Svik fosterlandet. Var onationell. Skända flaggan. Vägra vapen. Kuken.

Utklipp av Carl Johan De Geers kunstverk som han ble dømt for.

I dag er det 6. juni. Svenska flaggans dag. Denne teksten handler om svensk nasjonalisme og antinasjonalisme.

Magnus Eriksson
About Magnus Eriksson (33 Articles)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

I 1967 ble den svenske kunstnæren Carl Johan De Geer dømt til 70 dagsbøter for “skymfande av statssymbol samt uppvigling” etter en kunstutstilling. De Geer ble arrestert under utstillingen og politiet beslagla hans bilder og destruerte dem. Et av kunstverkene var et brennende Sverigeflagga med påskriften ‘Kuken’ og teksten ‘Skända flaggan. Vägra vapen’ i det venstre hjørnet. Det var for sterk kost i Sverige, til og med 22 år etter Hitlerstatens fall.

I fjor gjenopplivet De Geer sin utstilling og den dag i dag finnes det folk som vil ha han fengslet. På spørsmål fra Dagens ETC om han mente at dagens nasjonalisme lignet den fra 1967 svarte han:

“- Nej, den nuvarande nationalismen är främlingsfientlig och rasistisk, det var den inte på 60-talet. Då fanns det ingen främlingsfientlig rörelse mot de flyktingar och desertörer som sökte sig till Sverige. Men det var ju mycket närmare Andra världskriget, rörelser av nazistisk natur ansågs inte normalt då, utan något man trodde vi sett för sista gången.

«– I dag ser både världen och nationalismen ut på ett annat sätt. I både Europa och Sverige har den genom manipulerande politiker fått ett skrämmande nytt fäste. Idag flyr människor från Syrien i massor, många vill öppna gränserna och hjälpa dem men en del bygger taggtrådsstängsel. Det är svårt att veta vad man ska göra mot den här nationalismen och främlingsfientligheten som återigen börjar sticka upp, därför känns det aktuellt igen att uppmana till att skända flaggan”.

LES OGSÅ Magnus Erikssons tekst: Debatten etter Breivik – nå kan den kanskje begynne for alvor

Ta flagget tilbake fra ekstremhøyre?
I Sverige snakker man ofte om å ‘ta tillbaka flaggan’ fra ekstremhøyre. I Norge hevder man at flagget aldri har tilhørt den slags ytterligheter. Her mener man at flagget, nasjonaldagen og nasjonalismen er knyttet til de motsatte verdier: både demokratisk og progressivt. Årlige flaggdebatter avfeies som et avvik og at et fremmedfiendtlig parti sitter i regjering er nærmest tilfeldig. På spørsmålet om man kanskje bør ‘ta tillbaka flaggan’ svarer De Geer:

“– Det har förekommit i årtionden nu att människor säger att vi måste återerövra flaggan från extremhögern. Det tycker inte jag. Förutom i sportsammanhang tycker jag att flaggor är en destruktiv symbol som kan leda till krig och terror. Det är ju nationalisterna som är terroristerna idag.”

Norge og nasjonalismen
Men i Norge er man uenig. Den norske nasjonalismen er en annen. Samtidig kvier man seg for å kalle dette partiet i regjering, stemt frem kort tid etter at et tidligere partimedlem hadde et antisosialistisk mordertokt på en øy for politisk engasjerte ungdommer, for høyreekstremt. Dette til tross for at det har forfektet Eurabia-lignende konspirasjonsteorier som først i klassen (Mustafabrevet fra 80-tallet), en historikk med både apartheid- og Pinochetstøtte, blir betraktet som forbilde for partier som Sverigedemokraterna (som de for øvrig har et nærmest identisk partiprogram med), dyrket frem en antisosialistisk massemorder i egne rekker, har en sitathistorikk som ikke står tilbake for de verste høyreekstremistene i Europa, hetser fattige og utsatte uansett om de er nordmenn eller romfolk (gjennomsyret forakt for svakhet), roper om stengte grenser i en tid hvor folk er mest desperate etter hjelp (noe mange på norsk venstreside også støtter), bedriver en systematisk mistenkeliggjøring av folk på flukt, forfekter en fanatisk Israel-støtte og forsvarer landet uten forbehold samtidig som bomber faller i hodet på barn i Gaza, argumenterer for mer overvåking, med et mye mer autoritært politi, respekterer ikke de frie medienes autonomi og representerer eliten.

Likevel blir de ikke betraktet som ‘ekstreme’ i norsk sammenheng. Der kan man spørre seg om hvorfor. Man kan også spørre seg om hva slags mekanismer som sendte partiet inn i regjeringskontorene, så kort tid etter massemordet. Hva var det egentlig som slo inn der? Er det kanskje nordmenns evne til selvkritisk refleksjon det er noe i veien med? Kanskje kommer dette norske selvbildet fra en ganske så forblindet nasjonalisme? Det er i hvertfall ingen tvil om at den norske nasjonalismen er ingenting man spøker med – heller ikke på venstresida. Det er nok ikke bedre at en svenske påpeker det heller, da han har en jobb å gjøre i hjemlandet sitt i stedet for å ‘komme her å komme her’: Sveriges egne nazister, Shariah-kontrollerte områder, systemkollaps og pre-borgerkrigslignende tilstander.

Og det er forsåvidt riktig at Sverige har et problem med nynazistiske grupper. Problemet har hatt utslag i gjennomsnittlig ett rasistisk drap hvert år. Flere titalls asylmotak blitt utsatt for terrorangrep, uten at det blir rubrikert slik. Men da må man minne på om hvordan molotov-coctailen mot Thanks Yanks-utstillingen i 1967 blir omtalt. Hvis den episoden skal kvalifisere som terrorangrep, da vil angrepene på asylmottakene også gjøre det. Men den svenske nazismens historie begynner ikke med disse voldspsykopatene som myrder folk og brenner ned boliger. Den begynner et helt annet sted.

Den brede høyreside
Den svenske forfatteren Karl Alvar Nilsson skrev en gang at før drapet på Olof Palme så eksisterte det ikke noe skille mellom høyre og høyreekstrem i Sverige. Det er en uttalelse jeg mener det ligger veldig mye sannhet i. Liberalister og konservative kunne pleie omgang med nynazister og høyreekstreme uten konsekvens. De kunne til og med bidra med artikler i høyreekstreme skrifter. Svenske borgerlige aviser skammet seg ikke heller for å løfte frem de groveste antikommunistiske konspirasjonsteoriene, eller hylle høyreekstreme forfatteres bøker. Jødehat hadde riktignok blitt uakseptabelt etter krigen, i hvertfall som regel, men utover det eksisterte det knapt noen grenser.

Både liberalister og konservative bidro jevnlig med artikler nazistiske tidsskrift som Fria Ord. Noe de gjerne gjorde siden avisen også frontet markedsliberalisme i tillegg til antikommunisme. Den ene artikkelen kunne stille spørsmål om jødeutryddingen, mens den andre kunne skryte over Ronald Reagans økonomiske politikk. Tidsskriftet publiserte også et intervju med Friedrich Hayek.

Det er et intervju som er svært interessant. Hayek kan utvilsomt identifiseres som en sentral skikkelse i nyliberalismens fremtog i den vestlige verden. I The Road to Serfdom (1940-43) advarte Hayek blant annet mot planøkonomiske systemer. Et sentralt argument hos Hayek er at nasjonalsosialismen ikke kan betraktes som en kapitalistisk reaksjon mot sosialismen, men at nasjonalsosialisme og sosialismen delte felles røtter. Det er interessant at et nazistisk tidsskrift som Fria Ord løfter frem Hayek som en viktig stemme.

Sveriges Nationella Förbund (SNF) kommenterte drapet på Olof Palme i artikkelen «Mordet på Olof Palme» i Nationell Tidning nr 1/1987. Men artikkelen var på ingen måte et sørgeskrift. I stedet resirkulerte man gamle teser om at Palme egentlig hadde intensjoner om å sovjetisere Sverige:
«Hans lynniga beteende och obehärskade sätt att uttala sig från denna särskilda internationella bakgrund ledde bland annat till starkt försämrade relationer till Washington under det att han blev en högt skattad gäst i Moskva. Vid partikongressen i sistnämda huvudstad höll också helt följdriktigt och av alla chefen för KGB parentationstalet över honom. Sorgefrimärke utkom också i Sovjet. Som en blivande sovjetisk lydstat behövde ju ej heller Sverige särskilt goda relationer med Washington och ej heller något starkt försvar».

SNF ble startet 1915 gjennom en splittelse av Allmänna Valmansförbundet (som i dag heter Moderaterna). Fra begynnnelsen hadde forbundet i praksis vært et slags ungdomsforbund til Allmänna Valmansförbundet, men kom etterhvert i konflikt med høyrepartiet. Det skal sies at denne konflikten hadde røtter i organisatoriske uenigheter og ikke ideologiske. På det meste hadde forbundet 40.000 medlemmer. Under krigen var forbundet vennlig innstilt til nazismen, tydelig antisemittisk og rasistisk. En sentral skikkelse i forbundet var fascisten Per Engdal. Slik kommenterte forbundet de alliertes seier over Hitler: «Germanenes rike föll med ära och ut ur gruset växa skall hans lära och inge nya släkter ädelt mod. Ty, genom mörker fram mot ljuset går vi och en dag alla ångerköpta står vi kring nu bespottad Hitlerärestod».

På Olof Palmes tid hadde forbundet opphørt å virke som et politisk parti, og var heller noe i retning av en fascistisk tenketank. Forbundet tilsuttet seg World Anti Communist League i Sør-Korea og nært knyttet til det Pinochet-vennlige Svensk-Chilenska sällskapet: «SNF vill uttala sitt stöd för president Pinochet i Chile», ble det fastslått i et skriv fra 1979. Man ga ut flere tidsskrifter, deriblant den omtalte Nationell Tidning, Dagsposten og Fria Ord. Den sistnevnte hadde holocaustrevisjonistiske artikler som «Mördade nazisterna verkligen 6 miljoner judar». Men den hadde også hyllester av Ronald Reagans økonomiske politikk og portrettintervjuer med Friedrich Hayek. Men også svært negative omtaler av Olof Palme: «Sveriges största politiska problem är varken arbetslösheten, löntagarfonderna eller budgetunderskottet. Det är Olof Palme».

Når artikkelen om Palmedrapet ble skrevet var Åke Lindsten leder. Lindsten var revisor av utdanning. Forbundet var preget av folk med høy utdanning, ikke sjeldent professorater, offiserer, advokater og dommere. Et år senere tok advokaten Ulf Hamacher over rollen som leder, men han hadde også vært en sentral lederskikkelse allerede under Palmes tid. Hamacher hadde nære forbindelser med det åpent nazistiske Nordiska Rikspartiet.

Dette hindret imidlertid ikke sentrale politikere fra Moderaterna å delta på arrangementer i regi av de Palme-hatende fascistene. I 1985 hadde Margaretha af Ugglas holdt forelesning for den fascistiske kretsen. Mellom 1991 og 1994 var hun Sveriges utenriksminister i den Moderat-ledde alliansen. Året etter drapet på Palme holdt Gösta Bohman, også en tidligere leder for Moderaterna, en tale for den samme høyreekstreme krets.

LES OGSÅ: Olof Palme og hatet mot ventresida

Litt om et par nordmenn også
Tre andre aviser som ofte nevnes fra denne perioden er Contra, Operation Sverige og Fritt militärt forum. En utbrytergruppe fra Demokratisk Allians startet opp Stiftelsen Progressiv Information i 1973. Fra begynnelsen ga de ut tidsskrift under samme navn som stiftelsen og slik beskrev de sitt virke i et tidlig nummer:

«Stiftelsen Progressiv Information (SPI) skall till allmänheten och politiska opinionsbildare sprida information i politiska frågor. Stiftelsen skall slå vakt om de traditionella västerländska idealen frihet, framsteg och demokrati, liksom om det på marknadsekonomin baserade ekonomiska system som är en nödvändig förutsättning för dessa ideals uppnående. Stiftelsen är därför motståndare till kommunism, nazism etc».

I 1975 byttet tidsskriftet navn til Contra. Både organisasjonen og tidsskriftet fikk rosende omtale av nazistiske grupper, som den svenske avisen Aktinform. Til tross for at flere av de listede publikasjonene kunne knyttes til fascistiske og høyreekstreme organisasjoner, så forhindret det ikke at borgerlige politikere og akademikere skrøt uhemmet av tidsskriftet. I norsk sammenheng er det interessant å se på følgende omtale fra Fremskrittspartiets Carl I. Hagen:

«Jeg har i mange år mottatt og lest Contra. Det har värt forfriskende å lese artikler og meninger på praktiske og samfunnsmessige spørsmål basert på en liberalistisk ideologi. Contra har vært et spesielt magasin med oppmuntring til de av oss som tror på en begrenset statsmakt og frihet for enkeltmennesker og næringsvirksomhet til selv å avgjøre hva som tjener en best under det selvfølgelige ansvar som enhver frihet medfører».

I 1985 inviterte Contra lederen for Fremskrittspartiet, som også ble intervjuet i nr. 4 samme år. Hagen var veldig godt likt i dette miljøet: «Vi önskar att svenska borgerliga partier tar efter er och försöker ge den socialistiska välfärdsstaten ett ‘mitt i trynet’ som ni gjort». Jan Simonsen, som på daværende tidspunkt var medlem i Fremskrittspartiet, bidro selv med mange artikler i Contra.  Fremskrittspartiets støtte til Apartheidregimet i Sør-Afrika har vært en het potet i Norge. Imidlertid er det ingen tvil at Contra inntok en veldig Apartheid-vennlig linje. Apartheid var å foretrekke fremfor alternativet, et marxistisk styre. Til tross for at det internasjonale samfunnet fordømte Rhodesia, så tok Contra til orde for et «hvitt styreskikk». De omtalte til og med kritkere som en slags rasister som heller ønsket en svart diktator fremfor hvite, bare fordi han var svart og til tross for at det ville stride med folkets interesser.

LES OGSÅ: Frykten for å kneble rasister

Olof Palme i Contra
Palme er en av de som får gjennomgå i Contra. I et nummer blir han skjelt ut for å ha omtalt Franco-regimet som «satans mördare», etter at dette regimet hadde henrettet fem «terrorister». I et annet nummer ble det hevdet at Palme gikk Sovjetunionens ærend. I et nummer ble det vedlagt en darttavle med fire motiver, hvorav to av disse var antisemittismelignende karikaturer av Palme. Etter drapet på Olof Palme i 1986 ble hendelsen omtalt på følgende måte: «På Contra känns ingen saknad efter Olof Palme. Redaktionen har efter bästa förmåga kämpat för att bli av med Palme sedan han kom till makten i 1982». Palme gjorde at man fikk skjemmes over å være svensk, skrev en annen artikkelforfatter i Contra, da denne knyttet seg til Castro, Arafat, Nyerere, Ortega og Arbatov som sine fortrolige. Det at man i disse kretsene anså at Palme solgte ut Sverige til Sovjetunionen forhindret ikke at man likefult beskyldte Sovjetunionen for å stå bak drapet.

Olof Palme og antikommunismen
Det bildet høyresiden ga av Olof Palme dtemte dårlig overens med virkeligheten. De ønsket å fremstille han som en landssviker, med intensjoner om å selge Sverige til Sovjetunionen og innføre kommunismen. I dette forsøket spilte man gjerne på antisemittiske stereotyper. Man ga Palme kroknese, tegnet hans hode på kroppen til en eddderkopp og drapspratet var uhemmet. En av politimennene som møtte opp ved drapsplassen ringte sin sjef og sa: «-Nu är den fähunden död!». Hatet var av det høyreekstreme slaget, med konspirasjonsteorier som hadde klangbunn i den antisemittiske antikommunismen vi har sett på. Til tross for dette var Palme selv antikommunist på sin hals.

IB-Affären
Under krigen var all svensk etterretningsvirksomhet tilknyttet militæret, nærmere omtalt som Försvarsstabens sektion B. I 1973 skrev journalistene Jan Guillou og Peter Bratt en artikkel i den venstreradikale avisen Folket i Bild/Kulturfront, med tittelen Sveriges spionage. Der avslørte de Informationsbyråns hemmelige virksomhet: «I USA heter den ökända spionorganisationen CIA. I Sverige heter den helt okända spionorganisationen IB – dvs Informationsbyrån». I artikkelen beskriver de IB som en hemmelig spionorganisasjon som ingen i Sverige kjente til. Trolig de færreste i regjeringen kjente til organisasjonen, som hadde som mål å bekjempe verdenskommunismen. En hemmelig, ulovlig organisasjon som tok opp arbeidet hvor SÄPO måtte slippe. Organisasjonen overvåket kommunister i Sverige. Dette høres ut som en konspirasjonsteori, men IB eksisterte.

«IB är direkt underställd regeringen. De statsråd som i huvudsak får del av IB:s arbetsresultat och samtidigt drar upp ramarna för arbetet är statsminister Olof Palme, försvarsminister Sven Andersson och utrikesminister Krister Wickman. Det är tveksamt om alla medlemmar i regeringen ens känner till existensen av IB»

I forbindelse med kuppet i Praha besluttet man å opprette en hemmelig sikkerhetstjeneste, med formål om å overvåke kommunistpartiet og de fagforeningene hvor kommunistene sto sterkt. Virksomheten, som ennå ikke hadde fått navnet IB, var bygd opp mens Tage Erlanders var statsminister (1946-1969). Denne organisasjonen kan sies å ha vært todelt, T-kontoret og Collector AB. Bratt og Guillou beskriver Collector AB på følgende måte: «Denna verksamhet som alltså byggdes upp under Tage Erlanders tid, åräglades av en stark antikommunism. Agenterna rekryterades i huvudsak bland leden av trogna socialdemokrater. Ofta var de gamla fackföreningsmän…». I 1964 ble Collector AB og T-kontoret slått sammen og IB ble dannet. IB samarbeidet kun med vestlige spionorganisasjoner, som CIA (USA), MI6 (Storbritannia), BND (Vest-Tyskland), Shin Bet (Israel), S.D.E.C.E (Frankrike) samt tilsvarende danske og norske organisasjoner. IB hadde et omfangsrikt «venstreregister» som til dels var utarbeidet med hjelp av SÄPO og til dels komplementert med egne opplysninger. Registret innholdt 20.000 navn, tilhørende aktivister fra antiimperialistiske grupper, Sveriges Kommunistiska Parti, Vänsterpartiet Kommunisterna, men også enkelte sosialdemokrater. Denne type registre er ulovlig ifølge svensk lovgivning. Under en gruvestreik i Malmfälten overvåket IB fagforeningsbevegelsene. At det hadde forekommet overvåking under streiken ble så smått antydet i Expressen, men etter kort tid dementerte man påstandene. Bratt, Guillou og deres kilde ble dømt til et års fengsel for denne avsløringen. I 1982 skal IB ha opphørt å eksistere.

Det er ingen tvil om at IB-affären var grunnlagt i en sosialdemokratisk antikommunisme. Det er heller ingen tvil om at avsløringene også satte et alvorlig støkk i Sveriges rykte som en nøytral nasjon. Samarbeidet med USA, Israel, Storbritannia og Frankrike pekte til det motsatte.

Den antisemittiske antikommunismen
De antisemittismelignende karikaturene av Palme er ubehagelige. Det er verdt å si noe mer om dette. Det er en overforenkling å knytte den antisemittiske antikommunismen til de tyske nazistene alene. Antisemittismen har en forhistorie, som del av den antikommunistiske retorikken. Allerede under pogromene på 1880-tallet fylte antisemittismen en funksjon, som beskyttelse av Tsaren mot revolusjonære strømninger. Det er her antisemittiske skrifter som Sions vises protokoller, som omhandler en påstått jødisk konspirasjon, gjorde seg aktuelle. De som trodde at Sions vises protokoller var et genuint dokument, fikk med den russiske revolusjonen i 1917 bekreftet forestillingen om en pågående jødisk verdenskonspirasjon. Samtidig som skriftet var en konspirasjonsteori var det også del av en faktisk konspirasjon. Skriftet hadde en hensikt: Peke ut en felles fiende ved å mobilisere populære fordommer om jøden.

Det britiske Foreign Office fastslo i 1919 at den russiske bolsjevismen hadde opphav i tysk propaganda. I denne publikasjonen ble det hevdet at jødene hadde en strategi om å paralysere næringslivet, slik at dette senere kunne kjøpes opp. I The Times ble bolsjevikene omtalt som jødiske agenter. I USA ble boken The International Jew publisert, en bok sammenfattet av artikler fra Henry Fords avis The Dearbone Independent. Boken ble oversatt til 16 ulike språk og trolig lest av flere millioner.

Sverige var ikke noe unntak. På samme tid ble «Protokollene» utgitt i Sverige, på et lite privat forlag i Helsingfors, under tittelen Förlåten faller… I denne ble det hevdet at jødene, under Trotskijs lederskap, skulle opprette sitt verdensherredøme. Men også store og etablerte medier begynte å føre en antisemittisk og antikommunistisk retorikk. I artikkelen «Judebolsjevismen – en antikommunistisk världsbild» gir den svenske historikeren Håkan Blomquist en rekke eksempler på denne type retorikk i svensk dagspresse og etablerte forlag. Blomquist skriver også: «Lika lite överraskande är antagligen att de antisemitiska eller nedvärderande skildringarna i allmänhet utgår ifrån en konservativt borgerlig grundsyn medan få inslag av motsvarande slag finns i framställningar från liberalt eller socialistiskt håll».

SÄPO overvåket jøder, mistenkt for å sympatisere med bolsjevikene. Myten om jødebolsjevismen hadde sin plass i borgerligheten, forsvarsmakten og sikkerhetspolitiet. I artikkelen «Bolsjevikjøden og kulturmarxismen» har den norske historikeren Kjetil Simonsen vist at mye av det samme også gjorde seg gjeldende i Norge: «En kanal var den norske etteretningstjenesten. Generalstabens etteretningskontor, som ledet etteretningsarbeidet i Norge under og etter første verdenskrig, rapporterte i løpet av 1918 og 1919 ved flere tilfeller om «bolsjevikjøder» og «jødiske sammensvergelser»». Simonsen viser også at det samme var tilfelle for dagspresse og litteraturen. Simonsen gjentar også Blomquists poeng: «Det var likevel først og fremst på den ytterste høyrefløyen at antisemittismen vant innpass som en mer helhetlig forklaringsmodell.»

En svensk liberalist skrev i en avis at «det är självklart att man ska vara antikommunist», som om det var helt uproblematisk. Det er ikke uproblematisk i det hele tatt, da mye av den antikommunistiske tradisjonen tangerer med noe av det mest grumsete vesten har klart å komme opp med. «Tokhögern» var en gang i tiden en gjeng med fjotter, som ingen tok på alvor. Den gangen allierte de seg med det verste grumset og linjene mellom nazisme, høyreekstremt og vanlig høyre var ganske uklart.

Retten til å kalle sine medmennesker for neger og tegne de som apekatter
I Norge har vi igjen hatt en debatt om å karikere innvandrere som aper. En norsk professor valgte å omtale den karikerte som en som inntok «niggerrollen». Det har vært mye snakk om Thomas Knarvik, som åpenbart har mange fellestrekk med svensken Dan Park. På sin facebookside valgte Park å kommentere sverdnazisten i Trollhättan med følgende ord: «Lanseringen av den nya Star Wars-filmen har börjat i Trollhättan», med en referanse til morderens forklædning.

Dette er en typisk kommentar fra den såkalte kunstneren, som Lars Vilks holdt hyllest for på Deichmanske bibliotek i Oslo. Den gangen sto et samlet facebookhøyre, med trofaste støttespillere fra ‘antiekstremistlandet’, støtt på Dan Parks side og mente at dette var prinsippielt viktige ting for ytringsfriheten. Man kan si at de slo en beskyttende fredens ring rundt Dan Park og hans hat. Den siste rest av fornuftige mennesker som mente at dette ikke hørte hjemme på et folkebibliotek ble opptegnet som autoritære ekstremister og det som verre er. Disse menneskene, Dan Parks forsvarere, later gjerne som de er prinsippielle forsvarere av ytringsfrihet, samtidig som de ikke vil innvilge andre mennesker å protestere mot noe som åpenbart er galt. Kan man være ytringsfrihetsfundamentalist når man hengir seg så fullstendig til et slikt orwellsk newspeech?

Park har i sin «kunst» tekster som «Bortsprungen negerslav» med tydelige referanser til en helt bestemt person. Akkurat slik Knarvik velger å bruke sin kunst for å skade andre mennesker. I Sverige forsvarer man sin rett til å si neger og nigger med henvisninger til Astrid Lingren og Pippi Langstrumpes pappa. Å trekke henne inn i en slik kontekst er bortimot så avskyelig som det kan bli. Slik har hun selv sagt:
”Det var hårt och bittert att höra för den som avskyr all nationalism så innerligt som jag gör. Jag trodde du visste det. Jag trodde du visste, att jag ogillar allt indelande av människor efter nationer och raser, all sortens diskriminering mellan vita och svarta, mellan arier och judar, mellan turkar och svenskar, mellan män och kvinnor. Ända sedan jag var så stor att jag kunde börja tänka självständigt har jag tyckt illa om det blågula fosterländska storsvenska, allt det där om ”kommer någon våra fjäll för nära, då mulnar det i Svitiod”, det förefaller mig lika avskyvärt som Hitlers tyska nationalism. Någon patriot har jag aldrig varit. Vi är alla människor – det har varit mitt speciella patos här i livet.”

LES OGSÅ: Nazistapologet holder foredrag på Deichmanske bibliotek

I et intervju med Expressen i 1970, svarte hun slik på spørsmålet om hun angret noe eller ville gjort ting annerledes: «Ja, jag skulle ha tagit bort en massa idiotier. (…) Spiksäkert är att jag inte skulle ha gjort Pippis pappa till negerkung! En vit kille som kommer till Söderhavet och sätter på sig en bambukjol och genast blir till negerkung…» Ytringsfrihetsfundamentalistene sloss for retten til å bruke noe som forfatteren selv angret dypt, bare fordi det innholder ordet «neger». Men som vi har sett er det ikke noe nytt at det er overlapp mellom disse miljøene på høyresiden.

Det er jo litt morsomt, samtidig som det er litt skremmende. Alle nasjonalister mener at sin egen nasjonalisme skiller seg radikalt fra annen nasjonalisme. Det mener ikke jeg. Jeg mener: Svik fosterlandet. Var onationell. Skända flaggan. Vägra vapen. Kuken.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

7 Comments on Svik fosterlandet. Var onationell. Skända flaggan. Vägra vapen. Kuken.

  1. ad1648 // at // Reply

    Mener du virkelig at det er umoralsk å stemme på FRP fordi Breivik var medlem i det partiet mange år før han gjorde det han gjorde? Er det umoralsk å mene noe om innvandringspolitikk som går i retning av restriksjoner bare på grunn av Breivik? Må man gå med sørgebånd til hele tid dersom man er for en restriktiv innvandringspolitikk, selv om det er innenfor demokratiets og menneskerettighetenes rammer? Hva med Senterpartiet? Quisling startet sin politiske karriere der. Er det derfor umoralsk å stemme SP? Må jeg melde meg inn i Flat Earth Society om det skulle vise seg at Breivik tror på at jorden er rund?

    • Joakim Moellersen // at // Reply

      Det ingenting i teksten som tyder på noe i den retning du sterkt antyder med spørsmålene du stiller.

      • ad1648 // at // Reply

        “Samtidig kvier man seg for å kalle dette partiet i regjering, stemt frem kort tid etter at et tidligere partimedlem hadde et antisosialistisk mordertokt på en øy for politisk engasjerte ungdommer, for høyreekstremt. Dette til tross for at det har forfektet Eurabia-lignende konspirasjonsteorier som først i klassen (Mustafabrevet fra 80-tallet), en historikk med både apartheid- og Pinochetstøtte, blir betraktet som forbilde for partier som Sverigedemokraterna (som de for øvrig har et nærmest identisk partiprogram med), dyrket frem en antisosialistisk massemorder i egne rekker, har en sitathistorikk som ikke står tilbake for de verste høyreekstremistene i Europa, hetser fattige og utsatte uansett om de er nordmenn eller romfolk (gjennomsyret forakt for svakhet), roper om stengte grenser i en tid hvor folk er mest desperate etter hjelp (noe mange på norsk venstreside også støtter), bedriver en systematisk mistenkeliggjøring av folk på flukt, forfekter en fanatisk Israel-støtte og forsvarer landet uten forbehold samtidig som bomber faller i hodet på barn i Gaza, argumenterer for mer overvåking, med et mye mer autoritært politi, respekterer ikke de frie medienes autonomi og representerer eliten.”

        Dette er rene ord for pengene slikt jeg sier det. Det er helt akseptabelt å mene at det et parti står for er tullete, bånn i bøtta og også kynisk og menneskefiendtlig. Men å assosiere et helt parti og dets velgere med en gal massemorder som massakrerte barn; vel da har man tråkket over en grense både for anstendighet og saklighet. Det er absolutt ingen i FRP som noensinne har oppfordret til massakrering av politiske motstandere – aldri. Breivik var forøvrig ikke medlem av FRP da han gjorde det nettopp fordi FRP var for demokratiet.
        Overvåkning og politistat er det forøvrig også bred oppslutning om i AP og Høyre – AP har veldig lange tradisjoner for slik virksomhet.

        • Joakim Moellersen // at // Reply

          Det er jo nettopp det partiet står for som gjør at forfatteren har kommet fram til at det er høyreekstremt og det er av samme grunn han mener at Breivik gjennom nesten hele sitt voksne liv var medlem av og til og med hadde verv i Frp og FpU. De to deler politiske ideer og det var derfor han var tiltrukket av partiet. Det ha rEriksson skrevet om ved tidligere anledninger og du kan finne grundigere argumentasjon ved å klikke deg inn på profilen hansog se på tidligere innlegg.

          Frp og deres forgjernger støttet og har, etter alle solemerker, fått penger fra apartheidregimet i Sør-Afrika. Der forgikk det jevnlig drap på folk som var imot rasetekningen som brutalt undertrykket størsteparten av befolkningen.

          Mye stygt i Aps historie, men heldigvis tok de til fornuft når det kom til bevæpning av politiet, i motsetning til Frp. Såvidt jeg vet har Ap lite tradisjon for å tvinge flymagasiner ut av sirkulasjon eller drapstrue journalister. Frp skiller seg faktisk negativt ut i så henseende.

          • ad1648 // at //

            AP “tar til fornuft” når de er i opposisjon, det er slik det politiske spillet fungerer. Populistisk i poopsisjon, elitistisk i posisjon – akkurat som FRP. Same (something), different wrapping.

    • Max Karl // at // Reply

      Det er mange i Frp som mener det er umoralsk å stemme på SP, fordi Quisling hadde vært medlem der.

      • ad1648 // at // Reply

        Det har ikke jeg fått med meg. Men en av Quislings lojale ministre under krigen, Sverre Risnes, var i AP på 1930-tallet.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*