Liberalisme i lys av antikkens politiske ideal (del 1)

Foto: Thilemahos Emiheadis

Det er uærlig og uriktig når dagens liberalister henviser til den greske tenkningen i omtale av sin egen intellektuelle tradisjon.

Magnus Eriksson
About Magnus Eriksson (33 Articles)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

Liberalismen har vært den seirende ideologien i den vestlige verden. Ideologien har tilrøvet seg begreper som demokrati, frihet og på retorisk vis knyttet seg tett opp mot det som ofte omtales som sivilisasjonens vugge, det antikke Hellas.

Identifikasjonen med det klassiske har i dag sitt uttrykk i bland annet arkitekturen. Banker, tinghus og børser er oppført i hellig tempelstil, med tunge doriske søyler og friser eller metoper under taket. Arven fra antikken er å gjenfinne i nesten alt, fra høyverdige titler til lover og paragrafer. Er noe tilstrekkelig viktig og betydningsfult, smykkes det gjerne med referanser til antikken. Gjennom historien har mange svermet for epoken, og dens kunster har stått som perfekte modeller som ikke kan overgås, men i beste fall etterlignes.

Dagens liberalister henviser ofte til den greske tenkningen når de taler om sin egen intellektuelle tradisjon. En av de tenkerne som oftest løftes frem av liberalistene er Aristoteles og dennes syn på frihet. Imidlertid er det nokså lite i Aristoteles som støtter opp om en slik identifisering av liberalistenes frihetssyn med antikkens grekere.

Renessansemennesket så gjerne på seg selv som en oppvåkning fra antikken etter en lang og mørk middelalder, mens opplysningstidens nyklassisister mente at det antikke demokratiet legitimerte samtidens revolusjoner. Imidlertid kom den franske revolusjonen av mange samtidige til å oppleves som et mislykket forsøk på å gjenskape en modell av antikkens institusjoner i et fransk samfunn. En sentral skikkelse her var Benjamin Constant, som mente at det var vel så viktig å se i retning av samtidens Storbritannia som antikkens Hellas.

Benjamin Constant og Aristoteles
Benjamin Constant (1767 – 1830) var en av Frankrikes mest innflytesrike politiske og filosofiske skribenter i sin tid. Constant, som levde under den franske revolusjonen, var en sentral opposisjonell til Napoleon og kritisk til den kortvarige gjenopprettelsen av det bourbonske monarkiet i 1814. Han skal ha influert en rekke politiske bevegelser og vært et sentralt ideologisk forbilde i flere historiske hendelser som det spanske Trienio Liberal, novemberopproret i Polen og den greske selvstendighetskrigen for å nevne noen. En sentral påstand i Constants politiske filosofi er skillet mellom antikkens og det moderne synet på frihet.

Aristoteles (384 – 322 f.Kr) fra Stageira i Makedonia, regnes som en av historiens fremste filosofer. Aristoteles var elev av Platon, som i dialogen Parmenides tilskriver sin elev en usedvanlig kløkt og skarpsindighet. Aristoteles produserte en omfattende litteratur over et vidt spekter av emner, der i blant diktekunst, etikk, logikk, metafysikk, retorikk, biologi, astronomi og politisk filosofi. Et sentralt aspekt i Aristoteles filosofi er begrepet om lykke, som i en forstand kan sies å gjennomsyre hele forfatterskapet som omhandlet mennesket.

Constant og Aristoteles syn på frihet
Constants klassiske tekst Om de antikke folks frihet sammenlignet med de moderne er bygd opp rundt en presentasjon av to forestillinger om frihet. På den ene siden antikkens (først og fremst Aristoteles) kollektive frihet hvor mennesket realiserer sin natur som politiske «dyr», zoon politikon, og på den andre et mer moderne liberalistisk syn på frihet som individuell frihet. Kort oppsummert består dette i forskjellen mellom frihet til på den ene siden (Aristoteles) og frihet fra på den andre siden (Constant):

Jeg skal gjøre dere oppmerksom på noen distinksjoner – av en nyere dato – mellom to slags friheter: en forskjell mellom de to som enda ikke er lagt merke til, eller i det minste ikke oppmerksommet på riktig måte inntil nå. Den ene er den friheten som antikkens borgere verdisatte så mye; den andre er den friheten som er spesielt verdifull for de moderne nasjoner.

Constant skriver at han ønsker å sammenligne friheten som antikkens mennesker verdsatte med friheten som var verdifull for de moderne nasjonene. Constant mente at et ideelt samfunn skulle ha sin del i både politisk og individuell frihet. Men her i denne teksten er det fremst forskjellene mellom ytterpunktene som sammenlignes. Utgangspunktet er Athen da Constant selv sa: «Athen er det antikke samfunn som ligner mest på det moderne».

Aristoteles bok Politikken henger tett sammen med hans bok Den Nikomachiske etikk, og er en del av hans filosofi om mennesket, zoon logon echon. I prinsippet er det ikke mulig å skille etikken fra den politiske filosofien da de er to sider av samme sak. Faktisk nevner han bare politisk filosofi, philosophia politike, en eneste gang. Det greske ordet politikos betyr heller ikke det samme som vårt ord politisk. Dermed er det lite hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom Aristoteles’ Politikken og noe vi ville funnet i den moderne statsvitenskapen.

Etikken både innledes og avsluttes med henvisninger til statsmannskunsten. Politikken på sin side handler om rammene for det samfunn hvor borgere kan realisere seg selv som politiske og følgelig også etisk gode mennesker – eller retter sagt utfolde det menneskelige ved mennesket. Derfor må Aristoteles Politikken også nyanseres med ting han sier i Etikken.

Antikken og det liberalistiske verdensbilde
Aristoteles’ og Constants syn på frihet er forankret i deres respektive samtids verdensbilde. Aristoteles’ frihetssyn er en konsekvens av en underliggende teleologiske ontologi. Constants frihetssyn er påvirket av utilitarismen, og han henter inspirasjon fra tenkere som Adam Smith, Thomas Hobbes og Jeremy Bentham med flere.

Med biologien som modell argumenterte Aristoteles at alle ting, levende som døde, etterstreber et endelig mål. Frøets funksjon er å bli til et tre, da treet er frøets mål. For mennesket er dette målet eudaimonia, som vi ofte oversetter med lykke. Eudaimonia oppnås når mennesket fungerer godt som menneske, i tråd med sin natur. Oversettelsen av eudaimonia til lykke er ikke helt treffende, da betydningen omfatter både oppføre seg godt og ha det godt. Det vil si at dyd og «lykke» er tett forbundet med hverandre og kan ikke løsrives fra hverandre uten videre. Det er med en slik tosidighet begrepet lykke brukes gjennom denne teksten.

Å fungere godt som menneske er å leve i tråd med det som er menneskets natur. Å handle uetisk er å bryte mot denne naturen. Et godt menneske er et menneske som fungerer godt gjennom å utvikle sitt potensiale, det vil si være en ressurs for samfunnet som helhet. I dette funksjonelle menneskesynet ligger dermed de evaluative begrepene innebygget i de deskriptive. En beskrivelse av mennesket vil også omfatte moralske retningslinjer. Hvordan mennesket er forteller også om hvordan det bør være. Etter David Hume er dette skillet mellom er og bør blitt problematisert, men i antikken var det uproblematisk. Et åpenbart problem ved antikkens syn på mennesket er at når det ikke fungerer like godt, er det også et mindre verdifullt og mindre menneske. Dette står i sterk kontrast til et moderne syn på mennesket. Konsekvensene av et slikt syn som antikkens kan imidlertid, som vi skal se senere, oppsummeres i ordtaket «Skomaker! Bli ved din lest!».

Constant innleder med å skrive at moderne frihet består i individets rett til å uttrykke sin mening, velge et yrke og utøve det. Fullstendig råderett over egen eiendom, råderetten over egen tid og retten til å oppholde seg hvor man vil, og omgås dem mann selv ønsker er alle viktige aspekter ved dette frihetssynet. Kanskje viktigst av alt er at individets innflytelse over statens styr og stell skjer gjennom valg av representanter og ikke direkte deltakelse. Dette er slik Constant ser på antikkens frihetssyn og politiske system:

De antikkes frihet besto i en kollektiv, men direkte, håntering av statens styre og stell; komme sammen på torgplassen for å diskutere og fatte beslutninger om krig og fred; inngå allianser med fremmede styresmakter; stemme over lovforslag; felle dommer; undersøke magistratenes handlinger, regnskap og ledelse; tilkalle magistratene fremfor folkeforsamlingen; anklage magistratene og enten fordømme eller frikjenne dem.

Dette er en oppsummering av det Aristoteles ville kalt zoon politikon. Den primære forskjellen består i at Constants moderne menneske blir betraktet som fri og lykkelig når individet har råderett over sin egen tid. Aristoteles på sin side mente at mennesket kun kunne oppnå lykke (eudaimonia) ved å realisere det som er et menneskes funksjon (utfolde seg som menneske), dets arete. Det er først innenfor rammene av polis mennesket kan realisere sitt potensial som etisk og politisk vesen. Noe slikt som den lykkelige eremitt ville Aristoteles ha ment var absurd. Det var ved å delta i styre og stell at menneskets potensial kunne realiseres fullt ut.

Bystatens stoff og form
Et annet aspekt ved dette er at det som de politisk aktive menneskene konstituerer utgjør bystatens form, mens borgerne utgjør bystatens stoff. Borgerne er uløslig knyttet til konstitusjonene og omvendt. Det er først innenfor rammene av polis at mennesket kan være fritt til å leve det politiske liv og konstituere lover overfor sine borgere, som er en masse man selv er del av. Aristoteles sentrale kritikk av Platon går nettopp ut på at form (ideer) ikke kan løsrives fra stoff (materie). Grekerne praktiserte for eksempel ostrakisme, en eksildom av innbyggere som skaffet seg for mye popularitet. Slik var det både begrensninger for hva enkeltindividet kunne oppnå i den politiske sfæren samtidig som de politiske borgerne som kollektiv kunne kvitte seg med dem som ble for mektige: «Som en borgere fatter han beslutninger om krig og fred; som en privatperson er han begrenset, overvåket og undertrykt i alle sine handlinger». Kollektivet sto over individet.

Constant og Aristoteles perspektiver på frihet i en moderne kontekst
Constant har rett når han sier om antikken at: «deres regjeringer var sterkere enn individene, mens i vår tid er individene sterkere enn de politiske maktene». Styresmaktene i det moderne samfunnet skal ha begrensninger som antikkens samfunn manglet. Individet skal beskyttes fra den moderne staten, og på slik måte vender Constant på modellen fra Aristoteles. Men Aristoteles har et poeng i de tilfeller man hevder at myndighetene burde forpliktes til å gripe inn i andre menneskers liv.

Ulike tolkninger av de to perspektivene på frihet kan man finne igjen i samfunnsdebatten mellom kommunitarister (lokalmiljøer er samfunnets grunnleggende enhet) og liberalister (individualister) i moderne tid. Noen moderne eksempler som tar utgangspunkt i aristoteliske kontra individ-liberalistiske argumenter er problemoråden som omhandler barnevern, rusomsorg og lignende.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

5 Comments on Liberalisme i lys av antikkens politiske ideal (del 1)

  1. Liberalist1 // at // Reply

    “Liberalismen har vært den seirende ideologien i den vestlige verden.”

    @Magnus Eriksson. Takk for at du tidlig i innlegget ditt beviser at du: 1. Ikke aner hva liberalisme er, eller 2: Bevisst snur opp ned på sannheten.

    Dersom du påstår at europeiske land (og USA) er liberalistiske så tror jeg du skal sjekke en gang til. Hva er det som kjennetegner bortimot alle land i vesten, inkludert USA? Jo: høye skatter og avgifter, en stor og kontrollerende stat samt utstrakt bruk av velferdsordninger som finansieres med skattepenger. Disse tingene er jo så sosialistiske som de kan bli, så hvordan du kan påstå at liberalismen har seiret i den vestlige verden er for meg en gåte. Lever du i en eller annen parallell dimensjon hvor opp er ned og svart er hvitt?

    Den liberale tankegangen hvor det er enkeltindividets rettigheter som skal stå i fokus står utrolig svakt både i Norge og vesten generelt. Fortell meg ET eneste land hvor man kan leve som liberalist uten å bli påtvunget sosialistiske ordninger fra staten.

  2. Simen // at // Reply

    Samfunnssynet blir forskjellig på alle områder, ja. Klassisk naturrett tar utgangspunkt i menneskets naturlige sosialitet, liberalismen i dets naturlige frihet. Aristoteles antyder at den mest fult utviklede naturrett er den som gjelder blant borgerne, bare her har de forhold som berører rettens og rettferdighetens emne nådd sin fulle vekst. Aristoteles skilte ikke mellom etikk og politikk, og så på sin politiske teori som en utdypning av sin etikk. “Rettferdighet er det som kjennetegner politikken, for rettshåndhevelsen, som sørger for å avgjøre hva som er rett, utgjør selve den orden som politisk samdrektighet består i” (Politikken 1253a). “Og fellesskapet føles ikke lenger enn vennskapet rekker, ettersom det også er rettferdighetens rekkevidde”. (Den Nikomakiske Etikk VIII. 9.
    1159a22-28.)

    Politikk er derfor naturlig for mennesket for Aristoteles og dets lykke avhengig av å være borger i en velfungerende polis. Politikk er det området der mennesket kan yte sitt ypperste og menneskelig perfeksjonering er politikkens mål. Et samfunn der menneskets perfeksjonering er mulig, er holdt sammen av gjensidig tillit og felles ansvar, et ansvar som utelukker utøylet utøvelse av egen frihet.

    Pliktene var det grunnleggende sosiale faktum, mens rettigheter var avledet av dem, ettersom fellesskapet er det primære, ikke individet. Begrensinger er derfor like naturlig for mennesket som dets frihet.I dag har det skjedd en eksplosjon av nye rettigheter på alle områder, som trumfer demokratiske avgjørelser og politikken og som er løsrevet fra tidligere tiders pliktetikk.

    Liberalismen ser markedet som en demokratisk ur-form: konsumenter blir myndiggjort og har stor makt gjennom de valg av varer hun gjør hver eneste dag, ikke bare hvert 4. år. Dette er et paradigme for å forstå
    politikken også: velgeren er kunde, ikke samfunnborger. Det sivile samfunn og offentligheten, der borgerne kommer sammen og konstituerer seg som publikum for å diskutere det såkalte allmenne beste relativt løsrevet fra egne interesser, eroderes og erstattes av et produsent-kundeforhold mellom politikere og velgere. Dette legitimeres med en anti-eltistisk retorikk som priser “den direkte linkens”fortrinn.

    Slik bedrifter bruker forbrukerundersøkelser til bedre å treffe kundene med sine produkter, gjennomfører de politiske partiene meningsmålinger og legger opp sin strategi ut fra dette. Resultatet er et
    direkte forhold mellom politiske ledere og velgere/kunder, et forhold som gir en handlingsmessig beredskap for populistisk og karismatisk mobilisering. Dette gir dessverre ikke de beste betingelser for en systemoverskridende politikk basert på sosialistiske verdier.

    • Liberalist1 // at // Reply

      Nå skal ikke jeg gå inn i en lang filosofisk debatt med deg her Simen, men når du skriver at “Dette er et paradigme for å forstå politikken også: velgeren er kunde, ikke samfunnborger.”; snakker du da om den liberalistiske politikken?

      • Simen // at // Reply

        Jeg tenker på modellen stat-individ modell uten, eller med liten, plass for formidlende institusjoner. Hobbes bygget utelukkende på denne modellen. Liberale teoretikere som har hatt markedet i fokus, har videreført en slik modell fra Hobbes. Denne tenkemåten er kritisert både av konservative (som kan påberope seg Hegel og Toqueville) og av sosialister, som gjerne viser til Gramsci. Hegel forsvarte nok en sterk statsmakt, men er likevel langt mindre autoritær enn Hobbes ved også å tillegge de uavhengige korporasjoner en vesentlig betydning. Hegel må også, etter min mening, betraktes som overlegen de liberale teoretikere. I sosialistisk teori står Gramsci for et lignende syn. Markedets uthuling av offentligheten har i politisk filosofi særlig vært et emne for habermasianere, som jo representerer en videreføring av den ny-marxistiske Frankfurterskolen.

        • Simen // at // Reply

          Nå må jeg stikke og blir borte en del timer!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*