Ytringsfrihetsfundamentalisme og brunvenstre

Jan Myrdal Foto: Bengt Oberger

Kanskje det er riktigere å si at det såkalte brunvenstre og Jan Myrdal endelig har kommet hjem, enn at de har tråkket feil.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

I disse dager går det en debatt i Sverige om den kommunistiske grandonkel, Jan Myrdal, som har begynt å skrive for den høyreekstreme avisen Nya Tider. For de som har fulgt med på Myrdal en stund så kommer dette ikke som noen stor overraskelse. Han har tidligere uttalt seg positivt om både Front National og Marine Le Pen og gikk så langt at han påsto at: «Äldre franska kommunister jag talat med upplever att 90 % av hennes krav är sådana de själva en gång ställde». I samme tekst skriver han også at dagens venstreside forholder seg kontraproduktivt og irrasjonelt til det høyreekstreme partiet. Etterpå ble han hyllet i den svenske høyreekstreme bloggen Exponerat. I tillegg har han uttrykt seg forståelsesfullt, om ikke entydig positivt, om Sverigedemokraterna ved et par tilfeller. Dette har ført til at Myrdal har blitt omtalt som både omdømmesløs, uansvarlig og reaksjonær på deler av venstresida. Det kan nok argumenteres for at det har vært noe alvorlig i veien med hans omdømme en god stund lenger enn dette.

Samtidig har Myrdal blitt utsatt for samme avskyelige kampanje som mange i Norge vært utsatt for. Det statlige prosjektet Forum för levande historia (ikke et helt uproblematisk prosjekt for øvrig) hadde for eksempel en utstilling hvor Myrdal ble fremstilt som å støtte både Pol Pot og folkemordet i Kambodsja. Statsprosjektet ble opprinnelig opprettet for å informere om jødeutryddelsen, men etter borgerlig påtrykk som følge av et oppsving av radikal venstreside, lot man også inkludere «kommunismens forbrytelser». At omtalen av Myrdal var en ondsinnet løgn brydde seg ingen om. Interessant nok er denne type omtaler en velkjent taktikk man finner igjen fra debattene rundt borgerkrigen i Jugoslavia, Irakkrigen, Libyakrigen, krigen i Syria og konflikten mellom Russland og Ukraina.  

Det er et alvorlig problem, fordi saklig kritikk lettvint vil avfeies som ondsinnete forsøk på å sverte. Derfor er det viktig å løfte frem hva som har vært usannferdige angrep, samtidig som man problematiserer trender på deler av venstresida i dag. Den uærlige debatten har gitt ammunisjon til folk som ikke skal ha det. I denne teksten skal vi se litt på Myrdal og miljøet rundt ham.

LES OGSÅ av Magnus Eriksson: Frykten for å kneble rasister

Brunvenstre og den hetsende debatten
Det er ikke uvanlig at navnet Jan Myrdal dukker opp i en setning hvor nyordet «brunvänster» blir brukt. En av de som har omtalt Myrdal som «brunvänster» er en mann ved navn Mohamed Omar, som i en tekst fortalte at han på et tidspunkt sto Myrdal ganske nært: «Den s k brunvänstern, Folket-i-Bild-människorna, Myrdal-klanen, de hyllade mig då i och med att de också stöder Hizbollah och Hamas«. Vi kommer tilbake til Omar og bakgrunnen for denne omtale senere.

Begrepet «brunvänster» stammer fra den svensk-polske journalisten Maciej Zaremba, som anklaget miljøet rundt et annet venstreorientert magasin, ved navn Ordfront, for å benekte folkemord i sine redaksjonelle artikler om Jugoslavia og fangeleirene hvor serbiske nasjonalister myrdet bosniske og kroatiske krigsfanger. Kritikken berørte spesielt et intervju med forfatteren Diana Johnston, som ironisk nok også har uttalt seg varmt om Front National så vel som Donald Trump senere.

I ingressen til den aktuelle artikkelen skrev Zaremba at Ordfront representerte en venstreside som ikke klarte å skille mellom antiimperialisme og fascisme. Uttalelsene førte til mye støy, men den var egentlig å forstå som en fortsettelse på en konflikt startet i Storbritannia med bladet «Living Marxists». Det bråket hadde opphav i et bilde publisert på omslaget til «The Sun» (1992) og viste en mager fange, ved navn Fikret Alic, bak piggetrådgjerde i Trnopolje leir. Det aktuelle bildet hadde teksten Belsen 92. Kort oppsummert hevdet «Living Marxists» at bildet var en forfalskning, noe som førte til at de ble stevnet av «The Sun» som førte til at bladet gikk i konkurs. Den amerikanske lingvisten og filosofen Noam Chomsky var en av de som forsvarte det marxistiske bladet, først og fremst fra et ytringsfrihetsperspektiv, men det førte til at han ble trukket inn i bråket likevel.

Det skal sies at Myrdal har bidratt til prosjekter som utvilsomt har vært bra. Som man kan lese fra Omars kommentar har han blant annet vært sentral i avisen Folket i Bild/Kulturfront. Avisen har en tydelig antiimperialistisk og ytringsfrihetsfundamentalstisk profil. På 70-tallet sto to av avisens journalister, Peter Bratt og Jan Guillou, bak et stort gravejournalistisk arbeid hvor de avslørte omfattende overvåking av kommunister i Sverige. Begge ble dømt til fengsel for spionasje.

LES OGSÅ: Ytringsfriheten på ytringsfrihetsfundamentalismens alter

Ytringsfrihetsfundamentalisme, nazister og pornografien
Begrepet ytringsfrihetsfundamentalisme ble trolig introdusert for et bredere norsk publikum etter terrorangrepet den 22/7 og i enda større grad etter massakren på avisen Charlie Hebdos redaksjon i Frankrike. Ordet brukes sjelden i positiv forstand, men som regel pejorativt om de som agiterer for et radikalt syn på ytringsfrihet.

En av de få personene i Norge som offentlig har omtalt seg selv som ytringsfrihetsfundamentalist er filosof, redaktør og politiker (H) Knut Olav Åmås, som i flere artikler har forsvart publisering av kontroversielle debattartikler. Hans tese er at ytringsfriheten er tilstrekkelig for å imøtegå ekstreme politiske ytringer. I en omtale av Bjørn Stærks bok Ytringsfrihet (2014) skrev han blant annet: «Det er stort sett folk som er sterkt uenige i de omstridte artiklene, som kommer med storsleggen. Det er uansett en holdning som grenser til illiberalitet å ville luke ut av det offentlige ordskiftet det man intenst misliker. For frie ytringer har en pris, en skyggeside». I samme tekst skriver Åmås at: «Kampen om hva som er fakta, er også en del av den politiske striden». Dette er et ekko fra den britiske liberale filosofen Richard Dworkins.

Akkurat som Åmås og Myrdal hevder Dworkin at hatefulle ytringer er prisen for demokrati. I en avisartikkel, publisert i anledning av striden etter Muhammedkarikaturene i 2006, argumenterte Dworkin for at minoriteter må akseptere muligheten for å bli latterliggjort og krenket, hvis de skal nyte godt av det demokratiske samfunnet. Det spesielle med argumentasjonen i artikkelen er at Dworkin veier to hensyn mot hverandre: det var klokt å ikke publisere karikaturene, men likevel et mistak fra et ytringsfrihetsperspektiv. På sikt vil en radikal ytringsfrihet støtte opp om sentrale demokratiske prinsipper, hevder han. Dworkin går så langt at han til og med innrømmer den tidligere iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad et poeng, når denne kritiserer vesten for å tillate Muhammedkarikaturer, men forby Holocaustbenektelse og antisemittisme.

Enn om problematikken rundt hatefulle ytringer gjør seg gjeldende, så er det interessant å se på dette i sammenheng med noe tilsynelatende helt annet. Parallelt med hatprat argumenterer Dworkin også for et forsvar for pornografi. Motstandere av pornografi karakteriserer han som ytringsfrihetens fiender. Det kan virke som et ubetydelig litterært grep når han skriver at: «Old wars about pornography and censorship have new armies in radical feminists». Men ordbruken er ikke tilfeldig: ord som «krig» og «armeer» fortjener en nærmere granskning. I essayet Is there a right to pornography setter Dworkin problemet med å forby pornografi i sammenheng med problemet å forby nazistisk litteratur, som for eksempel Adolf Hitlers Mein Kampf.

«Some lawyers and political philosophers consider the problem of pornography to be only an instance of the first problem I mentioned, the problem of freedom to speak unpopular or wicked thoughts. But we should be suspicous of that claim, because the strongest arguments in favor of allowing Mein Kampf to be published hardly seem to apply in favor of the novel Whips Incorporated or the film Sex Kittens»

Valget av nazisme som kontrast til pornografien kan virke tilfeldig, men det er neppe så enkelt. Faktisk er de to et stadig tilbakevendende par i ytringsfrihetsdebatten. Myrdal har gått enda lenger enn Dworkin, da hans kritikk mot pornografimotstand også omfatter barnepornografi. Det skal understrekes at dette ikke gjelder barnepornografi som sådan, men må forstås som en kritikk rettet mot lovgivningen. Myrdal mener at denne har totalitære implikasjoner, en brekkstang for myndigheter som vil ha en unnskyldning for å bryte seg inn i datamaskiner til folk.

LES OGSÅ: Grove og urimelige beskyldninger om jødehets mot Kari Jaquesson

Forsvar av grumset
Dessverre har en del av det påståtte prinsipielle forsvaret for ytringsfrihet også gått over i forsvar for rent grums. På grunn av dette har avisen ved flere tilfeller blitt inkludert i det tvilsomme selskapet «brunvänster» av en rekke kommentatorer. Dette er tatt ut fra løse luften. Noen eksempler kan trekkes frem.

Fib/Kulturfront har flere ganger blitt anklaget for å ha et antisemittisk perspektiv på for eksempel Israel-Palestina-konflikten, men også for forsvar og samrøre med tvilsomme elementer. I den såkalte «Matti-affären», hvor en svensk doktorgradsstipendiat ble dømt for å ha arrangert en nazistisk forelesning på universitetet Umeå, ga Fib/Kulturfront full støtte til stipendiaten og nazisten. Fib/Kulturfronts dekning av hendelsen var imidlertid svært selektiv i det materialet de la frem som dokumentasjon. De fremstilte doktorgradsstipendiaten som uskyldig og prinsippfast forsvarer av ytringsfrihet, men glemte å fortelle at nazisten som holdt foredrag samtidig var hennes kjæreste.

Myrdal har ved flere tilfeller også forsvart holocaustbenektere, som Robert Faurisson. Etter dette oppsto det en debatt, hvor Myrdal sammen med flere andre ble anklaget for antisemittisme. Myrdals forsvar av Robert Faurissons rett til å ytre seg er for så vidt legitimt, men forsvaret gikk til dels også over til å bli et forsvar for enkelte deler av Faurissons teorier. Dette er illegitimt. Det skal likevel sies at reaksjonene mot Myrdal ble vel harde. Følgende anklage kom fra Pierre Vidal-Naquet:

«In several countries, on the contrary, revisionism is the specialty not of the racist and anti-Semitic extreme right, but of several groups of individuals coming from the extreme left. This is the case in Sweden following the intervention on Robert Faurisson’s behalf of the extreme left-wing sociologist Jan Myrdal, whose intervention was on behalf not merely of the man but, in part, of his ideas»

Jeg mener nok at Vidal-Naquet går vel langt, og at det ikke antisemittisme først og fremst men utslag av ytringsfrihetsfundamentalisme. Vidal-Naquets kommentar er likevel interessant som historisk fotnote til den debatt som oppsto.

Hillersbergdebatten og Ahmed Rami
På nittitallet fikk en svensk-marokkaner ved navn Ahmed Rami den tvilsomme æren til å bli verdenskjendis for å ha spredt den groveste antisemittiske hatpropagandaen i Sverige siden annen verdenskrig. På sin radiokanal Radio Islam hadde han hevdet at Holocaust aldri hadde skjedd, men at dette var noe jødene hadde funnet på for å høste sympati. I 1990 ble Rami dømt for hets mot folkgrupp, en svensk lov som omtrentlig svarer til den norske rasismeparagrafen. Avisen FiB/Kulturfront forsvarte Ramis virke både fra et ytringsfrihetsperspektiv, men gikk også langt i å unnskylde innholdet.

På 2000-tallet gikk den såkalte «Hillersbergdebatten» for fullt styr i Sverige. Foranledningen var at kunstneren Lars Hillersberg hadde fått tildelt et statlig kunstnerstipend. Hillersberg var selv en del av kretsen rundt FiB/Kulturfront. Flere akademikere kastet seg inn i debatten om og mot Hillersberg, hvor han ble anklaget for å være antisemitt. På Svenska Komitteen mot antisemitism sider skrev Henrik Bachner, en av akademikerne som gjorde seg bemerket for å kritisere Hillersberg, om debatten på følgende måte:

«I fallet Hillersberg hävdades också med emfas att konstnären – som vid åtskilliga tillfällen tecknade Der Stürmer- liknande judar, ibland i rollen som kapitalistiska utsugare, ibland som korsfästare. Stödde Radio Islam och ritade omslaget till en av Ahmed Ramis hatböcker – var en brinnande «antirasist»».

Det skal sies at Bachners fremstillinger var unøyaktige og uredelige. Det er for eksempel en sannhet med modifikasjoner at Hillersberg tegnet omslaget til en av Ramis bøker. Det gjorde han ikke, men han tegnet Rami som brukte bildet til sin bok i ettertid. Tegningen blir ofte løftet frem som et eksempel på Hillersbergs antisemittisme: Rami er der festet til et kors, noe kritikerne hevder er et eksempel på en antisemittisk stereotypi om kristusmord.

Dette er uredelig omtale. For det første er de såkalte «jødene» ikke umiddelbart gjenkjennbare som de jødekarikaturer vi finner igjen i Der Stürmer. Den som har størst «kroknese» av alle på bildet er dessuten Rami selv som kommer fra Marokko. Det er snakk om stilistikk mer enn antisemittistiske sjablonger: «För att «bevisa» att Hillersberg är antisemit måste kritikerna bortse från att Hillersberg också ritar araber, kineser och svenskar som frånstötande. Arafat är också grotesk med tjock näsa och tjocka läppar», skriver en krøniker til forsvar av Hillersberg. Heller er det ikke jøder som blir karikert, men det Hillersberg kalte «Israel-maffian». Det vil si ikke-jødiske personer som han oppfattet som propagandister for Israel. Sist, men ikke minst, så handlet ikke bildet egentlig om Rami. Det kommer frem i teksten: «Ett inslag i Radio Islam gjorde att Israel-maffian (Ahlmark & Co) fick för sig att Syster Marianne av alla människor – skulle vara antisemit! I vredesmod gav man sig på den lilla araben som är Radio Islams ansvariga utgivare». Foranledningen var et program på Radio Islam hvor en nonne, Søster Marianne, hadde deltatt. Hun var svært aktiv i asylarbeid, og skjulte blant annet flyktninger fra politiet. Det er imidlertid ingen tvil om at hun også hadde uttrykt svært problematiske og antisemittiske utsagn.

Til tross for at FiB/Kulturfront ønsket å fremstille seg som radikale ytringsfrihetsfundamentalister var det en porsjon med hykleri. Hillersberg tegnet for eksempel en sjikanøs karikatur av Myrdal, som han sendte til Fib/Kulturfront. Denne nektet redaktøren Myrdal å trykke.

LES OGSÅ: Document.no og Nazikunsten

Ahmed Rami og Radio Islam
Rami ble dømt til fengsel for å ha uttalt: «Den judiska makten I Sverige är som en cancer, en AIDS som den svenska samhällskroppen inte har någon immunitet eller något försvar mot längre». Selv omtalte han sine sendinger som støtte til palestinsk frigjøringskamp. Dette førte til at PLO ved Palestinas informasjonskontor gikk ut offentlig og tok avstand til Rami, med krav om at Rami ikke skulle ytre seg om Palestina i fremtiden. Etter dette begynte Rami å omtale PLO som israelske spioner.

Dessverre er det riktig at flere svensker fra venstresida også har deltatt på og forsvart Radio Islam. En av disse er forfatteren Jan Guillou som lot seg intervjues om «den jødiske presse» i Sverige. I dette intervjuet antydet Guillou en rekke problematiske ting ved svensk presse. Han forsvarte Radio Islam fra et ytringsfrihetsperspektiv i rettssak, men tok samtidig avstand fra Radio Islam og sammenlignet kanalen med den rasistiske propagandaen fra Ku Klux Klan. Etter dette ble Guillou anklaget av Rami for å være kjøpt og betalt av den jødiske lobbyen.

Noen venstreintellektuelle til tross, så var RadioIslam først og fremst propagandakanal for høyreekstreme og nynazistiske miljøer. Allerede på nittitallet ble det avslørt at den høyreekstreme journalisten og Christopher Jolin, forfattere av boken «Vänstervridningen ett hot mot demokratin», hadde bistått Rami i arbeidet for å skrive manus til programmene. I 1996 holdt det nynazistiske magasinet Nordland et intervju med Rami, med overskriften «Vilka är det som styr Sverige?» Der sa Rami at Sverige var utsatt for en kjemisk okkupasjon, politisk, ideologisk og kulturell, som svenskene ikke var bevisst. Tilstanden sammenlignet han med en slags kreft. I samme intervjuet omtalte Rami seg selv som en stor beundrer av Hitler, og at denne hadde hatt rett i det såkalte «jødespørsmålet».

Stefan Lindgren
FiB/Kulturfront har også gjort seg bemerket for brennende forsvar av antisemitten og holocaustbenekteren Israel Shamir, eller Jöran Jermas som han egentlig heter. Shamirs bok ble oversatt til norsk av nordmannen Hans Olav Brendberg, hvilket førte til en opphetet debatt og eksklusjon fra Rød Valgallianse og AKP. I Fib/Kulturfront kom forsvaret av Shamir fremst fra en svenske ved navn Stefan Lindgren, som har bakgrunn fra den svenske kommunistbevegelsen.

Lindgren har også hatt en viss innflytelse på det norske venstremiljøet. Så sent som i 2012 debatterte han med sin norske venn Pål Steigan under et fredsmøte i Degerfors. På dette møtet uttrykte Lindgren at han ikke lenger så på seg selv som kommunist. På 70-tallet var han redaktør for avisen Gnistan, som norske Klassekampen til dels ble modellert etter. Om dette har Steigan skrevet: «Avisa Klassekampen blei planlagt [..] Inspirasjonen til hva slags avis vi skulle ha, var henta fra Gnistan i Sverige». I likhet med Steigan har også Lindgren engasjert seg for, og arrangert «antifascistiske manifestasjoner» mot «juntaen i Kiev». Samtidig er det utvilsomt noe hult over dennes antifascistiske initiativ.

I 2010 var han rasende på Vilks for Muhammedkarikaturene og skjelte ut islamofober for full hals på sin blogg. Det ser dog ut til at han har revurdert sine tidligere meninger. I en tekst fra 2014 skriver han følgende om det tyske PEGIDA: «Somliga är blixtsnabbt framme och stämplar de nya tyska massdemonstrationerna som invandrarfientliga och rentav rasistiska». I denne og andre artikler om PEGIDA uttrykker Lindgren sympati for det tyske prosjektet. Han avviser at det er rasistisk og vurderer aldri bevegelsen kritisk.

PEGIDA ble introdusert til Sverige gjennom galleristen Henrik Rönnqvist, som blant annet har stilt ut Dan Parks rasistiske bilder. Samme Park som Vilks, ironisk nok, turnerte land og rike rundt for å holde apologier om.

Lindgren har også twitret flere intervjuer med Bashar al-Assad. På bloggen omtaler han den syriske presidenten på følgende måte: «Till skillnad från många andra ledare i världen som sviker sitt folk när det gäller bär Bashar sitt ansvar med stor värdighet». Man trenger ikke bla mye på bloggen for å se at Lindgren er meget sympatisk innstilt til den syriske presidenten. Den venstreorienterte studentavisen Clarté, har ved flere tilfeller skrevet syrlig om Lindgren. I en tekst forfattet av Benny Andersson omtales Stefan Lindgren på følgende måte:   

«På bloggen 8 dagar oroar sig Stefan Lindgren för välfärden och den svenska nationen. Och så oroar han sig för Clarté. Som av rädsla för att inte vara tillräckligt pk sägs negligera både välfärdsfrågorna och «hotet mot nationen och freden». Stefan Lindgren oroar sig också för SDs framgångar. Ja, han är så orolig att han vill att vänstern ska ta över deras bild av världen. Ty det är inte i första hand kapitalet som sägs hota välfärden, inte främst imperialistiska stormakter som sägs hota freden och den svenska nationen. Det är «den oreglerade invandringen» och alldeles särskilt flyktingarna. Därför har Stefan på sin blogg under det sista året mest oroat sig för invandrare, flyktingar och tiggare, och bara berört välfärdsfrågorna i förbigående, i samband med dessa grupper och de problem de kan förväntas orsaka»

Det er ramsalt sarkastisk kritikk for å si det mildt. Teksten ble for øvrig linket til på FiB/Kulturfront, hvor Lindgren satt i redaksjonen. Dette førte til at han valgte å trå ut av sitt engasjement. Så skrev han en artikkel på sin blogg hvor han angrep deler av venstresida, og spesielt Clarté, for å opptrå som et sekterisk meningspoliti:   

«Det finns en dålig tradition inom vänstern. Och det är att bekämpa avvikande åsikter i slutna sällskap, bakom ryggen på de personer det gäller och ta minsta ideologiska avvikelse till intäkt för förtal och smädelser – varav «fascist» är den grövsta, «brunröd» och «brunvänster» lite mer moderna synonymer. Nu har undertecknad blivit föremål för en sådan lönnkampanj av sällskapet Clarté».   

Lindgren hadde her blitt kritisert i Clarté for å ha tatt en person ved navn Evert Larsson og hans «tokigheter» i forsvar. Der hadde han blitt omtalt som «brunvänsterns vapendragare». Vi kommer tilbake til Larsson senere, men skal dvele litt ved Lindgrens forsvar først. Lindgren vedkjenner at han ikke hadde studert Larssons meninger før han tok ham i forsvar, men at det ikke hadde noe å si. Larsson, som driver bloggen «Nationell vänster», vil drive «relevanta diskussioner om landets framtid och det arbetande folkets intressen», skriver Lindgren. Han understreker også at Larsson er hans venn.

LES OGSÅ: Pegida og kampen for en ny jødeparagraf

Evert Larsson og Nationell vänster
Evert Larsson har, i likhet med mange andre kalt «brunvenstre», en fortid fra marxist-leninistiske kretser. På Stefan Lindgrens blogg kan man lese at dette er noe han har tatt avstand fra i dag. Larssons Facebook-gruppe «Nationellt vänster» består av en bisarr samling mennesker. En kjapp kikk inn på sida avslører at dette har blitt en boltreplass for svenske nazister. Der finner man flere sentrale medlemmer fra det nå mer nedlagte Svenskarnas Parti, som tidligere kalte seg Nationalsocialistisk Front, initiativtakeren til Miljöpartiet de Gröna, Anders Romelsjö som driver bloggen jinge.se og forskjellige personer fra ulike ytre venstre- og ytre høyrefalanger.

I seg selv er ikke dette nødvendigvis tilstrekkelig for å omtale Larsson som «brunvenstre». Det er bare en indikator, som gjør at man kanskje bør ta en nærmere kikk. Facebook-gruppa inneholder flere Assad-vennlige poster, invitasjoner til demonstrasjoner mot «Sverigefiendtlighet» og ren nazistpropaganda.

Når man tar en nærmere kikk ser man også en sympatisk innstilt Larson til de nazistiske medlemmene. På egen nettside har han lagt ut avisartikler som omhandler det nazistiske Svenska Motståndsrörelsen, som Larsson selv ikke ser ut til å ha noen større problem med. Det er det han oppfatter som en uærlig beskrivelse av gruppen han reagerer på. Han tar nazistene i forsvar. Det gjør han til og med på sin egen facebookprofil: «Eftersom de svenskar som agerat varningsklocka i detta ärende klassas som onda, rasister och fascister har kritiken kapslats in och oskadliggjorts».

På «Nationell vänster» skriver Larsson at det finnes «anledning att värdera detta politiska projekt» i forbindelse med nedleggingen av Svenskarnas Parti. Han vil lære av det nazistiske partiet. Hva de gjorde rett og hva de gjorde feil, for å kunne etablere et nytt nasjonalistisk politisk prosjekt. Han setter til og med sin egen blogg og Svenskarnas Parti i sammenligning med hverandre.   

Om Sverigedemokraterna skriver Larsson følgende: «SD är ett politiskt parti vars program jag inte delar, men det är mindre farligt än de övriga politiska partierna som idag sviker vårt land». Om en tale fra Marie LePen som omhandler jihadister skriver Larsson: «Tack för den länken den var ytterligt klargörande, man önskar bara att samma tydlighet fanns från något auktoritativt håll i Sverige. Här lyser bara mörker, förnekelse, mörkläggning och hyckleri». I en diskusjon om massedrapet i Paris skriver han: «Problemet är att vi inte vet vilka bland invandrarna som är hitskickade terrorister». I samme kommentarfelt konluderer Larsson med at «Den viktigaste insatsen mot terrorismen sker nu av Ryssland genom sina insatser i Syrien, och det är krig mot Terrorismen det handlar om».

Men til tross for at Larsson ser ut til å ville samarbeide med nazister, tillater nazistisk propaganda på sin side og uttrykker sympati for nazister, er ikke dette entydig. Han er kritisk til at Nordfront har fått tvangsavsluttet sin bankkonto og kommenterer det på følgende måte: «Kan en falla på dessa etiska regler så kan alla, var beredd på att godtycket kommer att styras av den mediala makten, först målas du ut som nazist sen stänger banken dina konton. Swedbank har visat Svenska folket vilket förtroende de har anledning att visa dem». Han er samtidig kritisk til diskusjonene om «judefrågan» og er selv langt mer opptatt av islam. Under en post med et radioprogram fra Nordfront, tilhørende Svenska Motståndsrörelsen, kommer han med kritikk mot vektleggingen av jøder. Det aktuelle radioprogrammet som ble diskutert var et intervju med Lasse Wilhelmsson, som inntil diskusjonen startet også hadde vært medlem i «Nationell vänster». Wilhelmsson valgte imidlertid å melde seg ut, på grunn av måten Larsson omtalte ham på. Dette kommenterte Larsson på følgende måte:   

«När den här diskussionen kom upp senast valde Lasse Wilhelmsson att lämna Nationell Vänster. Att LW har många sympatier står utom allt tiviel så jag hoppas att de nu här tar vid och för hans talan. Det är ju så att LW är en mycket sympatisk person vilket framgår av intervjun. Det som förenar LW med nationalsocialisterna i Nordfront och gör att de vill han med honom är fokuseringen på judar».

Hvis man klikker inn på kommentarfeltet under selve intervjuet, ser man at en av Nordfronts lesere etterlyser et intervju med den tidligere omtalte Stefan Lindgren også. Robin Palmblad fra Nordfront bekrefter at de gjerne vil intervjue ham, men enda ikke fått tak i ham. Nordfront har fattet interesse for Lindgren.

Lasse Wilhelmsson
Lasse Wilhelmsson, som forlot «Nationell vänster» etter kritikk for sin opptreden på en nazistisk radiokanal, har selv bakgrunn fra venstresidens 68-bevegelser og var aktivist i ulike Vietnam-grupper. Han har publisert flere tekster på både Fib/Kulturfront og bloggen jinge.se. I et gammelt innlegg på KK-forum, i dag er videreført i facebookgruppen «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», skriver nordmannen Trond Andresen at han har kommet med en anmodning til Klassekampen om å intervjue «tre jøder som ikke bare er Israel-kritiske, men også jødisk-kritiske (slike kalles «sjølhatende jøder» av sionistene)». En av disse tre foreslåtte intervjuobjektene er Lasse Wilhelmsson. I samme tekst forteller Andresen at Wilhelmsson og Brendberg kjenner hverandre. Ifølge Andresen hadde Wilhelmsson blitt med som støttespiller på landsstyremøte i RV, hvor Brendberg ble kastet ut av partiet.  

På 2000-tallet begynte Wilhelmsson å engasjere seg i konflikten rundt Israel og Palestina. Søndag den 20. september 2009 skapte han rabalder da han, sammen med de tidligere omtalte Mohamed Omar og Ahmed Rami, en gruppe høyreekstremister fra Nationaldemokraterna og folk fra Irans ambassade, saboterte en Palestinamarkering. Wilhelmsson og Omar kalte sin markering for Al-Quds-dagen. I et intervju på det nynazistiske nettstedet Nationell.nu omtalte Omar arrangementet som: «den enda antiisraeliska manifestationen i Sverige utanför vänsterjudarnas kontroll».  Markeringen ble møtt med en spontan gigantisk antirasistisk motdemonstrasjon bestående av diverse venstreradikale grupper og hendelsen urartet i både vold og eggkastning.

I et intervju med den syndikalistiske avisen Arbetaren forteller Andreas Malm, Palestina-aktivist og forfatter av boka «Hatet mot muslimer» at han har fulgt med på Wilhelmssons utvikling: «Han har försökt att ta sig in i Palestinarörelsen för att sprida sitt budskap, men han blev utkastad». Både Palestinagrupperna i Sverige og International Solidarity Movement, ISM tok avstand fra Wilhelmssons Palestinamarkeringer.

Enda mer grumsete er at Wilhelmsson faktisk har deltatt som taler på arrangementer i regi av høyreekstremister. Samtidig er det jo der han egentlig hører hjemme. Wilhelmsson har blant annet hevdet at det var jødene som erklærte krig mot Hitler «Denna krigsförklaring innebar ju att judarna I Tyskland på goda grunder blev betraktade som presumptiva landsförrädare av Hitler». I 2010 deltok Wilhelmsson, sammen med 30 andre personer, som den ene av to talere under en høyreekstrem markering i regi av Dresdenkommittén. Den andre taleren var Sanna Hill, fra det høyreekstreme og etnopluralistiske Nationaldemokraterna og konferansier var Patrik Forsén fra Nordisk Ungdom. De oppmøtte kom utelukkende fra de to høyreekstreme gruppene.

Wilhelmsson har skrevet boken «Är världen upp och ner?» og sendte den til alle som offentlig hadde gitt sin støtte til Palestina. En av de som mottok boken var Aftonbladets kulturskribent Åsa Lindborg, med bakgrunn fra svensk venstreside, og slik omtalte hun den: «… det räcker att bläddra bara lite för att man ska se bokens verkliga tema: judar. Wilhelmsson hatar judar, förnekar förintelsen – han skriver den alltid med citattecken: «Förintelsen» – och anser att Israel som nation ska utplånas». Avslutningsvis skrev hun at hun var «trött på sånn skit» og anmeldte boken for hets mot folkgrupp. Slik oppfatter Wilhelmsson skillet mellom ytre og venstre:

«Dagens vänster och då särskilt de judiska marxisterna är i huvudsak de främsta dörrvakterna för judisk makt (…) De nationella har idag i stort sett övertagit den systemkritiska roll som vänstern hade för 50 år sedan, inklusive kampen för yttrandefrihet och sökandet efter utländska förbilder i stället för svenska.»

Wilhelmsson har i et intervju med Jan Milld, en tidligere venstresidetilhenger som ble nasjonalist, uttalt følgende på Millds nettsted «Blågula frågor»: «På det politiska planet står marxismen/vänstern för avintellektualiseringen inom media- och kulturlivet. Det är den främsta dörrvakten för åsikter som inte ryms inom vänster/höger-perspektivet och därmed även för sionismen». Intervjuet avslutter han med å si: «Jag har blivit mer intresserad av att värna om Sverige, vårt nationella oberoende och vårt kulturarv och hur dessa påverkas av den judiska ideologin, sionismen och massinvandringen. När jag säger detta, slår det mig att jag faktiskt blivit mer värdekonservativ».

Nya Tider
Jan Myrdal har alltid omgitt seg med en grumsete krets. I hvert fall veldig lenge. Så lenge at man blir nødt til å stille seg spørsmålet om dette egentlig har handlet om ytringsfrihet eller noe annet. Nå har han altså besluttet seg for å begynne skrive for en slik avis, som han tidligere påsto å forsvare prinsipielt. Nå skriver han sammen med de samme menneskene han tidligere forsvarte. Nya Tiders redaktør i dag heter Vavra Suk og han tilhørte den samme kretsen som Lasse Wilhelmsson, Ahmed Rami og Mohamed Omar demonstrerte sammen med i: «den enda antiisraeliska manifestationen i Sverige utanför vänsterjudarnas kontroll». Kanskje det er riktigere å si at Myrdal endelig har kommet hjem, enn at han har tråkket feil.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.