Revolusjonære dilemmaer: Kapitalismen går ikke over av seg selv

I boka Postcapitalism, A Guide to Our Future, utforsker Paul Mason hvordan kapitalismen vil opphøre som økonomisk system basert på trender han mener å finne i vår egen samtiden. Mason er spesielt opptatt av informasjonsteknologiens fremvekst, noe som leder ham til en tredelt hovedtese:

–For det første har informasjonsteknologien redusert behovet for arbeid, gjort grensene mellom arbeid og fritid uklare og løsnet opp i forholdet mellom arbeid og lønn. For det andre ødelegger informasjonsvarer markedets evne til riktig prisdannelse fordi markeder er basert på begrenset tilgang, mens informasjon er ubegrenset. Systemets forsvarsmekanisme er å danne monopoler i en skala man ikke har sett på 200 år, men disse kan ikke vedvare. For det tredje oppstår det spontane former for kollektiv produksjon: varer, tjenester og organisasjoner oppstår som ikke lenger responderer på diktatene til markedet […] Verdens største informasjonsprodukt – Wikipedia – lages av 27,000 frivillige, gratis, og fratar reklameindustrien estimerte inntekter på 3 milliarder dollar i året. ¹

Mason fortjener ros for et par ting. For det første er han optimist. I motsetning til for eksempel Theodor W. Adorno som identifiserer trender i samtiden for å bygge oppunder en nærmest bunnløs pessimisme, identifiserer Mason trender for å underbygge et optimistisk prosjekt. For det andre tar Mason utgangspunkt i store utviklingstrekk og ser på samfunnet med et overordnet blikk. I stedet for å pusle med spørsmål om hvordan Tronsmo eller andre små og uavhengige bokhandlere skal overleve, retter Mason blikket mot Amazon når han diskuterer bøker. Hos Mason er det frihet for hele menneskeheten som står på dagsorden, ikke frihet for 20 stykk av gangen. Når det er sagt er Masons grandiositet også hans svakhet.

LES OGSÅ: Revolusjonære dilemmaer del 3: Reform eller revolusjon

Deterministiske tendenser
I stedet for å lokalisere de tre punktene i hovedtesen innenfor allerede eksisterende diskusjoner om 1. arbeidsliv (det er mange områder hvor grensene mellom arbeid og fritid er uklare), 2. produktivitetsvekst (det har vært en enorm produktivitetsvekst de siste 150 årene, at produksjonskostnadene går ned er ikke noe nytt med informasjonsteknologien) og 3. frivillig arbeid (frivillig arbeid eksisterte i stort omfang lenge før Wikipedia), velger Mason å gjøre informasjonsteknologi til noe helt særegent som angivelig må sprenge rammene til kapitalismen. Selv om Mason etter eget utsagn tar utgangspunkt i disse trendene for å se hvilke politiske grep som må tas for å gå forbi kapitalismen, fremstår Mason deterministisk i punkt 2 fordi han fremstiller det som om kapitalismen med nødvendighet må opphøre. Mason skriver:

–En økonomi basert på informasjon, med sin tendens mot nullkostnadsprodukter og svake opphavsrettigheter kan ikke være en kapitalistisk økonomi.²

Som Mason skriver tidligere i boken så kan en sigarett eller en kopp cappuccino bare ha én eier, men et mp3-spor kan i prinsippet distribueres ubegrenset. At en person hører på sangen gjør ikke at ikke andre kan høre på den samtidig.³

Kan ikke en økonomi med stort innslag av informasjonsteknologi være kapitalistisk?
Det er et stort skritt fra mp3-sporets potensiale for ubegrenset distribusjon til å påstå at kapitalismen ikke kan overleve en økonomi basert på informasjon. I beste fall illustrerer eksempelet at kapitalismen trenger staten til å håndheve opphavsrettigheter og tillate monopoldannelser slik at informasjon som kunne vært tilnærmet gratis og fritt distribuert forblir kostnadsbelagt og begrenset. Det er ønsketenkning fra Mason sin side å hevde at dette er et uoverkommelig hinder for et kapitalistisk produksjonssystem. Som Mason selv foreslår:

–For å fange eksternalitetene i en informasjonstung økonomi, må kapitalen utvide eierskapsrettighetene til nye områder; den må eie våre selfier, våre spillelister, ikke bare våre publiserte akademiske artikler, men også forskningen vi gjorde for å skrive dem. Men teknologien selv gir oss muligheter til å stå imot dette, noe som gjør det umulig på lang sikt.⁴

Mason forklarer ikke hvorfor dette skal være umulig. At det som før var allmenninger blir underlagt markedet er ikke et nytt fenomen, heller ikke lovreguleringen av markedet som hviler på statens voldsmonopol. Mason har med andre ord valgt seg feil trender til å forsvare en tilnærmet deterministisk posisjon. Følgelig er det ingen grunn til å lene seg tilbake å vente på at kapitalismen skal gå over i den såkalte ”postkapitalismen”.

LES OGSÅ: Revolusjonære dilemmaer del 2: Noen ganger er det politikk, ikke etikk som er svaret

Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl
— Revolusjonære og sosialistiske middelklassemenn er sjeldne, og de få som eksisterer foretrekker å kjempe sin krig med pennen. Disse herrer innbiller seg at de kan snu verden på hode med sine bøker og sine aviser… ⁵

Ordene stammer fra den franske, revolusjonære sosialisten Louis August Blanqui (1805-1881) som befinner seg i motsatt ende av Mason på skalaen. Her handler det ikke om å identifisere trender eller å vente på historiens gang, men å forandre verden her og nå. ⁶ I motsetning til den deterministiske tradisjonen som fokuserer på utviklingen i strukturelle forhold, tilhører Blanqui en voluntaristisk tradisjon, der det er folkets vilje som løftes frem som det avgjørende for å forandre verden.

Hvis du bare vil, så får du det nok til
I sin karikerte form gjenkjenner vi Blanquis innstilling hos aktivister som aldri synes et demonstrasjonstog er for lite eller en markering overflødig. Hvis du bare vil, så får du det nok til. Hvis ikke oss, hvem? Hvis ikke nå, når? Eller som Blanqui skriver i Warning to the People:

–I møte med væpnede arbeidere, forsvinner alle hindre, all motstand og alle umuligheter. ⁷

Med andre ord: Hva som enn måtte fremstå som umulig opphører å være det hvis arbeiderne bestemmer seg for at de vil noe. Selv om det er visse forutsetninger for at et opprør skal lykkes, er disse ifølge Blanqui i stor grad under arbeidernes egen kontroll. Den viktigste forutsetningen er organisering:

–Det essensielle er å organisere. Ikke flere kaotiske opprør med ti tusen isolerte hoder som handler tilfeldig og rotete, uten et overordnet formål, der hver og en i sitt lokale område handler i tråd med egne innfall. ⁸

Aksjonismens begrensninger
Blanquis aksjonisme handlet om å kaste de styrende og å innføre sosialisme, og slik sett skiller den seg fra nyere former for aksjonisme. Formålet til dagens demonstrasjonstog er ofte å forhindre at noe skal skje (som for eksempel en krig eller nedleggelsen av et sykehus) eller å markere avstand fra et eller annet (eksempelvis tvang i psykiatrien). Det dreier seg for det meste om responser på noe som har skjedd eller er i ferd med å skje og svært sjeldent om reelle forsøk på å erstatte kapitalismen med et nytt økonomisk system.

Det betyr ikke at godt organiserte direkte aksjoner, okkupasjoner og demonstrasjonstog ikke kan vise til resultater. Demonstrasjonstogene i forbindelse med Irakkrigen var eksempelvis nære ved å stoppe Storbritannias deltakelse. Hadde demonstrantene lykkes med det kunne mange menneskeliv vært spart. Men i de tilfellene det er snakk om protester mot økonomiske prioriteringer betyr ikke seier noe annet enn at pengene hentes fra et annet sted på budsjettet, rammeverket blir liggende fast.

Direkte aksjoner er uegnede for å oppnå endringer av økonomien fordi de forutsetter at ressursene demonstrantene trenger for å reprodusere seg selv kommer fra et annet sted enn sin egen aktivitet. Okkupasjonen av et universitet må ta slutt når okkupantene går tomme for mat, rene klær eller tilgang på sanitære fasiliteter. Et demonstrasjonstog må stoppe når demonstrantenes behov for søvn blir sterkt nok. Denne typen aksjoner er overskuddsfenomener som ikke rammer motstanderen på samme måte, og som forutsetter at produksjonen går sin gang fordi det i disse aksjonsformene ikke ligger innebygd en erstatning. Unntaket er arbeiderovertakelse av fabrikker eller gårder. Da bærer i prinsippet okkupasjonen i seg muligheten til å reprodusere seg selv, selv om det langt fra er gitt at det fungerer i praksis.

LES OGSÅ: Postsovjetisk stressyndrom – hvordan drømme om en bedre verden uten å få mareritt om GULag? 

Det som må skje vs. det som kan skje
Hvordan unngå svakhetene til disse posisjonene? På den ene siden, hvordan unngå den passiviserende effekten av et deterministisk standpunkt hvor man venter i evighet på at kapitalismen skal gå over av seg selv. På den andre siden, hvordan unngå en aktivistisk posisjon som naivt forsøker å heve seg over betingelsene som er satt av det økonomiske systemet vi lever i?

I logikken skiller man mellom tilstrekkelige betingelser og nødvendige betingelser. Hvis X er en tilstrekkelig betingelse for Y, så skjer Y hver gang X skjer. Her er det et årsaksforhold mellom X og Y, slik økonomiske determinister mener det er mellom produktivkreftenes utvikling og kapitalismens slutt.

Hvis X er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for Y, betyr det at for at Y skal skje så må man ha X, men X er ingen garanti for at Y skjer. Her eksisterer det ikke et årsaksforhold mellom X og Y. Å identifisere nødvendige betingelser for å overkomme kapitalismen, eksempelvis kapitalkonsentrasjon hos noen eiere som gjør det lettere å ekspropriere eiendom, er ikke det samme som at sterk økning i kapitalkonsentrasjonen med nødvendighet fører til at kapitalismen opphører, fordi ekspropriasjonen ikke kommer av seg selv. Den aktøren som skal foreta ekspropriasjonen må man organisere seg frem til.

Følgelig trenger man både å analysere eksisterende samfunnsforhold for å identifisere hvilke historiske trender som skaper nødvendige betingelser for å gå forbi kapitalismen, det vil si teori, og det praktiske arbeidet med å organisere seg slik at man blir i stand til å utnytte disse trendene til sin fordel. Skjematisk og forenklet kan vi da si følgende:

Voluntaristen/aktivisten tror at vi kan overkomme kapitalismen ved ren viljestyrke og at dette kan skje uavhengig av historiske forutsetninger. Deterministen tror at så fort visse betingelser er på plass vil kapitalismen gå over i et nytt økonomisk system av seg selv. Mellomposisjonen sier at for at vi skal kunne erstatte kapitalismen med et nytt økonomisk system så må visse betingelser være på plass, men det at disse betingelse er på plass er ingen garanti for en bestemt utvikling. Samfunnet er ikke bare svangert med ett nytt samfunn, men med flere mulige nye samfunn. Det betyr ikke at samfunnet er svangert med hva som helst.

<sup>1. [Paul Mason, Postcapitalism, A Guide to our Future, Kindle edt., loc. 129. Min oversettelse.]↩
2. [Paul Mason, loc. 3073. Min oversettelse.]↩
3. [Kajsa Ekis Ekman har i sin slakt av Paul Mason http://www.aftonbladet.se/kultur/a/0abgE/sa-latt-krossas-inte-kapitalismen poengtert at informasjon i betydningen programvare som i prinsippet kunne vært distribuert fritt også krever arbeid for å bli produsert og at informasjonsteknologi er en av de raskest voksende bransjene i verden. Følgelig overvurderer Mason betydelig tendensen i retning av gratis informasjon.]↩
4. [Paul Mason, loc 3068, min oversettelse.]↩
5. [Auguste Blanqui, The Selected Works of August Blanqui, Kindle edt., loc. 1394. Min oversettelse]↩
6. [Dette har vært standardfortolkningen av Blanqui, men som Blanqui-arkivet skriver https://blanqui.kingston.ac.uk/ kan bildet av Blanqui nyanseres.]↩
7. [Louis Auguste Blanqui, The Selected Works of Auguste Blanqui, Kindle edt. Loc 1249. Min oversettelse.]↩
8. [Louis Auguste Blanqui, The Selected Works of Auguste Blanqui, Kindle edt. Loc 1419. Min oversettelse.]↩</sup>