Krigen i Syria ved veis ende?

Flere kommentatorer forespeiler at krigen i Syria nå snart er slutt, etter at Trump rett før jul tweetet at USA ville trekke tilbake sine 2000 soldater fra landet innen 60-100 dager. Noen av de som gjennom de sju krigsårene til nå  har heiet på Assad og Putin har vært nærmest euforiske i sine «vi har seiret» proklamasjoner.

Ingenting ville vært bedre enn om 2019 nå brakte en fredsavtale som kunne føre til en våpenhvile og gjenoppbygging av det krigsherjede landet. Utviklingen de siste månedene åpner mulighetene for en slik prosess. Men ser vi nærmere på realitetene bak det spillet som nå utfolder seg rundt stormaktsrivaliseringen i Syriakrigen, er det også en fare for at krigshandlingene kan blusse opp igjen. De interne motsetningene i det syriske samfunnet, som jeg i de tidligere innleggene her på Radikal Portal 1. august og 11.oktober 2018 pekte på som drivkreftene bak det tredje planet i krigen, er heller ikke løst. De kan også skjerpes av stormaktsløsninger som nå presenteres. Den eneste krigsarenaen som ser ut til å ebbe ut nå er den åpne regimeskiftekrigen.

LES OGSÅ av Arnljot Ask: Syria-scenarioet klarner

Regimeskiftekrigen
USA, med europeiske og arabiske allierte, utnytta umiddelbart demokratiprotestene mot Assad-regimet i 2011 til å intervenere militært. Politiske demonstrasjoner ble trukket inn i borgerkrigsscenariorer, både gjennom spesialsoldater som ble sendt inn og ved at deler av den syriske hæren deserterte og oppretta opprørsenheter. Denne krigen smelta sammen med krigen som jihadistkrigere fra Al Qaida, og senere IS, utvikla mot regjeringen i Damaskus. Den dominerte krigsbildet de første åra og la premissene for rivaliseringa mellom USA og Russland og regionale makters handlinger. Det positive vi kan si om Trumps utspill om amerikansk tilbaketrekking av soldater fra bakken i Syria, er at det tar inn over seg at USA ikke kan oppnå et regimeskifte med den strategien de har fulgt til nå. Men som jeg kommer inn på i neste avsnitt, betyr det ikke at USA har i sinne å trekke seg ut av «kampen om Midtøsten», heller ikke å gi opp forsøkene på innflytelse i Syria.

LES OGSÅ: Fred og frihet for Syria?

Stormaktsrivaliseringen
Fra slutten av andre verdenskrig bygde Sovjet og Syria opp vennskapsavtaler seg i mellom, men det var først fra 1970-tallet av vi kan si at Syria valgte Sovjet sin side i den kalde krigen. Gamlefar Assad inngikk avtalen om sovjetisk marinebase i Tartus i 1971, og i 1980 ble det oppretta en Vennskaps- og samarbeidsavtale mellom Sovjet og Syria. Den ble fornya i januar 1992, da Syria anerkjente Russland som den lovlige etterfølgeren etter Sovjetunionen, og har vart til denne dag. Dette er bakgrunnen for at Russland grep inn militært i Syria høsten 2015, da USA-alliansen ved hjelp av sine opprørsgrupper i Syria var i ferd med å vinne fram med sin regimeskiftekrig. Russland hadde Folkeretten på sin side ved denne inngripen i krigen, men sjølsagt også egeninteresser. Undertegnede mener det var bra at Russland stansa USA-alliansen, med Norge på lasset, ved denne korsveien. Uten at jeg dermed bifaller de krigsforbrytelser som også Russland og Assad-regjeringen, til like med USA-alliansen, har på rullebladet i denne krigen.

Sjøl om USA nå trekker ut sine fotsoldater fra Syria (om det blir om 60-100 dager, eller om 120 dager, som er Trumps sin justering av tidsplanen, spiller mindre rolle), vil USA fortsatt være tilstede. De vil videreføre luftkrigen mot IS, fra baser i Irak og Qatar. Om dette innebærer at de også fortsatt skal dele luftrommet seg i mellom med Russland, avhenger av hva slags avtale Trump og Putin har gjort. Og uansett fortsetter rivaliseringa mellom de to store gjennom dragkampen om Erdogans gunst og det diplomatiske spillet som nå pågår i den arabiske verden i forhold til Syria.

Trumps avtale med Erdogan må sees som et forsøk på å undergrave den innflytelsen som Russland har opparbeida seg i Ankara som følge av USAs allianseforhold med de syriske kurderne i deres kamp mot IS. Erdogan svarte da også umiddelbart med å utsette en innmarsj mot PYD i Rojava, som sannsynligvis var Trump sin betingelse for tilbaketrekkingsutspillet. Erdogan nøyde seg med styrkedemonstrasjoner ved grensene i påvente av om USA følger opp sine lovnader.   

Denne avtalen kontres så av nye hestehandler mellom Putin og Erdogan, hvor Putin også må ta hensyn til at Tyrkia, siden Afrin-invasjonen og Idlib-avtaler, har blitt den fremste fremmede inntrengeren på syrisk jord. Vi veit ennå ikke følgene av dette diplomatiske spillet, som vil få avgjørende betydning for om de syriske aktørene skal komme fram til en fredsavtale som samtidig ivaretar Syrias suverenitet. Hvis ikke vil de grunnleggende problemene i det syriske samfunnet være like uløste som ved utbruddet av krigshandlingene i 2011.

LES OGSÅ: Kurdisk frigjøringskamp i Syria er mer enn bare Assad og USA

Den syriske arenaen.
Regjeringen i Damaskus har nå kontrollen over om lag 60 prosent av territoriet i landet, inkludert de mest folkerike, med unntak av deler av Idlib. Assad har jevnlig gitt uttrykk for at han skal gjenvinne kontroll over hele Syria, noe han ikke er i stand til militært uten støtte fra Russland. Forhandlingene Assad har hatt med Nord-Syria-Føderasjonen/TEV-DEM det siste året reflekterer at Russland også er interessert i et godt forhold til kurderne/PYD. De siste har hatt kontorer i Moskva i flere år, men Russland har ikke klart å få dem inn i forhandlingsprosjektene sine i Astana og Sotsji, da Tyrkia har nekta.

At USA trapper ned sin aktivitet i områdene som militært og sivilt er dominert av SDF og Nord-Syria-Føderasjonen vil forhåpentligvis åpne for en fredsavtale mellom de to viktigste syriske partene i denne regionen. Som det framgår av intervjuet med Aldar Xelil, i ledelsen for diplomatikontoret til Nord-Syria-Føderasjonen, er de innstilt på å fortsette forhandlingene for en «demokratisk prinsippavtale» med Damaskus. Det er verdt å merke seg at de uansett ikke vil gjøre seg avhengig av utenlandsk støtte, men bygge på den folkelige støtten de har opparbeida systematisk siden 2012. De som fortsatt hevder at de har vært et amerikansk protektorat, bør merke seg at Xelil sier at de aldri ville bønnfalle USA om å bli i regionen. USA måtte «certainly go one day».

En avgjørende forutsetning for fred i denne regionen vil også være at Russland og USA ikke vil slippe Tyrkia inn over grensa i nord.

Når det gjelder den nordvestlige delen av Syria, måtte Assad gi etter for russisk press da de sistnevnte slapp Tyrkia inn i Afrin og Idlib i fjor. Vi veit ennå ikke hva som ligger «i løypa» her nå, etter de siste hestehandlingsrundene som Tyrkia, Russland og USA har hatt separat med hverandre. Uansett er de områdene som Tyrkia har invadert i nordvest under angrep både fra den syriske hæren og fra kurderne/SDF i Afrin. Jihadister, som her blir brukt av Tyrkia, er også innbyrdes splitta og i krig med hverandre. Et par millioner sivile sunni-arabere som ikke er innstilt på å bli underlagt Damaskus-regjeringen igjen er inneklemt i dette konfliktfylte området. En politisk avtale som innebærer en grunnlovsprosess og framtidige valg vil være en forutsetning for fred her, samtidig som den tyrkiske okkupasjonen må opphøre.

LES OGSÅ: Politiker fra Sverigedemokraterna benekter at det er krig i Syria: — Det finnes ingen flyktninger

Framover
Tyrkia framstår som den største snublesteinen som kan få krigen til å blusse opp igjen, da begge stormaktene prioriterer å få denne aktøren på sin side i den overordna maktkampen om innflytelse i hele regionen. Internt i Syria vil det være avgjørende at de aktørene som avviser borgerkrig, men vil ha en politisk prosess for å demokratisere landet vinner fram og unngår krigshandlinger mellom hverandre. Vi i freds- og solidaritetsbevegelsene i krigsnasjonen Norge må fortsatt jobbe for at Norge trekker tilbake sin støtte til USA sitt prosjekt, innstiller all støtte til Tyrkia sin krigføring og støtter opp om internasjonale avtaler som fremmer en politisk løsning mellom de syriske aktørene som vil avslutte krigen.