Øystein Sørensens anti-Marx

Marxologien er en merkelig disiplin. Med jevne mellomrom de siste tredve-førti årene har vi fått boktitler som «Karl Marx, Racist», «The Lost Litterature of Socialism» eller «The Rise of Totalitarian Democracy». Alle i en tradisjon som best kan beskrives som kaldkrig-marxologi. På sitt beste er det sitatsamlinger – på sitt verste, kontekstløse sitater ispedd tendensiøse og uhistoriske tolkninger.  Deres viktigste fellestrekk er at de forsøker å gi Marx/Engels skyld eller medansvar i vold begått av Hitler/Stalin.

I akademiske kretser har vi fått en stille anerkjennelse av at metoden som har ligget til grunn for denne litteraturen, mildt sagt er suspekt. Kombinasjonen av kontekstløse sitater og uhistoriske tolkninger kan produsere de villeste konklusjoner. (Med utgangspunkt i den samme metoden hevder kreasjonister den dag i dag at Darwin avviste sin egen evolusjonsteori.) Det var derfor i de færreste sine øyne noe stort tap at denne tradisjonen led en stille død – slik at Marx, i likhet med andre tenkere, kunne diskuteres med et minstemål av intellektuell ærlighet.

Marxologien gjenfødes

En som ikke hadde fått med seg denne utviklingen – eller som i hvert fall ikke betraktet den som noe positivt – var Civitas Øystein Sørensen. I 2010 kom boken «Drømmen om det fullkomne samfunn», med et langt kapittel om kommunismen og Marx-Engels’ politiske tenkning. Boken har alle de typiske kjennetegnene til kaldkrig-marxologien. Mest betydningsfullt er den skrevet med «vaksineringen» mot marxistisk totalitær tenkemåte som snevert utgangspunkt.[i] Som en følge av dette siteres ikke den beste og nyeste litteraturen om marxistisk politikk[ii]  – han bygger heller på en for lengst diskreditert og døende intellektuell tradisjon.

«Dersom Sørensen hadde lest Det kommunistiske manifest hadde han visst at Marx skiller mellom personlig eiendom og privateiendom, slik at det første ikke nødvendigvis forsvinner sammen med det siste.»

Om du tenker deg å lese en bok om astronomi basert på lite annet enn Gyldendals «Den store boken om Astronomi», vet du hvordan det føles å lese Sørensen om Marx.[iii] Det framgår nemlig ganske tydelig at Sørensen ikke har lest noen av originaltekstene han viser til. For å nevne et par eksempler. Sørensen raljerer voldsomt over Marx’ visjon av kommunismen som et «Frihetens rike». Med utgangspunkt i et par sitater hevder han at «kommunismen [skulle] være et samfunn uten privateiendom. Ikke noe skulle være mitt eller ditt, alle skulle dele alt.» Dersom Sørensen hadde lest Det kommunistiske manifest hadde han visst at Marx skiller mellom personlig eiendom og privateiendom, slik at det første ikke nødvendigvis forsvinner sammen med det siste.[iv] Videre hevder han den unge Marx også ville «oppheve selve arbeidet».[v] Men alle som kjenner til den unghegelianske litteraturen vet at de forstod «arbeid» som «fremmedgjort arbeid». Det er selvsagt vanvittig å ville avskaffe arbeidet, særlig for Marx som i Kapitalen setter arbeid i kjernen av sin forståelse av menneskets historie. Kort sagt: Sørensen står i en solid marxologisk tradisjon når han skriver luftige konklusjoner om teoriene til skribenter han aldri har lest.[vi] Dette er greit nok. Deprimerende blir det derimot når disse konklusjonene får en sentral plass i pensum ved Universitetet i Oslo og mottar voldsom hyllest i alle aviser fra Aftenposten til Klassekampen.

Mer konkret er Sørensens konklusjon at «Det er en rekke elementer hos Marx og Engels som peker i retning av en totalitær ideologi.» Og han peker på elementer slik som deres romantiske framtidsvisjon, ønsket om revolusjon, kollektivismen og antipluralistiske «vi vet at vi har rett»-holdninger for å underbygge dette. I tillegg – og dette er Sørensens trumfkort – trekker fram det «faktum» at Marx og Engels gikk inn for et folkemord.

Sørensens konkrete påstander har jeg kritisert nokså grundig tidligere. Først i 50 tette sider i skriftet På vitenskapens blindveier (Marxist Forlag, 2011), deretter i kronikken Engels for folkemord? (Klassekampen, 11.5.2012). I tillegg ble det arrangert et debattmøte på Blindern der både Sørensen og Bård Larsen var invitert. (De svarte ikke engang på henvendelsen.) Jeg tror derfor ikke det har noe for seg å gjenta detaljene i denne kritikken. Men det er likevel kanskje nyttig å si noe om Sørensens generelle metodebruk og snevre kildeutvalg.

Slapp metode

Sørensens skriverier har generelt følgende struktur: 1. Ta et løsrevet sitat. 2. Tolke det under rammen av totalitarismebegrepet. 3. Fastslå dette som en «totalitær tendens». Dette gjennomfører han så mange ganger at han får en imponerende liste slike tendenser, og vips: Marx er totalitær.

I seriøs idehistorie må man forholde seg til visse minstekrav når det gjelder metode. For eksempel: Les hele boka/verket du diskuterer og gi en representativ framstilling. Dette bryter Sørensen konsekvent. Til grunn for hele hans totalitarismeanalyse ligger begrepet om et «fullkomment samfunn». Som han sier: «Er vurderingen at et menneske er en fiende, at vedkommende personlig står i veien for realiseringen av det perfekte samfunn, og at det er hensiktsmessig å eliminere han eller henne, så gjør man det. Eller tusen mennesker. Eller en million.»[vii] Dersom han skal lykkes i å vaksinere ungdom mot marxistisk totalitarisme blir det derfor ganske viktig å analysere Marx’ kommunismevisjon i tråd med denne analysen. Når han f. eks siterer Den tyske ideologi om kommunismen, siterer han selvsagt bare de tilsynelatende mest drømmende passasjene der Marx-Engels – igjen tilsynelatende – maler en visjon av et «fullkomment samfunn». Viktige passasjer fra samme bok som hinsides tvil motbeviser denne tolkningen, diskuterer ikke Sørensen med et ord.[viii]

Marx’ radikale demokratisme

Når han er på sitt mildeste overfor Marx, sier Sørensen følgende: «Det at Marx og Engels så eksplisitt nektet å trekke opp detaljene i et fremtidig kommunistisk idealsamfunn, og at de i tillegg var så påfallende vage og allmenne når det gjaldt strategien for å realisere dette idealsamfunn … ga deres etterfølgere … en blankosjekk.»[ix] Poenget er at Marx ikke sa noe konkret om hvordan samfunnet burde innrettes/styres, han ga bare en uklar «blankosjekk».

Hvor Sørensen har hentet dette fra kan jeg ikke forstå noe av. De nokså ukontroversielle historiske faktaene taler derimot i motsatt retning. Av en eller annen grunn blir mange ganske overrasket av dette, men fakta er at Marx eksplisitt kjempet for demokratiske friheter gjennom hele sitt politiske virke.[x]

Faktisk var Marx’ første politiske artikkel et lidenskapelig forsvar av pressefriheten. (Sørensen nevner selvsagt ikke denne med et eneste ord, ettersom det ville knust alle hans tolkninger.) I hegelianske termer ble sensurvesenet ubarmhjertig kritisert. Sensurloven – slår Marx fast – er en selvmotsigelse i termer ettersom sensurlover ikke kan gi noen objektiv norm, man oppnevner bare en sensor som nødvendigvis operer utenfor loven. Sensurlover gir oss derfor ikke noe ‘styre ved lov’ i det hele tatt, men bare «positive sanksjoner av lovløshet!»[xi] Argumentasjonen utvides til et generelt forsvar av alle demokratiske friheter.[xii]

John Stuart Mill – 17 år senere – begrenset i On Liberty frihetene til å gjelde «voksne, myndige mennesker». Mills friheter gjaldt ikke for «tilbakestående samfunn», ettersom «Despotisme er den legitime styreform for barbarer når målet er at de skal forbedres.»[xiii] I sin artikkel argumenterte Marx motsatt. Man kunne ikke diagnostisere et folk som modent eller ikke modent for politisk frihet – og derved gi dem pressefrihet eller ikke. Det var nettopp gjennom utøvelsen av friheten og kampen for disse at folket modnet og oppdro seg selv. Som han sa: “Hvis menneskeslektens umyndighet er det mystiske grunnlaget mot pressefriheten, så er iallfall sensuren et høyst forståelig middel mot menneskeslektens myndighet.”[xiv]

I 1848 kom en rekke revolusjonære vendinger som utfordret den politiske tilbakeliggenheten på kontinentet. I denne perioden var både Marx og Engels svært aktive i for eksempel organiseringen av demokrati- og arbeiderforeninger. Sammen skrev de dokumentet Kommunistpartiets krav i Tyskland, den «offisielle» forklaringen av deres perspektiv til revolusjonene. De tre første kravene lyder:

1) Hele Tyskland erklæres for en enhetlig, udelelig republikk.

2) Hver tysker som har fylt 21 skal ha stemmerett og rett til å bli valgt, såfremt han ikke er dømt for en kriminell ugjerning.

3) Folkets representanter skal ha lønn, slik at også arbeidere kan sitte i det tyske folks parlament.[xv]

Når Sørensen entydig konkluderer at Marx var tvetydig til demokratiet – uten engang å nevne noe av dette – blir det nokså tydelig hvor mye han har lest av Marx. Det er greit nok ikke å lese Marx, men ikke når man plutselig blir Norges mest anerkjente forfatter om Marx’ politiske tenkning. På grunn av sin opphøyde akademiske stilling ser det likevel ut til at han er immun for kritikk.  Det hele bringer til minne Thomas Mann som kalte antikommunismen det 20. århundrets største dårskap. Som det står i Bibelen: «intet nytt under solen».