Landran, vannran og okkupasjon i den glemte dalen

Foto: Emeline Maria Pischedda

I den fruktbare Jordandalen på Vestbredden finnes det en gruppe palestinske bønder som lever skjult for omverdenen.  Der runger det et ekko som sprer seg videre utover Vestbredden; “to exist is to resist”.

Hege Gotteberg Eide
About Hege Gotteberg Eide (6 Articles)
Hege Gotteberg Eide har en mastergrad i sammenliknende politikk ved UiB og er medlem av solidaritetsnettverket i Palestinakomiteen i Norge.

Jordandalen er en forlengelse av Riftdalen, som strekker seg fra Mosambik i sør-øst Afrika til Syria, i Midtøsten. Det er et svært fruktbart landområde, med store vann- og naturressurser, der det varme klimaet gjør jordbruk mulig året rundt. Jordandalen har viktig politisk betydning for en fremtidig palestinsk stat, der denne frodige dalen har potensialet til å bli brødkurven for palestinerne.

Her har palestinske bønder i flere generasjoner livnært seg på jorden. Etter okkupasjonen har beitene deres blitt erklært militære soner, vannbrønnene deres er lukket og vannet er overført til de israelske bosetningene i området.

Med historier som våpen
JordandalenI en liten landsby utenfor verdens laveste og eldste punkt, Jericho, møter jeg den palestinske bonden Muhammad Ebsharat og hans familie. Vi blir tilbudt frukt, kaffe og te. Det er kveld og varmen er tilnærmet uutholdelig. Ved siden av oss ligger to små jenter under åpen himmel,  de prøver å finne roen for natten. I et hjørnet sitter en annen jente og følger nysgjerrig med. Vi sitter tett i tett rundt et lite bord av plast, og som de fleste på Vestbredden, ber han oss høflig følge med på hans historie. Det er alt han har igjen å vise til.

— På dette landområdet har vi levd som bønder i flere generasjoner enn jeg klarer å telle, forteller han meg med stolthet i stemmen. Her har hans far og bestefars hus stått. Han viser oss den tidligere olivenlunden, der 400 oliventrær ga mat på bordet og penger i lommen.

— Der borte har vi bygget mine sønners hus, sier han og peker utover det store tomme ørkenområdet.

Han beskriver huset sitt i detaljer; hvor kjøkkenet var, hvor barna sov og hvordan de sammen med palestinske og internasjonale organisasjoner har forsøkt å gjenreise dette utallige ganger. Nå er alt fjernet. Noen røtter etter opprevne oliventrær og sorte jordflekker fremstiller et bilde av det som har vært. Selv bor han og familien nå i et provisorisk telt.

Muhammad Ebsharat historie er en av mange. Felles for alle palestinere jeg treffer på Vestbredden at de vil bli hørt av omverdenen. Med ordene som våpen, er det viktig at de som reiser til Palestina tar med seg historiene tilbake.

LES OGSÅ: Leder av Palestinakomiteen i Norge deportert fra Israel

Dalen full av tragedier
Etter krigen i 1967 ble 10 000 palestinere, av tidligere 320 000, værende i dalen. Resten ble tvunget på flukt innad i Palestina eller til nabolandet Jordan. Siden da har Israel nektet dem å returnere, en rett som er nedfelt i internasjonal lov. Utallige restriksjoner ble ilagt de gjenværende palestinerne, restriksjoner som gjør livet i dalen svært vanskelig å leve.

Kort tid etter krigen startet Israel utbyggingen av de ulovlige, folkerettsstridige, bosetningene. Store deler av Jordandalen er nå blitt konfiskert av det israelske militære; der det er bygget store militærbaser, områder og kontrollposter, utallige bosetninger og separerte veier. Samtidig som okkupasjonen kveler muligheten for palestinsk liv i dalen, livnærer den fortsettelsen av de ekspanderende bosetningene.

LES OGSÅ: Israelske nybyggere tenner på Hebrons-familie eiendom

Muhammad Ebsharats eiendom er atter en gang ødelagt. Alt som står igjen er et provisorisk telt som nå ligger omringet av en bosetning, en militær base og det kjente Al-Hamra checkpointet – på folkemunne kjent som “the chekpoint of death”. Her har seks palestinere blitt drept av det israelske militæret de siste årene.

Noe infrastruktur er ivaretatt og forsøkt reparert. Til tross for at dette er ulovlig, er det nødvendig for å kunne overleve. Når som helst kan også dette teltet bli jevnet med jorden. I motsetning til Ebsharats familie, har de fleste i det samme området flyktet inn i palestinske leire, eller byer, for å unnslippe okkupasjonens harde grep.

— Livet her er vanskelig, om ikke umulig. Det er også meningen, ikke glem det, sier Muhammad strengt. Han deler ut bananer og fortsetter.

— Dette er en situasjon som er menneskeskapt, den er skapt av israelsk politikk, og vi kan ikke overgi oss til denne.

At deres eksistens truer den israelske stat, er helt klart for de som bor i Jordandalen. Han forteller meg at de fleste har mistet mange til okkupasjonen. En av hans sønner ble arrestert, og var fengslet i tre år uten siktelse, eller dom. En annen, i fire år. Grunnet restriksjonene palestinerne i området er pålagt, var det umulig å få kontakt med sønnene. De måtte bare vente med håpet om at de en dag skulle få slippe ut. “Likevel, valgte vi å bli”, forteller han.

Tragedie etter tragedie, fortsetter han å forteller meg om livet i dalen.

— Min sønn og min datter var på vei hjem, og gikk langs hovedveien her ved checkpointet, sier han og viser oss hovedveien bak teltet. Det er en stor hovedvei, opplyst av militære bygninger og Al-Hamra checkpointet. I bakgrunnen lyser det ut av stuevinduene til bosetningen ved siden av landsbyen.

— De ble påkjørt og drept av et israelsk militært kjøretøy. En ulykke, hevder de. Jeg vet hva dette var, det var en av de midlene de bruker for å knekke vår motstand og fjerne oss fra vårt hjem. Han tar seg en pause, og tenner en sigarett.

— Kan dere tenke dere denne tragedien? spør han. Hans gjenlevende sønner har flyktet, og de har ikke tillatelse til å reise inn i Jordandalen og besøke sin familie.

LES OGSÅ: En enkel løsning på Palestinakonflikten

Israels annektering av dalen
Israels okkupasjon av Vestbredden er ulovlig, ifølge folkeretten. Folkeretten krever videre blant annet at en okkupasjonsmakt skal beskytte sivilbefolkningen, sikre trygge levekår, og ikke tilegne seg okkuperte landområder.

Oslo-avtalene som ble inngått mellom okkupant-staten Israel og det okkuperte Palestina, i 1993 og 1995, skulle legge rammeverket for en fremtidig selvstendig palestinsk stat. I ettertid har det vist seg at Israel ikke deler denne målsetningen. Israel har derimot brukt avtalen for å utvide og intensivere okkupasjonen.

En del av Oslo-avtalene var å dele Vestbredden inn i forskjellige administrative områder. Områder med begrenset palestinsk selvstyre (A-området, 18 % av Vestbredden), områder med delt kontroll (B-området, 21% av Vestbredden) og områder under full israelsk kontroll (C-området, 61% av Vestbredden). Tanken var at over tid skulle makten gradvis overføres til de palestinske myndighetene. 21 år etter, står denne “midlertidige” maktdelingen på stedet hvil.

LES OGSÅ: Splittelsen i Abrahams by

Jordandalen er det største området med muligheter for en fremtidig utvikling av Vestbredden. Store ubebodde områder, liten befolkning og gode landbruksområder muliggjør dalen til å bli drivkraften i en fremtidig palestinsk stat. Mange hevder at en palestinsk stat er umulig, uten utnyttelse av Jordandalen og dens ressurser.

Jordandalen utgjør nærmere 30 % av Vestbredden, og er det største palestinske området underlagt full israelsk militær og administrativ kontroll, som en del av C-områdene. Tilnærmet 87 % av Jordandalen er erklært C-området.

Palestinere i C-områdene lever under harde restriksjoner. Mange lever med ingen eller minimal tilgang til utdanning- og helsetjenester, vann og elektrisitet. De store nybyggede motorveiene er reservert for biler med israelske nummerskilt, og det finnes utallige militære kontrollposter som hindrer bevegelsesfrihet. De må blant annet ha byggetillatelse for å beholde, reparere eller å bygge hus i dette området. I praksis gir israelske myndigheter kun ut byggetillatelser innenfor et gitt 1 % området, hvor store deler allerede er overutbygget.

Ifølge den israelske organisasjonen Peace Now, godkjente israelske myndigheter 91 av 1624 palestinske byggetillatelser i perioden 2000-2007. I samme periode, i samme område, bygget bosettere 18 000 nye hus. Dette fører til at de fleste palestinerne er tvunget til å bygge ulovlig, for å overleve. Her skjer det jevnlige husrivninger, og de forhindres i å bygge opp igjen eller reparere egen eiendom – inkludert veier, vannledninger og lignende. Dette lammer hele samfunn i Jordandalen, og tvinger dem ut i fattigdom.

LES OGSÅ: Freden som uteble: Osloavtalen 20 år etter

Strategisk avskåret fra Jordandalen
Israelsk militære bruker også andre grenseområder for å hindre palestinerne i å leve og utnytte Jordandalen. For palestinere er hele 85 % av Jordandalen avskåret (pr. 2013). Dette innebærer blant annet å erklære områder som naturreservater, statlige landområder eller bosetternes egne lokale myndighets-områder.

En av disse måtene å opprette nye grenser, er ved å erklære store områder som lukkede militære soner, noe som ulovliggjør palestinsk tilstedeværelse. Palestinerne som bor i disse områdene lider en alvorlig humanitær nød. Av Jordandalen er hele 56 % et lukket militært område. Dette er områder Israel hevdes brukes til militære øvelser, eller “firing-zones”, selv om flere mener at dette blir implementert for lettere å fordrive palestinere.

Denne antakelsen er bekreftet av blant annet Einav Shalev, som har ansvar for militære operasjoner på Vestbredden. Han har tidligere uttalt at slike “live-fire zones” er blitt utviklet nettopp med tanke på kunne forvise palestinere fra C-områdene. Videre, at militære utvider bruken av disse, og de lukkede militær områdene, for å hindre at palestinere kan fortsette å bo der. Israels tidligere viseforsvarsminister, Danny Danon (israels nåværende FN-ambassadør), har tidligere sagt at ved å erklære slike områder lukket militære soner, rettferdiggjør det forvisningen av palestinerne:

“Whoever is in an area that doesn’t belong to him, that has been declared a firing zone, will have to be evacuated from there – and yes, we plan to remove more people”.

Store landområder av Jordandalen ble senest konfiskert i mars 2016, et areal på 234 hektar. En del av området ligger inne i bosetningen Almog, og denne ble utvidet med 358 nye hjem. I de seneste årene har den israelske stat økt husrivninger av beduiner mellom Jericho og Jerusalem, samtidig som de planlegger å ekspandere bosetninger langs veien.

Ved å få kontroll over dette området kan man dele Vestbredden i to og hindre muligheten for å etablere en fremtidig og sammenhengende palestinsk stat, melder Peace Now.

Intet vann, intet liv
Siden 1967 har Israel lagt monopol på vannressursene i Jordandalen. De har overutnyttet, ødelagt og stengt utallige palestinske brønner. Jordandalens naturlige ressurser gjør området svært attraktivt for nye ulovlige bosetninger og sikrer dem gode, fruktbare, landbruksområder.  Ifølge en Redd Barna-rapport fra 2009, konsumerte 9400 bosettere 6,6 ganger så mye vann som 56 000 palestinere i samme område.

LES OGSÅ: Bosetterne er Israels frontsoldater

Israelsk bosetting i den okkuperte delen av Jordandalen. Foto: Ilana Skolnik

Israelsk bosetting i den okkuperte delen av Jordandalen. Foto: Ilana Skolnik

De lukrative varene som Israel dyrker på disse okkuperte områdene – som dadler, druer og bananer – eksporteres blant annet til EU for en årlig sum av 230 millioner euro.

Fordi Israel kontrollerer norddelen av dalen, som inneholder brorparten av vannressursene, blir disse avkuttet fra palestinske områder og ledet rett inn i bosetningene. Mange palestinere i området må reise flerfoldige kilometer for å få tilgang til vann, noen må også kjøpe vann fra egne brønner tilhørende bosetninger, til en mye dyrere pris enn bosetningene selv betaler. De som ikke har mulighet til dette, er tvungne til å finne andre alternativer som å samle nedbør.

LES OGSÅ: Hvorfor boikotter vi staten Israel?

– Vårt viktigste middel mot okkupasjonen er å ikke la oss fordrive
Muhammad Ebsharat og hans familie lider også av stor vannmangel, forteller han

– Selv om pumpene til til det israelske selskapet Mekarot er rett bortenfor her, kan vi ikke bruke dette. Det går direkte til bosetningene. Vi må kjøpe vann, dyrt vann, langt, langt unna. Brønnene våre er tomme. Det er heller ikke uvanlig at desperate mennesker finner alternative veier og mange bygger alternative brønner for å samle nedbør. Også disse blir fjernet av det israelske militære.

Jeg tilbrakte noen dager hos Jordan Valley Solidarity Movement (JVS) i landsbyen Fasayil, nord i Jordandalen. Det er ved hjelp av JVS at Ebsharats familie har hatt muligheten til å bli i Jordandalen. De har stått klare med murstein når husrivningene kommer og hjulpet med å reparere infrastruktur på eiendommene deres. Dette kaller de  den palestinske versjonen av “facts on the ground” – et diplomatisk begrep brukt for å beskrive Israels annekterings-taktikk.

Aktivisthuset til JVS ligger i den øvre delen av Fasayil, og er omringet av ørkenlandskap så langt øye kan se. Noen grønne frodige marker finnes det, som vitner at noen palestinske bønder har klart å skaffe seg vann for sesongen.

Deler av landsbyen ligger i A-området og noen deler er i C-området. Det finnes få internasjonale organisasjoner i området, til tross for Jordandalens politiske betydning for palestinerne. JVS tar i mot internasjonale aktivister som bidrar med frivillig arbeid, i håp om å få rettet et blikk mot den glemte dalen.

I løpet av mine dager hos JVS, sover en av pådriverne bak organisasjonen, Rashid, flere netter på hustaket med kamera i lommen. Dette i tilfelle militæret og deres bulldosere kommer.  Han vil forsøke å dokumentere flest mulig av husrivningene og ødeleggelsene i området. Ellers vil det gå stille forbi i den lukkede dalen, forteller Rashid. Videre forteller han om motivasjonen bak JVS.

— Vi er en fredelig grasrotorganisasjon, med mange palestinske aktivister fra Jordandalen. Vårt kraftigste middel mot okkupasjonen er kampen mot å la oss fordrive. Dette gjør vi blant annet ved å skape våre “facts on the ground”; ved å gi byggemuligheter til de som har mistet husene og skolene sine, og reparere infrastruktur som vannledninger. Selv om det er i strid mot okkupasjonens evig foranderlige politikk på hvor og når man kan bygge, er det nødvendig for at vi ikke skal forsvinne fra kartet.

Det er en hard påkjenning å se frodige, grønne bosetninger i samme området som det tørrlagte, fattige ørkenlandskapet palestinerne i Fasayil lever i. Kontrastene er ekstremt tydelige. Livet palestinerne kunne hatt på andre siden av åsen, og livet de blir påtvunget av den israelske stat.

Der finnes uendelig med dokumentasjon på de som skjer i Fasayil og området rundt. Jeg treffer mennesker som Rashid har filmet hvor bulldoserne river og ødelegger det de kan, og familier som i ettertid desperat leter etter gjenstander de kan ta med seg videre. Mennesker som løper fortvilet rundt, i forsøk på å samle inn dyrene sine. Han forteller at arbeidet veier tungt, men han må fortsette.

Senest i august 2015, rev det israelske militære ti hus og provisoriske telt, og syv innhegninger til dyr i Fasayil. Noen av disse, for andre gang. I denne omgangen etterlot bulldoserne 48 hjemløse mennesker. Mange mistet det som brødfør dem: kveginnhegningene og dermed også dyrene sine. Videre, i rekordvarme 40 grader den 14. juni 2016, beslagla militære en traktor med en vanntank på vei inn i en palestinsk landsby i Khirbet al-Malih, samtidig la de ved en rivningsordre på all infrastruktur som oppbevarte vannressurser. Trakassering og vold skjer daglig for de som velger å bli.

LES OGSÅ: Kjærlighet og okkupasjon

Hos JVS deltar vi i å lage “facts on the ground”- vi lager murstein av vann fra den tidligere fullt fungerende brønnen. Vannet er udrikkelig, det er salt og kontaminert. Heldigvis er vannet brukelig til aktivisme. Dette er et tungt arbeid, som må gjøres på kvelden for å unngå den stekende solen. Dette er aktivisme som skjer daglig av frivillige i lokalmiljøet, for å bygge nye skoler eller gjenreise og reparere hus. Få i Fasayil har byggetillatelse, og rivningsordre på hebraisk dukker stadig opp. Vanntilførselen til Fasayil er lav, og mange forteller hvordan de samler regnvann for å kunne overleve. Noen er er tvunget til å jobbe i bosetningene for å kunne tjene til livets opphold, og å kjøpe vann av de samme bosetningene.

Tilbake i det provisoriske teltet til Muhammad Ebsharat forteller han at det er på grunn av hans familie, venner og naboers lidelse som gjør at han aldri kan reise fra Jordandalen

— Jeg skal bli her til jeg dør. Jeg skal gravlegges på toppen av åkeren min, ved trærne der borte, og da skal familien min heise det palestinske flagget høyt, sier han.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Landran, vannran og okkupasjon i den glemte dalen

  1. Stein Voll // at // Reply

    Nå har regjeringen i Norge, boikottet Russland, fordi Russland skal utvide sine grenser. Men det ser ut til at noen, er bedre enn andre. Og blir ikke utsatt for det samme, når de utvider sitt land, med hjelp av våpen.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*