Nordiska Motståndsrörelsens røtter

Skinheads skriker rasistiska slagord under en demonstration i Stockholm 1991. Foto: Malin Lundberg, 1991

Drap, brannstiftinger og bankran. Organisasjonen som er senter for den organiserte nazismen i Norden har mye på CVen, inkludert ideologisk samarbeid med Sverigedemokraterna.

Magnus Eriksson
About Magnus Eriksson (33 Articles)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

I dag samlet 500 personer tilknyttet Nordiska Motståndsrörelsen seg til en markering i Stockholm. Den siste tiden har gruppen fått oppmerksomhet også i norske medier. Her er historien om hvor gruppen kommer fra, dens tidlige tilknytning til partier som i dag forsøker å vaske vekk sitt samrøre med nazistene og myndighetenes manglende evne til å hindre disse grupperingene å vokse frem.

LES OGSÅ: 28-åring drept etter å ha blitt overfalt av nazister

Vitt ariskt motstånd og mediene
Den 4. april 1991 startet en gruppe unge menn opp nettverket Unga Nationalsocialister (UNS) i Stockholm. Initiativtakerne var Klas Lund, Christopher Ragne, Peter Rindell og Göran Gustavsson. De fire satt også i redaksjonen til det nynazistiske bladet «Storm». De ønsket å bli en svensk utgave av en amerikansk terroristgruppe, populært kalt «The Order». «Vitt ariskt motstånd» eller «VAM», var slagordet UNS hadde brukt på omslaget til «Storm». Da «Vitt arisk motstånd» lot mer fengende enn UNS, ble gruppen omdøpt til dette av mediene. Heretter vil de bli omtalt som VAM, da det er under dette navnet de har blitt kjent.

Den 9. august 1991 hadde den svenske kveldsavisen Expressen overskriften «Med vapen i hand skulle de utrota alla av fel ras». Det var første gang det nye nettverket ble omtalt i mediene.

Mediene og nazistene
Men det var ikke første gang svenske aviser ordla seg på en tabloid og oppsiktsvekkende måte om nazistiske miljøer. På slutten av 50-tallet, begynnelsen av 60-tallet, skrev flere svenske aviser om den såkalte «Hakkorsepidemin». Det hadde blitt rapportert om en økende vandalisering med hakekorsgrafitti flere steder rundt om i verden, og det ble påstått at dette var et koordinert angrep beordret av fascisten Per Engdal i Malmö. Flere svenske aviser omtalte Engdahl som Sveriges farligste fascist, og det ble laget spekulative historier om at Egypts president Nasser skulle ha vært involvert. Engdahl selv var fornøyd, fordi publisiteten hadde gitt økt rekruttering til hans organisasjon.

I 1965 hadde kveldsavisen igjen blåst opp en nazistorganisasjon bortom alle proporsjoner. Denne gang gjaldt påstandene en planlagt væpnet statskupp, med nazister som hadde klart å gå under radaren, beskyttet av den pengesterke CE Carlbergs stiftelse. Også denne gangen ble utenlandske organisasjoner og stater trukket inn. Der ble det hevdet at nazistene skulle støtte Nasser med 5000 bevæpnede menn i en krig mot Israel.

LES OGSÅ: NRK gjør nazisme om til innvandringskritikk

Mediene om VAM
I følge mediene hadde VAM-nettverket intensjon om å bygge en revolusjonær elitegruppe, som egne ord skulle styrte det gruppen omtalte som den «sionistiske okkupasjonsregjeringen». De skulle styrte staten med andre ord. Det var slik de beskrev, om enn kanskje ikke oppfattet, sin virksomhet i de egne mediene. Etablerte medier videreformidlet velvillig dette terroristiske selvportrettet, til tross for at dette var ren moralpanikk på dette tidspunktet. Det var ikke første gang de involverte bak nettverket ble omtalt i mediene, men det var første gang nettverket kalt VAM ble det. Det var heller ikke siste gang mediene skulle ta seg kreative friheter, i sin omtale av dette miljøet.

Den organisatoriske strukturen var såpass flat at det er misvisende å omtale de som en organisasjon. Selv kalte gruppen dette for «leaderless resistance», etter modell fra amerikanske nynazister. Beslutninger ble fattet i fellesskap av gruppens kjerne. VAM antok umiddelbart en voldelig profil.

Innen de opphørte å eksistere i 1993, hadde flere medlemmer gjort seg skyldig til en rekke grove forbrytelser: Et innbrudd på en politistasjon i Lidingö, våpentyveri og forsøk på våpentyveri, bankran samt inspirerte andre til å utføre angrep på asylmottak og en rekke bombeattentater i Stockholmsområdet.

De lokale VAM-gruppene besto av medlemmer fra nynazistiske band som Dirlewanger, Division S og Vit Aggression. Sitatvekslingen fra introduksjonen til sangen «Död åt ZOG» fra sistnevnte band og har opphav i en rettssak mot Lund og Ragne i forbindelse med ran og våpentyveri. I «Storm» ble de to utropt som helter i den nazistiske bevegelsen. Lund er fortsatt aktiv nazist og lederskikkelse i «Svenska motståndsrörelsen», mens Ragne har skiftet etternavn og forlatt miljøet i dag.

Eksperimentet med VAM førte i hovedsak til arrestasjoner og fengsling av aktivistene. Til gjengjeld hadde mediedekningen av aktivitetene en positiv effekt på rekrutteringen til miljøet. Fremstillingene appellerte til enkelte, samtidig som dette førte til aksjoner og attentater utført i VAMs navn. Dette skapte problemer for den harde kjernen og til slutt ble VAM lagt ned. Med det byttet magasinet STORM navn til Blod och Ära. Innholdsmessig ble fokuset skjerpet i retning mot miljøets egen musikk, som også hadde fått oppmerksomhet i mediene. Med utgangspunkt i det nye magasinet forsøkte man å skape en rasistisk musikkbevegelse i Sverige – noe man kom til å lykkes med.

LES OGSÅ: Fyret — nynazisme på internett

Konflikten mellom mediefremstillingen og politiets definisjoner av miljøet
I doktoravhandlingen «Rasism och antirasism på dagsordningen: Studier av televisionens nyhetsrapportering i början av 1990-talet» har Birgitta Löwander vist et misforhold mellom medienes fremstillinger og politiets oppfatninger av VAM-nettverket. Mediene fremstilte nazistene som en alvorlig trussel mot demokrati, med terroristisk potensiale, mens politiet betraktet de som en lite kriminelt miljø.

De nye nazistene og grensetrekning for definisjonen
I forskningslitteraturen snakkes det om et generasjonsskifte mellom den gamle antikommunistiske nazismen og den nynazistiske bevegelsen. Rapportene fra konsentrasjonsleirene og Nürnbergprosessene gjorde det uholdbart for nazistene til å fortsette å flagge sine meninger. Med dette fikk vi også den nazistiske stereotypien, som toppen av den menneskelige ondskap og hat personifisert. I stedet begynte etterkrigsnazistene å omtale seg som antikommunister, og nedtonet det nazistiske.

Det ligger nok noe i denne fremstillingen, enn om det ikke stemmer helt. Nynazistiske skinheads-ungdommer omfavnet innledningsvis stereotypien, da det var kontroversielt og provokativt. Men å forklare det som provokasjon alene er et feilgrep. Samtidig som nynazistisk symbolikken er provokativt er det også noe fiendtlig, en invitasjon til aggressivitet. Det å avskrive dette som upolitisk er å miste fascismen ut av syne.

Det eksisterte allerede nazistiske grupper i Sverige, som omfavnet samme grunnideologi som ble omfavnet av nynazistene. Et eksempel er Göran Assar og Vera Oredssons parti Nordiska Rikspartiet, hvor mange nynazister hadde vært del i Riksaktionsgruppen (RAG). Mens de norske nazistene hadde erfart krigen og påfølgende politiske oppgjør, hadde unge svenske nynazister bakgrunn fra Bevara Sverige Svenskt, Nordiska Rikspartiet og holdt til på ungdomsklubben Fryshusets lokaler i Stockholm.

Katrine Fangen setter fremveksten av det nynazistiske miljøet i Norge tilbake til 60-tallet. Journalisten Per Bangsund gjorde dette i sin bok om nynazistene fra 80-tallet. Armas Sastamoinen (1909-1986) en syndikalistisk journalist, bruker begrepet nynazisme i sin bok om miljøet fra 1961. I Norge var de gamle nazistene opptatt av rettsprosessene og landsvikeroppgjøret etter kriget, mens den yngre generasjonen ønsket å rehabilitere de diskrediterte aspektene: rasismen og antisemittismen. Noen ganger trekker man et skille med Erik “Blücher” Nilsen, grunnleggeren av Norsk Front fra 1975, som opphørte å eksistere kort tid etter at et medlem kastet en bombe mot 1. maitoget i 1979.

Ekstremhøyre og høyre
Det har blitt hevdet at på 60-, 70- og 80-tallet, eksisterte det ikke en klar grense mellom nazister, høyreekstremister og et vanlig høyre i Sverige. Det ligger noe i dette, men man må være varsom og ikke overdrive. Til forskjell fra Norge, hvor nazisme ble synonymt med landsforræderi, hadde ikke Sverige tilsvarende oppgjør: I 1985 hadde Margaretha af Ugglas fra Moderaterna, noen år senere utenriksminister, holdt tale for høyreekstremister og nazister i Ungsvenska Klubben.

Lederen for Ungsvenska klubben het Clas af Ugglas, en kjent svensk høyreekstremist, og var onkel til Margaretha. Den tidligere Moderatlederen Gösta Bohman hadde også holdt tale for samme klubb i 1987. Moderaten Birger Hagård hadde holdt tale for klubben i både 1987 og 1990. Sånn sett kan man si at skinheadsmiljøet trakk opp en grense, med sin voldelige adferd, som ble uakseptabelt for politiske partier som ville fremstå som anstendige.

Det var aldri hatet, nazismen, antisemittismen og antikommunismen som var uanstendig, men ordensforstyrrelsene og volden. Hvis man skal trekke frem en teori, som skiller de nye nazistene fra de gamle, vil ZOG-teorien være en god kandidat. Innholdet i teorien vil bli drøftet senere, og nå holder å si at det er en antisemittisk konspirasjonsteori om jødisk makt. Slik oppsummerer professor Katrine Fangen teoriens verdi for det nynazistiske miljøet:

ZOG-teorien er noe den enkelte deltaker først tilegner seg etter at han eller hun har gått inn i nynazistmiljøet. Yngre og mer uerfarne aktivister har i utgangspunktet vanligvis ikke disse holdningene. Men ved gradvis å adoptere ZOG-teorien viser de sin vilje til å gå langt. Når de etter en stund begynner å referere til ZOG, viser de en innstilling til å ofre mye for bevegelsen.

ZOG-teorien har sine paralleller i den tyske nasjonalsosialismen. Den er ikke kvalitativt unik, men reformulert og tilpasset en moderne publik. Likevel mener jeg at teorien kan fungere som en avgrensning fra mellomkrigsnazismen til den egentlige nynazismen fra 70- og 80-tallet, da det gir nynazismen et begrepsinnhold, som skiller den fra den gamle.

LES OGSÅ: Riksdagsmedlem for Sverigedemokraterna vil nekte jøder stort eierskap i medier

Avhopperlitteratur fra tidligere nynazister
Det har ofte vært nødvendig for tidligere nynazister å ta offentlig oppgjør med sin fortid, før de blir akseptert tilbake i samfunnet. Dette har resultert i såkalt avhopperlitteratur, eller noe mer syrlig omtalt som bekjennelseslitteratur. Enten som bøker eller selvransakende intervjuer gitt til pressen. Noen av avhoppene har blitt engasjert i stat og kommune, til å holde forelesninger og seminarer om nynazismen for ungdommer og foreldre. Ofte i organisasjoner, med uttalt mål om å motvirke ekstremisme. Mest kjent i Norge er nok Tom-Kimmo Eitenes, som har jobbet som Salto-koordinator. Sammen med professor Katrine Fangen skrev han boken “Bak nynazismen”. Så vidt jeg vet er dette den eneste bok av dette slag fra en norsk nynazist.

I Sverige har vi mange eksempler på slik litteratur. Ofte er disse skrevet sammen med journalister og forskere. På avhoppervirksomheten EXITs nettsider anbefales to bøker: “Jag bröt med nazismen” skrevet av Dennis Persson og en bok av Patrik Asplund som heter “Med hatet som drivkraft”. Kent Lindahl, selv sentral i EXIT, har skrevet boken «EXIT – Min väg bort från nazismen».

Det er ikke uvanlig at tidligere nynazister tar avstand mot bevegelsen i mediene, gjennom intervjuer og portretter. To eksempler på dette er Tobias Malvå-Weikel og Kim Fredriksson. Mens Malvå-Weikel arbeidet i EXIT som foreleser og seminarholder et par år, har Fredriksson jobbet antirasistisk i bloggsfæren. Den sistnevnte er i dag redaktør for den venstreorienterte nyhetssiden Aktuellt Fokus. Tobias Malvå-Weikel kommer vi tilbake til mot slutten.

Tidlige år 1985-1993
Det to innflytelsesrike linjene i den svenske nynazismen kom fra amerikansk og britisk hold. Den amerikanske linjen var fremst ideologisk og taktisk, mens den britiske var kulturell. Grovt sett. Tidlige nynazistiske eksperimenter som Vitt Ariskt Motstånds (VAM) magasin STORM (virksom fra 1990 til 1993), og Vit Rebell (1989), var billige kopimaskinstensiler.

To av redaktørene, Peter Rindell (senere Melander) og Göran Gustavsson, hadde bakgrunn fra Nordiska Rikspartiet og Bevara Sverige Svenskt (BSS). Avisprosjektene var finansiert av det britiske musikknettverket Blood & Honour. Rindell og Gustavson, som også spilte i hvit makt-bandet Vit Aggression, startet dog med magasinproduksjon allerede i 1986. Den gang skinhead-fanzinet Streetfight, et navn hentet fra en sang av bandet Skrewdriver, hvilkens vokalist også var leder for Blood & Honour. Streetfight omhandlet stort sett hvit makt-musikk, i tillegg til noen portretter av døde nazistledere, men var også et første steg mot en nynazistisk konsertscene i Sverige. I 1990 fantes det anslagsvis 500 nynazistiske skins i Sverige.

LES OGSÅ: Den norske oljedirektøren som hjalp Hitler, Mussolini og Franco

Tidlige omtaler
En tidlig omtale av det svenske skinheadsmiljøet var i et pornoblad fra 1983. Reportasjen ble skrevet av Per-Olof Sännås, som fulgte miljøet over flere år. Det er forholdsvis vanlig at journalister fra pornomagasiner viser interesse for miljøet. Reportasjen i 1983 var sympatisk vinklet til fordel for ungdommene. De ble ikke omtalt som rasister, til tross for voldt mot innvandrere, nasjonalistiske tatoveringer, Hitler-hilsener, kalte sitt lokale tilholdssted «Auschwitz», og var medlemmer i kampanjegruppen Bevara Sverige Svenskt og det nazistiske Nordiska Rikspartiet. I stedet ble de omtalt som noe heroisk: De jaget vekk plagsomme narkomaner og mishandlet «turkar som ville bråka». Sännås har senere uttalt seg om miljøet, og i et intervju med Aftonbladet i 1988 sa han at skinheads-miljøet var å betrakte som upolitiske.

Drapet på Ronny Landin og Hadelanddrapene
To år tidligere, på midsommeraften i 1986, hadde en gruppe skinheads fra samme miljø, slått i hjel den 21 år gamle Ronny Landin på Nickstadbadet i Nynäshamn. Landin hadde reagert på skinheads-gjengen, fordi de jaget en gruppe innvandrerbarn. Sammen med noen kamerater forsøkte han få dem å slutte. Den eldste i skinheads-gjengen hette Klas Lund, som noen år senere kom til å bli omtalt som «Führeren» av Expressen.

Hjemme i leilighetene til Lund og de andre fant politiet en stor mengde høyreekstremt materiale: flagger med hakekors, portretter av Hitler, militærhjelmer fra SS, propaganda fra Bevara Sverige Svenskt. Materialet viste ikke kun sympatier, men også kontakt med nazistiske, sektlignende grupper i utlandet. Uten at retten kunne bevise hvem av de fire som utdelte den fatale sparket, ble fire dømt for samme drap og en for mishandling.

Hendelsen omtales som det første drapet med rasistiske fortegn i Sverige. Heller ikke Norge var fri fra den slags hendelser. Bomben mot første maitoget i 1979 er allerede omtalt. I 1981 hadde vi de såkalte Hadelandsdrapene, hvor to norske nynazister drepte to av sine kamerater, fordi de fryktet at de var angivere for politiet.

Det er en del saker man lett glemmer i omtalen av den hardføre svenske nazistlederen. Mannen som mediene omtalte som den svenske «Führeren» taklet fengselsoppholdet svært dårlig. Han gråt på cellen sin, mistet 12 kilo i løpet av en måned. Og forsøkte etter soningen å komme seg vekk fra det nynazistiske miljøet.

LES OGSÅ: Sverigedemokraterna — historien om et rasistparti

Ideologiske aspekter
Likevel må det ideologiske aspektet betraktes som nokså overfladisk i skinheadsmiljøet på denne tiden. Noen dypgående analyser var sjelden tilstede. Det skal riktignok sies at disse analysene er sjelden kost også i dag. Nazisme er ikke en teoretisk foreteelse, men noe ganske annet. Vold, alkohol, nazistiske attributter, musikk, skinhead-stilen og maskulin arbeiderromantikk sto i sentrum. Men det fantes også eksempler på forsøk til ritualer og tradisjoner: feiring av Sverigesnasjonaldag og markeringen av Karl XII dødsdag spilte en viss rolle.

Den sistnevnte markeringen ble dokumentert av Cicci Rehnström Suurna og Göran Hallberg i filmen Skinheads fra 1987. Det var den første dokumentarfilmen til å omhandle subkulturen i Sverige. Skinheadsmiljøet fremstår der som mer voldelige og forfyllete enn politisk radikale. Flere av ungdommene i miljøet blir intervjuet: Innvandring, patriotisme, politikerforakt, sterkere forsvar og en bedre bolig- og arbeidspolitikk er noen av temaene som intervjuobjektene drøfter.

Filmen er mer et portrett enn en dokumentar, uten riktige kritiske spørsmål til hitlerhilsener og T-skjorter med nazi-symbolikk. Feiringen av Karl XII blir møtt med et «-Hvorfor feirer dere ikke Gustav II i stedet?», uten å berøre det historiske ved Karl XII-feiringen. Nazistsymbolene blir behandlet som tilfeldige attributter, ikke er bærere av en bestemt ideologi, utover provokasjonsverdien. De konkrete uttalelsene som uttrykker en misnøye med innvandringen, blir fremstilt som relatert til arbeidsledighet og boligmangel. Miljøet blir presentert som relativt upolitisk, til tross for at en av intervjuobjektene hadde deltatt i mishandling med døden som resultat av Ronny Landin året før, uten å nevne dette.

25 år etter dokumentarfilmen ble vist, laget samme dokumentarfilmskaper en ny dokumentar hvor hensikten var å besøke sine gamle intervjuobjekter igjen. Kun to stilte opp, men heller ikke denne gang ble det stilt kritiske spørsmål. Dødsmishandlingen blir nevnt, men at flere av de tidligere intervjuobjektene ble sentrale i fremveksten av den nynazistiske bevegelsen er underkommunisert.

Karl XII og 30. november
Valget av Karl XII som et symbol for nynazistiske markeringer har blitt latterliggjort av medier og historiker. Det er å misforstå hvorfor Karl XII er valgt. Tradisjonen hadde forankring i Hitler-svermerier. Den 20. april 1939 overrakk Riksföreningen Sverige-Tyskland og Samfundet Manhem en statuett av Karl XII til Adolf Hitler i anledning av dennes fødselsdag. For de svenske nazistene var Karl XII, slik som Hitler, et symbol for det anti-russiske. I forbindelse med denne gaven laget svenske nazister en myte om at Karl XII hadde vært en viktig inspirasjonskilde for Hitler.

Riksföreningen Sverige-Tyskland besto av nazister fra det øverste samfunnssjikt: Nobelprisvinnere i kjemi, høyesterettsadvokater, professorer og den tidligere omtalte C.E Carlberg. Mange ble politikere for Moderaterna etter krigen.

Den 30. november, årsdagen for den svenske kong Karl XII dødsdag, har siden 30-tallet vært en høytid for svenske nazister. Feiringen opphørte riktignok på 50-tallet i og med at det svenske nazistpartiet ble oppløst. 1965 gjenopplivet Lars Hultén, selv medlem i Sveriges Nationella Förbund, tradisjonen med fakkeltog. I 1968 delte de «nationella» demonstrantene ut flyveblader, hvor «judar och negrer förbjuds att delta». 1984 deltar de første nynazistiske skinheads på markeringen, men jages vekk av sinte motdemonstranter. I 1987 deltar også Sverigepartiet på markeringen, sammen med nynazistiske skinheads.

Etter Karl XII-manifestationen den 30.november i 1991, samles Sverigedemokraterna og nynazistene i en lokale hvor de har arrangert konsert. Dagen før markeringen hadde en ung skinhead ved navn Mikael Krusell, blitt skutt og drept av sivilpoliti i Malmö. Lars Hultén hyllet ham som en falt helt, under sin tale tidligere på kvelden. Sverigedemokraternas partileder, Anders Klarström, holdt tale i forkant av konserten. Denne talen er interessant, da den plasserer Sverigedemokraterna i sentrum av det nynazistiske miljøet. Utdrag av hva som ble sagt: “-Han hade aldrig blivit ihjälskjuten, om han hade varit någon av våra motståndare (…) -Nej! Han gjorde blott ett fel. Han var en svensk, som ville försvara sitt land. Därför blev han mördare… mördad! Av en italiensk polis…”

I 1967 ble studenten Benno Ohnesorg skutt i bakhodet av sivilpoliti under en demonstrasjon. Krusell ble også skutt i bakhodet, og i likhet med tilfellet Ohnesorg ble heller ikke denne politimann straffet. Det nynazistiske miljøet kom til å utnytte hendelsen som et argument for at de var forfulgt av myndighetene. Senere laget Matti S, tidligere sanger i bandet Svastika, en hyllestsang til Mikael Krusell: “Du blev skjuten för din åsikt, som svensk och patriot. Dina fosterländska känslor, blev med ens ett dödligt hot”.

I flere år etter hendelsen forsøkte nynazister å arrangere minnestunder og markeringer for å vedlikeholde minnet av dødsfallet, men man fikk aldri noen større oppslutning. Største markeringen var arrangert av den svenske fraksjonen av Blood & Honour og Nationalsocialistisk Front i 2001. Omtrent 80 personer skal ha møtt opp.

Klarströms tale blir avbrutt med en serie “-Sieg Heil”, fra publikken. Klarström sier ingenting til heilingen, men fortsetter:

Sverigedemokraterna har arrangerat både denna demonstrationen, och den fest som nu ska hållas. Sverigedemokraterna är den enda sanna nationella kraften som vill samla alla tänkande svenskar i kampen mot fosterlandsförräderiet. I kväll kommer vi att höra konsert av Vit Aggression och Ultima Thule.

Jubel og applaus fra salen. Klarström fortsetter:

Men glöm inte bort när ni läser i morgondagens tidningar, vilken förljugenhet som härskar hos dessa såkallade journalister (…) Oss hata dessa landförrädare, dom ger tillstånd till kommunisterna att stå vid Karl XII staty i 19-tiden (…) Vi kommer aldrig att ge upp kampen mot fosterlandsförräderiet (…) Sverigedemokraterna är det enaste alternativet för er som har tröttnat på de etablerade partiernas vanstyre.

Noen roper “-Vitt ariskt motstånd” og man kan se en utstrakt høyrearm i Hitler-hilsen. Klarström fortsetter sin tale: “Länge leve vårt älskade fosterland! Så vill jag att vi här ska minnas, denna kamrat som har mördats av ZOG i natt! I Malmö. En vit svensk, som ville kämpa för att sitt älskade fädrenesland…”

Det er interessant at partilederen selv velger benytte retorikk fra den nynazistiske bevegelsen. Det illustrerer hvor nært partiledelsen i Sverigedemokraterna sto den nynazistiske bevegelsen. Hvis Fangen har rett med at ZOG-teorien kun ble adoptert av de mest innbitte nynazistene, må man stille spørsmålstegn ved at Sverigedemokraternas talte. Etter talen går Vit Aggression opp på scenen og innleder med sangen “Död åt ZOG”.

Den britiske linjen – Ian Stuart Donaldson, Skrewdriver og Rock against Communism
I 1985 holdt Skrewdriver konsert i Stockholm. Bandets vokalist, Ian Stuart Donaldson, blir ofte omtalt som hvit makt-musikkens grunnlegger. Mot slutten av 70-tallet hadde han et musikksamarbeid med det britiske National Front, som hadde bevitnet hvordan pønkmusikken rekrutterte ungdom til den politiske venstresida. Selv manglet de attraksjonskraft på den yngre garde, men med Donaldsons hjelp kunne de nå ut til en annen subkultur, det upolitiske skinheadsmiljøet.

Sammen startet de plateselskapet White Noise Records og Skrewdriver ble startet opp på nytt, med nye bandmedlemmer, og en tydelig rasistisk profil. I Storbritannia startet Donaldson konsertprosjektet Rock Against Communism (RAC) i 1979, som en reaksjon på konsertscenen Rock Against Racism, startet opp av Social Workers Party året før.

Rock Against Communism ble tett knyttet til National Front og straks ble hvit makt-musikken både et propagandistisk virkemiddel og en god inntektskilde for det National Front. Etterhvert oppsto en konflikt om pengebruken, noe som førte til at samarbeidet opphørte. Donaldson startet et nytt nettverk, det nynazistiske Blood & Honour, et navn hentet fra Hitlerjugends motto Blut und Ehre. Donaldsons prosjekt inspirerte Rindell og Gustavsson til å starte opp Rock Mot Kommunismen i Sverige. Allerede ett år etter Donaldsons besøk ble den første svenske hvit makt-konserten arrangert.

Akkurat som i Storbritannia samarbeidet også de svenske nynazistene med politiske partier. I videoklipp fra konserten med Screwdriver ser man flere flagg fra Nordiska Rikspartiet i lokalen. I 1993 omkom Donaldson i trafikkulykke. I det andre numret av Sverigedemokraternas ungdomsavis Ung Front blir det laget en dødsrune over Donaldson. Han omtalt med rosende ord: «(Donaldson har) hållit ungdomars hopp om en ljusare och bättre värld vid liv med sina lyriska texter».

Artikkelforfatteren legger ikke skjul på at han er godt bevandret i både den nynazistiske bevegelsen og gjør rede for Donaldsons politiske CV som ungdomsleder for National Front, organisator for Rock Against Communism og Blood & Honour. Etter Donaldsons død ble nettverket overtatt av «Charlie» Sargent, fra nazistgruppen Combat-18. Denne han hadde grunnlagt i 1992, sammen med Harold Covington. Gruppen var først ment å være en sikkerhetsgruppe til British National Party, men partiet trakk seg fra samarbeidet. Lederbyttet i Blood & Honour var preget av store interne konflikter. Sargent ble oppfattet som farlig og inkompetent. Han var også upopulær fordi han hadde problemer med heroin. I tillegg hadde Combat 18 en struktur, med terror som strategi:

We have to incite the niggers and arabs. I and others are personally dedicated to declaring war on the system over the coming years. I know that could mean death or life imprisonmentm but I hope to light a touchpaper to a fire so powerful that ZOG will never put it out.

Skiftet av lederskapet førte til brudd mellom britiske og svenske nynazister.

LES OGSÅ: Sverigedemokraternas Ungdomsforbund og nazismen

De svenske nynazistenes politiske samarbeidspartnere
Omtalen av Karl XII og 30. november ble avsluttet med en transkripsjon av talen som Sverigedemokraternas partileder holdt. Det var de som hadde arrangert demonstrasjonen og konserten. Helene Lööw hevder at man ikke kan omtale Sverigedemokraterna som nazistiske på den tiden. I artikkelen Sverigedemokraterna inga arvtagare till nationalsocialisterna, skriver hun:

Sverigedemokraterna är dock inga omedelbara arvtagare till national- socialisterna utan en produkt av den splittring som ägde rum i mitten av 50-talet då den europeiska nationalsocialismen och fascismen delades i två delar – en del som övergav antisemitismen, rasideologin och antidemokratin och som blev embryot till de parlamentariska extremnationalistiska partierna och en del som höll fast vid de gamla idealen och lade grunden till den moderna «vit makt» rörelsen.

 Dette er gjenstand for debatt. Sverigedemokraterna har både ideologiske røtter og historiske koblinger til den nynazistiske bevegelsen, ikke minst gjennom hvit makt-musikken. Samtidig er det riktig at de ikke er et nazistisk parti i dag, men de ga en plattform til nazistiske grupper for å utfolde seg. Partilederens retorikk var dessuten nynazistisk i omtale av svensk politi som ZOG. Det er ingen grunn til å tro at det ble gjort mot bedre viten.

Litt om Sverigedemokraternas bakgrunn
I 1979 samlet seg flere personer med bakgrunn i nazistiske miljøer for å starte en politisk kampanjeorganisasjon. Denne kalte de Bevara Sverige Svenskt. En av personene var Leif Zeilon, som hevdet at gruppen ikke var rasistisk motivert. Vi skal nå se litt nærmere på det.

Nysvenska Rörelsen ble grunnlagt av «Sveriges farligste fascist» Per Engdahl i 1930 under navnet Svensk Opposition. Den gang et nazistisk parti, men etter krigen byttet man navn til Nysvenska Rörelsen. Nordiska rikspartiet ble startet opp i 1956 under navnet Sveriges nationalsocialistiska kampförbund og ble lagt ned i 2009. Partiet ble ledet av ekteparet Oredsson. Det blir ofte sagt at Nordiska Rikspartiet var nazistisk mens Nysvenska Rörelsen var fascistisk. Den senere vektla korporativisme og såkalt «nysvenskhet», men for begge gruppene sto «volksgemeinschaft» sentralt.

I følge SÄPO hadde Zeilon utstrakt kontakt med paret Oredsson under danningen av Bevara Sverige Svenskt. Selv om Bevara Sverige Svenskt ønsket å tone ned arven fra Hitler og Mussolini utad, hadde alle bakgrunn fra nazistiske grupper. Programmet var rasistisk, innvandringspolitikken skremselspropaganda og i deres første flyveblad kan man lese:

För varje år blir svenskarna allt färre. Om fyra år finns inget svenskarnas Sverige. Med kanske en turk som diktator och en neger som utrikesminister. Folket blir då ett chokladbrunt blandfolk som talar olika språk, huller om buller.

Man snakket om å «hjälpa främmande tillbaka till sina hemländer». Peter Lindgren fra Socialistiska Partiet skrev i en utgave av avisen Internationalen at: «BSS och National Front (England) har skrotat hakkorsarmbindlarna och uniformerna och koncentrerar sig på att hetsa mot invandrare». I en senere artikkel hevdet samme Lindgren at: «Internationellt har BSS kontakter med och ger reklam för nazistorganisationer som National Front i England – NF trycker BSS propagandamaterial». I et brev til innvandringsministeren bekreftet BSS denne koblingen:

13500 flygblad har hittils delats ut i Stockholm och fler kommer det att bli om inte nuvarande vanvittiga invandringspolitik stoppas. Bevara Sverige Svenskt kan då ses som embryot till en svensk National Front som kommer att fortsätta kampen för vårt folks överlevnad.

1986 slo BSS seg sammen med Framstegspartiet og dannet Sverigepartiet. Samarbeidsprosjektet sprakk etter et år, og den 6. februar 1988 ble Sverigedemokraterna dannet. Det nye partiet besto utelukkende av personer med bakgrunn i BSS-fløyelen. Blant disse var Leif Zeilon (som nå hadde skiftet navn til Ericsson), Sven Davidson og Anders Klarström. Retorisk sett skilte ikke det nye Sverigedemokraterna seg mye fra Sverigepartiets retorikk. Davidson hadde bakgrunn som ordfører i Nysvenska Rörelsen, under Per Engdahls ledning, i 1966.

I artikkelen Nazisterna som skapade Sverigedemokraterna blir stiftelsesdokumentet for Sverigedemokraternas andre avdeling lagt frem. Møtet tok plass i Skåne den 21. februar i 1988, og samlingen besto av personer med bakgrunn fra nazistiske organisasjoner. Blant disse var SS-veteranen Gösta Ekholm, Fritz Håkansson som hadde bakgrunn fra Nordiska Rikspartiet og nazisten Gösta Bergqvist. Sverigedemokraterna beholdt «Bevara Sverige Svenskt» som partislogan og som partisymbol brukte de samme brennende fakkel som National Front, men med det svenske flagget i stedet for det britiske. I deres første partiprogram står det:

Sverigedemokraterna anser att Sverige i sin homogena befolkningssamman- sättning har haft en ovärderlig tillgång. De senaste årtiondenas ansvarslösa invandringspolitik gör emmellertid att svenskarna riskerar att förlora kontrollen över sitt eget land.

Etter at Sverigedemokraterna ble stiftet ble Anders Klarström valgt inn som talsperson for partiet. Som mange andre hadde også Klarström bakgrunn fra Nordiska Rikspartiet, og var dømt for å ha drapstruet TV-profilen Hagge Geigert per telefon i 1984. I denne telefonsamtalen sa Klarström:

Du ska passa dig jävligt noga. Du kommer inte att leva så många dagar till […] vi ska bränna dig, ditt jävla judesvin. Fy fan ditt äckliga judesvin. Passa dig Hagge! Vi vet att du heter Harry Johansson och var du bor också. Vi ska komma och döda dig.

 I siste nummeret av Ung Front blir Klarström intervjuet og spørsmålene er karakteristiske for den ekstreme høyresiden. Her blir han spurt om hvem som er årets landsforrædere og hvordan fremtidens samfunn vil bli hvis kommunistene og andre landsforrædere får fortsette å bestemme.

Ideologisk fundament i nazistbevegelsen
Blood & Honour hadde delfinansiert Vit Rebell og sto som modell for den organisatoriske strukturen. Drivstoffet til Blood & Honour, såvel som den svenske hvit makt-bevegelsen, var hvit makt-musikk«Blood & Honour is not tied to any party. It is mainly run by the bands. The bands are popular so the magazine is popular».

Med Vit Rebell og Storm fikk svenske nynazister også et ideologisk fundament, lånt fra USA, ved siden av et kulturelt, lånt fra England. Vit Rebell omtalte seg som revolusjonære og oppfordret sine lesere til å organisere seg i terrorlignende celler. Både Vit Rebell og Storm peket ut jødene som årsaken til økonomiske problemer og den drivende kraften bak innvandringen.

Sverigedemokraternas ungdomsparti
Robert Vesterlund var ordfører for SDU mellom 1993 og 1994, samtidig som han var medlem av Sverigedemokraternas arbeidsutvalg (til og med 1996 da han forlot Sverigedemokraterna). Samtidig som han var aktiv Sverigedemokrat, var han engasjert i nynazistiske prosjekter. Første mai 1993 ble han, sammen med to andre nynazister, arrestert av politiet. Grunnen for dette var at de hadde møtt opp under Vänsterpartiets Gudrun Schymans første mai-tale, med en skarpladet håndgranat. Niklas Irberger, som også hadde sittet i Sverigedemokraternas styre ble dømt til ett års fengsel.

I 1995 startet Vesterlund opp tidsskriftet Info-14, hvor han også ble redaktør. På denne tiden besto det svenske nynazistiske miljøet av omtrent 3000 personer. Gjennom Info-14 organiserte han den nynazistiske Salemsmarschen, en årlig minnesmanifestasjon til Daniel Wretström, en skinhead som hadde blitt myrdet i sekelskiftet. På det meste samlet marsjen et par tusen nynazister, og på det minste ca 500. De antirasistiske motdemonstrasjone var som regel flere ganger så store.

Den 16. september 1999 kunne den svenske avisen Arbetaren avsløre at en nazist ved navn Robert Vesterlund satt i styret til den lokale fagforeningen, noe som førte til at Vesterlund ble ekskludert. Tipset hadde avisen fått fra syndikalisten Björn Söderberg, en tidligere kollega av Vesterlund. Den 12. oktober samme år ble Söderberg oppsøkt og drept av tre nynazister. Fra tidligere var nynazistene mistenkt for å ha stått bak et bombeattentat mot et journalistpar, og var derfor allerede i politiets søkelys. Politiet hadde på et tidspunkt også overvåket nazistene utenfor Söderbergs leilighet. Vesterlund var lenge mistenkt for å ha bestilt drapet, uten at dette kunne bevises. Likevel ble Vesterlund dømt til fem måneder fengsel, etter at politiet sikret våpenfunn i hans bolig i forbindelse med politiutredningen.

Hva er antisemittisme
Antisemittisme er en spesiell type fiendtlige fordommer som rettet mot jøder fordi de er jøder. Denne definisjonen stammer fra sosiologen Helén Fein og er en av de mest brukte definisjonene. Det er som regel denne man vil finne i leksikon og oppslagsverk. Disse fordommer har røtter i myter om jøder som gruppe. Ofte omtales antisemittisme som en type rasisme rettet mot jøder, noe som er en overforenkling. Til forskjell fra den tradisjonelle rasismen blir jødene fremstilt som overmektige, moralsk mindreverdige, patologisk løgnaktige, grådige og ondskapsfulle. Antisemittismen har et tydelig konspirasjonsteoretisk element.

Begrepets opprinnelse
Begrepet antisemittisme ble først brukt av den tyske journalisten Wilhelm Marr (1819-1904), som drev et jødefiendtlig selskap ved navn die Antisemitenliga. Politisk befant han seg på den radikale venstresiden. Historisk sett har en god del sosialister, anarkister og venstrerevolusjonære tatt del i antisemittisk retorikk. Den russiske anarkisten Bakunin brukte for eksempel et svært jødefiendtlig språk:«one exploiting sect, one people of leeches, one single devouring parasite […] that mercantile passion which constitutes one of the principal traits of their national character».

Sammenligningen av jøder med parasitter, rotter og igler var vanlig i tradisjonelt jødehat så vel som nasjonalsosialistisk propaganda. Som motsats til parasitter og sykdommer blir ikke-jødiske europeer omtalt som vertsfolk, og Europa som en vertskropp. Samtidig som antisemittene på venstresida betrakter jøden som kapitalismens vesen, tenderte antikommunister å sette likhetstegn mellom jøden og sosialisme. Hitler bruker begrepene kommunist og jøde om hverandre i Mein Kampf.

En av grunnforestillingene i Antisemittligaen var at jødene hadde ført en skjult lavintensiv krig mot germanerne gjennom historien. Denne krigen hadde jødene kommet fra som seierherrer, uten at folk flest hverken hadde vært bevisst krigen eller sine nye herrer. I en pamflett fra 1876 skriver Marr:

Nå skal jeg annonsere høyt og klart, uten noe forsøk på å være ironisk, at judaismen har triumfert i verdenshistorien. Jeg skal bringe nyhtene om en tapt krig, om fiendens seier og uten å unnskylde armeen som har tapt

The Order og William L. Pierce
På omslaget til Vit Rebell sto det «Vit revolution utan pardon». Dette var et fritt oversatt slagord fra White Aryan Resistances slogan: «White Revolution is the Only Solution». Det fjerde og siste nummeret inneholdt et intervju med Tom Metzger, tidligere leder for Ku Klux Klan og grunnlegger av White Aryan Resistance. I intervjuet hyllet Metzger en amerikansk terrorgruppe, som kalte seg The Order of the Silent Brotherhood og hadde stått bak en rekke rasistiske drap og terrorattentater i USA.

«The Order» ble dannet i 1983 av nynazisten Robert J. Matthews. Allerede som elleveåring hadde han engasjert seg i den antikommunistiske John Birch society. Syv av medlemmene bak «The Order» hadde han funnet i en gruppe kalt Aryan Nations. På oppstartsmøtet til «The Order» holdt de et rituale, sittende på stoler, i en sirkel. I midten av sirkelen lå det et spedbarn. Sammen sverget de følgende ed:

I, as a free Aryan man, hereby swear an unrelenting oath upon the green graves of our sires, upon the children in the wombs of our wives, upon the throne of God almighty, sacred is His name, to join together in holy union with those brothers in this circle and to declare forthright that from this moment on I have no fear of death, no fear of foe; that I have a sacred duty to do whatever is necessary to deliver our people from the Jew and bring total victory to the Aryan race.

 Gruppen startet med ran, hvitvasking av penger, men kom etterhvert til å utføre en serie med drap. Det første drapet knyttet til «The Order» ble utført i 1984 og har likhetstrekk med Hadelandsdrapene fra 1981. Offeret hette Walter West, og var selv medlem av Aryan Nations. Matthews mistenkte ham for å snakke for mye, og beordret to medlemmer til å drepe ham. West ble tatt med ut i en skog, hvor han skulle bli slått i hjel med en hammer. Matthews var influert av boken The Turner Diaries, av nynazisten William L. Pierce fra 1978.

Boken blir ofte omtalt som en nynazistisk terrorbibel, da den inneholder detaljerte bombeoppskrifter, tips om geriljakrigføring og terroristiske organisasjonsstrukturer. Breivik har bekreftet at han leste boken. Tematisk omhandler den et hemmelig brorskap ved navn «The Order», som leder en væpnet kamp, eller rasekrig, mot jødemakten, omtalt som «The System». Intervjuet med Metzger markerte også en ideologisk vending i den svenske nynazismen og med Pierce og The Order ble to nye kjerneideer introdusert til det svenske nynazistiske miljøet – organisering av nettverk og forestillingen om ZOG.

Pierce brukte ikke begrepet ZOG i Turner Diaries, men «The System». Det var først i 1984 at ZOG-begrepet ble allment kjent. Begrepet ble omtalt i New York Times i en avisartikkel som omhandlet terrorgruppen «The Order»: «One hand-written tract declared «war» against «the ZOG» and the «Jew-controlled media,» and warned of «daily firefights» between law-enforcement officials and the «heavily- armed White American Revolutionary Army».

Den sionistiske okkupasjonsmakten
Begrepet ZOG er en forkortelse av Zionist Occupation Government, og stammer fra en tekst forfattet i 1976 av den amerikanske nynazisten Eric Thomson. I 1975 grunnla han White Rhodesian Party, sammen med Covington, men ble kastet ut fra Rhodesia og flyttet tilbake til USA.

I et forord til en republisering av teksten «Welcome to ZOG-World» innleder Thomson med påstanden at den nynazistiske bevegelsen mangler et klart fiendbilde og selvbilde. Hensikten med hans tekst var å formulere dette på en enkel og lettfattelig måte i en ordliste. De tre første ordene han definerer i sitt nyspråk er zionist, occupation og government. Pierce plukket opp dette fra Thomson, og introduserte de for en større krets gjennom sin organisasjon National Alliance. Thomson ser ut til å ha vært delt i synet på Pierce. I et brev til en venn skriver han at han er imponert over publikasjonene fra National Alliance, men er skeptisk til Pierce tekster. Det er spesielt de taktiske mål som blir pekt ut i Turner Diaries han er uenig med.

Sionistisk okkupasjonsmakt
Thomson bruker ikke begrepet sionisme i den forstand begrepet vanligvis brukes. «Sionisten» er ikke en jøde, men jødenes «nyttige idioter». «Sionistene» er uvitende sin rolle for å sikre jødisk makt. Med «okkupasjonsmakten» mener Thomson at staten, institusjonene og medier er gjennomsyret av sionister og indirekte kontrollert av jødene: Via medier, akademia og kultur har ZOG både skrevet om historien og fjernet språket fra sin opprinnelige, betydning. Eksempler på ord i et slikt ZOG-redefinert språk er «toleranse», «diskriminering» og «fordommer», som har blitt redefinert til sin motsetning. Tenk på begrepet politisk korrekthet her. Litterært sett er teksten ussel. Det er ikke noen stor filosofi, men blottet for all intellektuell finesse. Ordlisten er banal og lattervekkende. Politibiler kaller han «Zogmobiles», skattebetalere «Zogturds» og offentlig ansatte «Zogdogs». Likevel vant ZOG-begrepet hevd i det nynazistiske miljøet.

ZOG som ideologi og konspirasjonsteori
I 2014 ble Fredrik Vejdeland, redaktør for den nazistiske nettavisen, Nordfront, organ for Svenska Motståndsrörelsen, dømt til fire måneder fengsel for brudd mot loven om hets mot en folkgruppe etter å ha brukt begrepet ZOG. Justitiekansleren hevdet i rettssaken at:

Frasen är missaktning mot folkgruppen judar och att användningen av denna fras därmed är olaglig. Föreställningen om ZOG bygger på en konspiratorisk tanke om att judar skulle kontrollera finansvärlden och mediavärlden.

 Redaktøren hevdet på sin side at dette var en vrangtolkning:

-ZOG står för ”Zionist Occupation Government”. Grundaren av begreppet, Eric Thompson har själv sagt följande om ZOG: – De flesta sionister är icke-judar. När vi kritiserar ZOG betyder det att vi kritiserar sionisternas inflytande i världen.

Retten la ikke vekt på Vejdelands forklaringer og man festet tillit til justitiekanslern. Fra et teoretisk standpunkt er man nok nødt til å være enig med Vejdelands tolkning. Teorien er definitivt antisemittisk, men den omhandler ikke jøder som gruppe. Teorien favner bredere. Hvem som helst, både jøder og ikke-jøder, kan i prinsippet være en del av ZOG. Politikere, akademikere og medier er ZOG da de handler i tråd med noe abstrakt jødisk, representert gjennom en ideologisk korrekthet.

Anders Klarström brukte begrepet overfor politimannen som drepte Krusell den 29. november 1991. Det er ikke jødene direkte, men en «jødisk essens» som gjennomsyrer institusjoner som banker, politi, akademia, domstoler og skolevesen. Den er altså mystisk og essensialistisk, hvor det som oppfattes som negativt definerer det som noe jødisk.

Skal man vektlegge en forskjell mellom ZOG-teorien og eldre antisemittiske konspirasjonsteorier, kan man si at ZOG-teorien er mer abstrakt. Det er ikke nødvendigvis rasebiologiske kriterier til grunn for denne type «jødiskhet». Er noe galt, så er det ZOG. Til og med Hitler skal ha propagert for en slik essensialisme i følge bordssamtalene:

Vi använder för enkelhetens skull begreppet «judisk ras». I verkligheten och ur genetisk synspunkt finns ingenting sådant som «den judiska rasen». Det finns emellertid ett samfund på vilket begreppet faktiskt kan användas och vars existens judarna själva erkänner (…) och det är denna människogrupp som vi ger namnet «den judiska rasen.

ZOG-teorien fungerer som et rammeverk gjennom hvilket man kan avsløre og bevise en skjult «jødiskhet» i samfunnet. Det er årsaken til alt som skjer, en ideologisk paranoia. Den gir livet som nynazist en ekstra dimensjon som politisk forfulgt. En virkning av ZOG-ideologien er at den legger opp til organisasjonsstrukturen som er å gjenfinne i for eksempel The Turner Diaries og Pierce senere bok Hunter. Terrorceller og «lone wolfs» blir rasjonelt, mens parlamentariske virkemidler, er en tilpasning til «fiendens» spilleregler, og dermed raseforræderi. Forestillingen legitimerer vold mot alle deler av samfunnet, da det er del av ZOG-nettverket.

Fra STORM og VAM til Blod och Ära
Når svenskene stiftet bekjentskap med The Order var det nettverket allerede knust av myndighetene og Robert J. Matthews brent ihjel i konfrontasjon med politiet. De fleste satt i fengsel, noe som ga en martyrstatus i nynazistiske miljøer. Mest kjent var David Lane, hvis «14 ord» ble et mantra for bevegelsen: «Vi må sikre eksistensen for vårt folk og en fremtid for våre hvite barn».

Vit Rebell ble anmeldt for «hets mot folkgrupp» og lagt ned. Noen måneder senere startet samme redaksjon opp et nytt blad, Storm. Her så man at The Order hadde inspirert til nye ideer. I overgangsfasen mellom Vit Rebell og Storm hadde redaksjonen vært mest påvirket av Donaldsons stil og ideene hentet man fra amerikanske grupper som White Aryan Resistance. Disse hadde ingen rendyrket teori, men besto for det meste av bruddstykker hentet fra Pierce og et sammensurium av forskjellige rasistiske strømninger, som hvit suprematisme, antisemittisme og sør-afrikansk apartheidideologi. Med Storm ble det tydelig at ZOG-begrepet var introdusert til Sverige.

Nynazismen – musikkindustriens oppgang og fall

Nynazistene og teknologien
De nye nazistene så verdien i teknologi for spredning av propaganda. På nittitallet hadde CD-platen blitt allmenneie, og nynazistene begynte å bruke musikk i propagandaen. Fra begynnelsen ble hvit makt-musikken solgt i alminnelige platebutikker, men på grunn av protester fra konsumenter og uønsket oppmerksomhet opphørte dette. I stedet ble CD-platene solgt på postordre og i nynazistiske magasiner. Sverige ble på kort tid en verdensledende aktør og konsertene kunne dra opp til 1000 ungdommer.

Også i Norge begynte nazistene å produsere egen musikk. Michael Knudsen fra Fritt Forum opprettet firmaet NordEffekter. Ole Krogstad, som var leder i den nynazistiske skinhead-gruppen Boot Boys, startet opp plateselskapet Boot Boys Records. Selv spilte han i bandet Vidkuns Venner. Bandet var visstnok så dårlig at det svenske nazistmagasinet Nordland mente at det måtte være ZOG som sto bak. Senere fikk internett, og sosiale medier, også stor betydning for bevegelsen. I debattinnlegget Skinnskallar och vit makt har ersatts av nätsajter, av den tidligere nynazisten Kim Fredriksson, blir utviklingen fra 90-tallet omtalt slik:

Den nationella rörelsen på 90-talet var politiskt omogen. Men efter 00-skiftet började det sakta men säkert förändras. Jag kom att bli en del av denna förvandling, en förvandling man kan se frukterna av i dag. Vi tonade ner våldsromantiken, lät håret på våra tidigare rakade skallar växa och vi började studera retorik och strategi. Vi ville inte längre vara en politiserad subkultur, vi ville ha makt. Målet var att störta samhället.

Internett og sosiale medier spiller en alt større rolle for propagandaen, og mye av virksomheten er flyttet til denne sfæren. Det skal sies at nazistene var tidlig ute med å ta i bruk internett som verktøy. Internettforumet Stormfront er et av de første og største rasistiske forum i verden. Det ble startet opp som et bulletin board system (BBS) på tidlig 90-tall av amerikaneren Don Black i forbindelse med David Dukes politiske kampanje.

Fryshuset – et sted å være
Hvorfor eksploderte hvit maktskulturen i Sverige? Hva var det som gjorde at Sverige ble en verdensledende produsent av hvitmaktmusikk, og det land som hadde flest nynazistiske konserter? Det finnes flere grunner, men en viktig faktor var at de fikk holde på i fred. I Stockholm eksisterte det mellom 1988 og 1994 et skinnskalleprojekt på ungdomslokalene Fryshuset. Prosjektet ble drevet av Fryshusets grunnlegger, Anders Carlberg. Selv hadde Carlberg bakgrunn fra 68-bevegelsen, og hadde vært ledende under kårhusokkupasjonen. I doktoravhandlingen “A Question of Participation – Disengagement from the Extremist Right” fra 2015, tar Tina Wilchen Christensen for seg Fryshuset og det senere tilknyttede prosjektet EXIT. Hun beskriver Carlbergs intensjoner med Fryshuset på følgende måte:

Anders Carlberg (1943-2013) was convinced that youths lacked recognition and guidance from adults. His visions for Fryshuset was to make it a meeting place, where people could share interests, develop social commitments, do sports, participate in entertainment and expand their knowledge through culture and in- novative educational programmes.

Det slående med Wilchen Christensens doktoravvhandling er at den ikke nevner noen av kontroversene og kritikken som har vært rettet mot Fryshuset og EXIT-programmet i Sverige, så vel som EXIT i Norge. Store deler fremstår nærmest som reklame for Fryshuset og EXIT. Kontroversene rundt Fryshusets skinnskalleprojekt var mange og kritikken var rimelig. I realiteten betydde prosjektet at Stockholms skinheads fikk et lokale hvor de kunne oppholde seg fritt. Kommunen ga de en base, som til og med ble besøkt av svenskekongen ved et tilfelle. Lokalene var pyntet med nazistiske symboler, som odalruner. Her kunne noen av Sveriges verste nazister uhindret rekruttere til terroristiske nettverk og organisasjoner. Ungdommene som var tilknyttet skinnskalleprojektet fikk opplæring i layoutteknikk for å lage aviser, betalt av kommunen. Det var med disse kunnskapene og utrustningen at Patrik Asplund kunne lage det første nummeret til det nazistiske magasinet Nordland.

I lokalene hadde de rasistiske musikkonserter. 1992 spilte Ultima Thule på Fryshuset. Den gang var det noen få ungdommer tilstede. Samme år signerte Bert Karlsson, fra det innvandringsfiendtlige Ny Demokrati, Ultima Thule på sitt plateselskap Mariann Grammofon. Med dette bidro etablerte politikere til å gjøre bandet stuerent. Dette ble støttet av Carlberg i mediene. Et år senere hadde Ultima Thule igjen konsert, og da for et publikum på nærmere 700 skinheads. 1995 holdt seks nazistiske band konsert der.

Hensikten bak skinnskalleprojektet var nok et velment forsøk på få rotløs ungdom vekk fra gata. Dessverre bidro prosjektet til å legitimere denne ungdommens tvilsomme aktiviteter. Carlberg har ved flere tilfeller blitt anklaget for å bidratt til den nynazistiske musikkens gjennombrudd i Sverige.

Skinnskalleprojektet ble etterhvert nedlagt, men da hadde nynazistiske organisasjoner allerede etablert seg. Det var noe kommunen hadde bidratt til. I praksis var dette snakk om velferdsfinansiert nazisme.

Det nazistiske medieimperiet Nordland
Maktkampen i Blood & Honour etter Donaldsons død fikk konsekvenser for den svenske forgreningen. I Sverige hadde man innsett at VAM-prosjektet var mislykket og skapte flere problemer enn man kunne håndtere. STORM-redaktøren Melander (tidligere Rindell) hadde selv blitt domfelt for å ha oppviglet til vold og kriminalitet og flere av de tidligere aktivistene satt fengslet. Tilnærmingen Combat-18 sto for ble nok oppfattet som både lite attraktiv og kontraproduktiv. Den strategien ville vært et steg tilbake.

I 1993 hadde Lars Magnus Westrup dannet Ragnarrock Records. Westrup tilhørte den eldre garde, med bakgrunn i denne generasjonens nazistiske og fascistiske kretser. Etter et opphold i Francos Spania, flyttet han tilbake til Sverige, hvor han samarbeidet med Per Engdahl. Westrup døde i 1995, men på kort tid klarte han å overbevise at hvit makt-musikk var et effektivt propagandamiddel. Etter Westrups død overtok Eirik «Blücher» Nilsen, sammen med nazisten Marcel Schilf, lederskapet for Ragnarrock Records.

I stedet for å gjenta VAM-linjen valgte den tidligere STORM-redaksjonen å gå i Westrups fotspor og orientere seg mot musikkbevegelsen. Melander brøt med det britiske lederskapet, men «Blücher» og Schilf kom til å orientere seg i motsatt retning. Mens de gamle VAM-aktivistene brøt med Blood & Honour, etablerte Ragnarock forbindelser med gruppen. Sammen grunnla de Blood & Honour – Scandinavia, og Schilf knyttet seg tett til Combat-18. Her oppsto en kime til intern konflikt i den svenske nynazismen.

I 1994 registrerte Melander aksjeselskapet Musik88 AB, og i januar 1995 gjennomgikk magasinet Blod & Ära atter en gang et navnebytte. Magasinet fikk nå navnet Nordland, etter inspirasjon fra Waffen-SS regimentet med samme navn. I stedet for å fortsette samarbeidet med britiske Blood & Honour innledet man nå et samarbeid med George Eric Hawthorne fra det amerikanske nynazistiske magasinet Resistance. I en rapport fra 1999 som handler om hvit makt-musikk skriver Helene Lööw om musikkens betydelse for det nynazistiske miljøet:

Varje revolutionär rörelse har sin egen musik, sina egna diktare och poeter. Musiken i sig själv skapar inga revolutioner och musikerna själva kommer knappast at leda några framtidiga uppror. Men den revolutionära musiken skapar drömmar, visioner, fantasier och bilder av det utopiska samhälle som ska följa efter revolutionen.

Lööws tolkning av musikken som et uttrykk for bevegelsens drømmer om det utopiske nazistiske samfunnet er greit nok. Ord som fremtid står sentralt i retorikken til alle bevegelser som ikke har umiddelbare utsikter til makt: «Vi måste säkra existensen för vårt folk, och en framtid för våra vita barn.», «den siste strid» tidsskrifter med navn som Framåt eller partinavn som Gyllent Daggry.

Samtidig er det feil å omtale disse som revolusjonære. Deres «revolusjon» handler om å styrke karakteren, rene samfunnet og ikke skape en mer rettferdig og fri sosial- og økonomisk struktur. I en bok om nynazister skriver den tidligere nynazisten Tom Kimmo Eiternes:

Nynazisten velger ikke først og fremst å innordne seg et strengt hierarki. Selv om nynazistene på sikt ønsker politisk makt, er det utageringen her og nå som dominerer. De som blir rekruttert til miljøet tror ikke de kommer til å bli en del av den dominerende elite.

Brutal vold er tilbakevendende tematikk. I sangen Hata mer, känga ner synger bandet Pluton Svea:«Vi är styrkan, vi kan slåss. Ni kan aldrig besegra oss. Vi har kraften adrenalinet. Vi ska krossa det röda svinet!».

Vold er en normalisert del av miljøet, og fienden umenneskeliggjøres. Det er også betegnende for miljøets væremåte. Brutalitet er viktigere enn teori. Det er det tøffe maskuline idealet, motsatte det myke og svake feminine.

Det første nummeret av Nordland kom ut i januar 1995. Samme år ble det gitt ut ytterligere fire nummer. Første Nordland hadde 20 sider. Årets siste utgivelse hadde hele 60 sider. Det første året var preget av intervjuer med nynazistiske band som Svastika, Squadron, Pluton Svea, No Remorse, Midgårds Söner, Bound For Glory, Storm, Totenkopf, Johnny Rebel, Divison S, Unleashed, The Voice, Kraftschlag, Trueblood og Involved Patriots. Det store antallet artikler om nynazistiske band, illustrerte hvor stort fenomenet hadde blitt.

Under det gångna året har fler svenska ungdomar än någonsin tidigare anslutit sig till den rasmedvetna skaran på grund av vår musik. För att koncentrera, förstärka och disciplinera alla dessa ungdomars energi så finns nu Nordland. Vi verkar inte som någon traditionell politisk organisation utan snarare som ett målmedvetet nätverk…

Med Nordland hevdet man at man ønsket å tilrettelegge for kommende politiske organisasjoner ved å skape en «värderingarnas revolution hos den vita ungdomen», men ikke selv være en del av organisasjonene. Fokuset på musikken, som et propagandistisk våpen, skulle skape en alternativ kulturell infrastruktur. Planen skulle vise seg å være fruktbar og til forskjell fra VAM var prosjektet en vellykket strategi i begynnelsen. Samtidig er dette en sannhet med modifikasjoner: «Värderingarnas revolution» kan også ha vært en unnskyldning for et sideprosjekt endt i fiasko.

Nationella Alliansen
Med utgangspunkt i ferdigsonede VAM-aktivister etablerte Nordland en gruppe som skulle fungere som «den vita rörelsens politiska front». Tanken var å forene en splittet bevegelse i en slagkraftig politisk organisasjon. Prosjektet fikk navnet Nationella Alliansen, etter inspirasjon fra Pierces National Alliance. Initiativet var tatt av VAM-veteranene Christopher Ragne og Klas Lund mot slutten av 1995. I praksis var Nordlands redaksjon prosjektet, og man laget varme omtaler av seg selv i magasinene. I tillegg forsøkte de å fri til Hembygdspartiet, et parti startet opp av Sven Davidsson og Leif Zeilon.

Hembygdspartiet besto av Sverigedemokraternas grunnleggere i tillegg til andre kjente høyreekstremister, deriblant en medarbeider i Nordland, Rydén fra Kreationistens Kyrka, en leder for Nordiska Rikspartiets Riksaktionsgrupp og grunnlegger av Föreningen För Sveriges Framtid (FSF) som senere tok navnet Riksfronten.

I prinsippet var Hembygdspartiet en parlamentarisk gren av Riksfronten. I desember 1996 avslørte Vestmanlands Läns Tidning at Riksfrontens «regions- och rikskansli» lå på adressen til datalæreren Pär Öbergs leilighet. I samme artikkel kom det frem at Öberg var leder for Riksfronten som opphørte å eksistere i 1997. Senere ble Öberg sentral i Svenska Motståndsrörelsen. Etter noen få måneder falt NA sammen. Rydén tok offentlig avstand fra prosjektet. Lokalavdelingen av tidligere SUNS:ere brøt ut og det ble uttrykt misnøye over Ragnes lederskap. Til tross for at prosjektet ikke varte mer enn et knapt år ble det under denne paraplyen startet opp en rekke prosjekter med lengre varighet, deriblant tidsskriftet Info-14.

Misnøye med Nordland
Med 15.000 opplag og verdens største katalog med hvit makt-musikk fikk Nordland internasjonal anerkjennelse. Konsertene kunne nå trekke 1000 personer, hvilket var enormt i hvit makt-sammenheng. Langt mer enn noen høyreekstrem marsj hadde gjort de siste femti årene. Musikken viste seg å ha et langt større potensiale for å spre nynazistisk budskap, enn flyvebladutdelinger og tradisjonelle kampanjer. Samtidig må ikke suksessen overdrives.

Langt fra alle nynazister var begeistret for utviklingen, som begynte å ligne et musikkmonopol. Bruddet mellom Nordland og B&H kan tolkes som økonomisk motivert, like mye som ideologisk uenighet. Faktum er at både Combat 18 og Nordland forsøkte å ta kontroll over samme musikkbransje. Konflikten mellom de to eskalerte, og den britiske gruppen fikk støtte fra svenske nynazister som havnet i konflikt med Nordland. Patrik «Nitton» Asplund, som på den tiden var vokalisten i Midgårds Söner, hadde i en periode engasjert seg som skribent i Nordland.

Imidlertid oppsto en konflikt mellom ham og andre i redaksjonen, noe som fikk ham til å vende seg i retning av Combat 18. Flere plateselskap var også misfornøyde med monopolet og innledet samarbeid med Combat 18. De to fremste av disse var Ragnarock Records, som ble styrt av nordmannen kjent som Erik Blücher, og Last Resort Records, driftet av Tord Hagstrøm som hadde vært med på å grunnlegge BSS og Sverigedemokraterna.

Utvidelse av Nordland
I 1996 utvidet Nordland virksomheten til Stockholm, Göteborg og Linköping. Samtidig ble fokuset ekspandert til andre medier og ikke bare musikk. Det kan tolkes som atter et uttrykk for behov for fornyelse innad. På kort tid ble det startet opp flere aviser: Framtid i Göteborg, Gripen i Östergötland og Folketribunen i Stockholm. Klas Lund var redaktør for den sistnevnte.

Samtidig tok Nordland også til internett, og sammen med Daniel Friberg og Alternativ media, startet man opp det elektroniske nyhetsbrevet Frihetsbrevet. Dette er første svenske nynazistiske eksemplet med internett som propagandaformål.

Krise i 1997 – Nordlands intervju med William L. Pierce
Desember 1997 hadde Nordland et intervju med William L. Pierce. På det tidspunktet hadde Nationella Alliansen vært dødt i et år, og Nordland hadde begynt å bevege seg vekk fra musikk til fordel for andre medier. Tidlig etableres Pierce autoritet i det han smigrende omtales som:

denne doktor, filosof, strateg och före detta universitetsprofessor», og at hans: «mest betydande insats i kampen utgörs av den organisation han grundat och utvecklat till den kanske ledande och mest stabila pro-vita organisationen i världen…

Intervjuet innholder overdreven bruk av adjektiver, ofte med gradbøying. Pierce radiokanal blir omtalt som den: «mest givande och unika» og bokhenvisninger blir gjort med ord som: «sin enastående bok». Pierce forteller at han ble «rasmedveten» på 1960-tallet etter å ha bevitnet en demonstrasjon mot

Vietnamkrigen. Han hevdet å ha sett liberale, kommunister og nakne homoseksuelle proklamere støtte til VietCong. Mange av kommunistene var jøder, mens de homoseksuelle deltok ene og alene for å: «chockera anständiga och friskt folk». I intervjuet kommer Pierce gang på gang tilbake til de homoseksuelle, som han kobler sammen med kommunister, liberale, feminister og jøder. I artikkelen Our Cause fra 1976 skrev Pierce at alle mennesker intuitivt vet at homoseksualitet er galt«But then the Jews — who are clever people, very clever people — came along, and they began asking these very questions. And when we couldn’t answer them, they began providing their own answers».

Intervjuet med Pierce var hoppende og ustrukturert, og avslørte konflikter i de svenske nynazistiske miljøet.

…Nordland fick nyligen mottaga en bredsida från vissa andra svenska aktörer, och det ska bli intressant att se om tidningsredaktionen lyckas hantera detta på ett konstruktivt sätt. Även om beskyldningar för det mesta inte åtföljs av belägg är det oftast svårt för en utomstående att veta vad man ska tro…

Det Nordland refererer til har utgangspunkt i to hendelser: de interne stridighetene etter forsøket på å starte opp Nationella Alliansen og konflikt med Combat 18. Combat-18s grunnlegger Covington påsto at Pierce hadde gitt FBI tilgang til medlemslistene for organisasjonen han representerte. Da Pierce ble betraktet som Nordlands fremste ideolog svarte man ved å hevde at «Covington är anställd av regimen i just detta syfte». I intervjuet med Pierce blir både konkurrenten Combat 18 og Covington anklaget for å tilhøre ZOG: «Sionisternas taktik att anställa en person som utger sig för att vara nationalsocialist i syfte att sprida förvirring i patriotiska led är en uppenbar taktik». I forlengelsen av anklagene legger Nordland til en oppfordring til sine lesere om at: «…vi kanske borde fundera på i vilken utsträckning SÄPO och andra organisationer bedriver störningsverksamhet mot «rörelsen» här i Sverige».

I 1996 ble «Charlie» Sargent og hans nærmeste medhjelper Martin Cross fra Combat-18 dømt for å ha henrettet Christopher Castle, en nynazist i samme nettverk. Drapet utløste en ny konflikt om kontrollen for den lukrative musikkindustrien, nå som Sargent var ute av bildet. Fengselsgruppen Ariska Brödraskapet, finansiert av Ragnarock Records, utførte en serie bombeattentater i Sverige samme år.

Å lage bomber hadde de svenske nazistene lært av en dansk nynazist. Nicklas Lövdahl sendte en brevbombe til justisminister Laila Freivalds, samtidig som Nordlands butikk i Göteborg ble utsatt for et brannbombattentat. En av Nordlands aktivister ble dessuten utsatt for to drapsforsøk av Lövdahl.

Under 1997 bodde C18-aktivisten Del O ́Connor i Sverige. Han bodde i Helsingborg, i leiligheten til en medarbeider i Club Valhalla. Sammen med Marko Järvinen og Marcel Schilf laget han videopropaganda i serien Kriegsberichter. Combat-18 i Storbritannia anklaget Nordland for «monopolkapitalisme» og «jødisk profitthunger». Flere av disse anklagene ble fremført i Kriegsberichter. I 1997 ble O’Connor og Järvinen dømte for mishandling. De fikk fengsel og O’Connor ble utvist. Tilbake i Storbritannia stjal O’Connor en kvart million fra C-18 og forsvant.

Pierce om internett
I intervjuet blir Pierce spurt om internett for fremtidens bevegelse. Pierce sier han frykter at sionistkollaboratørene vil få internett så sensurert: «Ju mer etablerade vi och andra patrioter världen över hunnit bli på internett innan deras ansträngningar blommar ut i resultat, desto mindre sannolikt är det att de kommer att lyckas».

Slutten for musikkimperiet
Den nynazistiske musikkbevegelsen fra 80- og 90-tallet klarte aldri å skape en virkelig bred oppslutning om sin sak. De forble, til tross for en eksplosiv bølge, et marginalt politisk fenomen. Symbolikken, uniformene, hitlerhilsener og det grove hatefulle språket kunne appellere til enkelte ungdommer, men for folk flest var det skremmende og fremmedgjørende. Fokuset på musikken avtok i 1999, og andre tilnærminger begynte å ta over. Miljøet hadde begynt å få vanskeligheter, med produksjon av hvit makt-musikken, arrangering av konserter og økonomiske regnskaper. Suksessen varte i fem år, men så ble det markert et historisk skille – og nazistene beveget seg vekk fra musikken som våpen.

1998 satte politimyndighetene i gang en målrettet kampanje mot hvit makt-musikkindustrien. Til tross for at Nordland allerede hadde beveget seg vekk fra musikkmagasinet, medførte politiets kampanjer vanskeligheter for miljøet. Politiaksjonene kulminerte i det som ofte blir kalt «slaget om Brottby». Politiet tok seg inn på en hvit maktkonsert, stoppet forestillingen og arresterte alle deltakere inklusive bandet. Noen uker senere stoppet politiet en gruppe britiske nynazistiske musikere på Arlanda flyplass, og de ble sendt tilbake til England. I domstolene ble det ført rettsaker, relatert til lovgivningen om «hets mot folkgrupp», mot flere sentrale personer ble dømt. I tillegg ble det startet økonomiske granskninger av plateselskapene.

Med internettets utbredelse fikk musikken mindre verdi og dermed ble postordrekatalogene overflødige. En fordel for miljøet var at produksjonskostnadene for magasinene forsvant, da nettsider i prinsippet gjør den samme jobben – billigere og mer effektivt. Samtidig ble musikken gratis gjennom fildelingssystemer. Det økonomiske aspektet er lett å undervurdere. Nynazisme fører til utelukking fra arbeidsmarkedet, spesielt for de mest profilerte. Derfor har disse gruppene ofte vært nødt til å ty til alternative virksomheter for å tjene til livets opphold. Tidligere var grov kriminalitet som ran en inntektskilde, men med musikkbevegelsens fremmarsj oppsto det en liten industri – og dermed også konkurranse. Tilsynelatende ideologiske konflikter kan like gjerne ha røtter i økonomiske uenigheter, enn om det fremstilles som en kamp mot indre ideologiske fiender.

I nr. 3. 1997 lanserte den Nordlandstøttede avisen Folktribunen sammen med Nationell Ungdom i Stockholm en ny organisasjon. Organisasjonen kalte seg Svenska Motståndsrörelsen, og lederen for den nye gruppen skulle være Folktribunens redaktør, VAM-veteranen Klas Lund.

Ingen man kan gå med i motståndsrörelsen om han inte kan eller är beredd att (med våld) försvara sig själv, sin familj, sin organisation eller sina kamrater om så är nödvändigt […] Om svenskarna överhuvudtaget skall kunna ta tillbaka sitt land måste vi bygga upp en egen mediaapparat. Kultur- och informationskampen måste föras på alla plan. Tidningar, böcker, radio, filmer och musik är områden som vi inte längre kan tillåta fienden dominera.»

Det femtende og siste nummeret av Nordland kom i 1999 og Nordland ble en del av Svenska Motståndsrörelsen. Musikkavdelningen ble solgt til Pierce, som også hadde kjøpt Resistance Records i USA. Melander og Lennart Berg fra Nordland begynte å jobbe i Folketribunen, som ble Svenska Motståndsrörelsens nye organ. Retorikken ble tonet ned, og de medieerfarne aktivistene høynet kvaliteten på Folketribunen. I 2001 forlot Melander og Berg prosjektet, etter en konflikt med Lund. Konsekvensen ble at Svenska Motståndsrörelsens aktivister dro til Nordlands siste butikk i Linköping, truet de tilstedeværende og tømte butikken for alt Nordland-relatert materiale. I 2001 ble Benjamin Hermansen drept av nynazistene Ole Nikolai Kvisler, Joe Erling Jahr og Veronica Andreasen. De tre var tilknyttet Blood & Honour – Scandinavia. Etter at Kvisler kom ut fra fengselet fant han veien til den tidligere ærkerivalen Svenska Motståndsrörelsen.

Nynazisme – Reaksjoner, avhoppervirksomhet og ytringsfrihet

EXIT-programmet
Tore Bjørgos arbeid fra nittitallet spilte en stor rolle for etableringen av EXIT-programmene, hvor nynazister fikk hjelp til å komme seg ut fra et belastet miljø. Når nynazistiske grupper dukket opp på 90-tallet, etter nesten ha vært helt fraværende de siste 40 årene, forklarte Bjørgo dette slik: Sinte unge menn fra dårlige familieforhold og uten mannlige forbilder søkte seg til voldelige ideologier. I analysene av de høyreekstreme miljøene tok Bjørgo utgangspunkt i forskning og metoder, brukt overfor amerikanske gjengmiljøer. Konflikter mellom antifascister og fascister ble forklart utfra det samme mønstret, som krig mellom rivaliserende gjenger. I doktoravhandlingen “A Question of Participation – Disengagement from the Extremist Right”, beskriver Tina Wilchen Christensen EXIT på følgende måte:

EXIT constitutes an exceptional case, both due to its use of former right-wing extremists as coaches, and because it is one of the long-lasting programmes in the world. EXIT thus constitutes a case which can provide detailed knowledge of a successful and established programme and thus provide insight to what works and why.

I avhandlingen forteller hun om to måneder med feltarbeid i EXIT. Jeg hevder at også denne fremstillingen av EXIT, i likhet med fremstillingen av Fryshuset, er unyansert. Dessverre er det en gjennomgående tendens å late som om kritikk ikke eksisterer.

Litt om kritikken
I “Exit from White Supremacy” fra 2014, har Liz Fekete fra den britiske tenketanken Institute of Race Relations rettet kritikk mot EXIT. Hun anklager Bjørgo for å gi antirasister like mye ansvar og skyld for fremveksten av nynazistiske miljøer som nazistene. Nazistene, skriver hun, blir nærmest forstått som “lost sheep, or white ‘Prodigal Sons’ to be reintegrated into the Scandinavian national community through models of inteventions which appealed to their sense of victimhood or grievance”.

Forfatteren og EXPO-profilen Stig Larsson har også kritisert EXIT, spesielt Stockholmsavdelningen i Fryshuset. I “Damage Control för EXIT-Skåne” skriver han at EXIT- Fryshuset har “ett fantastiskt propagandaapparat och försänkningar i den politiska byråkratin”. Han beskriver store interne konflikter, bedrageri, baksnakking og sekterism. Larssons tekst omhandler spesielt et tilfelle, en tidligere nynazist som heter Tobias. Vi kommer tilbake til ham senere.

I det nå mer nedlagte Monitor-Antifascistisk tidsskrift, til dels videreført som Vepsen, har det ved flere tilfeller blitt rettet lignende kritikk. I en artikkel fra Monitor blir samme Tobias omtalt, denne gang med fullt navn: «De to tidligere medlemmene av Nationalsocialistisk Front, Anders Högström og Tobias Weikel, har nå takket for seg. De to var ledere for Exits lokalkontorer i henholdsvis Karlskrona og Hälsingborg».

I 1997 ble Terje Emberland, seniorforsker ved HL-senteret, invitert til å sitte i styringsgruppen til Prosjekt EXIT. Han takket ja, men trakk seg igjen i 1999 fordi ledelsen utvidet prosjektet til andre grupper enn nynazister og høyreekstremister. I boken “Såkalte antirasister” kritiserer forfatterne forskere for å se på nynazisme som et ungdomsproblem, og ikke som et politisk problem. Det er en kritikk som strekker seg tilbake til VAM-tiden. Forfatterne av boken anklager de samme forskere for å mene at antirasistiske ungdommer er ”like ille” som nazister, som har bidratt til motarbeiding i stedet for samarbeid. Det er spesielt Bjørgo forfatterne sikter til: 

Samtidig som han bagatelliserer den organiserte nazismen og framstiller det som et voldsproblem, var han med på å isolere RAU i sin kamp mot nazistene. Han påstod at antirasister var nødvendig for nazistene for i det hele tatt å eksistere.

Samtidig som antirasister har anklaget Bjørgo for å likestille antirasisme med nazisme, at EXIT er bortkastede millioner som kunne vært bedre brukt og kritisert intensjonene bak EXIT-prosjektet, er det interessant å se litt på hva nynazistene mener. Vittig er det at antirasister og nynazister til dels deler samme analyse av EXIT, uten sammenligning forøvrig. Nynazistene er ikke begeistret for EXIT, naturlig nok. De opplever prosjektet som et statsstøttet tysterprosjekt, hvor tidligere nazister kan sverte sine tidligere venner mot betaling:

Exit är en så kallad avhopparorganisation bestående av påstådda före detta nazister av vilka de allra flesta av dem var och är gravt asociala personer, narkotikamissbrukare och andra typer som Svenska motståndsrörelsen aldrig tagit i med tång. Dessa åker land och rike runt och ljuger om sina tidigare liv. Mest populärt är att beskriva sig själv som en tidigare farlig nazistledare, trots att ytterst få nått någon högre position inom den nationella rörelsen, allra minst hos oss”.1

Det er naturligvis ikke slik at all kritikk av EXIT er legitim og saklig, men det er et alvorlig feilgrep å avskrive all kritikk som usaklig og ikke forholde seg til at den eksisterer. Det er uttrykk for sekterisme.

Den digitale gapestokken
I et intervju publisert på Aftenbladet, i forbindelse med en uthengning av en drapsdømt stefar, blir forfatter og medieviter Ida Aalen intervjuet om digitale gapestokker på internett. Aalen er kritisk og hevder at gapestokken gjør det vanskelig for uthengte å legge fortiden bak seg. I kommentarfeltet til siden hvor den drapsdømte stefaren ble hengt ut, ga flere av diskusjonsdeltakerne uttrykk for ønske om å utsette den straffedømte for vold og tortur.

Nazistene som truer demokratiet
Gapestokker er ikke isolert til den digitale sfæren på internett. Vi har en rekke eksempler på at vanlige aviser også har bedrevet uthengingsjournalistikk. Nå er det viktig å skjelne mellom å navngi forbrytere og personer som forfekter meninger vi synes er ubehagelige og uforenlige med et demokrati.

Den 30. november 1999 sampubliserte flere svenske aviser en artikkel om 62 personer, med navn og bilde, som man hevdet var en trussel mot demokratiet. Bakgrunnen for artikkelen var en økt aktivitet i det nynazistiske miljøet, som toppet seg med det oppsiktsvekkende politidrapet i Malexander. I Info-14 hadde man kommentert Malexander-drapene på følgende måte: «Eldstriden mellan nationalsocialister som befriade bankfonder och ZOG-trupperna är en rättvis hämnd för polisens mord på patrioten Mikael Krusell i Malmö 1991».

Størsteparten av de som ble hengt ut i avisene tilhørte det høyreekstreme miljøet. Mange av de uthengte reagerte negativt på å bli satt i sammenheng med mordere, krigsforbrytere og terrorister.

I ettertid kontaktet den svenske journalisten Staffan Wolters mediene og 15 av de som ble uthengt, for å høre om begrunnelse for uthengningen og konsekvensene for de som ble hengt ut. Journalistene fortalte at de uthengte oppfylte minst ett av to kriterier. Enten var det personer som hadde blitt dømt for forbrytelser av systemtruende karakter, som trussel mot tjenestemann eller overgrep i rettsak, eller så var det personer med agiterende funksjon, som skribent eller medarbeider i høyreekstreme avisprosjekter. Kildematerialet var på 20.000 sider, med 300 navn, til slutt redusert til 62 personer. Journalistene sto ikke frem med eget navn, etter råd fra Säkerhetspolisen, men fire av avisredaktørene påtok seg ansvaret.

Ved siden av å intervjue mediene og 15 av de uthengte nynazistene, intervjuet Wolters også Kent Lindahl, tidligere nazist som drifter EXIT-programmet i Stockholm samt Flashbacks ansvarlige redaktør Jan Axelsson. Både Lindahl og Axelsson, sammen med flere av nynazistene, vurderer konsekvensene av uthengingen likt. Mens Lindahl, som er opptatt av at nazister skal forlate miljøet, argumenterte at uthengningen gjorde prosessen vanskelig, så mange nazister på uthengningen som ideologisk styrkende. En av de forteller: «-På sätt och vis var det bra med den här uthängningen, då såg vi vilka som har en riktig övertygelse och vilka som är så mjäkiga att de hoppat av».

 I tillegg til å bidra til en ideologisk renhet, bekreftet artiklene nazistenes syn på seg selv som en politisk forfulgt gruppe. En nazist, som fortsatt er virksom sier:

Det bekräftade bara vad jag tidigare misstänkt om medierna, de är bara ute efter att skapa en hetskampanj mot oss». Dette er et syn som bekreftes av samtlige som ble intervjuet: «…mediene agerat i union med det övriga etablissemanget för att brännmärka nazisterna och få dem uteslutna ur samhället.

En tredje forteller at han blitt utsatt for vold, som følge av uthengningen. Dan Berner, en annen nazist uthengt i avisen, fortalte at han opplevde det som en «krigserklæring» og hevdet at han var i ferd med å forlate miljøet, men at dette ble utsatt på grunn av avisartikkelen: «…Hela den repressiva linjen, inklusive publiceringen, gör att man skapar ett rättfärdigande av nazistisk våld snarare än bekämpar det».

Med tanke på nettopp denne uttalelsen fra Berner må Bjørgo bli omtalt igjen. I et intervju i Dagbladet sier Bjørgo:

– Jeg gjorde en studie på slutten av 80-tallet der jeg spurte hvorfor vi har hatt høyre-ekstrem men ikke venstre-ekstrem terrorisme i Norge. En av konklusjonene mine var at venstresiden hadde mye større tilgang til den offentlige arenaen enn høyresiden, og dermed ikke var ekskludert på samme måte.

Uttalelsen kom i 2005 i forbindelse med en serie innvandringsfiendtlige artikler kjørt i Klassekampen i etterkant av terrorangrepet i London. Påstanden er beslektet med det som populært blir omtalt som trykkokereffekten, hvor forestillingen er at man må ventilere rasisme slik at hatet ikke koker over i terror og andre voldshandlinger. Det er tilnærmet likt det Berner sa i forbindelse med uthengningen. Jeg mener dog at trykkokerteorien er problematisk og hviler på ideologi mer enn empiri.

Hva skjedde med nazistene?
I mange tilfeller fikk nazistene avskjed fra jobb, sparket ut fra fagforeningene, fratatt studieplass og lignende. Den ene kvinnen som ble uthengt forteller at hun: «… uteslöts ur facket men fick behålla jobbet. Hon säger att publiceringen gjort henne starkare i övertygelsen att demokratin inte fungerar, att åsiktsfriheten inte gäller alla». I tillegg fortalte flere å ha opplevd at venner og familie tok avstand fra dem, noe som styrket båndene til det nazistiske miljøet. Ifølge Lindahl, som hadde hatt kontakt med flere av de uthengte gjennom EXIT, hadde mange forlatt miljøet for over et år siden: «Tveklöst har den våldsamma publiciteten kring nazisterna försvårat för dem att verka i samhället och en del av dem har hoppat av».

Tidligere i år kunne vi lese at Tobias Weikel-Malvå, som under flere år hadde jobbet i EXIT, hadde funnet veien tilbake til nazistene. Først som medlem i “Soldiers of Odin” og så som medlem i Svenska Motståndsrörelsen. I 2011 gjorde en annen tidligere EXIT-medarbeider, og nazistisk “avhopper” et stunt og stjal et “Arbeit macht frei”-skilt fra Auschwitz. I 2014 fikk den tidligere omtalte Malexander-drapsmannen og krigsforbryteren Jackie Arklöv jobb på EXIT.

Talerstol istedet for gapestokk
Jan Axelsson, som selv har gitt det nynazistiske miljøet en plattform for å spre budskapet gjennom internettforumet Flashback Forum, hevdet at uthengningen var problematisk fra to perspektiv: ytringsfrihet og konsekvensene. Axelsson sier det var riktig å henge ut de, men måten var feil:

– Folk ska stå för sina åsikter och handlingar, det var rätt att hänga ut nazisterna. Men jag gillar inte det sättet det gjordes på, jag skulle vilja höra deras åsikter och få veta mer om till exempel varför nazisterna blivit mer militanta de senaste åren, men inga sådana frågor besvarades.

I intervjuet hevder Axelsson at han tar avstand fra nazisme, men at han hadde gitt nynazistiske organisasjoner som Nationalsocialistisk Front adgang til hans webhotell. Dette begrunnet han med utgangspunkt i et ytringsfrihetsperspektiv. Ved å gi nazistene en plattform kan man møte deres meninger med kritikk og få frem deres holdninger i lyset. Ifølge Axelsson er medienes kamp mot nazismen feilslått, da de henger ut nazister i avisen, uten å slippe til nazistene til selv. Paradokset, ifølge Axelsson, er at utfrysningen fører til en type isolasjon som styrker bevegelsen.

Nazismen og ytringsfrihetsfundamentalismen
Nå skal vi vende tilbake til Dan Berner igjen. Ett år før uthengningen i de svenske avisene hadde Berner blitt dømt til fengsel for «hets mot folkgrupp» (16 kap. §8). Bakgrunnen var at han hadde holdt en gjesteforelesning på Umeå universitet over temaet «Vad vill nazisterna?». Hendelsen, dommen og påfølgende reaksjoner er interessant. Saken illustrerte en vending, fra en antifascistisk policy i retning av et ytingsfrihetsfundamentalistisk forsvar for alle ytringer. Det er interessant å bemerke seg at dette forsvaret var basert på et selektivt utvalg materiale, hvor man bevisst unnlot å nevne faktaopplysninger som ville nyansert det hele.

Dan Berner og Karolina Matti – den såkalte «Mattiaffären»
Den 5. desember 1997 hadde Berner blitt invitert av Karolina Matti, en doktorgradsstipendiat i sosiologi, til å holde forelesningen «Vad vill nazisterna?», ved Umeå universitet. Hendelsen førte til at Matti ble fradømt retten til å fullføre sin doktorgradsutdanning. I rettssaken begrunnet Matti invitasjonen med at hvis man ville forstå nazistene, så måtte man høre på hva de hadde å si.

Argumentet er det samme som Axelsson, og andre ytringsfrihetsfundamentalister, har gjentatt som mantra. Matti hadde på forhånd lest manuskriptet til Berners forelesning, for å fjerne uttalelser hun mistenkte kunne være straffbare. Hun hevdet at hun ikke funnet noen slike og unnlot å sensurere dokumentet. Derimot hadde hun, etter eget utsagn, innsett at temaene var «tabubelagte».

Hva ble sagt under «nazistforelesningen»?
Under den aktuelle forelesningen, som fulgte manuskriptet ord for ord, hevdet Berner at Holocaust var en myte skapt av den organiserte sionismen, at raseblanding ødelegger den hvite rasen og at svenske kvinner ble voldtatt av «kulturberikere». Avslutningsvis sa han at en kommende utrensning av innvandrere fra Sverige ikke kom til å bli trivelig.

Et venstreradikalt forsvar av nazistene

I en artikkel i avisen Folket i Bild/Kulturfront fra 1998 blir prosessen mot Matti og Berner drøftet. Artikkelen har tittelen «Goebbels-fasoner vid universitetet» og er forfattet av Erik Güthe. Tidlig fremføres sitatet som ofte tilskrives Voltaire: «-Jag avskyr era åsikter, min herre, men jag är beredd att dö för din rätt att framföra dem». Det blir påpekt at Matti nektet å svare på hvorvidt hun tok avstand fra nazistisk ideologi, noe artikkelforfatteren mente var korrekt av henne, da det ville vært et spørsmål om «tro, ställd i ett religionskrig».

Güthe retter skarp kritikk mot universitetsledelsen, som blir sammenlignet med ytringsfrihetsfiendtlige nazister: «Det är behandlingen av KarolinaMatti, inte hennes okonventionella sätt att försöka tvinga studenterna att tänka självständigt, som är tecken på att antidemokratiska krafter vinner terräng». Argumentet er kjent for de som mottok kritikk etter å ha protestert mot Lars Vilks hyllest av Dan Park på Deichmanske biblioteket i Oslo for to år siden.

Artikkelforfatteren glemmer imidlertid å fortelle at Matti og Berner også var kjærester og samboere på dette tidspunkt. Det er en absurd tolkning at forelesningen skulle handle om å få studenter til å tenke selvstendig. Forelesningen kan ikke betraktes som annet enn et forsøk på å smugle inn grums med en maske av falsk ærverdighet, prinsippfasthet og under akademisk skalkeskjul. Det er en teknikk som ofte går igjen: De som insisterer på at debatter med rasister er viktig for demokratiet, for å beskytte oss mot den slags, er ofte folk med grumsete holdninger.

Men, det eksisterer i blant andre motiver også. Jan Axelsson, mannen bak Flashback Forum, glemmer å fortelle et par ting mens han legger ut om idealismen bak å gi nazister en talestol. Axelsson tjener mye penger på sin «idealisme». Aftonbladet har vist at Flashback Forum har tjent 40 millioner de siste årene.

Å tillate nazister å fremstille seg selv som ytringsfrihetens riddere
Juristen Jesus Alcalá har gransket saken til Matti og Berner. Han deler ikke Güthes syn, men stiller seg kritisk til hvordan nazistene tilskrives rolle som ytringsfrihetens riddere. Dette skriver Acalá i Dagens Nyheter:

Akademisk frihet, yttrandefrihet, åsiktsförbud – ord som upprepas under polisförhören och som får de åtalade att framstå som det fria ordets riddare. Och när jag sitter och tittar på den videoinspelningen av föredraget som Dan Berners kamrater, de förtryckta, har gjort, slås jag av hur ofta yttrandefriheten kommer på tal.

I avsnittet etter dette siterer juristen Matti på noe interessant. Matti sier at det er viktig å la nazistene komme til ordet, fordi det er avstand mellom nazistenes syn på seg selv og bildet som blir gitt gjennom mediene: «Medierna demoniserar nazisterna och förvränger de nazistiska ideologin. Det finns ingen balans, ingen saklighet, ingen öppenhet. Nästan allt som sägs om nazisterna är förvrängningar». Juristen peker på det absurde når «nazistforelesningen» blir fremstilt som noe akademisk.

Nazistisk propaganda, med holocaustbenektelser, rasisme og hets blir ikke mer akademisk fordi det blir fremført i en forelesningssal på et universitet. Men siden det oppfattes slik, skal ikke universiteter eller biblioteker, låne legitimitet til nazister. Acalá avslutter sin tekst med en kritikk mot mediene som tillot Matti fremstille seg som både offer og heltinne. Mediene hadde gått i nazistenes felle og begynt å forholde seg til en pervertert forståelse av hva ytringsfrihet er pånazistenes premisser. Og det var først der det virkelig begynte å gå jævlig galt.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned