Brexit: Carpe Diem for europeisk venstreside

Foto: Jeff Djevdet

Når de rike blir rikere, når de folkevalgte ikke representerer deg, når en mengde nye lover og regler blir importert utafra. Hva gjør du da? Du griper muligheten og stemmer «leave».

Heming Olaussen
Om Heming Olaussen (9 artikler)
Heming Olaussen er medlem av SVs landsstyre og leder av SVs EØS-utvalg.

At et flertall av velgerne i UK i en demokratisk folkeavstemming avviste EU, er uttrykk for den latente og økende folkelige motstanden mot eliteprosjektet som finnes overalt i Europa. Det er ikke rart de samme elitene er livredde for folkeavstemminger.

LES OGSÅ: Brexit: Et sosialt opprør mot finanskapitalens kupp av EU

Endelig muligheten til å si noe
Når jobbene forsvinner. Når du ikke kan leve av lønna, men må gå på sosialen i tillegg for å overleve. Når du må ha tre jobber for å skrape sammen til husleie, transport og mat. Når du må flytte stadig lenger unna byen der du en gang bodde fordi husleieprisene når stadig nye rekordhøyder. Når 600 000 av Manchesters 1,6 millioner innbyggere omtales i en rapport som ekstremt fattige. Når du samtidig ser at de rike blir stadig rikere, og det kommer folk fra andre land og tar over jobben din til luselønninger. Når du føler at de folkevalgte ikke lenger representerer deg, men kun interessene til middel- og overklassen. Når en mengde nye lover og regler blir importert utafra, uten at du har noe du skulle ha sagt. Hva gjør du da?

Du griper muligheten til endelig å få sagt fra, og stemmer «leave».

Det gjorde 17,4 millioner briter på den historiske dagen 23. juni 2016. Ja-siden samlet 16,1 millioner, det ble et resultat utrolig nært det norske resultatet i 1994. 51,9 % leave, 48,1 % remain. I Norge: 52,2 % nei, 47,8 % ja.

LES OGSÅ: Fra Storbritannia til Little England? Brexit og dens betydning for venstresida

EU har snudd ryggen til vanlige mennesker
Nå er det politisk krise i UK, og i EU. Som vi fikk i Norge første gang vi hadde EU-avstemming, i 1972. Da gikk Trygve Bratteli av, partiet Venstre sprakk, og på norsk venstreside fikk vi samlinga i SV – Sosialistisk Valgforbund (seinere Sosialistisk Venstreparti).

I UK truer skottene på nytt med å forlate UK, nord-irene rører på seg, Cameron skal gå av, og Corbyn er under hardt press fra en revansjistisk høyreside i Labour.

I EU er det tillyst krisemøter til uka (dette skrives 26.6.), krav om tilsvarende folkeavstemminger reises i flere land, i Frankrike er det allerede massive demonstrasjoner mot EU-inspirert lovgivning som skal svekke arbeidsfolks rettigheter, og EU står stadig lavere i kurs hos folk flest. EU leverer ikke på det som betyr mest for folk: Gi rammebetingelser for å skape jobber, sikre jobbtrygghet og et anstendig arbeidsliv, utdanning for de unge, trygghet i alderdommen. I stedet oppfattes EU som et fjernt, elitestyrt maskineri som bare ivaretar finanskapitalen og de rikes egeninteresser. EU har snudd ryggen til vanlige mennesker.

LES OGSÅ: Tanker etter Brexit

Nyttige idioter for ytre høyre?
Det er betegnende, om enn spesielt, at britiske EU-ansatte søkte belgisk statsborgerskap dagen etter Brexit – fordi de ville sikre seg sjøl. En EU-embedsmann kan tjene mer enn den britiske statsministeren. Og han tjener mer enn 2 millioner kroner per år.

Så får vi formidla bildene av en svært fornøyd Marie Le Pen, en Geert Wilders, av UKIP-leder Nigel Farage, det ytterliggående høyres fremmedfiendtlige ledere. Vi holder oss for nesa og tenker: «Hva er det vi er med på? Er vi nyttige idioter for disse folka her?»

Ja, vi er det. Hvis vi – det vil si norsk og europeisk venstreside – holder fast ved og forsvarer EU-prosjektet, EØS-avtalen, de fire «friheter» og markedsliberalismen. Forsvarer forskjellssamfunnet, 2/3-samfunnet og ideene om den opplyste eliten og den uopplyste gemene hop. Camerons største feil var at han utlyste en folkeavstemming….

En venstreside på egne premisser
Hvis venstresida er antikapitalistisk. Hvis den er antirasistisk. Hvis den er for fred og for et menneskesyn som sier at alle mennesker er like mye verdt: Da bør vi støtte flertallet av britene som tok skjeia og skjebnen i sin egen hand og sa «up yours» til alle bedreviterne, forståsegpåerne, skravleklassen, truslene, finanskapitalen, de politiske lederne i UK og EU og sa: Vi stoler på egne krefter. Nok er nok. Vi ønsker forandring, og den tror vi er mulig i vårt eget land, ikke innafor Europas Forente Stater, som er drømmen og målet for Angela Merkel, Francois Hollande og deres støttespillere i internasjonal finansverden.

Nå er det skjebnetid for sosialdemokratiet i Europa, og i Storbritannia. Jeremy Corbyn, som ble valgt av «massene» som meldte seg inn i Labour for å velge en venstreorientert leder, utsettes nå for det ene bakholdsangrepet etter det andre fra høyresosialdemokratene – «blairistene» – i eget parti. Som fikk seg et sviende nederlag da partiet ble demokratisert og tillot vanlige medlemmer å få en stemme. De anklager Corbyn for ikke å ha hatt trøkk i Labours kampanje for «remain». De har rett. Corbyn var EU-motstander. Nå måtte han forsvare partiets standpunkt, men han hadde politisk teft nok til å skjønne hvor han hadde egne velgere. Labour-velgere i nesten alle valgdistrikter unntatt London (men også der – i de fattige bydelene) stemte «leave», i et oppgjør med elitene og partiet som har svikta dem.

Hva som skjer med britisk Labour vil ha stor politisk betydning for sosialdemokratiets retning i Europa. Det er et oppgjør mellom venstre- og høyresida, interessant nok knytta opp mot vanlige folks syn på EU.

Sosialdemokratiet fjernt fra folket
Her hjemme går sosialdemokratiets ledere betegnende nok inn i et kringvern for EU. Støre & co passer på å uttrykke respekt for folkemeninga – de har erfaringer med hva den kan bety – men ellers skal det være «business as usual». LO-ledere og AP-folk som Jørn Eggum (leder i Fellesforbundet) og Hans Christian Gabrielsen (påtenkt som ny LO-leder) uttrykker på den ene siden en bekymring for EUs utvikling og at «EU må ta dette på alvor». På den annen side uttrykker de bekymring for at europeisk fagbevegelse kan bevege seg mot venstre, og tviholder på EØS-avtalen, fordi den «sikrer vår markedsadgang». De beveger seg i et ekkokammer, der de bare hører sin egen stemme. Ingen vilje til nytenking, til revurdering, til fornyelse. I motsetning til for eksempel Islands avtroppende president som ser muligheter i den nye situasjonen, for at Island, Norge og UK med flere kan samles med fokus på det «høye nord» eller Arktis – et område for framtidige interessekonflikter og stormaktskonfrontasjoner. Hva om UK går med i EFTA, og forhandler fram en avtale med UK som EU ikke kan avslå – gitt den økonomiske betydning så viktige handelspartnere for EU som UK, Sveits og Norge er?

Rasismen må bekjempes der den er. I dette tilfelle i de land den forekommer, med de virkemidler det enkelte land har. Enten disse er politiske, økonomiske eller politimessige. Som vi veit: Rasismen må rives opp med røttene. Det betyr å bekjempe fattigdom og forskjeller, inkludere alle mennesker i fellesskapet og å bygge samfunn. Inkludert nye landsmenn. Det innebærer et tydelig og utvetydig ja til de som kommer hit som legitime arbeidsinnvandrere eller som reelle flyktninger. Det innebærer et nei til alle former for utbytting, sosial dumping, mafia eller annen kriminell virksomhet i arbeidslivet. Nei til privatisering og forskjellsutvikling. Ja til enhetsskole, en sterk offentlig sektor og offentlig styring med infrastruktur. Et program for å bygge Norge, og hvert enkelt land i Europa. Den utopiske ideen om «Europa» – det vil si et stadig mer politisk integrert EU – må forlates. Og før det – bekjempes. Er vi mot EU? Ja – mot det EU som tar av på 1.klasse og ivaretar finanskapitalens, de rikes og de mektiges interesser. Dessverre har medlemslandene overlatt disse målene og denne politikken til EUs traktater og i neste omgang – EUs domstoler. Derfor er prosjektet «forandre EU innenfra» et håpløst prosjekt. Som vi så da EU skulle prøve seg å det humanistiske prosjektet «byrdefordeling» med hensyn til mottak av flyktninger. De aller fleste sa nei. EUs mest humane land ble tvunget til å slå retrett og i stedet begynne å bygge grenser og innføre en mye strengere politikk. EU som en «felles, storslått ide om humanisme» var et spinkelt byggverk. Nå vil ikke Leger uten Grenser en gang ta i mot penger fra EU. Eller Norge. På grunn av vår inhumane flyktningepolitikk.

Ei venstreside med hode og hjerte
Kampen må tas i det enkelte land. Fordi det er nasjonen som er den reelle rammebetingelsen for demokratiet, for påvirkning, for forandring. EU er en avsporing.

Venstresida i vårt land må reise slike krav i tida framover – med full styrke:

  • Erstatt EØS med en gjensidig balansert handelsavtale med EU, gjerne i overensstemmelse med britene

  • Respekter folkets nei til EU – nei til Brussels diktat over norsk politikk. Gjennreis demokratiet.

  • Forsvar folkestyret mot TISA og TTIP

  • Nei til privatisering, skattelette til de rike og økende forskjeller

  • Kamp mot sosial dumping, løsarbeidersamfunnet, kriminalitet og mafia

  • Nei til all rasisme. Ja til en human og rettferdig flyktningepolitikk.

Dette er paroler som burde kunne samle bred folkelig støtte, og som vil kunne presse sosialdemokratiet i retning venstre. Det vil utfordre markedsliberalismen og høyrepartiene. Det vil være en politikk å tro på med både hode og hjerte. Vi trenger begge deler.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.