Frykten for å kneble rasister

I frykt for å kneble rasisters rett til å ytre seg har mediene lagt seg på en linje hvor de i stedet bidrar til en knebling av landets minoriteter og sterkt utsatte grupper.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (34 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

 

I fjor høst ble den norsk-somaliske forfatteren Amal Aden mishandlet av to kvinner på åpen gate. Den fanatiske ekstremisten Ubaydullah Hussain, talsperson for den islamistiske gruppen Profetens Ummah, kommenterer hendelsen på sin Facebook-vegg hvor han skriver at Aden i stedet burde ha blitt steinet til døde. Dette, sammen med to trusler rettet mot to norske journalister og trusler rettet mot norske jøder, førte til at det ble tatt ut tiltale mot Hussain.

Tiltalen resulterte i en rettssak, med relativt stor medieoppmerksomhet. Naturlig nok har dette, sammen med en rekke andre ekstreme uttalelser, ført til at de fleste norske muslimer ikke ønsker å forknippes med Hussain og hans lille islamistiske klubb av fanatikere. Derfor har Hussain og hans venner gjentatte ganger blitt pekt ut som en gruppe som ødelegger veldig mye for muslimer i Norge. Og det er jo godt å se at mange norske muslimer ønsker å ta avstand fra både Hussain.

Ingen kristne tar avstand
Samtidig gir denne slags avstandstaken en viss bitter bismak i munnen. Ikke fordi den ikke skulle være ærlig og oppriktig, det er den helt garantert, men fordi den strengt tatt ikke burde være nødvendig. Det er ingen som forventer at kristne miljøer skal gå ut og ta avstand fra Knutby-pastoren Helge Fossmo, Magnar Tanems kristo-fascistiske gruppering «Norges Kristne» eller Anders Behring Breivik, som selv rubriserte seg som kristen i sitt såkalte Manifest.

Derimot nøler man ikke med å avkreve en avstandstagen fra den muslimske befolkning, når det gjelder personer som Hussain og hans marginale klubb «Profetens Ummah». For det er egentlig det som ligger i bunn her, en avstandstagen fra muslimsk hold, for å vise at man er balansert og prinsipiell – og dermed ikke gjør seg selv til gjenstand for mistenkeliggjøring.

I kronikken Islam som brekkstang berør Linda Alzaghari, daglig leder hos Minotenk, noe veldig interessant;

«Hussain kan derfor ikke gjemme seg bak islam, når han i virkeligheten sprer hat og frykt. Retten bør heller ikke godta at dette tilskrives islam og sharia. Det bidrar til å stemple islam som en barbarisk, voldelig religion, som en hvilken som helst lovbryter kan putte i sin lomme og bruke for eget forgodtbefinnende.»

Alzaghari viser helt klart at hun som muslim ikke godtar Hussains tolkninger av Islam, samtidig som hun retter en kritikk mot rettens tilsynelatende naivitet som uten videre godtar Hussains tolkning av Islam, og rubriserer den under religionsfrihet.

Trusler fra muslimer anses som skumlere
Oppmerksomheten rundt Hussain står heller ikke i stil til hverken det han eller hans venner faktisk har gjort. For hva er det egentlig rettssaken handler om? Det handler om en fanatisk ekstremist og noen av hans ekle uttalelser på Facebook, samt tre tilfeller av trusler.

Med dette mener jeg ikke at trusler ikke bør tas på alvor, for det mener jeg i høyeste grad. Derimot er det interessant å legge merke til at akkurat disse truslene og Facebook-kommentarene har fått den oppmerksomheten de har fått, når det overveldende flertall av lignende saker henlegges så snart avsenderen er en annen.

Det har en veldig enkel forklaring. Dette er nemlig trusler som blir tatt på alvor, fordi truslene oppfattes å komme fra et farlig hold når de kommer fra en muslim og ikke den gemene Facebook-rasisten.

Det er ikke en overdrivelse å si at Hussain og hans tilhengere har fått alt for mye oppmerksomhet, og det er fra første dag. Halve medie-Norge møtte opp når en håndfull sinte skjeggete menn fra Profetens Ummah sto og skrålte utenfor Stortinget, noe som førte til nyhetssaker og førstesideoppslag i ukevis etterpå.

Frykt selger
Men samme dag hadde en annen gruppe muslimer en fredlig demonstrasjon mot norsk asylpolitikk. Til den demoen møtte ca 100 personer, men ingen medier viste interesse. Fordi dette var jo fredlige muslimer, som etter demoen serverte kaffe og te i teltleiren hvor de bodde, slik at vi voksne kunne snakke litt sammen mens barna våre sprang rundt og lekte med hverandre. Det var ganske påfallende at teltleirens muslimer ikke representerte den slags muslimer mediene var interessert i. Muslimen Hussain er en homohatende og kvinnehatende jødehater, og det selger jo flere aviser enn tedrikkende muslimer som bare er sinte på en inkonsekvent norsk asylpolitikk.

Frykten for den ytre trussel er åpenbart motivasjonen bak medienes valg. De kunne ha valgt å dekke en både viktigere og mer representativ sak denne dagen, men valgte i stedet å spille på frykt, da det selger bedre enn solidaritetsfølelse og fellesskap.

Men man må prise rettsstaten Norge for å ta trusler på alvor. Ingen mennesker skal trenge å leve i frykt, hverken journalister, modige somaliske forfattere eller vår jødiske minoritetsbefolkning. Men samtidig oppstår det i jakten på å skape balanse og utvise prinsippfasthet, noe forferdelig inkonsekvent. Hva med de norske muslimene som gang på gang urettferdig måles opp mot det trusselbilde mediene skaper av dem? Like lite som en jøde skal tvinges til å ta avstand fra Israels politikk, burde en norsk muslim føle seg tvunget til å ta avstand fra Hussain.

Muslimer mistenkeliggjøres
Hvorfor intervjuer man egentlig Shoaib Sultan, tidligere leder for Islamsk råd Norge, med spørsmål om han tar avstand på drap av homoseksuelle? Dette til tross for at han aldri tidligere har uttalt noe som kunne rettferdiggjort et slikt spørsmål.

Og hvorfor godtar man ikke hans korreksjoner av intervjuet i ettertid? Gang på gang, i artikkel etter artikkel siden 2007, har Sultan gjentatt at han slett ikke støtter drap på homoseksuelle. At rasistiske grupperinger gang på gang refererer til mannen som en «homohater» som støtter drap på homoseksuelle1 er omtrent som forventet.

Men bør vi ikke reagere når et politisk parti, som i dag sitter i regjeringen, lener seg på akkurat den samme forestillingen, om enn med et annet ordvalg? Så sent som 20. mars 2013 omtaler Kristian Norheim, Stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, denne hendelsen i teksten Mer enn kebab og fårikål.

«[…] plikter vi selvsagt å sette skapet på plass. Det plikter vi også å gjøre når Islamsk Råd i Norge trenger betenkningstid når de blir spurt om de støtter dødsstraff for homofile.»2

Allerede dagen før Norheims tekst ble publisert på Fremskrittspartiets sider, hadde Sultan atter en gang tatt avstand fra dødsstraff på homoseksuelle, denne gang i artikkelen Tar avstand – igjen.3 På den ene siden er det tydeligvis uproblematisk for Frp gang på gang å piske en død kjepphest, bare fordi det gjelder en muslimsk mann – da skal skapet settes på plass.

På den andre siden tilhører de et parti som konsekvent nekter å kommentere tidligere begrepsbruk som «snikislamisering», og som avskriver ethvert krav om historiske koblinger til apartheid-regimet i Sør-Afrika som «hitling».4

Muslimen, en ytre trussel
Og hvorfor gjennomførte TV2 i 2006 en undersøkelse på hvor mange norske muslimer som tar avstand fra terror?5 Fordi bak slike spørsmål ligger en vilje til mistenkeliggjøring. En mistenkeliggjøring som bygger på fordommer norske medier har bygget opp om relativt kontinuerlig siden angrepet på World Trade Center i 2001. En mistenkeliggjøring som holdes ved like ved å kaste seg over ethvert tilfelle som bekrefter muslimen som den ytre trussel, men overser mye av det som ikke passer inn i dette bildet.

Tilsvarende er det ikke blitt gjennomført noen som helst undersøkelser på hvor mange av Norges kristne, eller fremskrittspartister, som støtter Anders Behring Breivik – nettopp fordi en slik undersøkelse ville vært horribel, grovt insinuerende og krenkende.

Rasist-tabuet
I Den nye politiske korrektheten berører skribent Eivind Trædal dette problemet på en ypperlig måte.  På den ene siden påberoper man seg knebling ved å bli slått i hartkorn med Anders Behring Breivik, på den andre siden gjøres nettopp dette overfor landets minoriteter. Det har gått så langt at det er minst like tabu å konfrontere åpenbar rasisme, som å uttale den.6

«Innvandringskritikerne har skapt et forvrengt speilbilde av det som tradisjonelt kalles «politisk korrekthet», som de bruker til å skjerme seg selv mot kritikk. Ifølge dem er det ikke nedverdigende karakteristikker av innvandrere som krymper ytringsrommet, men reaksjonene på dem. Den nye politiske korrektheten dreier seg om å kreve respekt overfor de som insisterer på å ikke respektere andre, å vise toleranse overfor intoleranse. Det skal være like mye tabu å rope «rasist» som å rope «neger».»7

Hva med rasistiske nordmenn som skriver lignende ting som Hussain på sin Facebook, og som faktisk setter sine trusler ut i livet?

Hver vår setter halve Norge i gang med å brøle om romfolk, både i aviser og på sosiale medier. Romfolk som lever i skitt, spiser hunder, selger barn og er verre enn både «lopper og lus». Dette omtales ofte som en «debatt man må våge å ta», og den er både «åpen og fri».

Det hatefulle brølet
I prinsippet er dette ikke snakk om en debatt, men en kvasidebatt. Det er en fremstilling av fattige mennesker i nød som noe verre enn dyr, og noen stakkers stemmer som fortvilt overdøves av det hatefulle brølet idet de fortvilt forsøker å motsi slike fremstillinger.

Brølet resulterer dessuten i faktiske voldelige angrep og trakassering mot Europas desidert mest forfulgte gruppe i dag.8 Og jo da, om dette kan man finne skjermdumper i de tusener, og av en slik hatefull karakter at til og med Hussain ville blitt grønn av sjalusi.

«Norge skulle gjort som Tyrkia – Norge er jo Tyrkia snart, så da – går det med sigøynerne som det gjorde med armenerne.»9

«Invester i bensin og fyrstikker, og puff så er romleiren borte, og man kan bruke penger på nordmenn som trenger det og som faktisk har rett til det!»

«Sett ABB på saken. Han rydda jo en teltleir på en time.»

«Spyl faenskapet på havet. De har ingenting her å gjøre»

«Hvis jødene oppførte seg noe som helst i nærheten av det sigøynerne i Sofienbergparken gjør nå, så begynner jeg å forstå lille Adolf.»

«I motsetning til mange andre så har æ faktisk en grunn til å mislike dem. Dem e kakerlakka i menneskeform.»

«Rett skal være rett det er vel somalier som står for de fleste voldtektene i landet. Romfolket holder det innen familien. Men send alt av de som ikke er arisk rase ut.»

«Skulle ønske at noen snittet opp romfolket i småbiter og brukte det som hundefor.»

Den siste kommentaren skriver seg inn i en lang rekke av lignende kommentarer fra personer med tilknytning til Fremskrittspartiet. Å antyde koblingen mellom kommentarforfatteren og det politiske partiet, er et klassisk eksempel på slikt som raskt vil avskrives som både krenkende og sjikanøst. Hvorfor plikter vi ikke lengre å sette skapet på plass når det gjelder en Frp-politiker, men fortsetter å anklage en muslim som allerede har tatt avstand fra terror, drap på homofile og lignende. Det er noe fryktelig inkonsekvent her.

Vi er ikke voldtektsmenn
Hva med den norske voldtektsdebatten i 2011? En langvarig debatt som omhandlet papirløse voldtektsmenn. Atter en «åpen og frisk debatt» som i praksis resulterte i at guttene i teltleiren måtte henge opp en skilt hvor det sto «Vi er ikke voldtektsmenn» utenfor inngangspartiet.

Ser man ikke den åpenbare selvfornedrelsen i noe slikt som dette så mangler man empati. Dette følte de seg nødt til å gjøre bare fordi at fulle nordmenn hadde gått inn i leiren nattestid med trusler om å brenne ned både leiren og dens innbyggere. Før de forlot leiren, la de igjen en liten hilsen i form av å urinere på gulvet.

Hvor var den åpne debatten når disse muslimske guttene protesterte mot norsk asylpolitikk? Jo den sto utenfor Stortinget og ga ekstremisten Hussain en stemme og en talerstol. En stemme i debatten som ene og alene tjente til å bekrefte de fordommer som så mange har om muslimer fra før.

Voldtektsdebatten
Men med voldtektsdebatten i 2011 fattet både medier og den «åpne debatten» plutselig interesse for de papirløse i Norge. Ikke det at de papirløse slapp til noe mer i debatten, men de ble i alle fall gjenstand for den. Nå måtte man «våge å ta debatten» om kollektiv fengsling av uskyldige mennesker for å få bukt med voldtektsproblemet. Som psykolog Karl Eldar Evang sier:

«Uskyldige ofre for grusomme overfallsvoldtekter brukes nå som begrunnelse for å ramme andre uskyldige ved fengsling uten dom. Flere har tatt til orde for å sperre inne asylsøkere.»10

Ser man ikke at en slik debatt er både rasistisk mistenkeliggjørende og kneblende i aller høyeste grad? Hva gjør man i praksis med disse stemmene, ved å si at de må låses inn for samfunnets beste?

Hva med årets debatt om barneranere med minoritetsbakgrunn, hvor 16 av 19 barneranere ikke var av det de kalte «etnisk norsk» bakgrunn?

Vi har hatt etnisk norske ungdomskriminelle i Norge tidligere. Men plutselig skal man benytte seg av helt andre forklaringsmodeller enn man tidligere har gjort, bare fordi disse ungdommene ikke er etnisk norske. Vage og dårlige kulturbegreper blir til fullgode forklaringer på slikt man tidligere forklarte ut fra sosio-økonomiske faktorer når det gjaldt våre egne norske ungdomskriminelle.

Innvandrerkultur?
Når huseiere ikke ønsker å leie ut til personer med innvandrerbakgrunn, vil dette lettere bidra til ghettodanning. På sikt resulterer slikt gjerne i områder med dårligere fritidstilbud, dårligere skoler og manglende oppfølging av elever som havner utenfor. Det har alltid vært slike faktorer som har blitt vektlagt når man har undersøkt ungdomskriminalitet i norske miljøer. Hvilke sosiale lag og skikt tilhører de? Overklassebarn fra Bærum? Er de middelklasseungdom? Eller arbeiderklassebarn? Hva er familiens økonomiske situasjon?

Ungdomskriminalitet blant norsk ungdom forklares ikke med henvisning til kultur og religion. Nei, her pekes det gjerne på andre faktorer som familiens økonomiske situasjon, trygge omgivelser, oppfølging i skolevesenet, fritidsaktiviteter og fritidsklubber og lignende.

Hvorfor skal da en debatt om ungdomskriminalitet blant innvandrerungdom ta utgangspunkt i begreper om «innvandrerkultur», og la det overta som forklaringsmodell for ting vi ellers forklarer med utgangspunkt i sosio-økonomiske faktorer? Se for eksempel hvordan Håkan Thörn, professor i sosiologi, forklarer Husby-kravallene i fjor.

«Under efterkrigstiden och fram till för ett par år sedan såg vi inga sådana här upplopp i Sverige. Vi har hade inte heller den här typen av djup segregation. Den har uppstått som ett resultat av de senaste decenniernas nedskärningar och ökade sociala klyftor, och då kommer detta som ett brev på posten.» 11

Thörn benytter seg ikke av rasistiske ad hoc-modeller, basert på «innvandrerkultur», men de samme forklaringsmodellene man bruker overalt hvor slike problemer oppstår.

Rabiat rasisme mot romfolk
Men dette er Norge og Sverige. Hvis man kikker utover Europa blir bildet mer påfallende. I Tsjekkia blir ca 30 prosent av alle barn med romfolkbakgrunn automatisk plassert i skoler for barn med særskilte behov, det vil si psykisk utviklingshemning. Dette er selvfølgelig med på å skape en skarp segregering.

I Romania anmelder ikke romfolk lengre rasistiske overfall eller trakassering, da tillit til rettssystemet er fullstendig fraværende. Hvorfor mangler de tillit til systemet? En forklaring på manglende tillit, er måten mediene faktisk tillater at disse menneskene blir omtalt på. I boken Europas skam siterer Lisa Bjurwald en artikkel fra 2007 trykket i den rumenske dagsavisen Flacara Iasului;

«Sigøynere[…] ’De der ekle vesnene’ med ’snuskete og liderlige kvinner’ […] ’et levende bevis for at vi kommer fra apene’,’hysteriske’, ’slue, ’forrædiske’, ’samfunnets aborter’ […] ’de der zigenerne forplanter seg som kaniner (med unnskyld til kaninene) bare for å legge sinne skitne stinkende hender på noen stakkers barns bidragspenger […] sigøynere stjeler, er voldtektsmenn.».12

Sitatet ser ut som noe en rabiat nynazist kunne ha skrevet på Facebook. Men forfatterne bak artikkelen tilhørte hverken nazistiske eller ultranasjonalistiske kretser, men derimot kultureliten i Romania. I Romania har dette blitt en del av det relativt normale ordskiftet.

Den åpne debatten
Er det rart at 65-100 prosent av spurte romfolk sier at de fullstendig mangler tillit til rettssystemet? Er dette en delforklaring på at mellom 66-92 prosent av personer tilhørende romfolk ikke bryr seg om å rapportere inn diskriminering til myndighetene?

Verdt å reflektere over hva slags følger en aksept av en slik språkføring på sikt vil føre til. Også i Norge blir romfolk jaget av politiet, og leirene deres rives og blir ødelagt systematisk. Og fordi man hevder at deres eiendeler «bare er søppel», så ser man ofte ingen grunn til å kompensere deres tap.13

Dette er noe den såkalte «åpne debatten» legger opp til, fordi man ikke ønsker å «kneble rasisters rett til å ytre seg».

Og saker som denne Hussain-saken spiller på akkord med alt dette, så lenge Norge faktisk ikke viser interesse i å ta tak i de reelle problemene.

Verner om rasistiske ytringer
I stedet fremmer man et ordskifte hvor man på den ene siden verner om rasistiske grupperingers «rett» til å spre hat, og på den andre nører opp om dette hatet ved medieskapte og oppkonstruerte fiendebilder, som i høyeste grad fører til knebling av minoriteter.

At fordommer fører til rasisme, som i sin tur kan føre til voldeligheter, er et veldokumentert faktum.14 Den «åpne debatten» er med andre ord ikke en reell åpen debatt, da den faktisk skyver mennesker vekk.

I frykt for å kneble rasisters «rett til å ytre seg» har man lagt seg på en linje hvor man i stedet bidrar til en knebling av landets minoriteter og sterkt utsatte grupper, som papirløse og romfolk. Det er ikke rasisters innbilte rett til å spre hat vi bør verne om, det er rasismens ofre. Rasister er ikke en utsatt gruppe i Norge. Rasistene blir ikke kneblet – tvert imot heller mediene mer vann på mølla.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.