Ja til folkestyre og faglige rettigheter – ut av EØS!

1, mai i Stockholm. Foto: Kopa

EØS-avtalen har grepet inn i norsk arbeidsliv, gjort sosial dumping og arbeidslivskriminalitet til hverdagen i flere bransjer. Vi må ta kontrollen tilbake, sette en stopper for liberaliseringen og komme oss ut av EØS.

Jørund Hassel
Om Jørund Hassel (55 artikler)
Jørund Hassel er pensjonist og har tidligere jobbet i NSB. Han har hatt ulike tillitsverv i Norsk Jernbaneforbund og som distriktssekretær i LO Stat.

Gratulerer med dagen!

En av parolene ved året 1. mai i Oslo er «ja til folkestyre og faglige rettigheter – ut av EØS. Hvorfor er det så viktig?

Det er viktig fordi det handler om arbeidstakeres integritet og verdighet, og et anstendig arbeidsliv med verdige lønns- og arbeidsvilkår, fri for sosial dumping, utrygghet og slavelignende arbeidsforhold.

I årene før 1994 dreide EU- og EØS-debatten seg i all hovedsak seg om behovet for Norge til å ha en handelsavtale – for å sikre norske arbeidsplasser, og for å få adgang til EUs indre marked. Debatten dreide seg i mindre grad om at EUs lovverk ville sette norske lover — også for arbeidslivet — til side, og at EU ville kunne få betydelig råderett i Norge. All motstand fra «nei-siden» ble forsøkt kneblet med at Norge ville ha en vetorett i EØS-avtalen. En vetorett som trolig bare finnes på papiret.

EU kan nemlig sette EØS-avtalen til side EØS-avtalen, eller anvende sanksjonsmidler mot Norge om den ikke overholdes.

EU bestemmer over norske lover
Fasiten i dag, er at norsk handel med EU i all hovedsak skjer etter Norges handelsavtale som Norge med EU fra 1973. En avtale som fortsatt vil gjelde om Norge går ut av EØS.

Det som har skjedd etter at vi fikk EØS-avtalen, er at EU har fått full kontroll med norsk lovgivning.

Det er fastslått i EØS-lovens § 1 og § 2. samt protokoll 35 til EØS-avtalen. Der står det kort oppsummert at EUs lovverk har forrang foran norske lover dersom disse er i konflikt med hverandre. Med EØS-avtalen forsvant det demokratiet og det folkestyre vi kjenner fra før 1994.

De fire frihetene
Markedsliberalismen slik vi kjenner den i dag, ble innført på begynnelsen av 1980-tallet. Pådriverne for denne politikken var den tidligere konservative statsministeren i Storbritannia Margareth Thatcher og tidligere president i USA, republikaneren Ronald Reagan.

Ettermælet er at Thatcher og Reagan førte en brutal politikk mot fagbevegelsen og arbeidstakere, gjennom blant annet å svekke lover og bestemmelser som gav arbeidstakere og fagforeninger rettigheter og beskyttelse.

For den brutale virkelighet med innføring av markedsliberalisme, er at den undergraver opparbeidede faglige rettigheter hos arbeidstakere. Et «marked» fungerer slik at arbeidstakere og virksomheter tvinges av systemet til å bli satt opp mot hverandre i en konkurranse (splitt og hersk). Og hvor den som kan gjøre jobben til lavest mulig pris får den.

Siden lederlønninger og utbytter statistisk stiger i et raskt tempo, betyr det at det settes et voldsom press mot lønns- og arbeidsvilkår mot øvrige arbeidstakere. Særlig arbeidstidsordninger og pensjonsavtaler i arbeidskontrakter og tariffavtaler.

EØS-avtalens bærebjelke er EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft) – ved siden av den frie etableringsretten – som gir virksomheter adgang til å etablere seg eksempelvis der arbeidskraften er billigst. (Gjennom Posten Bring AS har den norske stat eksempelvis etablert med et underselskap, Bring Trucking, i Slovakia).

Liberaliseringen av lovgivning knyttet til bruk av vikar- og bemanningsbyråer (2000), utvidelsene i Schengen-avtalen (2004), og innføringen av tjenestedirektivet (2006), og vikarbyrådirektivet (2008) m.fl, har medført at mange opparbeidede faglige rettigheter er satt i spill.

Et eksempel på dette økt bruk av vikar- og bemanningsbyråer, hvor arbeidstakere henvises til å måtte stå på sidelinja og se på at sosial dumping foregår i et stadig økt omfang. Og uten å inneha lovgivning eller regler som kan regulere dagens skjevbalanse mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i slike spørsmål.

Arbeidstakere blir lønnstapere
Arbeidstakere får føle dette markedssystemet gjennom at arbeidstakere ansettes stort sett midlertidig, som tilkallingsvikar (nulltimers arbeidskontrakter), lave stillingsbrøker, deltid, eller må ta til takke med tilfeldige småjobber via et bemanningsbyrå. Det kan tvinge arbeidstakere til å gi avkall på alle rettigheter til arbeidstidsbestemmelser – for å få ei lønn som er til å leve av. Slik brytes lovbestemmelser.

En erfaring med denne arbeidslivspolitikken er at arbeidstakere i EU ikke har hatt reallønnsvekst på nærmere 30 år. Arbeidstakere i ikke-akademiske yrker har ikke hatt reallønnsvekst siden 2008 her i Norge. Et klassedelt samfunn, og økt fattigdom får på denne måten vokse frem.

Kriminaliteten øker — det brutaliserte arbeidslivet eskalerer
Det registreres at vi har en regjering som ikke har noen reell handlingsplan mot verken svart arbeid eller mot økonomisk kriminalitet. Tvert om, i stedet kuttes det i bevilgninger til tilsynsmyndigheter som skal forebygge og avdekke sosial dumping og menneskehandel.

Faktisk er det blitt slik at det offentlige har gjort seg avhengig av kriminelle nettverk og deres lavpristilbud for å drifte det offentlige (holde budsjetter i balanse). Dette er et direkte ansvar som angår statsminister Erna Solberg, og kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, som virker veldig passive til denne utviklingen.

Dette er forhold som virkelig utfordrer faglige opparbeidede rettigheter!

EØS-avtalen er ikke viktig for handelen
Det Norge eksporterer til EU er i hovedsak olje og gass, fisk, metaller og teknologi. Dette er varer som EU trenger, og hvor alternativet vil være økt handel med land som Russland.

Man regner med at rundt 185 land handler med EU uten å ha en EØS-avtale. Den handelen skjer i all hovedsak etter WTO-reglene. Om det usannsynlige skulle skje at Norges handelsavtale fra 1973 skulle falle, vil WTO-reglene bli gjort gjeldende.

Tidligere handelsminister, Halvard Bakke (Ap), sa til dagsavisen i 2003:

«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville ’spille hasard med norske arbeidsplasser’, slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.»

Det handler om å redde det som er igjen
Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er ansvarlige for to endringer i arbeidsmiljøloven (1. juli 2015 og 1. juli 2017). Begge endringene har den konsekvens at arbeidstakere har fått et langt svakere vern i arbeidsmiljøloven, og med det har arbeidsgiverne fått mer makt.

I et markedsstyrt samfunn, ser vi generelt at i mange arbeidsavtaler, inngåtte overenskomster, tariffavtaler, og ved godkjenning av skift- og turnusplaner, klarer ikke tillitsvalgte og ansatte lenger å sikre at arbeidstakerne får opprettholdt minimumsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven en gang. Kravet til «fleksibilitet», og beinhardt kjør fra arbeidsgiverne, gjør at arbeidstakere i lojalitet gir avkall på nær sagt alt av rettigheter, overtidsbetaling og dermed beskyttet fritid. For arbeidsgiverne handler dette om fortjeneste.

Folkens, vi sier «ja til folkestyre og faglige rettigheter – og ut av EØS».

Til lykke med dagen!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.