Interessante tider

Claude Truong-Ngoc

Svaret på hatets problem kan ikke være mer EU. Et ikke-valgt teknokrati som styrer etter Excel-skjemaer og markedsliberale regelverk, uten å møte de som blir rammet hardest.

Torbjørn Monsen
Om Torbjørn Monsen (14 artikler)
Torbjørn Monsen er medlem av Rødt Bergen og sitter i styret til Attac.

Ifølge flere kilder, blant andre forfatteren Terry Pratchett, er det en forbannelse som lyder slik: «Måtte du leve i interessante tider.» Denne forbannelsen leses helst noe humoristisk i rolige perioder, men akkurat nå har den truffet med en viss styrke. Vi lever i interessante tider, og det er dessverre ganske mange uhyggelige sider ved dem.

LES OGSÅ: Brexit: Carpe diem for europeisk venstreside

Hvor kommer hatet fra?
På en uke skjedde to ting som aldri skulle skjedd. Den ene var massedrapet i en nattklubb for homofile. 49 mennesker ble drept og 53 ble skadet fordi en person hatet en gruppe mennesker på grunn av deres kjærlighet så mye at han var villig til å ta liv. I etterkant har det vært flere rykter og teorier om hva som kan ha skjedd, hva som kan ha drevet Omar Mateen til en slik handling. Noen har pekt på religion som en faktor. Disse spenner fra den rasistiske populisten Donald Trump til den modige 18-åringen Omar Akhtar som tar et oppgjør med problematiske sider ved sin egen kulturkrets. Latent homofili hos morderen har også blitt trukket inn som medvirkende faktor. Det som er helt sikkert er at meningsløst hat mot en gruppe drev en person til å begå den verste masseskytingen i moderne amerikansk historie.

Senere den samme uken ble en kvinne ved navn Jo Cox myrdet av en fascist med tilknytning til nazistiske National Alliance. Cox hadde lenge vært aktivt medlem av det britiske Labour-partiet, og var en innbitt forkjemper for fortsatt britisk medlemskap i EU. Hun fremstår som en idealistisk ildsjel som virkelig ønsket å kjempe for en bedre verden for alle. Det antas at morderen, Thomas Mair, myrdet Cox fordi han mente at færre innvandrere ville komme til Storbritannia hvis landet stod utenfor EU.

Vi ser således at begge disse episodene, tross den store forskjellen i omfang, hadde det til felles at de hadde hat mot grupper som motiv. I det første tilfellet var det hat mot en legning, i det andre hat mot ukjente mennesker. Gitt at både Mateen og Mair gjorde noe så til de grader avskyelig er det fristende å fordømme disse handlingene uten å prøve å forstå dem. Det kan også være gode grunner til å vende ansiktet vekk. Ifølge Nietzsche bør den som vil kjempe mot monstre ta seg i akt, for «hvis du ser lenge ned i avgrunnen, vil avgrunnen se inn i deg». Videre er det klart at dette ikke var friske mennesker. Hvis noen myrder uskyldige mennesker er det noe feil med psyken deres. Punktum. Men forsøk på å forstå hva som driver mennesker til vold, og til og med drap, kan være nødvendig for å forhindre at lignende ting kan skje i fremtiden. Vi må, som Hannah Arendt i sitt verk Eichmann i Jerusalem, prøve å komme til bunns i det ondes problem. Ikke for å godkjenne, men for å forstå. Hva er det som driver disse galningene? Hvor kommer hatet fra?

LES OGSÅ: Økt fremmedhat, resultat av et klassedelt samfunn

En friere venstreside
Hatets problem har fått ny aktualitet etter at Storbritannia bestemte seg for å forlate EU, det de fleste nå kjenner som Brexit. Det vil være feil å redusere denne avgjørelsen til et rent uttrykk for fremmedfrykt og hat mot dem som kommer utenfra. Som venstreradikaler er jeg selv ikke noen stor fan av EU, og jeg har stor forståelse for at mange, uavhengig av xenofobiske motiver, har ønsket å gå ut av unionen. La oss huske at en av de sterkeste forkjemperne for opprettelsen av EU var politikeren og næringslivsmagnaten Will Clayton, som mente unionen ville være viktig for uhindret internasjonal frihandel. Etter dette har EU i stadig større grad fungert som en nyliberalistisk tvangstrøye med hjerte for bankene og ører for finansindustrien. «Everybody knows the fight was fixed», synger Leonard Cohen. «The poor stay poor, the rich get rich». Det er heller ikke umulig at en utgang fra unionen kan være bra for Storbritannia på sikt. Det er en viss fare for at finanskomplekset City of London og de konservatives thatcheristiske arv kan få friere tøyler uten EU som buffer, men hvis britene fortsetter å velge progressive politikere, som de har gjort med Jeremy Corbyn og Sadiq Khan, kan progressive krefter også stå friere. Mye kommer an på politisk vilje i Labour.

Den forakten mange har vist det valget som Brexit-tilhengerne har tatt vil dessuten være svært kontraproduktivt om siktemålet er å få skeptikerne med på laget. «De er rasister», hevdes det. «De er gale, eller i det minste dumme.» Er det nødvendigvis slik? Tomás Tengely-Evans fra internett-tidsskriftet Socialist Worker understreker at 81 % av dem som mente at multikulturalisme er et onde stemte på Brexit, mens prosentandelen av Brexit-velgerne som mente det samme var på 14 %. Rasismens betydning for EU-skepsisen ser altså ut til å være betydelig overdrevet. Vær varsom med statistikken, spesielt når frontene er steile!

LES OGSÅ: Brexit: Et sosialt opprør mot finanskapitalens kupp av EU

Tilgi dem ikke!
Hva med dumheten? Etter valgresultatet kom det frem at enkelte stemte på Brexit fordi de mente at deres stemme uansett ikke ville telle. Google-søk om EU steg også markant rett etter at resultatet ble kjent. Ingenting av dette er unaturlig, og det tyder på andre faktorer enn dumhet. Det viser minst like mye en følelse av fremmedgjorthet og avmakt i møtet med et system som legger bånd på folk uten at de kan gjøre noe med det mens de er innenfor. Og når man endelig får litt armslag, hva er vel mer naturlig enn å finne ut hva man kan bruke det til? Eller eventuelt finne ut mer om hva man kan ha mistet, og bør jobbe for å få tilbake? Kanskje man burde lest seg opp på forhånd, men ikke alle ville hatt overskudd til det, og «conscience doth make cowards of us all», ifølge en engelsk bard.

Det vil imidlertid også være galt å hevde at fremmedfrykt og rasisme ikke har vært relevant for stemmesankingen og utfallet av valget. De mest prominente forkjemperne for Brexit har pustet på rasismens glør under hele denne valgkampen og UKIPs leder, Nigel Farage, har spilt på hele det xenofobiske registeret, fra framstilling av «flyktninger som flodbølge» til den både sexistiske og rasistiske floskelen: «de er ute etter jentene våre». Framstillingen av flyktninger som en ansiktsløs masse er et utmerket middel til å depersonalisere menneskene som er tvunget til vandring, og å presentere dem som en trussel heller enn som medmennesker. Det er også typisk noe som bidrar til å bygge ned terskelen for voldelige overgrep1. Trusselen om faren for voldtekter begått av syriske menn mot innfødte kvinner er et klassisk høyrepopulistisk skremmebilde, hvis logikk også er kjent fra kriger i hele verden. Voldtekt blir brukt som et middel for å ydmyke motstanderen gjennom symbolsk emaskulering og «genetisk overtakelse»2. Som retorisk middel virker det klart at dette særlig er rettet mot frustrerte unge menn fra arbeiderklassen, en kategori som helt klart må sies å falle innenfor målgruppen til UKIP. Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør!

LES OGSÅ: Lanseringsuttalelsen fra Lexit-nettverket

Jeremy Corbyn motgift mot New Labour
Det er heller ingen tvil om at utagerende rasisme og angrep mot etniske minoriteter har steget markant etter at Brexit gikk fra potensialitet til realitet. Rasister føler nå at de har frie tøyler. «Vi har tatt tilbake landet vårt, nå får innvandrerne komme seg ut». Dette er et problem som må tas på største alvor, men det trengs politisk mot for å faktisk takle problemet. Vanlige mennesker må kjempe mot hatet, men det trengs også politiske ledere som orker å stå i stormen når den er på sitt verste. Jeremy Corbyn har vist seg å være en slik leder. Han er en overveldende favoritt blant folk som stemmer Labour, har stått for sosial rettferdighet, antirasisme og fred hele sitt politiske liv og demonstrerer nå en imponerende evne til å tåle motstand, også fra sine egne. For eliten i hans eget parti har stort sett vendt ryggen til ham, i et internt kupp som det nå er ganske klart har vært planlagt lenge før Brexit-seieren. Faren kommer ikke bare fra forvirrede fascister, den kommer fra politiske spillere som klamrer seg til sine posisjoner.

Derfor minner den nåværende situasjonen i Storbritannia ikke så mye om tiden rett etter andre verdenskrig som om tiden rett etter den første, nærmere bestemt 1919. Da samarbeidet den tyske sosialdemokratiske forsvarsminister Gustav Noske med fascistiske frigrupper for å slå ned Spartakist-opprøret og stanse demokratisk endring fra venstresiden. Betegnelsen «noskeanere» og «sosial-fascister» ble mye brukte utnavn på sosialdemokrater fra den radikale venstresiden, og riften mellom indre og ytre venstre ble dyp og langvarig. I Norge ble denne tendensen spesielt tydelig gjennom oppsplittelsen av Arbeiderpartiet i 1923. Vi har ikke råd til en gjentakelse av dette, venstresiden må stå sammen i harde tider. Men da må de folkevalgte stå klippefast for menneskeverd og mot rasisme, og ikke jatte med de fremmedfiendtlige for å holde på makta. Dette er dessverre ingen selvfølge i utfordrende politiske landskap, hvor maktkonsentrasjonen er sterk i toppen. I Storbritannia har Labour etter Blair vist seg mer enn villig til å revurdere gamle prinsipper. Da Thatcher ble spurt om hva hennes største suksess hadde vært svarte hun: «New Labour».

Et rigget spill
Her ser man også en parallell til valgkampen i USA. Her har Demokratenes progressive kandidat Sanders vært hardt motarbeidet av DNC (Demokratenes nasjonalkomite) så vel som hovedstrømspressen for å holde etablerte maktstrukturer på plass. Clinton er åpenbart langt mer villig enn Sanders til å støtte amerikanske næringslivsinteresser, med eller uten våpen. For all del, ingen hadde i utgangspunktet forventet at Sanders skulle komme så langt som han gjorde, men spillet var i utgangspunktet rigget i hans disfavør. Folket får velge sine representanter, men bare hvis valget er akseptabelt for makthaverne. Denne holdningen har dessverre også vist seg i Obamas kritikk av Sanders’ program: «Pynt for all del på overbygningen, men ikke gjør noe med basis.»

Denne kampen om makt forplanter seg nedover, og kan få ganske stygge utfall. I land og kulturer der man er avhengig av tilhørighet til en heteronormativ kjønnsrolle for å ivareta sin sosiale status vokser hatet og mistenksomheten mot mennesker som fraviker dette kjønnsrollemønsteret, også i personene selv. Vi husker psykoanalytikeren Jaques Lacans3 teorier om det ideelle selvet og nevroser som oppstår av et stadig uoppnådd ego-ideal. Her er det imidlertid viktig å være balansert. Vi skal unngå og motvirke generalisering, samtidig som vi skal påpeke problematisk praksis. Hvis det, for eksempel, er et problem med voldelige innvandrergjenger er det svært kontraproduktivt å feie dette under teppet, i frykt for å fremstå som rasistisk. Når det gjelder homofobi i muslimske miljøer har Omar Akhtar bidratt til å peke ut en vei for å motvirke denne. Resten av oss bør lytte til det han har å si, og huske at noen av dem som snakker mest om LHBT-personers rettigheter når disse utfordres hos andre, er de samme som har gjort mest for å motvirke slike rettigheter da de utfordret status quo. Det vil heller aldri bli mindre hat av mer marginalisering.

Protester mot eliteveldet fra Brussel
Hvis mennesker som kommer fra andre land oppleves som inntrengere som vil «ta jobbene våre» heller enn medmennesker vi kan ha glede av og lære noe av, da vokser fremmedfrykten og hatet. Ressentimentet blir sterkere, og når avmakten overfor systemet blir for tung å bære står haiene i tabloidpressen, UKIP og andre steder klare til å minne de frustrerte sliterne om hvem de kan gjøre noe med. «Skyld på de fremmede!» Vi husker Zygmunt Baumans teorier om den rotløse arbeider og flytende modernitet. Vi husker også psykoanalytikeren Sigmund Freuds tanker om ubehaget i kulturen. Når sivilisasjonens rammer blir for trange og truer med kvelning, da sliter det dyriske i mennesket i sine sosiale lenker. Det vil ut, selv om det må bruke vold for å komme dit. I hvert eneste tilfelle er det totalt uakseptabelt, men i hvert eneste tilfelle er det også årsakssammenhenger som utløser handling. Vold er vesentlig tragisk og alltid i utgangspunktet unngåelig. Fra hjerneforskning4 vet vi at langt på vei de samme mekanismene inntrer i frykt som i aggresjon. Samtidig må hatet motarbeides like mye på den politiske venstresiden som på høyresiden. For mye blod har flytt i abstrakte Folks navn til at man kan avskrive venstreside-hatet. I boka Jødehat5 er hatet på venstresiden viet en god del plass, det er ikke tilfeldig. Hatet må motarbeides uansett hvor det måtte slå ut, og vi skal definitivt ikke hylle «våre» mordere.

Svaret på hatets problem kan ikke være mer EU, i hvert fall ikke slik det fungerer i dag. Et stort sett ikke-valgt teknokrati som styrer etter Excel-skjemaer og markedsliberale regelverk, uten å møte de menneskene som blir rammet hardest av politikken som føres, kan ikke oppnå tilstrekkelig legitimitet blant folk flest. Arbeiderklassen i Europa blir satt i en vedvarende prekær situasjon samtidig som de gjerne presenteres som en utakknemlig masse, og et problem. Det er vanskelig å ha empati med en blipp på statistikken. I hele Europa har vi sett protester mot kutt-politikken og eliteveldet fra Brussel. Folk vil ikke mer!

De rikestes buffer mot de fattigstes nød
Vi får ikke mer demokrati av EU, den uhyrlige finansterroren Troikaen utsatte Hellas for har vist dette med all mulig tydelighet. Det er heller ikke noe humanitært prosjekt. Når flere mennesker er på flukt enn noen gang siden andre verdenskrig på grunn av hensynsløs geopolitikk og vestlige bombetokt i fjerne strøk, hvordan reagerer EU? Først med å sette inn væpna grensevakter på jakt etter «kyniske bakmenn» (som de i realiteten hjelper med en altfor restriktiv asylpolitikk), deretter ved å outsource hele situasjonen til Tyrkia. Det er umenneskelig, det som skjer. Det er de rikestes buffer mot de fattigstes nød.

Det vi trenger er et alternativ til mistillitens politikk. Vi må legge til rette for levedyktige lokalsamfunn, der folk føler seg trygge. Vi trenger en politikk som bygger på tillit heller enn mistenksomhet. Den jødiske filosofen Emmanuel Levinas skrev etisk filosofi hvor møtet med «den andres ansikt» stod sentralt. Denne filosofien kan gjerne suppleres med det sørafrikanske begrepet «ubuntu». Det er gjennom andre personer at et menneske selv blir en person, og det er møtene og nærheten mellom mennesker som gjør oss ukrenkelige for hverandre, eller «hellige» som Levinas ville sagt. For å oppnå dette må vi ha en basal trygghet i bunn. Vi kan ikke hjelpe hverandre samtidig som vi river hverandre ned, og det er vanskelig å vise solidaritet når man selv har brukket rygg. Samarbeidet må vinne over konkurransen, til syvende og sist er det også dette som er mest effektivt og mest naturlig. Folk som Pjotr Kropotkin6 og Frans de Waal7 har hatt teorier om dette som står seg godt. Dikteren Bertolt Brecht kom med denne oppfordringen: «[…] når den tid kommer at mennesket er en hjelp for mennesket, tenk da på oss med ettergivenhet.» Vi er ikke der nå, men vi kan komme dit.

1 http://www.hurstpublishers.com/book/purify-and-destroy/

2 http://www.cambridge.org/us/academic/subjects/sociology/social-theory/evil-and-human-agency-understanding-collective-evildoing?format=PB

3 http://books.wwnorton.com/books/978-0-393-32528-7/

4 http://books.wwnorton.com/books/The-Archaeology-of-Mind/

5 https://www.cappelendamm.no/_jødehat-trond-berg-eriksen-9788249609963

6 https://www.complementarycurrency.org/ccLibrary/Mutual_Aid-A_Factor_of_Evolution-Peter_Kropotkin.pdf

7 http://www.penguinrandomhouse.com/books/40089/the-age-of-empathy-by-frans-de-waal/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.