Platon om oligarki og beslektede styreformer

De beste er de som har innsikt i hva det gode er, og innsikt i at man kommer fram til denne innsikten i det gode gjennom kritisk dialog. Oligarkiet er derimot styret i kraft av rikdom istedenfor i kraft av innsikt og fagkunnskap. Oligarkiet kan ikke eksistere som ett samfunn, men som to samfunn i krig mot hverandre innen de samme landegrenser: de rikes mot de fattiges.

Temaet for Staten, bok 8, er forfallet fra filosofkongenes idealstat til det evige kretsløp gjennom styreformene, som veksler slik årstidene gjør det. Det er noen små forskjeller mellom beskrivelsen av styreformene i Staten og f.eks. Statsmannen, men prinsipielt sett kan statsstyret være enten til fordel for de styrende eller til fordel for de styrte, hvor det første er galt, det siste riktig. Og de som styrer kan være én, få eller mange. Slik får vi en seksfeltstabell, noe som medfører at Platon har funnet opp — og uttømt — statsvitenskapen som akademisk disiplin.

Dialogens optimisme
I motsetning til Sokrates, som var evig optimist, selv når han tømmer giftbegeret, og som trodde han kunne bidra til å redde staten gjennom samtaler med ungdommene i et hjørne på torget eller i gym-garderobene, er Platon en politisk pessimist. Han ser dommen mot Sokrates som bevis på at demokratiet er dumhetens diktatur: De har tatt livet av Athens mest rettferdige og kloke mann. Den pessimismen må det være lov å snuse litt på, i lys av det statsstyret vi har hatt i Norge de siste årene, og i lys av valget av Trump som President of the World.

LES OGSÅ: Liberalisme i lys av antikkens politiske ideal

Forskjellen mellom Statsmannen og Staten hva angår tabellen, er at på det ene stedet overser Platon det faktum at visdom bare er noe man kan nærme seg gjennom fornuftig dialog, slik at et godt styre av én person, altså kongedømme, aldri er mulig, og at det under kolonnen «Styre av én person» ikke kan befinne seg noe annet enn tyranni. (Ifølge den store platonprofeten E.A.Wyller kommer Platon, jo eldre han blir, mer og mer til å anse seg selv som den ene person som kan styre som filosofkonge, Platons samlede verker, bd.4, s.106). Det er ifølge Platons filosofi i sin allmennhet umulig for en person som ikke må stå til rette for sine meninger overfor sine medmennesker å være fornuftig. Dette er forøvrig beskrevet i Franco Morettis analyse av Shakespeares tragedier, hvor det tragiske består i enevoldskongens selvdestruktive irrasjonalitet i kraft av sin enevold og dermed fornuftens enfold (Franco Moretti: Signs taken for wonders): Der makten går inn, går fornuften, det fellesmenneskelige, ut.

Gjenerindringen av det gode i dialogen er en gjenerindring av at individet i kommunikasjonen og fellesskapet mellom mennesker er underlagt en logisk tvang til å være konsistent: å stemme overens med seg selv, dvs. å være én person. Kravet om konsistens er nødvendigvis samtidig et krav om at individet må stemme overens med det fellesskapet han er en del av. Uten selvoverensttemmelsen er kommunikasjon og fellesskap ikke mulig.   Uten kommunikasjon og fellesskap eksisterer ikke det som gjør individet mulig som et tenkende individ: normativiteten i den felles logos. Gjenerindringen av dette er gjenerindringen av Det gode som er alle menneskers mål med sine handlinger.

Dialogen foregår på basis av doxa, de meninger og fordommer vi har i kraft av å være sosialisert inn i en kultur, inn i en felles logos som et faktum. En slik sosialisering er individets tilegnelse av samfunnets ethos: sed og skikk. Dialogen renser våre fordommer for selvmotsigelser og får dermed status som episteme: viten. Resultatet er ikke en ny teori, men en fornuftens begrunnelse av det vi allerede visste, hvis vi bare hadde tenkt oss grundigere om. Dette oppsummerer Aristoteles (etter bl.a. Platons Faidon 82b-c) som overgangen fra etisk til filosofisk dygd.

LES OGSÅ: Livløs liberalisme

Platons dialoger er et avgjørende forbilde for Hans Georg Gadamers (1900-2003) hermeneutikk, tolkningslære, og hans påpekning av fordommene som identisk med vår fornuft, og horisontsammensmeltningen mellom motsigende sett av fordommer som en dialog hvor begge parter får renset sine fordommer for selvmotsigelser, gjennom tvangen til selvransakelse i møtet med den i utgangspunktet fremmede kulturen. For Gadamer er «den fremmede kulturen» først og fremst den greske antikken og ikke den han møter når han spaserer gjennom Storgata fra Oslo S til Grünerløkka. Slik er også min dialog en dialog med fortidens tekster og ikke med mine levende medmennesker, som jeg pga. angstlidelse kommuniserer minst mulig med muntlig. Gjennom uenigheten, motsigelsen, mellom den fremmede kulturen og vår egen, er vi allerede innenfor samme horisont: hvis ikke kunne vi ikke ha sagt oss uenige med hverandre. Dermed er dialogen allerede i gang.

Der kongene er filosofer og filosofene er konger
Men denne motsigelsen eksisterer altså allerede innenfor det vi kaller vår egen kultur, noe vi også ser vi hos Platon. Aristokrati betyr styret av de beste. At de beste styrer, betyr også at styret skjer til fordel for de styrte, til fordel for samfunnet som helhet. Hvis ikke ville de styrende ikke ha vært de beste. «De beste» er de som oppnår enkelte glimt av det godes idé gjennom filosofi, gjennom forsøket på å oppnå filosofisk dygd i form av viten om det gode. I Gorgias sier Platon at det er uråd å gi store forsamlinger opplæring i filosofi. Det er den enkeltes selverkjennelse filosofien dreier seg om. Og dommen mot Sokrates sier at de mange, dvs. demokratene, ikke er villige til selverkjennelse, sannsynligvis fordi de ikke har talent for filosofi. Platons idealstat, aristokratiet, er filosofenes styre, det styret der kongene er filosofer og filosofene er konger. I en av sine tidligere dialoger, Charmides, sier Platon at hvis vi hadde hatt visdommen i vårt eie, kunne vi ha valgt ut filosofkongene fra barndommen av for å gi dem en adekvat filosofisk skolering. Men siden ingen faktisk har den visdommen, den oppstår “som en springende gnist fra sjel til sjel” i samtalen, men lar seg ikke bevare i bøker (Platons 7.brev, samt dialogen Faidros), så er en slik utvelgelse ikke mulig. Vi ser det på ansettelsene på de filosofiske instituttene.

I Staten forutsetter Platon likevel at en slik utvelgelse er mulig, men at den ikke lar seg bevare, i og med at vi ikke er i stand til å beregne det riktige befruktningstidspunktet, det riktige tidspunktet hvor filosofkongene og -dronningene kan ha samkvem og således føre sine naturlige talenter for filosofi videre. (Kjartan Fløgstad finner i Grense Jakobselv at nazistiske rasehygienikere brukte Platon som legitimering….)

I alle fall vil det oppstå misnøye blant de som ikke har talent for filosofi. (Noe enhver exphillærer kjenner på kroppen hver eneste dag.) Og de vil isteden forsøke å utmerke seg selv gjennom å bli rike. Mens filosofene streber etter selv å bli gode for dermed å gjøre samfunnet godt. Det gode omfatter her i særlig grad rettferdighet. Og et moment ved rettferdigheten er at alle skal ha likt av materielle goder, uansett hva de arbeider med i samfunnet, og uansett hvor dyktige eller udyktige de er. En god lege har ikke større materielle behov enn en dårlig steinhugger, sier Platon.

Fra aristokrati til oligarki
Når de rike har klart å overta statsstyret fra filosofkongene, har staten skiftet form fra aristokrati (styret av de beste) til oligarki (styret av de få). Selv om oligarki betyr styret av de få, så er de vel hverken flere eller færre i antall enn de beste. Det er bare det at de rike nødvendigvis er få: de er jo blitt rike ved å gjøre de andre fattige. I et slikt samfunn blir rikdom viktigere enn søken etter visdom, søken etter det godes idé. Rikdom utelukker godhet:¹

«Eller er måske ikke godhed så forskellig fra rigdom, som om de hver  lå på sin vægtskål, og stadig den ene sank, når den anden steg? –Jo  det er vist, sagde han. –Når man nu setter pris på rigdom og rigmænd i  en stat, så tillægges der godhed og de gode mindre værdi. – Det er  klart.

[…]

Ja, sagde han; men hvad er så forfatningens  væsen? Og hvordan er de fejl, som vi sagde den havde? –Den første  fejl, sagde jeg, ligger netop deri, at den har sådan en norm [at det kreves rikdom for å styre, at de rike er mere verd enn de  ikke-rike].  Tænk engang, hvis en ville ansætte skibsførere på sine skibe på den  måde, – med henblik på deres formue – men ikke ville antage en fattig  mand, selv om han var mere kyndig i at føre et skib.  –Så synes jeg  rigtignok, at de ville få en dårlig sejlads, sagde han. –Og ville det  ikke være ligesådan med styrelsen af alt mulig andet? […]

Gælder det  måske også for en stat? –Jo, det gælder rigtignok i allerhøjeste grad,  sagde han, for så vidt som det styre  er det vanskeligste og  betydningsfuldeste.

[…]

Og hvad nu? Er den anden fejl måske mindre end  denne? –Hvilken mener du? –At en sådan stat nødvendigvis ikke må  være een, men to – den ene de fattiges, den anden de riges – som  bor på det samme sted og stadig har ondt i sinde imod hinanden.»

Dermed har Platon beskrevet verden i dag, slik vi kjenner den.  De rikes stat befinner seg på samme geografiske område som de fattiges stat, og fører en uopphørlig krig mot den. Det beklagelige er at de ikke-rike ser ut til å være pulverisert i løsrevne individer som ikke klarer å samle seg til en alternativ stat for slik å kjempe mot de rikes stat.

Etter dette beskriver Platon hvordan krig føres av de rikes stat. I Athen hadde man ingen profesjonell hær, men enhver borger måtte ta opp sitt skjold og spyd og begi seg i felt når det krevdes. Det gjaldt også medlemmene av folkeforsamlingen. De kunne ikke kreve at «noen andre» skulle gjøre det for seg. Vi kan si at det gjaldt en absolutt allmenn verneplikt.

Men ikke slik i det Platon beskriver som de rikes stat.  Den har en sjokkerende likhet med vår situasjon i dag. I de rikes stat i 2017 er verneplikten for det meste avskaffet, og man har små, profesjonelle hærer. Den allmenne verne­plikt forutsatte at vi hadde én stat, ett samfunn på det samme landområdet, slik at alle innbyggerne identifiserte seg med den samme staten og dermed med den oppgaven krigen skulle løse for staten.

Oligarkiets elitesoldater
Men når vi har to samfunn på det samme landområdet, og de rike styrer til fordel for de rike og ikke til fordel for alle som bor på landområdet, så kan man ikke forvente at de som ikke er rike vil rykke ut med livet som innsats for å forsvare de rikes stat. Enten man har en liten, profesjonell hær som eies av de rikes stat, slik som Telemark bataljon, eller man leier inn private firmaer, slik som Halliburton og andre «subcontractors», så er dette hærer som ikke skal forsvare nasjonen som helhet, men som skal tjene de rikes interesser. De skal ikke forsvare statens eget landområde, men rykker ut til hvor som helst i verden de rikes interesser er truet. Det er som med Tour de France: det er bedriftene som eier lagene. Landslag er gammeldags, noe Nordthug også er et symbol på: For ham er langrenn bare en måte å bli rik og berømt på og Norges skiforbund og Landslaget er bare rusk i maskineriet. VM i fotball for landslag er en forestilling som tjener FIFA som bedrift, ved at de snylter på en foreldet nasjonalfølelse. Slik er også 17.mai blitt det falskeste av alle opptog slik at kvalmen veller seg i meg når folk som vil sette Stortinget på museum: EU-tilhengere, politikere som fortier TTIP og TISA og som oppfører seg som logrende pudler for USAs  Joint Staff of Chiefs, tar på seg bunad og en høytidelig, nasjonal mine ved avspillingen av Nordraak og Grieg. Slik sett gir Sanna Sarromaa² og Magnus Eriksson oss betimelige korrektiver mot bejublingen flagget til det forhenværende og kanskje alltid kun foregitte fellesskap i Nasjonen.

LES OGSÅ: Svik fosterlandet. Var onationell. Skända flaggan. Vägra vapen. Kuken.

«Men det er virkelig heller ikke i sin orden, at det kan hænde, at de er  ude af stand til at føre krig, fordi de er nødt til enten at søge  hjælp hos folkets masse og give dem våben, så at de kommer til at være mere bange for dem end for fjenderne, eller hvis de ikke søger hjælp hos dem, bogstavelig kommer til at vise sig som herrer over nogle få under selve kampen, og at de på samme tid ikke er villige til at betale  skat, siden de jo er gerrige.»

Siden det å bli rik forutsetter at man får rikdommen sin fra noen, og siden det forutsetter at enhver kan selge eller avhende alt han eier, vil oligarkiet medføre at det blir mange eiendomsløse. Fritt salg og fritt kjøp fører til fattigdom. På det mest ekstreme slik vi i vår verden ser det i aksepten av eksistensen av hjemløse i USA og forbudet mot å «oppfordre til hjemløshet» ved å gi dem mat og klær.

«Se nu til, om der ikke er en fejl, større end alle de andre, som denne forfatning er den første til å gøre sig skyldig i.

[…]

Det  at man har lov til at sælge alle sine ejendele, som så en anden kan  erhverve, og så derefter bo i staten uden at være noget virkeligt medlem af den, hverken forretningsmand eller håndværker, hverken rytter eller tungtbevæbnet soldat, men blot en, der kaldes fattig og  nødlidende. –Ja, sagde han, det er den første stat, hvor dette hænder.  –I ethvert tilfælde bliver den slags ting ikke  forbudt i de oligarkisk  styrede stater, ellers ville det ikke ske, at nogle mennesker var  overvættes rige, og andre fattige i bund og grund.»

Den oligarkiske stat er også den eneste hvor det finnes tiggere, noe det er verd å tenke over i lys av at tigging har blitt et så omfattende fenomen i våre byer i de senere år.

«Men nu? I de oligarkisk styrede stater, ser du ikke, at der findes  tiggere? – Jo, så omtrent alle, sagde han, der ikke hører til de  styrendes kreds.»

Mer geskjeftige og samvittighetsløse personer vil, motivert av rikdomskultusen, og ute av stand til å bli rike innenfor loven, heve seg økonomisk opp fra den ærlige, nødtvungne tiggerstanden til forbryterstanden.

«Det er altså klart,  sagde jeg, at i en stat, hvor der findes tiggere, der findes der også nok i det skjulte både indbrudstyve og lommetyve og tempelranere og  folk, der udøver alle slags forbrydelser.»

Det individ som ligner den oligarkiske stat beskrives:

«Da han nu er gnieragtig og skaffer sig indtægter af alt, er han en  mand, der samler sig skatte, en af den slags som mængden også viser  anerkendelse. […] Og jeg tænker, sagde jeg, at åndelig udvikling har en sådan mand ikke brudt sig om.»

Demokratiets pøbelvelde
Konkurransen om å bli så rik som mulig gjør at noen av de rike taper sin rikdom, og synker ned i klassen av aggressive forbrytere. De som beholder sin rikdom, vil fostre en ny generasjon som ikke er så gjerrige, men som sløser med rikdommen og tror de kan tillate seg hva som helst i kraft av den. Denne hemningsløsheten vil føre denne generasjonen ut i fattigdom og aggressive krav om fortsatt å være rike.

«Er det så ikke  klart, at det ikke er mulig i en stat, at rigdom betragtes som noget værdifuldt, og at der samtidig råder besindighed blandt borgerne i rimelig omfang: det ene eller det andet må nødvendigvis kommer til kort.

[…]

Ved forsømmelighed og ved at slappe tøjlerne har man altså ikke sjældent i oligarkiske stater tvunget folk, der af naturen ikke var så rige, til at blive fattige.

[…]

Så sidder altså, tænker jeg, disse folk i staten, udstyrede med brod [aggresjon] og forsynede med våben, nogle gældbundne, andre berøvede deres borgerlige rettigheder [krav om eiendom å formue for å ha stemmerett], andre begge dele, og de hader og  gør attentat på dem, der har sat sig i besiddelse af deres ejendom, så  vel på andre mennesker, og de er opsatte på at gøre oprør.»

På det siste punktet om overgangen fra oligarki til demokrati, og med demokrati mener Platon anarki, pøbelens, de udannedes herredømme, er det vanskelig å overføre Platons beskrivelse direkte til dagens situasjon, uansett hvor treffende han har vært i det foregående. For i vår tid er det å ha en muskuløs og brun kropp knyttet til velstand og rikdom. Det er de fattigste som er de feiteste, slappeste og mest usunne, og karrieremenneskene som går på tre­nings­studio og i solarium. På Platons tid, og på Einar Gerhardsens, var det arbei­derne som var solbrune og muskuløse, i kraft av utendørs kroppsarbeid. Einar Gerhardsens opprinnelige yrke var gatefeier i Oslo kommune. Trygve Bratteli var taktekker og blikkenslager. Det var  «fint» å være blek, for det var tegn på at man hadde kontorarbeid. Det var da Finn Skårderud opplevde en sort mann i solariet, for å svette ut slik at han kunne «deffe» musklene, at han ble seg bevisst at den muskuløse (og brune) kroppen nå var kun til pynt, et statussymbol. Ikke en nødvendighetsartikkel, men en estetisk gjenstand for betraktning og beundring. «Solbrun» hud er i dag et tegn på at man har et overskudd på tid, arbeidsfri fritid, til ørkesløst ligge å sole seg. Selv om mani praksis ikke bruker tid, men spraydåser, gulrotpiller o.l.

Demokrati og anarki
Men la oss likevel ta med Platons nå anakronistiske beskrivelse av overgangen fra oligarki til anarki («ekstremt demokrati»).

Når nu lederne og dem, de har under sig, har udviklet sig på denne  måde, og når de så kommer sammen, ved fester, på sørejser eller i felten — og når de så kommer til at se hinanden under farefulde  forhold, hvor jo de fattige ingenlunde bliver set ned på af de rige, men mangen en gang en fattig og mager og solbrændt mand opdager, at en  rig mand, han står ved siden af i slaget –  og som er vokset op i ly for  solen og har meget overflødigt kød på kroppen – er forpustet og ikke  kan klare sig, – tror du så ikke, at de fattige vil få den opfattelse,  at disse menneskers rigdom beror på slette egenskaber, og tror du ikke,  at når de kommer sammen alene, vil de sige til hinanden: «De folk har vi  krammet på; men de er ingenting værd»?

Nei, dessverre, slik er det ikke.

Er det likevel håp for samfunnets dialog?
Slik enevelde kun kan være tyranni, på grunn av fraværet av dialogisk selvransakelse, slik kan ifølge Platon også demokrati bare være anarki. Skillet mellom «moderat demokrati»: styre til fordel for hele samfunnet, og «ekstremt demokrati»: en hemningløs, egoistisk individuell frihet, der «hundene gjør som sine fruer og eslene krever forkjørsrett på veien», er knapt mulig å opprettholde. (Jeg siterte denne en gang en frue uten blygsel lot sin hund gjøre i mine barns sandkasse uten tegn til å ville hindre det eller plukke opp….) Som anarki er det ikke i stand til å gjøre urett i samme grad som tyranni og oligarki: for anarkiet er ineffektiv, samfunnet klarer ikke å samle seg til én stat, og dermed bli handlekraftig. Intet stort, hverken godt eller ondt, kan komme ut av anarkiet, ifølge Platon. Men fordi det er anarkisk, vil det danne grobunn for gjen­opp­ret­telsen av tyranni som vi slå om i oligarki: demokrati som anarki vil ikke være handlekraftig nok til å stoppe det. Slik klapper seksfeltstabellen sammen til to felt: styret ved én person kan bare være tyranni, «de manges» styre kan bare være anarki. Vi har valget mellom aristokrati og oligarki.

Og slik kan man sitte foran PC-en med tastaturet og Platons Staten i fanget og hengi seg til Platons pessimisme på samfunnets vegne:

Når nogen altså har tilhørt denne lille kreds og fået smag for, hvad skøn og livsalig en besiddelse filosofien er, og på den anden side  har fået øjet op for mængdens vanvid og indset, at der så at sige ikke  er nogen, som bærer sig fornuftigt ad i offentlige sager, og at der ikke  findes nogen, der kan hjælpe en med at værne om, hvad der er  retfærdigt, således at man kommer godt fra det, men at det vil gå,  ligesom når et  menneske er faldet iblandt vilde dyr, at  han hverken  kan bekvemme sig til at tage del i uretten eller er i stand til alene at gøre modstand iblandt lutter vilde omgivelser, men inden han kan gøre  staten eller sine venner nogen gavn, vil han miste livet og følgelig  ikke være til nogen nytte for sig selv eller andre — når man har betænkt  alt dette, så holder man sig i ro og giver sig af med sine egne sager,  og ligesom i et stormvejr, hvor støv og regnskyl bliver pisket af  vinden, stiller man sig ind under en mur, og medens man ser, at de  andre går op i deres lovløse færd, er man tilfreds, dersom man selv kan holde sig fri for uretfærdighed og syndige gerninger, så længe man lever  livet her, og dersom man kan forlade livet med skønne forhåbninger,  glad og vel tilmode. (Staten VII, ca 496d-e.)

Eller man begynne med å innse at «demokratiet» i Platons forstand, «pøbelveldet», nettopp er den fattigdomsstaten som er komplementær til oligarkiet, og et produkt av pengeveldets desavouering av fellesskap, gjensidighet, utdanning, fagkunnskap og innsikt til fordel for grådighet og rikdom.

Mot Platons pessimisme kan man slutte seg til Sokrates’ optimisme, og tro at det i alle fall har hjulpet noe at man sitter i ett av Facebooks mørkeste hjørner og skriver dette for sine 3-4 følgere.