EU i stormens øye

EUs planlagte krisepakke til middelhavslandene virker å være en erkjennelse av urettmessig behandling etter finanskrisa, men går planen gjennom kan dette innebære et stort skritt i retning av EU som politisk føderasjon.

Idar Helle
About Idar Helle (7 Articles)
Idar Helle er historiker med norsk og europeisk arbeidsliv som spesialfelt. Han jobber som utreder i De Facto - Kunnskapssenter for fagorganiserte.

I essaysamlingen ‘New Old World’ fra 2007 leverte historikeren Perry Anderson en glimrende studie av Europas gamle stormakter og EU i spennet mellom øst og vest. Nå et dusin år seinere ser vi ‘den nye verden’ (USA) nærmest gå i oppløsning foran øynene på oss. I Europa har ‘den gamle verden’ holdt seg noenlunde flytende gjennom koronaen. Kanskje er kontinentet og unionen i stormens øye, der det er et øyeblikks stille før det blåser kraftig opp igjen. 

EU framsto fullstendig akterutseilt og handlingslammet da medlemsstatene fra februar-mars måtte håndtere koronaen helt på egenhånd. Så, 18. mai, la Tyskland og Frankrike fram en felles erklæring med en plan for ‘europeisk gjenreising’ i kjølvannet av pandemien. Ordvalget er iøynefallende, ettersom begrepet er historisk forbundet med ‘European Recovery Program’ (ERP). Dette var et storstilt økonomisk støtte- og låneprogram som USA lanserte for etterkrigsøkonomien i Europa i årene 1948-51, bedre kjent som Marshall-planen.

LES OGSÅ av Idar Helle: Presidenten og unionen

Det nye fransk-tyske initiativet er forholdsmessig mindre, men kopierer Marshall-planens kombinasjon av økonomisk støtte og lån. Finansieringen skal sikres ved at EU foretar et felles låneopptak på 500 milliarder euro i de internasjonale finansmarkedene. Beløpet er historisk høyt i unionssammenheng. Samtlige medlemsland forpliktes til langsiktig tilbakebetaling i kraft av et mangeårig finansielt rammeverk. Forslaget går også nye veier ved at det så klart prioriterer medlemsstatene som er blitt hardest rammet av korona. I Kommisjonens anslag tildeles Italia 183 milliarder euro, hvorav 82 milliarder er støtte og 91 milliarder lån til svært lav rente. Spania tildeles etter tilsvarende mønster 130 milliarder euro, og også for Portugal og Hellas er det tale om betydelige støtte- og lånebeløp. Samlet sett framstår dette som en erkjennelse av at disse middelhavslandene er blitt urettmessig behandlet gjennom EUs og den tidligere Troikaens hensynsløse innstrammingspolitikk de siste ti årene.  

Spenningene omkring valget av økonomisk politikk har ridd EU som en mare og skapt store sosiale problemer i befolkningen over lang tid. Som en stor mørk festning dypt inne i unionsskogene har Tyskland gang etter gang stanset alle tilløp til å ta et samordnet ansvar overfor gjeldsbyrder og lavkonjunkturer i medlemsstatene. Så hva er det egentlig som har skjedd på tysk hold? 

Det kan ha gått opp for Angela Merkel og toneangivende krefter i tysk politikk at EU ville være en tapt sak om det ikke ble tatt nye og grunnleggende grep. I Italia så vel som Spania virket det som om befolkningen var i ferd med å vende seg bort fra unionen som politisk prosjekt, samtidig som den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe raslet med sablene om manglende konstitusjonell forankring for EUs politiske utvikling. Som et tredje moment skal en ikke se bort fra utskiftingene som har skjedd i det indre og ytre hoffet rundt kansler Merkel. Insisterende Macron er en hardere fransk presidenttype å bryne seg på enn forgjengeren Hollande, og fra det tyske politiske miljøet står både EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyen (CDU) og finansminister Olaf Scholz (SPD) for en langt mer forsonlig økonomisk linje enn mannen som i 2015 senket Hellas økonomisk uten å blunke, daværende finansminister Wolfgang Schäuble. 

LES OGSÅ: Europas Forente Stater med Norge på laget?

Om den nye økonomiske planen går gjennom i unionsinstitusjonene i ukene framover, kan dette innebære et stort skritt i retning av EU som politisk føderasjon. Det har sammenheng med at den langsiktige lånefinansieringen i finansmarkedene binder regjeringene i medlemsstatene opp til inngripende budsjettvedtak langt fram i tid. For å bidra til inndekning har det også kommet konkrete forslag om miljøskattlegging og konsernskattlegging på unionsnivå. Dette vil være et føderalt gjennombrudd for Kommisjonen og EU, fordi det for første gang etablerer et uavhengig skatteinnkrevingsgrunnlag på unionsnivå.

Ved nærmere ettersyn er det flere punkter i den fransk-tyske maiplanen som viser at de to store i unionssammenheng vet å sikre egne interesser gjennom forslaget. Mulighetene for å beskytte og styrke bestemte viktige industrigrener er på plass. Videre er vernet av det indre markedet og konkurranselovgivningen som sikrer særlig tysk næringsliv et markedsovertak framhevet. Tradisjonen med å stille krav til og ta kontroll over den økonomiske politikken i medlemsstatene videreføres også, særlig knyttet til forutsetningen om at «gjenreisingsstøtte (…) vil være basert på medlemsstatenes klare forpliktelse til å følge sunn økonomisk politikk og en ambisiøs reformagenda». Ut fra tidligere erfaringer er det vanskelig å tolke dette annerledes enn en parole om fortsatt nyliberalisme, og en linje for å svekke europeiske arbeidstakeres kollektivt framkjempede lønns- og arbeidsvilkår. 

Sjøl når det er tilsynelatende stille så er EU-debatten i Norge aldri helt død. Også for oss som er kritisk til de langsiktige konsekvensene av EUs politikk for befolkningen i medlemslandene, går det an å anerkjenne at denne planen denne gangen strekker ut en hånd til noen av dem som har fått det tøffest under koronaen og gjeldskrisa før det. Også vi kan stille oss bak og kreve at EU nå følger opp lovnadene sine overfor de som brått står på bak bakke uten inntekt, uten trygder og uten arbeid i hverdagenes europeiske union. Avgivelse av mer makt og suverenitet til Kommisjonen og Brussel har ennå ikke vist seg å være riktig oppskrift for å nå disse lovnadene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned