Hvor er det egentlig vi sender vårt bidrag i Eurovision Song Contest?

Sillbilde fra den offisielle videoen til Keiino, det norske bidraget til Eurovision Song Contest i Tel Aviv, Israel.

Mine musikalske reiser til Palestina har endret mitt menneskelige syn og politiske standpunkt. Å sende et band til Israel for å delta i en konkurranse vil ikke hjelpe til å løse konflikten, men heller ha motsatt effekt.

Jovan Pavlovic
Om Jovan Pavlovic (1 artikler)
Jovan Pavlovic er komponist og trekkspiller. Bor i Trondheim, opprinnelig fra Beograd, Serbia. http://jovanpavlovic.com

Jeg sitter på hotellrommet mitt i Drammen og slår på TVen for første gang etter å ha vært i Midt-Østen i ti dager. Det er finale i norsk Grand Prix . Jeg aner ikke hvem som er med i konkurransen, men det er tydelig at det bare er noen få band igjen før vinneren blir kåret. Kort tid etter, erklærer programledere vinneren, og dermed er det klart at dette bandet skal representere Norge i Tel Aviv, under årets europeiske Grand Prix.

Mens jeg hører på vinnerlåta, som for øvrig ligner på en slags syntetisk popjoik, begynner jeg å samle mine tanker etter besøket i Ramallah, hvor jeg var for bare noen få dager siden.

Før jeg i det hele tatt begynner å skrive om min personlige opplevelse av denne turen, må jeg starte med noe som er viktig for meg personlig og også som et innlegg i en diskusjon rundt denne saken.

Jeg er en stor fan av jødisk kultur og spesielt musikk. Denne kulturen har jeg blitt godt kjent med gjennom å spille i bandet Urban Tunells Klezmerband som i et tiår har spilt øst-europeisk jødisk folkemusikk, bedre kjent som klezmermusikk.

Jeg har mange jødiske venner i Trondheim og resten av Norge og det er flotte mennesker som tar vare på sin kultur, tradisjon og som ikke minst tar vare på andre folk rundt seg.

I 2010 var jeg så heldig og ble tildelt Ramallah-stipendet fra Trondheim kommune. Reisen til Palestina og Ramallah viste seg i ettertid å være en viktig hendelse i mitt liv, som senere skulle påvirke, ikke bare min kunstneriske utvikling, men også mitt menneskelig syn og politiske standpunkt.

Da jeg kom til Jerusalem hadde jeg fått tips fra andre norske reisende, som har vært mye i området, at jeg ikke måtte finne på å ta lokalbuss til Ramallah da jeg garantert skulle oppleve ubehageligheter når bussen ble stoppet ved en israelsk check point.

Jeg ble veldig nysgjerrig på alt dette, og bestemte meg å ta bussen sammen med palestinere. Det viste seg at de som satt der hadde vært så heldige (ironi) og fått arbeidstillatelse fra staten Israel. Dermed kunne de bevege seg fritt (ironi2) mellom Ramallah og Jerusalem, (avstand på ca 20 km som gjerne tar flere timer på grunn av kontrollen ved israelske check points).

Opplevelsen ved checkpointet ble på ingen måter ett hyggelig møte med snille gutter. Unge israelske soldater holdt fingeren på avtrekkeren på sine nye, kule automatgeværer mens de snakket til oss. (Vi var to stykker fra Norge og dermed to eneste ikke-arabere på bussen).

Israelsk chech-point: Palestinske arbeidsfolk i kø for å komme på jobb. Foto av Ola Floberg

De brukte lang tid på å stille oss masse spørsmål som hovedsakelig skulle få oss til å forstå at det var fryktelig feil av oss å besøke Ramallah (Ramallah er av det palestinske folk og deler av verdenssamfunnet betraktet som palestinernes hovedstad).

Hit drar ingen israelske jøder.

Likevel, i løpet av min ukes opphold i Palestina i 2010 klarte jeg å opprettholde kontakt med flere musikere som i senere tid skulle være med på flere prosjekter som jeg satte i gang, både i Norge og på Balkan. Da jeg for noen måneder siden fikk tilbud om å delta på en plateinnspilling i et studio i Ramallah, sa jeg ja med en gang.

Jeg fikk vite at innspillingen skulle foregå i februar og at jeg skulle samarbeide med unge og begavede palestinske musikere. Jeg tenkte at dette er en veldig bra mulighet til å igjen med egne øyne, se og oppleve hvordan situasjonen der nede er nå, ni år senere.

Ønsker man å reise til Palestina, må man reise enten via Jordan eller via Tel Aviv. Jeg valgte å reise via Tel Aviv slik jeg gjorde for ni år siden. Vi ble plukket opp av vår drosjesjåfør som var en israeler av arabisk opprinnelse. Det er ikke så lett å forstå hva det egentlig betyr, men han forteller at, for at han skulle jobbe på «lovlig vis» etter israelsk lov, måtte han akseptere israelsk statsborgerskap.

Det er først da han kunne være bra nok til å kjøre drosje rundt omkring i Israel, selv om han fortsatt blir grundig sjekket av Israelsk politi, hver gang han blir stoppet, bare fordi han ser ut som en araber og har muslimsk navn.

Reisen fra Tel Aviv flyplass til Ramallah gikk ganske smertefritt i å med at israelske soldater ikke bryr seg så mye om hvem som kommer inn i Ramallah (det viste seg til slutt at de brydde seg mye mer om hvem som kom ut av Ramallah, kanskje enda mer enn sist).

Ramallah er en hyggelig liten by på ca 30 000 innbyggere. Den er full av kule spisesteder hvor man kan få servert vanvittig god hjemmelaget og tradisjonstro mat, sterkt krydret og med en fantastisk kraftig smak. Den er også full av kafeer og puber som ligner på en hvilken som helst pub i en storby i Europa og kunne derfor gjerne ha vært i Berlin eller Amsterdam.

Det spilles relativ høy vestlig musikk over anlegget og det er masse folk som ikke lar seg forstyrre av lydnivået og velger å heller snakke enda høyere til hverandre. Jeg blir ganske overrasket over faktumet at jeg trives veldig godt her.

Alle yngre folk på dette stedet som kalles Garage, snakker godt engelsk og er gjerne enn villig til å slå seg en prat med meg.

Vi tar oss en øl.

Det serveres alkohol på de fleste utestedene i Ramallah og jeg må ærlig innrømme at jeg har fortsatt til gode å møte en palestiner som ikke liker øl eller vin. Når jeg stiller dem spørsmål om religion og spesielt islam, er det veldig overraskende lite kunnskap de har om det. De unnskylder seg, og sier at de har aldri fått lært noe særlig om dette fra foreldrene sine, og at de derfor ikke har nært forhold til islam. Vi skåler og jeg begynner å lure på om det er disse folka Israel og vi i Vesten er så redde for?

Klarinettisten i bandet (sier fortsatt ikke navn på grunn av eventuelle problemer han eller nærmeste familien kan få) er født og oppvokst i Betlehem. Foreldrene hans bor fortsatt der mens han selv har flyttet til Paris for noen år tilbake. Han har blitt fransk statsborger, giftet seg med ei jente fra England og har fått en liten gutt, en annen på vei.

I tillegg til konsertering, jobber han også med barn som har det vanskelig på skolen. Alle slags barn med foreldre fra mange forskjellige deler av verden. Han bruker musikk som verktøy til å hjelpe disse barna på rett kjør. Når han ønsker å besøke familien sin i Betlehem må han reise fra Paris via Jordan og ikke Tel Aviv. Israelske myndigheter vil ikke gi ham adgang til israelsk jord. Fra Ramallah må han kjøre ca 60 km for å komme seg til Betlehem, bare fordi han er nødt å unngå å reise dit via israelsk territorium (avstand mellom Ramallah og Betlehem via en vanlig vei er på ca 10 km). Han er av israelske myndigheter betraktet som farlig og en potensiell terrorist, selv om han aldri har vært i nærheten av å komme i konflikt med loven.

Da han ba israelske myndigheter om å gi begrunnelse til dette, fikk han til svar at han måtte skaffe seg en israelsk advokat og at de ikke ville snakke med en palestiner (selv om han er fransk statsborger og har fransk pass!).

Trommeslageren vår er fra Golanhøydene, et område som har blitt okkupert av Israelere siden 1967. Før den israelske okkupasjonen bodde det ca 148 000 mennesker der, i 2005 var tallet på befolkningen på under 40 000, dvs at flere enn 2/3 deler har flyktet og aldri kommet tilbake. Han har i likhet med mange andre som ville lette sin tilværelse, tatt i mot israelsk statsborgerskap med håp om at han kan lettere reise til Europa, hvor han ofte får tilbud om spillejobber.

I virkeligheten må han alltid søke om tillatelse fra israelske myndigheter for å kunne reise ut og inn fra sin landsby. Ofte får han avslag uten begrunnelse og uten rett til å vite hvorfor, selvfølgelig! Derfor går spillejobber i vasken og musikere fra Europa slutter å ringe i og med at det blir så mye styr med å få ham ut av landet.

Lurer på hvordan vi musikere i Norge ville ha reagert på hvis vi hadde opplevd dette gang på gang?

Qanun-spilleren (gammelt strengeinstrument fra Hellas) – bor i Jerusalem og er lite stolt over at han også måtte si ja til israelsk statsborgerskap for å kunne undervise på konservatoriet. Han forteller at valget var enten det, eller å søke visum hver tredje måned, hvor han må forlate Jerusalem (byen han er født i, hvor faren og besteforeldre hans er født) i minimum en måned, mens visumet blir behandlet av israelske myndigheter.
Overraskende nok er ingen av disse , etter min mening, kule folka sint på israelere ,de bare vinker det bort med handa, trekker ned med skuldrene og sier «Hva kan vi gjøre da?»

«Er det mulig??» tenker jeg.

Etter ei uke i studio i Ramallah, reiser jeg tilbake til Norge. Jeg og en annen norsk musiker blir fortalt om hva vi skal si til israelske soldater for å ikke gjøre dem sinte, når vi møter dem ved check-pointen. Vi måtte ikke finne på å si at vi hadde vært i Ramallah, og hvis vi var nødt å nevne navn og kontaktpersoner, måtte vi bare nevne dem som hadde israelsk pass, aldri palestinere. Møtet med soldatene var en grusom opplevelse som paradoksalt nok minnet meg om forskjellige filmer fra 2.verdenskrig.

Jeg følte på et tidspunkt at vi kanskje kom til å bli skutt, og bare fordi vi spilte musikk med palestinere??

Når jeg, dagen etter fortalte denne historien til mine palestinske kollegaer, begynte de å le høyt og sa «Skjønner du ikke at det er akkurat det de ønsker at du skal føle? Frykt og hjelpeløshet? «

Etter en tretimers lang sikkerhetskontroll på flyplassen i Tel Aviv (hvor jeg for første gang i mitt liv måtte ta ut trekkspillet fra softbaggen og sende det gjennom skanneren hele tre ganger!) setter jeg meg på flyet til Frankfurt og prøver å koble av med å lese nyheter på adressa.no.

Ett av de hovedoppslagene er »Slik kan du krølle håret ditt uten å bruke krølltang». Jeg er overtrøtt og utslitt av å være under stress i så mange timer. Det er kanskje derfor jeg begynner å forestille meg om det virkelig er mulig å krølle håret sitt uten krølltang…

Klarer likevel å ta inn at jeg har fått opplevd noe veldig spesielt, noe jeg har sterk behov å fortelle videre om.

Jeg vet godt at verden ikke er rettferdig og jeg vet at det alltid foregår en krig eller større og mindre konflikter som alltid fortjener å få oppmerksomhet og fokus; uansett blir jeg slått av håpløsheten og det vanvittig urettferdige i nettopp denne konflikten.

Derfor lurer jeg på: Er det virkelig mulig at det finnes slike livsforhold bare noen få timer unna der hvor vi bor, og at vi i Vesten, siden 1947 har stått og sett på dette?

Det har gått over 70 år uten at Palestinernes situasjon har blitt forbedret.
Faktum er at det fortsatt bygges «bosettiinger» på palestinsk jord, at palestinere fortsatt blir fordrevet fra sine hjem uten å vite hvorfor og uten rett til å forsvare seg selv eller sitt eget land. FN skriver nå at vold mot palestinere har økt med 63% siden i fjor. Bare i fjor var det nesten 8000 oliventrær som ble påtent eller kappet ned av israelske bosettere. (Oliventrær er hovedinntektskilden for palestinere og det tar ca 100 år før frukten av et tre oppnår bra kvalitet.)

Det er ingen tvil i om at Israel-Palestina-konflikten er mye vanskeligere å løse i dag enn det var for 70 år siden, men å sende et norsk band til Israel og Eurivision Song Contest i dag uten å tenke over hva vi egentlig er med på, hjelper absolutt ingenting og i mine øyne har det totalt motsatt effekt.

Til slutt noen historiske fakta som er hentet fra FN sine sider.

-I november 1947 kom det forslag fra FN om delingsplan mellom Palestina og Israel. Palestinere eide frem til da 93% av jorda og fikk beholde 44% hvis de sa ja til forslaget. De nektet å gjøre det og ble fordrevet av israelske soldater.

-Av ca 800 000 mennesker ble det 156 000 igjen og de ble plassert i militære områder som er drevet av Israel.

-Alle flyktninger som flyktet i 1947 ;har Israel nektet å komme tilbake.

-Da krigen endte i januar 1949 satt Israel igjen med et landområde som var på 77% av det historiske Palestina.

-Den neste krigen i Palestina-konflikten var i 1967, kjent som seksdagerskrigen. Da mistet ca. 300 000 palestinere sine hjem. Israel tok Gazastripen og Sinai-ørkenen fra Egypt, Vestbredden med Øst-Jerusalem fra Jordan, og deler av Golanhøydene fra Syria. Etter 1967-krigen kontrollerte Israel dermed mer enn hele det historiske Palestina, med det resultat at om lag én million palestinere var bosatt på okkupert område under israelsk styre. Bortsett fra Sinai, er disse områdene fortsatt okkupert av Israel i dag.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned