Om fenomenet bullshitjobber

Markedsføring, selskapsjus og finans: Bare bullshit.

Finans, telefonsalg, selskapsrett, human relations, PR og tallrike administrasjonsstillinger. Vi kunne arbeidet 15 timer i uka, men meningsløse jobber stjeler tida vår og bryter oss ned psykisk.

David Graeber
Om David Graeber (1 artikler)
David Graeber er professor i sosialantropologi ved London School of Economics og forfatter av blant annet Debt: The First 5.000 Years.

I 1930 forutså John Maynard Keynes at ved århundrets slutt ville teknologien ha avansert tilstrekkelig til at land som Storbritannia og USA ville ha nådd en 15-timers arbeidsuke. Det er all grunn til å tro at han hadde rett. Teknologisk sett, er vi kompetente nok til å få dette til, men likevel har det ikke skjedd. I stedet har teknologien blitt utviklet, om noe, for å finne ut måter til å få oss alle å jobbe mer på. For å oppnå dette har jobber, som er effektivt meningsløse, blitt oppfunnet. Store grupper av mennesker, i Europa og Nord-Amerika spesielt, bruker hele arbeidslivet til å utføre oppgaver de i hemmelighet tror egentlig ikke trengs å gjøres. De moralske og spirituelle skadene som oppstår grunnet denne situasjonen er store. Det er et arr på tvers av vår kollektive sjel. Likevel snakker bortimot ingen om det.

LES OGSÅ: På tide med en venstrevridd byråkratikritikk

Hvorfor oppsto Keynes’ lovede utopi – som man ivrig forventet utover 60-tallet – aldri? Standardlinjen i dag er at han ikke beregnet med den massive økningen av konsumet. Gitt valget mellom færre timer og mer lek og fornøyelse, har vi kollektivt valgt sistnevnte. Dette presenterer en fin moralsk fortelling, men bare et øyeblikks refleksjon viser at det ikke virkelig er sant. Ja, vi har vært vitne til etableringen av en endeløs rekke av nye arbeidsplasser og næringer siden 20-tallet, men svært få har noe å gjøre med produksjon og distribusjon av sushi, iPhone eller flotte joggesko.

Så, hva er disse nye jobbene egentlig? En fersk rapport som sammenligner sysselsettingen i USA mellom 1910 og 2000 gir oss et klart bilde (jeg vil nevne at nesten nøyaktig det samme speiles samtidig i England også). I løpet av det siste århundre har antall ansatte i hjemmet, arbeidere i industri og i gårdsdrift sunket dramatisk. Samtidig har profesjonelle, ledelses-, salg- og servicemedarbeidere tredoblet seg, og dermed vokst fra en fjerdedel til tre-fjerdedeler av totale ansettelser. Med andre ord har produktive jobber, akkurat som forventet, i stor grad blitt automatisert bort (selv om du teller industriarbeidere globalt, inkludert massene i India og Kina, utgjør ikke slike arbeidere like stor andel av verdens innbyggere som tidligere).

I stedet for å gi en massiv reduksjon av arbeidstimer for å frigjøre verdens innbyggere for å kunne utføre egne prosjekter, nytelser, visjoner og ideer har vi sett en oppblåsning av service-sektoren og enda mer av den administrative sektoren, selv skaping av helt nye bransjer som finanstjenester eller telefonsalg, eller den enestående utvidelsen av sektorer som selskapsrett, administrasjon av akademia og helsesektoren, “human relations” og “public relations”. Og disse tallene reflekterer ikke en gang alle de menneskene som jobber med det administrative, tekniske eller sikkerhetsmessige for disse bransjene, eller en hel rekke tilleggsnæringer (hundefrisører, pizzabud for alle døgnets tider), som bare eksisterer fordi alle andre bruker så mye av tiden sin til å jobbe i alle de andre sektorene.

Disse er de jeg foreslår vi kaller «bullshit-jobber.»

LES OGSÅ: Dette tjener rikingene som vil kutte i lønna til vanlige folk

Det er som om noen der ute har funnet opp meningsløse jobber, bare for den grunn å holde oss alle i arbeid. Nøyaktig her ligger mysteriet. I kapitalismen er det meningen at nettopp dette ikke skal skje. Joda, i gamle ineffektive sosialistiske stater som Sovjetunionen, hvor sysselsettingen ble ansett som både en rett og en hellig plikt, skapte de så mange jobber som de var nødt til (det er derfor det tok tre stykker for å selge et kjøttstykke i sovjetiske matbutikker). Men, selvfølgelig, dette er akkurat den type problem markedskonkurransen er ment å fikse. Ifølge økonomisk teori i hvert fall er den siste tingen et profitt-søkende firma vil gjøre er å gi penger til arbeidere de ikke egentlig trenger å ansette. Likevel, av en eller annen grunn, så skjer det.

Når bedrifter tyr til hensynsløs nedbemanning, faller oppsigelsene nesten utelukkende på de arbeiderne som faktisk lager, flytter, fikser og vedlikeholder ting; gjennom en rar alkymi som ingen helt egentlig kan forklare, virker det som om tallet på lønnede kontorarbeidere ekspanderer. Flere og flere arbeidere finner seg selv, ikke helt ulikt Sovjetunionens arbeidere faktisk, jobbende 40-timers eller til og med 50-timers uker på papiret, men effektivt jobber de 15 timer akkurat som Keynes spådom, siden resten av tiden deres er brukt på å organisere eller delta på motiverende seminar, oppdatere Facebook-profiler eller laste ned tv-serier.

Svaret er tydeligvis ikke økonomisk: det er moralsk og politisk. Den herskende klassen har funnet ut at en glad og produktiv befolkning med fritid er en dødelig fare (tenk på hva som skjedde når dette begynte å tilnærmes på 60-tallet). På den andre siden er følelsen av at arbeid er en moralsk verdi i seg selv, og at hvem som helst som ikke er villig til å involvere seg i noe slags arbeid i de fleste av sine våkne timer ikke fortjener noe, er usedvanlig praktisk for dem.

En gang, under vurderingen av den tilsynelatende endeløse veksten av administrative oppgaver i britiske akademiske departementer, kom jeg på en mulig visjon av helvete. Helvete er en samling av individer som tilbringer mesteparten av tiden sin på å jobbe med en oppgave de ikke liker og ikke er spesielt god på. La oss si at de ble ansatt fordi de var flinke til å lage møbler, for så å oppdage at det er forventet at de bruker en stor del av tiden sin på å steke fisk. Enten trengs oppgaven egentlig ikke å bli gjort – i det minste, er det bare et veldig begrenset antall fisk som trenger å bli stekt. Likevel blir de så besatt av harme over at kollegaene deres kanskje snekrer møbler, og at de ikke tar sin del av ansvaret for fiskestekingen, at etter kort tid vil det være uendelige hauger av ubrukelig dårlig stekt fisk som hoper seg opp overalt på arbeidsplassen og det er det eneste noen egentlig gjør.

Jeg tror dette faktisk er en ganske nøyaktig beskrivelse av de moralske dynamikkene i vår økonomi.

LES OGSÅ om 6-timersdagen: Vi vil leve hver dag!

Jeg innser nå at ethvert slikt argument vil møte på umiddelbare innvendinger: «Hvem er du til å si hva slags jobber som virkelig er «nødvendige»? Hva er vel nødvendig uansett? Du er en antropologiprofessor, hva er «behovet» for det? (Og ja, mange tabloide lesere vil ta eksistensen av min jobb som definisjonen av bortkastet sosial utvikling.) Og på en måte er dette veldig sant. Det kan ikke finnes et objektivt mål på sosial verdi.

Jeg vil ikke innlate meg å fortelle noen som er overbevist om at de gir et meningsfullt bidrag til verden at de egentlig ikke gjør det. Men hva med de menneskene som selv er overbevist om at jobbene deres er meningsløse? For ikke så lenge siden tok jeg opp kontakten med en klassekamerat jeg ikke hadde sett siden jeg var 12 år. Jeg ble overrasket over å oppdage at i mellomtiden hadde han først blitt en poet, deretter frontfiguren til et indie-rockband. Jeg hadde hørt noen av sangene hans på radio uten å ane at sangeren faktisk var noen jeg kjente. Han var åpenbart briljant, innovativ og arbeidet hans hadde uten spørsmål vært med på å lyse opp og forbedre menneskers liv over hele verden. Likevel, etter et par mislykkede album mistet han kontrakten sin og var plaget av gjeld og en nyfødt datter. Han endte opp, som han sa, med «å ta standardvalget for så mange retningsløse mennesker: jusstudiet.» Nå er han bedriftsjurist og jobber i et prominent firma i New York. Han var den første til å innrømme at jobben hans er fullstendig meningsløs, den bidrar ikke til noe i verden og, med hans egne ord, egentlig ikke burde eksistert.

Det er mange spørsmål man kan stille her. Vi kan starte med hva det sier om samfunnet vårt at det ser ut til å generere en ekstremt begrenset etterspørsel for talentfulle poet-musikere, men tydeligvis et uendelig behov for spesialister i selskapsrett? (Svar: hvis 1% av befolkningen kontrollerer mesteparten av den disponible rikdommen, så reflekterer det vi kaller «markedet» hva de tror er nyttig eller viktig, ingen andre.) Men enda mer, det viser at til syvende og sist er folk flest i disse jobbene klar over det. Faktisk, jeg er ikke sikker på om jeg noensinne har møtt en advokat som ikke synes at jobben sin var «bullshit». Det samme gjelder for nesten alle de nye bransjene jeg nevnte ovenfor. Det er en hel klasse av lønnede fagfolk som, hvis du møter dem på fest og innrømmer at du gjør noe som kanskje kan være interessant (en antropolog for eksempel), vil prøve unngå å snakke om sitt eget yrke så godt som mulig. Gi dem noen drinker og de vil starte i tirader om hvor meningsløs og dum jobben deres virkelig er.

LES OGSÅ: Arbeidsgiverne angriper fritida vår. Nei takk!

Det er en dyp psykologisk vold her. Hvordan kan man selv begynne å snakke om verdighet i arbeid når man i hemmelighet føler at jobben sin ikke burde eksistere? Hvordan kan det ikke skape en følelse av dypt sinne og bitterhet? Det er de merkelige geniene i samfunnet vårt som har funnet på en måte, som i eksempelet med fiskestekingen, for å sikre at sinnet er rettet mot de som faktisk får ha en meningsfull jobb. For eksempel: i samfunnet vårt virker det som en generell regel at jo mer tydelig det er at andre mennesker tjener på ens jobb, jo mindre sannsynlig er det å få betalt for den. Igjen, en objektiv vurdering er vanskelig å finne, men en enkel måte å få en følelse av det er å spørre: hva hadde skjedd hvis hele denne gruppen av mennesker hadde forsvunnet? Si hva du vil om sykepleier, søppeltømmere eller mekanikere, det er åpenbart at om de hadde forsvunnet i en røyksky ville resultatene være umiddelbare og katastrofale. En verden uten lærere eller havnearbeidere ville raskt fått problemer, og til og med uten science fiction-forfattere eller ska-musikere ville det helt klart vært et dårligere sted. Det er ikke helt klart hvordan menneskeheten ville lide hvis alle direktører i aksjefond, lobbyister, PR-forskere, aktuarer, telefonselgere, namsmenn eller juridiske konsulenter forsvant. (Mange mistenker at det faktisk ville forbedre markedet markant.) Likevel sett bort i fra en håndfull gode unntak (leger), holder regelen overraskende bra.

Enda mer perverst er at det tilsynelatende er en utbredt forståelse for at det er slik ting skal være. Dette er en av de hemmelige styrkene til en høyrevridd populisme. Du kan se det når tabloidene pisker opp sinne mot t-bane-arbeidere for å lamme London under lønnsforhandlinger: bare det faktum at t-bane-arbeidere kan lamme London viser at arbeidet deres faktisk er nødvendig, men det virker som om det er nettopp det som irriterer folk. Det er enda tydeligere i USA, hvor republikanerne har hatt bemerkelsesverdig suksess i mobilisering av sinne mot skolelærere eller bilmekanikere (og ikke i mot skoleadministratorene eller sjefer i bilindustrien som faktisk lager problemer) for deres tilsynelatende oppblåste lønninger og fordeler. Det er som om de blir fortalt «men dere får lov til å lære barn! Eller lage biler! Dere har ekte jobber! Og på toppen av det er dere frekke nok til å forvente middelklassens pensjoner og helsevesen?»

Hvis noen hadde designet et arbeidsregime perfekt egnet for å opprettholde kraften av finanskapitalen, er det vanskelig å se hvordan de kunne ha gjort en bedre jobb. Ekte, produktive arbeidere er nådeløst presset og utnyttet. Resten er fordelt på et terrorisert lag av – universelt utskjelt – arbeidsledige og et enda større lag som i utgangspunktet er betalt for å gjøre ingenting, i posisjoner som er designet for å få dem til å identifisere seg med perspektiver og følelser av den herskende klassen (ledere, administratorer o.s.v.) – og spesielt sine finansielle avatarer – men, på samme tid, skape en ulmende bitterhet mot noen hvis arbeid har klart og unektelig sosial verdi. Det er tydelig at systemet aldri ble bevisst utarbeidet. Det dukket opp etter nesten et århundre av prøving og feiling. Men det er den eneste forklaringen på hvorfor, til tross for våre teknologiske kapasiteter, vi ikke jobber 3-4 timer om dagen.

Teksten ble først publisert i Strike!Mag. Oversatt fra engelsk av Guro Hernes.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.