Israel – 70 år med etnisk rensing

Foto: Pixabay

Grunnlagt på fordrivelsen av 750.000 palestinere og drevet med systematisk forskjellsbehandling – Israel er en rasistisk apartheidstat og må boikottes på lik linje med Sør-Afrika.

Lars Gule
Om Lars Gule (5 artikler)
Filosof, samfunnsdebattant og førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet. Han har tidligere vært generalsekretær i Human-Etisk Forbund.

Denne måneden er det 70 år siden staten Israel ble etablert. Mange vil feire og USA flytter sin ambassade til Jerusalem for å markere dette jubileet. Det er også mange som er opptatt av at denne staten skal «behandles» som alle andre «vanlige» stater. Det innebærer at Israel ikke skal demoniseres og/eller delegitimeres, eller utsettes for urimelige anklager om overgrep osv.

Men hva dette egentlig betyr, er ikke godt å vite. FN har nær 200 medlemsstater, alle med sin unike historie og kultur, og med ulike typer styreform og regimer. Så hva som er «vanlig» eller «normalt» innenfor politikk og regime-vurderinger, er det ikke lett å avgjøre.

Derfor må vi forholde oss til nettopp det faktum at Israel slett ikke er noen «vanlig» eller «normal» stat, ganske enkelt fordi staten har en unik historie – og ikke minst en ganske unik styreform og politisk praksis pr. i dag.

Så la oss se kort på denne 1) historien, 2) dagens situasjon og 3) hva Norge kan gjøre.

LES OGSÅ: En terrorists drøm

Settler-koloniseringsprosjektet
1) Israel ble opprettet etter iherdig innsats fra en politisk bevegelse – sionismen – som i utgangpunktet sier at jøder utgjør et folk med rett til å etablere en stat. Problemet for sionistene fra ca. 1900 var at jødene, i motsetning til mange andre nasjonale eller etniske minoriteter (særlig i Europa), ikke befant seg på et bestemt territorium som kunne være utgangspunktet for en statsdannelse og så løsrive seg fra «storstatens» kontroll. Det var det mange nasjonale/etniske grupper som gjorde i Europa i det 19. og 20. århundre. Noen nasjonale grupper som var oppdelt i ulike fyrstedømmer/delstater, ble også samlet i større nasjonalstater – som Italia og Tyskland.

Denne territorielle muligheten hadde ikke sionistene. De måtte med andre ord kolonisere et område for å bygge den jødiske staten. Av forståelige religiøse og mytologiske grunner falt valget av territorium på Palestina, i hovedsak på grunn av innbilte historiske forbindelser mellom europeiske jøder og dette territoriet for 1700 til 1800 år siden. (Det fantes noen få jøder i Palestina omkring det forrige århundreskiftet, men de var ikke sionister og krevde ikke noen egen stat.)

Dette sionistiske koloniprosjektet innebærer allerede fra starten at den staten som skulle bygges, ikke bygde på lokal/territoriell kontinuitet, tradisjon og institusjoner. Tvert imot, alt måtte importeres – fra Europa, hvor kolonistene skulle komme fra. Dette gjør også sionismen til et settler-koloniseringsprosjekt, i motsetning til imperiums-kolonialismen som handler om at et «moderland» sikrer overordnet kontroll med andre territorier. Imperiums-kolonialisme innebærer ofte en beskjeden flytting av egen befolkning til de koloniserte territorier, ofte ikke flere enn de som trengs for å administrere kolonien.

LES OGSÅ: På «hellig oppdrag» — Benjamin Netanyahu om snikskytterne som gjennomfører massakre mot Gaza

Den planlagte diskrimineringen
Sionistenes ambisjon var å flytte en stor del av Europas jøder til Palestina, til en jødisk stat der. Dette måtte helt uunngåelig føre til konflikt med den innfødte befolkningen – palestinerne. Det er bare arrogante rasister som mener den innfødte befolkningens synspunkter, ønsker og ambisjoner er fullstendig irrelevante for kolonistene. Men det var faktisk det sionistene mente! Og ja, dette er klassisk rasisme – å mene, hevde og praktisere at en gruppe mennesker har flere/større rettigheter enn en annen – og særlig over den andres territorium.

Så jo, det sionistiske prosjektet var annerledes helt fra starten, selv om det også skrev seg inn i samtidens europeiske kolonialisme, praktisk og ideologisk.

Slik sett kan det sionistiske prosjektet sammenlignes med Rhodesia som (britisk) settler-kolonial stat, en statsdannelse som heller ikke anerkjente de innfødtes soleklare rettigheter.

Men sionistene ønsket ikke et slikt mindretallsstyre over en palestinsk majoritet. Den nye staten skulle være «demokratisk» og dens jødiske karakter skulle være tydelig. Derfor måtte palestinerne bort. Etnisk rensing var den logiske konsekvensen. Om dette var en gjennomtenkt plan eller om krigen som brøt ut i 1947 ga en mulighet for etnisk rensing, er mindre vesentlig — for resultatet var fordrivelsen av omlag 750 000 palestinere. I dag er disse flyktninger og deres etterkommere blitt flere millioner — men de har en folkerett til å vende hjem (eller motta kompensasjon om de heller ønsker det).

LES OGSÅ: 16-åringen som fikk opp verdens øyne for Israels forfølgelse av palestinske barn

Okkupasjon og systematisk forskjellsbehandling
2) Den etniske rensingen ble gjort permanent ved at flyktningene ikke har fått vende hjem, i strid med FN-vedtak og folkerett. Den etniske rensingen fortsatte under krigen i 1967 med flere hundretusen nye flyktninger. Okkupasjonen av resten av Palestina (og Golan-høyden fra Syria) har nå vart i mer enn 50 år, av staten Israels 70-årige historie. Disse områdene er integrert i israelsk økonomi og politikk (jo, Gaza også). I disse områdene er den koloniale undertrykkelsen enda tydeligere enn innenfor statens «grenser» slik de ble etablert av våpenhvilelinjer i 1948-49. For på papiret har de palestinske borgerne av Israel en rekke rettigheter (som for eksempel svarte i Sør-Afrika og Rhodesia ikke hadde), men det er langt fra noen full likestilling mellom jøder og ikke-jøder i Israel. Hvordan kunne det være det — og samtidig bevare Israels karakter som en egen jødisk stat?

Israels historie og politiske, sosiale og økonomiske politikk i dag overfor palestinerne, forteller om en systematisk (og usystematisk) forskjellsbehandling. En slik forskjellsbehandling har rasistisk karakter. Og berettiger å kalle Israel for en apartheid-stat. En unik apartheid-stat, med visse likhetstrekk til sørafrikansk apartheid og vesentlige forskjeller, men apartheid like fullt.

I dette lyset er ikke Israel en vanlig eller normal stat. Tvert imot. Israel er etablert på et rasistisk grunnlag som benektes, men som praktiseres i dag. Dette gjør Israel til en illegitim stat – en stat som ikke burde eksistere i den form — som eksklusiv jødisk stat, den har i dag. For apartheid er en forbrytelse mot menneskeheten — som all rasisme er det. Like lite som det å påpeke det tidligere Sør-Afrikas rasistiske apartheid-karakter var en urimelig demonisering av Sør-Afrika, er det en demonisering av Israel påpeke på statens rasistiske opprinnelse og daglige praksis.

Ved denne statens 70-års «jubileum», basert på etnisk rensing og fortsatt systematisk diskriminering, okkupasjon og undertrykkelse som den er, er det større grunn til å minnes katastrofen – al-nakba – som palestinerne ble utsatt for, og fortsatt lever med konsekvensene av.

Oljefondets 20 milliarder
3) Norge var tidlig ute med å anerkjenne Israel som stat, uten å ta hensyn til palestinernes rettigheter – bortsett fra å støtte kravet om de fordrevnes rett til å vende hjem. Uten at dette har blitt fulgt opp med krav om sanksjoner mot Israel.

I dag ser Norge på seg selv som tilrettelegger av en fredsprosess, som imidlertid har gjort vondt verre for palestinerne! Uten at norske myndigheter ønsker å endre kurs. Dette er urimelig og viser en tydelig dobbeltmoral, nettopp fordi Norge viser til folkeretten når våre myndigheter støtter sanksjoner mot Russland for den folkerettsstridige okkupasjonen av Krim.

Verre er det kanskje at Statens pensjonsfond utland (oljefondet) har investert store beløp i Israel. Det framgår av oversikten til Norges Bank Investment Management at Statens pensjonsfond utland for 2017 har investert NOK 9 978 448 560 i 85 israelske selskaper, og NOK 10 008 282 559 i rentepapirer, hvorav NOK 7 447 862 065 i israelske regjeringspapirer; til sammen nær 20 milliarder kroner.

Noen vil markere et skille mellom investeringer i virksomheter innenfor Israels «grenser» (våpenhvilelinjene) fra før 1967 og investeringer i virksomhet i de områdene som ble okkupert i 1967. Dette skillet er av mindre betydning. Det er staten Israel som er ansvarlig krigsforbrytelsene og folkerettsbruddene, og med en samlet investerings-portefølje på nærmere 20 milliarder kroner er det neppe til å unngå at en betydelig del av disse pengene også er plassert i virksomheter som er involvert i de ulovlige aktivitetene i de okkuperte områdene. Politisk og moralsk er det opplagt at det ikke bør investeres i Israel i det hele tatt. Desinvestering er derfor et viktig pressmiddel på staten slik at den etterlever folkeretten, men også en mer begrenset desinvestering i virksomheter involvert i de okkuperte områdene vil bidra til et slikt press.

Statens pensjonsfond utland må trekke alle sine investeringer ut av Israel dersom fondet skal leve opp til de etiske standarder for ansvarlig forvaltning som fondet selv sier de vil følge. Dette vil opplagt innebære at man ikke investerer i land som gjør seg skyldig i alvorlige og omfattende brudd på elementære moralske standarder og folkeretten.

Derfor er kravet til BDS Norge om at Statens pensjonsfond utland (oljefondet) umiddelbart trekker tilbake alle investeringer i israelske regjeringspapirer umiddelbart, og alle sine resterende investeringer ut av øvrige israelske selskaper så snart som mulig, et rimelig krav. Dette et krav som også bør reises av flere av partiene på Stortinget. Det er det minste vi kan forvente av norsk politisk ansvarlighet – og solidaritet med palestinerne. Etter 70 år med etnisk rensing.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • willd

    Det er mye verre det som skjer i nabolandet Syria (men der er det ingen Israel å skylde på).

    • Dan Dahl

      Feil utgangspunkt. Hvem tilhører Golanhøyden?

  • Lars Gule

    De som mener det ikke har skjedd noen etnisk rensing, kan begynne med denne lille oversikten:

    https://interactive.aljazeera.com/aje/2018/palestine-architects-ethnic-cleansing/index.html

    Så kan man gå inn i biografiene til den enkelte. Det kan være ganske avslørende. Men det krever jo litt arbeid.

    Lars Gule

  • Comrade Pootie

    Etter 70 år med «etnisk rensing» har de såkalte palestinere tidoblet befolkningen.

    • Dan Dahl

      Er det noen spesiell grunn til at du bruker ordet «såkalte»?

    • Lars Gule

      Ja, og etter holocaust er det like mange jøder som før 1941. Skulle det være bevis på at et folkemord ikke fant sted?

      Noen bør kanskje vurdere sin logikk – nei, lære seg å tenke – før de kommenterer offentlig.

      Lars Gule

      • Knut Konsulent

        Mange mener at Golanhøyden o.l. er krigsbytte for Israel i krigen som araberne/Palestinerne/Libanon/Syria (stryk det som ikke passer) startet. Israel vant jo krigen.

        Hvordan ser du på dette?

  • Petter Simonsen

    Kort oppsummert:
    Israel vant, Palestina tapte.

    Tips til Palestinerne – ‘get over it’. (Ingen som gråter over Jemtland og Herjedalen i Norge lenger).

    Når det er gjort, kan de jo begynne å holde demokratiske valg – for de er jo demokratisk innstilt antar jeg – bare litt lang tid mellom hvert valgår liksom?