Den lille krigsnasjonen Norge i det store geopolitiske spillet

Foto: Marcel Trindade

Norge har gått fra fredsnasjon til en av de mest krigerske landene i verden. Vi er med på å øke faren for en verdenskrig som i verste fall kan utslette oss.

Marielle Leraand
Om Marielle Leraand (10 artikler)
Marielle Leraand er kvinnepolitisk leder i Rødt. Hun meldte seg ut av SV da partiet vedtok å støtte bombinga av Libya.

Det er litt av en tid vi lever i. Jeg blir for tida ofte liggende i den såkalte «ulvetimen» på natta og tenke på alvoret i den situasjonen vi som nasjon, og verden befinner oss i. Det er ikke lenge siden en enten ravende gal, en klovn, en uskolert tulling eller en kalkulert taktiker, noen vil gjerne si kyniker, smelte av 59 krysserraketter mot en flybase nær Homs i Syria.

Og Norge er på plass i Jordan, hvor vi under amerikansk ledelse, trener opp mer eller mindre, muligens mindre moderate syriske opprørere, som har regimeskifte som målsetting. Når regjeringa ikke vil ut med hvem disse opprørerne er, så kan man gjerne tenke seg at det ikke dreier seg om en særlig flatterende gruppering. At den opprørsgruppa eller de opprørsgruppene vi trener står skulder ved skulder med Al-Qaida i Syria, skal vi heller ikke se bort fra.

LES OGSÅ: Behovet for en sterk antikrigsbevegelse er større en noen gang: Stopp bombingen av Syria!

Norge med på alle USAs kriger
Og når vi skal se på hvilken rolle Norge spiller i det store geopolitiske spillet, så kan vi i alle fall starte med å konkludere med at dette ikke er første ganga i historia Norge følger USA inn i krig.
Norge har på ett eller annet nivå deltatt med militært personell i alle USAs kriger etter 1990, fra Gulfkrigen mot Irak i 1991, via invasjonen i Somalia i 1993, krigen i Bosnia fra 1993-95, Kosovokrigen i 1999, Afghanistankrigen fra 2001 fram til i dag, Irakkrigen fra 2003 til 2011 til krigen mot Libya i 2011, Mali i 2013 og nå sist, Syria, hvor Norge nylig har fornya sitt militære bidrag som består av 60 spesialsoldater som skal trene syriske opprørsstyrker.

Dersom en sammenligner dette med andre land i verden, skjønner en at Norge under den amerikanske militære beskyttelsen har utvikla seg til å bli en krigsnasjon. I verdenssammenheng er Norge, sammen med USA, Nederland og Danmark, på tredje plass i krigsdeltakelse, bare slått av Frankrike og Storbritannia.

Når Storbritannia har deltatt i én krig mer enn oss er det fordi landet var aleine blant NATO-land om å sende styrker inn i borgerkrigen i den tidligere kolonien Sierra Leone, i tillegg til å delta i alle USAs kriger i perioden. Frankrike deler førsteplassen med Storbritannia fordi de har deltatt i to borgerkriger i tidligere kolonier i Afrika, i Djibouti og Cote d’Ivoire, i tillegg til at Frankrike også har deltatt i åtte av USAs ni kriger. Irakkrigen i 2003 ble Frankrike, i motsetning til Norge som offisielt også var imot invasjonen, aldri med i.

Det er litt vanskelig å telle antallet kriger Israel har vært i, fordi det er et spørsmål om når vi skal sette grensa mellom når en krig slutter og en annen begynner i serien av konfrontasjoner med palestinerne. Landet har også vært i to kriger mot Libanon i perioden og er sånn sett den eneste militærmakta utenom de nevnte som nærmer seg det antallet kriger som Norge har deltatt i. Russland har rett nok kjempa en rekke kriger i Kaukasus, men i hovedsak innenfor det som folkerettslig er definert som Russlands eget territorium. Unntakene har vært krigene i Abkhasia og Sør-Ossetia som folkerettslig tilhører Georgia. Litt avhengig av hva man definerer som en krig, for eksempel, var anekteringa av Krim en krig? Så kan vi si at Russland har vært involvert i maks 4-5 kriger etter 1990 utenfor eget territorium, mest direkte i konfrontasjon med Georgia i 2008. Målt i antall kriger utenfor eget område har Norge altså blitt en større krigsnasjon enn Russland. Kina har til sammenligning ikke vært involvert i noen kriger etter 1990.

LES OGSÅ: Å gå til krig medfører ikke ansvar for krigens ofre, mener Erna Solberg

Stadig mer krigersk
Vurderer vi krigsdeltakelsen litt mer i substans, blir bildet av Norge som en dominerende krigsnasjon sjølsagt betydelig dempa. Norske styrker hadde bare en mindre betydningsfull rolle i alle krigene på 1990-tallet. Norge skilte seg også fra sine krigskamerater Danmark og Nederland ved ikke offisielt å støtte USAs invasjon av Irak i 2003, og den bataljonen med ingeniørsoldater som Norge sendte til Irak i etterkant spilte neppe noen stor betydning. I Afghanistan derimot har norske styrker deltatt i harde kamper på alle nivåer. Det at Norge virkelig har tatt spranget inn i eliteklassen blant verdens krigsnasjoner ble enda tydeligere i Libya i 2011, da norske bombefly avleverte om lag ti prosent av alle bombene som ble sluppet over landet, og også tok på seg mange “kontroversielle” bombetokt som andre land ikke ville ta i.

Ser vi på ressursene som brukes på krig og krigsforberedelser ser vi Norges plassering i skjemaet under, altså på 2.plass i NATO, etter USA, og på 8.plass i verden.

Per innbygger/rangering

Rangering Land Sum
1. USA 1881
2 Norge 1131
3 Frankrike 832
4 Storbritannia 743
5 Danmark 616
6 Nederland 541

Verdensrankingen
Per innbygger/rangering

Rangering Land Sum
1. FAE 2392
2. Israel 2066
3. Oman 1979
4. Saudi-Arabia 1889
5. USA 1881
6. Singapore 1778
7. Kuwait 1562
8. Norge 1131
9. Bahrain 1021
10. Australia 1009
11. Frankrike 832
12. Storbritannia 743

Tallene viser militærutgifter pr innbygger regnet i dollar.

Uansett hvordan vi måler, kommer vi altså ikke unna at vårt kjære Norge har utvikla seg til å bli blant de mest krigerske og krigsinnstilte nasjonene i verden.

Så kan vi spørre oss: Hvorfor har det blitt sånn?

LES OGSÅ av Marielle Leraand: Regjeringas langtidsplan for krig

Fra fredsnasjon til imperialist
Norge har historisk hatt tradisjoner for fredelig konflikthåndtering. Vi var et foregangsland da vi aksepterte den internasjonale voldgiftsdomstolens dom over norske imperialistiske ambisjoner på Grønland på 1930-tallet. Tradisjonen med alliansefrihet ble brutt med NATO-medlemsskapet fra 1949, men gjennom hele den kalde krigen unnlot Norge seg fra å delta i noen av USAs mange kriger rundt om i verden, og sendte kun soldater ut av landet til fredsbevarende FN-operasjoner i områder hvor det faktisk eksisterte en freds- eller våpenhvileavtale og faktisk en fred å bevare. Etter den kalde krigen var over, etter at den forestilte trusselen om sovjetisk invasjon definitivt var over, det vil si etter at det opprinnelige rasjonalet for NATO-medlemskapet og den nære tilknytninga til USA i stor grad var over, etter det har Norge altså slått seg på krigsgaleien og vært med på alle USAs kriger, med stadig økende militær kraft og betydning.

Det kan lanseres flere hypoteser om hvorfor det har blitt sånn, men teorien om at vi har vært nødt til å følge med når NATO har utvikla seg fra en forsvarsallianse til en verktøykasse for USA for å beholde USAs interesse og forsvarsgaranti har jeg allerede argumentert imot her. En annen mulig teori er at norske politikere faktisk har latt seg overbevise av retorikken om å krige for fred og å krige for menneskerettigheter. Men i lys av den utviklinga vi har sett i landene som har blitt berika med humanitær bombing og okkupasjon, burde heller ikke denne teorien stå så sterkt, men jeg tror i det minste at den har et sterkere fundament enn forestillinga om at det har vært nødvendig for å holde USA interessert og “inne” i USA-folden i forhold til Russland.

En tredje teori er å se på utviklinga av Norge som krigsnasjon i relasjon til Norges økonomiske utvikling i retning av å bli en stor kapitaleksportør. Da går vi inn i Lenins gamle farvann, med teorien om imperialismen som kapitalismens høyeste stadium. En mulig innvending mot denne teorien i denne sammenhengen vil være at det Norge har vært involvert i jo ikke er kolonikriger i den forstand at den norske staten har fått særlige rettigheter til å utvinne naturressurser eller norske selskaper har fått spesielt gunstige kontrakter i landene og områdene hvor Norge har deltatt i krig.

Kontakter over konkurranse
Ser vi på hvilke norske selskaper som er dominerende på verdensarenaen, ser vi imidlertid at flere av disse er aktive i bransjer hvor suksess eller fiasko i større grad avhenger av politiske kontakter enn av pris og kvalitet på produktet. Det gjelder særlig for oljeselskaper, hvor det er de politiske myndighetene i de enkelte landene som avgjør om det er Statoil eller et annet oljeselskap som skal få kontrakten på å lete etter olje. Men vi ser det også tydelig i telebransjen, hvor Telenor for noen år siden støtte på politiske problemer i India. I sånne konflikter kan det være av stor betydning for selskapene som har involvert seg med store investeringer at den norske staten har kraftfulle politiske muskler å slå i bordet med, og slike muskler kan ministaten Norge uansett aldri oppnå på egenhånd. Så ved å knytte Norge så tett opp til USA som mulig, kan håpet være at USA også skal ivareta norske selskapers interesser som om de var landets egne, eller at USA vil støtte Norge i konflikter med land som India, fordi USA også er avhengig av de funksjonene norske styrker utfører i andre deler av verden. Logikken blir altså ikke at vi har soldater i Afghanistan for å sikre norske investeringer der, men for å få amerikansk støtte for å sikre Statoils interesser i Angola eller Telenors interesser i India.

Når det gjelder norsk storkapital og koblinga til USA, så er det dessuten vanskelig å skille de reint økonomiske egeninteressene fra det politisk-ideologiske fellesskapet. Norsk overklasse er en integrert del av den vestlig-kapitalistiske overklassen, og deler deres verdenssyn. USA framstår som forkjemper for den etablerte verdensorden, hvor Vesten er dominant. Denne verdensordenen utfordres av Kina og Russland, ikke i form av noe rivaliserende politisk-økonomisk system, men i form av rivaliserende utviklingssentrum. Teoretisk kunne sikkert norsk storkapital skifta hest, men har ikke gjort det, og er dermed fortsatt kobla til USA og USAs supermaktsposisjon. Norske investeringer skjer sånn sett under en paraply av amerikansk-vestlig militær beskyttelse, når det skjer i land som er i sentrum for global rivalisering, som i Afrika eller Midtøsten.

Siden USAs økonomi er basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen, så forklarer det bakgrunnen for USAs mange kriger de siste par tiårene i dette området. Og det at norske investeringer skjer under en amerikansk militær beskyttelse, kan forklare noe av bakgrunnen for at Norge har deltatt i samtlige av USAs kriger etter 1990.

Faren for verdenskrig
Og nå sist i Syria, som jeg gjerne vil vende tilbake til sånn avslutningsvis. Her står vi overfor en livsfarlig utvikling. På den ene sida er norske medier som et ekko av CNN, og derfor får vi den vanlige nordmann, som zapper rundt på norske nyheter, ikke noe riktig bilde av hva som er på gang i Syria. På den andre sida er situasjonen nå såpass alvorlig at det knapt kan nevnes høyt uten å være redd for å havne i kategorien «galskap».

Det er muligens 10 prosent sannsynlighet for en ny verdenskrig de kommende fem åra. Men disse 10 prosent sannsynlighet ser jeg ikke reflektert noe sted i det norske samfunnet, ei heller hos de politiske partiene. Under Cubakrisa så var det tross alt sånn at mange tenkte: herregud nå blir det verdenskrig. Folk var forberedt. Men hvem er forberedt eller skal vi si, ser behovet for å yte motstand mot norsk krigspolitikk, før det er for seint? Før vi er dypt inne i en krig mot vårt naboland Russland, og dermed også muligens utsletta fra jordas overflate?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.