Mosul, Aleppo og medienes selektive sympati

Foto: Mstylav Chernov

Mediene er en viktig premissleverandør. De avgjør hva som skal snakkes om, og hvordan vi skal snakke om det. I praksis ender dessverre medier ofte som utilslørte talerør for statens holdninger. Våre venner dømmes etter helt andre standarder enn våre fiender.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (52 artikler)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Allerede i oktober i fjor kunne den britiske journalisten Patrick Cockburn skrive om hvordan den vestlige mediedekningen av Aleppo og Mosul var svært forskjellig. Dette på tross av at begge byene fra høsten 2016 ble utsatt for nådeløse beleiringer akkompagnert av dødbringende bomberegn. I Aleppo var det Syria, Russland og andre allierte som kjempet mot en koalisjon av islamistiske opprørsgrupper, mens i Mosul er det Irak, USA og andre allierte som har kjempa mot IS.

LES OGSÅ: Å gå til krig medfører ikke ansvar for krigens ofre, mener Erna Solberg

Oss og dem
Forskjellen ligger i mediedekningen. Der hvor vi i Aleppo daglig ble bombardert med vitnesbyrd om lidelsene som fulgte bombingen, har det vært betraktelig stillere fra Mosul. Langt oftere har vinklingen vekta rent militærtekniske, heller enn humanitære hensyn.

Dette er klassisk for medias rolle i krig. Man skjønnmaler egne og alliertes handlinger, og demoniserer alle andres. Om russerne og Syrias regjering dreper sivile, så er dette med viten og vilje – formelig noe de nyter å gjøre. Om derimot våre allierte gjør det samme, er det tragedier, beklagelige feil, eller ganske enkelt «collateral damage». Kritiserer du dette, risikerer du å bli anklaget for å ikke være imot IS og deres herjinger. Kritiserer du russerne og Assad vil du på den andre siden ytterst sjeldent bli anklaga for å være Al-Qaeda-tilhenger.

I denne teksten vil jeg rette søkelyset på denne skeive vinklinga. Dersom mediene stiller andre standarder for våre venner enn for alle andre, vil narrativene som bygges opp bli feilaktige. Om det bygger seg opp forestillinger om at vi og våre allierte alltid er snille og alle andre alltid er slemme, vil det bli mye lettere å lure folk til å støtte krig i framtiden. For oss som ønsker en verden hvor krig og bruk av vold kun skal brukes som siste utvei, bør det være en hovedoppgave å holde et skarpt øye med medienes rolle i å konstruere et syn på krig som et legitimt og ufarlig virkemiddel så lenge det utføres av de rette folkene.

LES OGSÅ: Norske konservative partier — hva tenker dere om Midtøstens kristne?

Øst-Aleppo – vestlige medier kjøper jihadistenes fortelling
I vesten ble bombingen av Aleppo fordømt høylytt. Politikere på toppnivå, inkludert utenriksminister Børge Brende, krevde at «blodbadet» skulle opphøre. Dette er både forståelige og riktige krav, all den tid dødstallene fra byen ble inntatt av opprørerne i 2012 kan være så høye som 30 000. Den grusomme bombingen av Aleppo og lidelsene den skapte, vil for alltid stå som en skamplett på verdenssamfunnets kollektive minne. Det er ingen grunn til å applaudere grusomhetene byens innbyggere ble utsatt for.

Men det har også vært en klar blindsone i dekningen. Svært lite vekt ble lagt på Nusra-fronten, den tidligere Al-Qaida-tilknytta islamistiske gruppa som har holdt byen i et jerngrep siden 2012. De nektet blant annet sivile å evakuere fra byen, og har stått for groteske overgrep, blant annet utstrakt bruk av tortur og gjennomføring av regelrette massakrer på sivile mennesker. De færreste medier omtalte disse gruppene som «terrorister» eller «Al-qaida», men foretrakk det mer nøytrale «opprørerne».

Dette toppet seg i desember i fjor, da byen omsider ble inntatt av regjeringsstyrkene og deres allierte. En enorm kampanje på sosiale medier ble igangsatt av aktivister inne i byen, som ikke lot det være noe tvil om at det som ventet oss om regjeringsstyrkene seiret, var massakrer, folkemord og andre grusomheter. Videoklipp og twittermeldinger spredde seg over hele internett, anført av emneknaggen #SaveAleppo. Vestlige medier var relativt samstemte i sin omtale av hendelsen som Aleppos «fall». Det mer nøytrale, «gjenerobring», ble mindre brukt.

Spådommer gjort til skamme
Noen journalister, blant annet Robert Fisk i The Independent, evnet imponerende nok likevel å holde hodet kaldt. Han påpekte at vi måtte være forsiktige med å trekke forhastede konklusjoner, ganske enkelt fordi vestlige og andre uavhengige journalister enten hadde blitt drept, kidnappet eller flyktet fra Aleppo på grunn av opprørernes brutalitet for lenge sia. Mediebildet var derfor dominert av «lokale aktivister» som jobbet under streng kontroll av Nusrafront-regimet i byen. Han framhevet videre at påstandene om «folkemord» og trekkinga av linjer til Rwanda og Srebrenica på 1990-tallet var fullstendig tatt ute av proporsjoner, all den tid FN så sent som 16. desember 2017 bare kunne slå fast at 82 mennesker kanskje var blitt summarisk henrettet av regimelojale styrker da de inntok byen.  Fisk bemerket avslutningsvis:

There is nothing wrong or surprising about the Syrian opposition demonising its enemies and hiding negative news about itself. The Iraqi opposition did the same thing in 2003 and the Libyan opposition in 2011. What is much more culpable is the way in which the Western media has allowed itself to become a conduit for propaganda for one side in this savage conflict. They have done so by rebranding it as authentic partisan information they cannot check, produced by people living under the authority of jihadi movements that tortures or kills any critic or dissenter.

Hvordan gikk det etter at byen ble gjenerobret av regjeringsstyrkene? Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at opprørerne sammen med deres familier ble busset til Idlib-provinsen hvor de fortsatt besitter kontrollen. Øvrige sivile ble evakuert ut, men er, som VG nylig kunne melde, på vei tilbake, og i gang med å bygge opp samfunnene sine igjen. «Folkemordet» uteble, på tross av hva vestlige journalister ble lovet av de lokale aktivistene på internett.

LES OGSÅ: Norge ut av Syriakrigen nå!

Mosul – våre venner seirer mot «terrorister»
Handlingsforløpet i Mosul har mange likheter med det vi så i Aleppo. I Mosul har irakiske regjeringsstyrker allierte med både USA, kurdiske peshmerga-styrker, og sjiamuslimske paramilitære grupper, foretatt en flere måneder lang beleiring av millionbyen. Beleiringen foregår i takt med gradvis gjenerobring av byens forsteder, akkompagnert med intense amerikanske bombetokter. Tusenvis av mennesker flykter ukentlig. Så tidlig som i januar advarte FN om at nærmere 50 % av de drepte i Mosul siden offensiven begynte i oktober, var sivile. Ifølge direktøren for nettstedet Airwars, som tidligere har uttalt at russerne har vært langt mer nådeløse i sin bombing enn amerikanerne, overgår nå drapene på sivile i Mosul det vi så i Aleppo. Det er ingen grunn til å tro at grusomhetene vil opphøre i nærmeste framtid.

På tross av dette er det lite sympatierklæringer, moralske fordømmelser, eller forslag om å stille USA og Irak for en internasjonal krigsforbryterdomstol. Uansett hvor mange amerikanske bomber som regner over den herjede byen, dukker det ikke opp særlig entusiasme under emneknaggen #IstandwithMosul. Tvert imot er mediedekninga preget av klassiske krigsreportasjer, hvor fokuset i hovedsak er på militære hensyn, taktikk og utsikter for framtidige seire over fienden. Det er aldri noen tvil om at det er IS, og ikke bare «opprørere», som kontrollerer byen. Dette kan bekreftes av et enkelt googlesøk. Norske politikere har ikke kommet med en eneste fordømmelse. Fravær av fordømmelse er også et politisk valg.

LES OGSÅ: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempels trussel

De snille mot de slemme
Ved nærmere ettersyn bør ikke denne dobbeltmoralen vekke nevneverdig oppsikt. At vanlige borgere bryr seg mindre med Mosul enn Aleppo, er selvsagt en refleksjon av medienes dekning. Denne er på sin side et resultat av de rådende narrativene som kretser i vår kollektive selvforståelse i vesten. Her er det for lenge siden vedtatt at Syria og Russland er slemme, mens USA og Iraks regjering, i kraft av å være våre allierte, er snille.

Den kjente amerikanske forfatteren, Noam Chomsky, bruker ofte begrepet «de gode intensjoners doktrine» for å beskrive nærmest totalitære fenomen som dette. Vi tillegger oss selv og våre venner gode intensjoner, mens våre fiender tillegges utelukkende onde motiv. Om våre vedtatte venner gjør noe slemt, blir det enten skjønnmalt, eller eventuelt dysset ned. Eksemplene er mange.

Da russerne i krigen i Tsjetsjenia i 1999 bombet byen Groznyj i grus, ble dette med rette oppfattet som grove overgrep og krigsforbrytelser. Da USA på sin side gjorde noe tilsvarende i Fallujah i 2004, ble dette omtalt som «frigjøring», og det ble lagt betraktelig mindre vekt på bruken av hvitt fosfor i bombene, eller de regelrette massakrene i byens sjukehus. Det er ingen grunn til å tro at for at dekningen var stort mer nyansert på russisk side. Forskjellen er at de fleste i vesten raskt gjennomskuer mediepropagandaen hos «de andre».

Folks tro på at de selv tilhører «de snille» gjenspeiler seg ofte i holdninger og historisk minne. I 1990 ble det utført en undersøkelse over amerikanske holdninger til, og kunnskap om Vietnamkrigen. Ett av spørsmålene var hvor mange man trodde hadde blitt drept på vietnamesisk side. Det riktige svaret er estimert til å være nærmere 2 millioner. Mediantallet i svarene fra respondentene lå på 100 000, altså knapt en tjuendedel av det reelle tallet. Med tanke på hvordan mediene under krigen glorifiserte det amerikanske engasjementet, er ikke dette spesielt rart. Mediene hadde i samarbeid med myndighetene skapt en falsk forestilling hos folk, om deres egen stats intensjoner, og dermed også en feilaktig antakelse om resultatene av dens handlinger.

Dette er noe vi kjenner igjen fra Norge også. I samtlige av krigene Norge har vært med på de siste 20 årene, har mediene stort sett fulgt lydige opp med skjønnmaling. Ikke bare har avisene stort sett applaudert krigsdeltakelsen på lederplass, men har også produsert en jevn og ukritisk krigsreportasje – akkurat slik vi selvsagt ser for eksempel russiske statsmedier gjør på «den andre siden». Den kjente norske journalisten og fredsaktivisten, Erling Borgen, spurte retorisk i Ny Tid om ikke VG egentlig ble utgitt av NATO, basert på deres ukritiske dekning av USAs kriger i moderne tid. Lignende kritikk kom også fra professorene journalistikk, Rune Ottosen og Stig A. Norstedt, som spurte om ikke den ukritiske krigsjournalistikken kunne utgjøre «en fare for befolkningen».

Et annet eksempel som kan brukes er forskjellen mellom medienes og politikernes holdninger til NATOs bombing av Serbia i 1999, og russernes annektering av Krim i 2014. I sistnevnte tilfelle var det ingen tvil om at dette var et grovt brudd på FN-paktens forbud mot å krenke et annets land territoriale suverenitet. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide uttalte senere at «forholdet vårt til Russland aldri kan bli det samme». EU og USA vedtok strenge sanksjoner mot russisk økonomi, som har blitt fornyet jevnlig helt fram til i dag.

I 1999 forholdt det seg annerledes. I møte med militære konfrontasjoner med overgrep på begge sider i den serbiske utbryterprovinsen Kosovo, besluttet NATO seg å iverksette en bombekampanje for å bringe Serbia i kne, stikk i strid med FN-paktens resolutte forbud mot selvtekt i internasjonale relasjoner. I 78 dager regnet NATOs bomber over Serbia, og man regner med så mange som 5000 mennesker kan ha blitt drept. Skadene på landets infrastruktur var enorme. Kosovo ble siden proklamert som et protektorat under NATO, men har de siste årene tatt mer og mer karakter av å ha blitt en mislykket stat, som attpåtil har blitt et arnested for internasjonal jihadisme.

Det riktig å protestere mot Russlands krenkelser mot Ukrainas suverenitet. Men protester mot dette lyder hule om man ikke inntar samme holdning overfor NATOs bombing av Serbia i 1999. NATOs offisielle begrunnelse varierte mellom å være å trygge «internasjonal stabilitet og sikkerhet» og å forhindre «etnisk rensing». Russland på sin side begrunnet Krim-anneksjonen både med folkeviljen på halvøya, og et ønske om å beskytte russiske statsborgere mot voldsbruk fra den nye regjeringa i Ukraina. Begge begrunnelser kan både ha noe for seg, men kan samtidig også kritiseres på flere plan. Det vesentlige var at et forsvinnende mindretall i Norge, eller vesten for øvrig, støttet russernes aggresjon mot Ukraina. Til sammenligning var det bare én person i det norske Stortinget som uttalte seg mot NATOs bombing, nemlig SVs Hallgeir Langeland.

Også Libyakrigen i 2011 ble foretatt med støtte fra alle de politiske partiene. Denne krigen, hvor Norge bidro med å slippe 588 bombelaster over det forsvarsløse landet, ble vedtatt gjennom samme type retorikk man ellers hører fra organisasjoner som bedriver bistandsarbeid. Først da det et par år seinere ble åpenbart at man hadde ødelagt Libya totalt som stat, begynte kritikken å komme. Hva er vel praktiske og moralske hensyn mot uttalt gode intensjoner av oss og våre venner?

Medias viktige rolle
Dette er ikke noe som skjer fordi folk er slemme eller likegyldige. Dette er forestillinger som konstrueres av skeiv mediedekning. Når man bombarderes av helt reelle vitnesbyrd om hvor forferdelig livet er for sivile i Aleppo, får dette sjølsagt betydning for åssen folk tenker om dette. Tilsvarende er det vanskelig for folk å få sympati med de sivile i Mosul, når alt de får høre er at IS snart blir slått av de tøffe amerikanerne under slagordet «make Mosul great again». Folk flest er stort sett langt mer kritiske til krig og vold enn det politikere er.

Det er på tide at vi begynner å gå vårt eget selvbilde i sømmene. Dersom det er slik at mediene begynner å støtte krig og vold så fort det pakkes inn i humanitær retorikk av våre ledere, har vi nådd et farlig punkt. I våre dager hvor det skrikes ut mot falske nyheter over en lav sko, er det ekstremt viktig at mediene evner å presentere balanserte og troverdige skildringer av alle saksområder, og spesielt krig og fred, muligens det viktigste området av dem alle. Det kan ikke være slik at man setter fundamentalt andre moralske standarder for våre allierte, enn vi setter for andre. Amerikanske bomber i sivile områder i Mosul er like dødbringende som russiske og syriske bomber over Aleppo.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.