller ikke, er et spørsmål om planetens overlevelse eller ødeleggelse.
Om venstresiden klarer å organisere klassekamp kan vi se økososialismen som et utfall av krisen. Holgersen påpeker at økososialismen ikke er et definert regime, men han peker ut noen punkt han ser på som sentrale for at byen og samfunnet skal gå i en slik retning. Hvordan byen brukes, bygges og styres er et klassespørsmål, hevder han. Heller enn å la en liten elite bruke, bygge og styre byen, må eierskap til byen bli kollektivt og tilfalle alle byens beboere. Økososialismen krever at det bygges for folks behov heller enn for kapitalens behov til å vokse. Dette kan gjøres gjennom å ekspropriere land som eies av spekulanter, demokratisere finansiering av bygging, skape arbeiderstyrte byggekooperativer og ta i bruk tomme bygninger til sosiale formål.
Vi må ødelegge det som ødelegger jorden. Byen må fortettes på steder hvor folk bor minst tett i dag, slik som villaområder, parkeringsplasser og bilveier. Fossilt brensel må devalueres og avskaffes. Og ikke minst må det drastiske endringer i konsumpsjonsmønsteret til. I kontrast til den post-industrielle byen, må den økososialistiske byen basere seg på samarbeid heller enn konkurranse. Dette er forenlig med overgangen til fornybare energikilder ettersom vann, sol og vind er lokale ressurser, hvilket hindrer mobil kapital i å kontrollere stedbundne arbeidere. Lokalt forankrede ressurser åpner for større mulighet til lokal og demokratisk kontroll over økonomien.
Måten Holgersen kombinerer byutvikling, marxistisk kriseteori og miljøproblematikken i en helhetlig analyse gir nødvendig innsikt i kapitalismens motsetninger. Staden och Kapitalet er en bok om Malmø, men det er enkelt å trekke linjer til enhver nordisk storby. Dette gjør boken aktuell for enhver som ønsker å forstå hva som egentlig foregår i byene vi lever i, og ikke minst for alle som ønsker å forstå miljøkrisen på lettfattelig men helhetlig og strukturell måte.
