Lanseringsuttalelse fra Lexit-nettverket – et paneuropeisk euroskeptisk venstreprosjekt

Lexit-nettverket ønsker en bred euroskeptisk venstreside fra innsiden av EU. Foto: Wiktor Dabkowski

I dag lanseres Lexit-nettverket. Radikal Portal gir deg den norske oversettelsen av det som kan bli begynnelsen på en bred euroskeptisk venstreside fra innsida av EU.

Nyhet
About Nyhet (724 Articles)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på [email protected]

Demokrati og folkesuverenitet fremfor nyliberal integrasjon og et mislykket eurosystem

Dette dokumentet har blitt utviklet i fellesskap av personene fra Lexitnettverket. Det ble skrevet og avtalt før brexit-avstemningen og var ikke ment å påvirke stemmegivingen på noen måte.

Det indre markedet og Maastrichtavtalen etablerte europeisk integrasjon som et langsiktig nyliberalt prosjekt. Gjennom blant annet stabilitets- og vekstpakten, de fire friheter i fellesmarkedet og valutaunionen, ble det lagt rammer som har drevet fram innstrammingspolitikk, nedbygging av arbeideres rettigheter og velferdsstaten, samt pålagt privatisering i alle EUs medlemsstater.

EU har vært holdt fram som en arena med like spilleregler. Men hendelsene etter ‘Den store resesjonen’ (2007/2009) har vist at dagens europeiske integrasjonsprosjekt defineres av traktater som i sin natur legger opp til tilbakegang. Radikaliseringen av prosjektets nyliberale karakter har et omfang som hittil aldri har vært sett. Ujevne og hierarkiske maktrelasjoner (sentrum – periferi) har lenge vært et trekk ved europeisk integrasjon. Dette kulminerte i Tysklands dominans av EUs økonomiske politiske orientering etter Den store resesjonen. Utviklingen av EUs regelverk etter opprettelsen av eurosonen og tiltakene som ble gjort for å møte eurokrisen ble kjennetegnet av stadig strengere og stadig mindre legitime regler og styringsstrukturer (EuroPlussPact, Fiscal Compact og så videre). Slik er den autoritære, nyliberale naturen til EU-integrasjonen blitt forsterket. Det nåværende integrasjonsprosjektet utgjør en trussel mot demokrati og folkesuverenitet.

Euroen – en krisevaluta
Eurokrisen er et produkt av det misforståtte konseptet og oppbyggingen av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Helt fra starten var innstrammingstiltak og stadig lavere inflasjon hovedmålene. Istedenfor å føre til en likere økonomisk og sosial utvikling for eurosonens medlemsstater, drev den ‘realøkonomiske utviklingen’ (i form av lønninger, produktivitet og så videre) medlemmene i eurosonen lengre fra hverandre. ØMU skapte til slutt stor ‘makroøkonomisk ubalanse’ (for eksempel økende budsjettunderskudd ikke bare i den sørlige EU-utkanten, men også i Frankrike og Italia; store budsjettoverskudd i Tyskland og noen andre). I første omgang førte ØMU også til kapitalflyt fra EU-kjernen til periferien. Denne flommen av billige penger blåste opp spekulative bobler i eiendomsmarkedet, finans og lignende, og førte til en kraftig økning i privat og offentlig gjeld.

En viktig faktor bak ubalansen var Tysklands kjør for å redusere prisen på arbeidskraft. Verdiskapingskjeden for Tysklands eksportindustri ble reorganisert, med billig arbeidskraft fra Øst-Europa, lønnsdumping, skattedumping og sosiale kutt.

En konsekvens var et stort press på svakere økonomier for å øke den ‘internasjonale konkurransekraften’ til ‘deres’ industrier og tjenester. Siden de innenfor rammeverket til ØMU ikke lengre kunne gjøre dette med finanspolitikk, gikk de videre med intern devaluering. I praksis betydde dette nedbygging av velferdsstaten, utstrakt privatisering av offentlige tjenester og strukturer, lønns- og sosial dumping, skattekonkurranse, angrep på kollektiv forhandlingsrett, forsøk på å bryte opp fagforeninger og demonisering eller utstrakt oppsigelse av offentlige ansatte.

Euroen – et verktøy i finanskapitalens tjeneste
Det er viktig å påpeke at ikke noe av dette skjer på grunn av uforutsette konstruksjonsfeil i eurosonen: euroen fungerer godt fra dets nyliberale designeres ståsted. Den virker ikke for å oppnå noen form for økonomisk balanse mellom medlemsstatene, økonomisk vekst og full sysselsetting. Den virker for ødeleggelse av arbeideres rettigheter, sosiale sikkerhetssystem, offentlige sektorer og skattlegging av overskudd og for å tvinge fram offentlig finansierte redningspakker for banker.

Det er slik euroen virker politisk: Medlemmene presses inn i en stadig mer nedadgående konkurranse der den økonomiske stillingen til den enkelte medlemsstat bare kan forbedres med en politikk som går mot majoriteten av befolkningen – men som er til fordel for internasjonal kapital. Resultatet er en nedadgående spiral. Lønninger, pensjoner, sosiale goder, offentlig ansettelse, offentlige investeringer og så videre, alt føres mot bunnen.

Hendelsene i Hellas sommeren 2015 viste ganske tydelig at eurosonens styringsstruktur ikke er åpen for politikk som følger det demokratisk uttrykte synet til flertallet av folket dersom dette synet bryter med den nyliberale agendaen. Da den Syriza-ledete regjeringen forsøkte å gjennomføre sitt program – styrket av Oxi-avstemningen – brukte Den europeiske sentralbanken sine finansielle våpen til å tvinge regjeringen til å kapitulere og underskrive avtalen.

Euroen – en dårlig ide som ikke kan gjøres til en god
Utallige forfattere har entydig bevist at eurosonen ikke møter kravene for et fungerende monetært område. Det kan heller ikke forventes at det vil møte slike krav i framtiden. Et fungerende monetært område med veldig ulike nivåer i produktivitet og økonomiske strukturer, slik tilfellet er i eurosonen, ville kreve massive finansielle overføringer for å veie opp for økonomisk ubalanse. Pålitelige analyser viser at dette ville medføre omfordeling av 10 prosent av eurosonens BNP fra sterkere til svakere økonomier. Et slikt steg er ikke bare utenkelig politisk. Det er heller ikke ønskelig. All presedens i eurosonen har vist at regjeringene i giverlandene ville bruke posisjonen sin til å øve innflytelse på politikken i mottakerlandene, og tråkke på demokratiet. De siste årene har vist hvor raskt et slikt system underminerer folkelig suverenitet, splitter folkene i Europa og skaper rom for fremmedfrykt.

Til sist, muligheten for en føderal, demokratisk europeisk stat som ikke er et speil av de ujevne maktforholdene mellom de nåværende medlemsstatene ville krevd et europeisk sivilsamfunn som ikke finnes. Det kan heller ikke ‘presses’ til å eksistere ovenfra.

Lexit – veien mot å effektivt bekjempe nyliberalisme og opprettholde demokrati
Mot et bakteppe av alarmerende tap av demokratiske rettigheter, nedbygging av velferdsstaten og privatisering av fellesskapet, må de frigjørende kreftene i Europa foreslå fungerende, troverdige alternativer til dagens autoritære nyliberale integrasjonsprosjekt. Alternativene må være basert på folkesuverenitet. Derfor må Lexit (left exit) fremmes som et virkemiddel for å ta tilbake demokratiet.  

Den skremmende økningen til ytre høyre i de fleste euroland skyldes blant annet deres posisjon mot EU og euroens styringssystemer. Deres politiske forslag er villedende. Høyrekrefter mot euroen kjemper for eksempel for økt kontroll med innvandring, men gjør ingen krav på å kontrollere ubehersket kapitalflyt til og fra land som fører en politikk med nedadgående konkurranse på lønninger. For dem ville det være nok å stanse fri bevegelse for mennesker i Europa og forlate euroområdet ved å la valutaer bestemmes av frie markedskrefter og spekulasjon. Vi kan kalle denne forferdelige syntesen «xenofobisk nyliberalisme».

Om vi ønsker å unngå dette scenariet, trenger vi en Lexit: et internasjonalt alternativ basert på folkesuverenitet, brorskap, sosiale rettigheter og forsvar av arbeideres rettigheter og fellesskapet.

Mangelen på bærekraft i eurosonen er et objektivt faktum. Før eller senere vil det tvinge seg fram et valg mellom ulike veier ut av euroen, mot høyre eller venstre. Hver av dem har veldig ulike konsekvenser for de involverte sosiale klassene. Vi sier rett ut at målet til Lexit er å utvikle frigjørende strategier fra venstresiden for å forlate euroen og overvinne nyliberal integrasjon. Denne diskusjonen har allerede begynt og flere forslag er på bordet. Vi inviterer alle mennesker som deler behovet for Lexit til å bli med i våre diskusjoner og kampanjer.

Tariq Ali, forfatter og filmmaker, Storbritannia
Jorge Amar, Asociación por el pleno empleo y la estabilidad de precios, Spania
Yangos Andreadis, professor emeritus Pantheion University, Hellas
Cristina Asensi, Democracia Real Ya og Money Sovereignty Commission, Spania
Einar Braathen, Høgskolen i Oslo og Akershus, Norge
Lucio Baccaro, professor Université de Genève, Sveits
Gina Barstad, Nei til EU og SV, Norge
Luís Bernardo, forsker, Portugal
Simon Brezan, 4th Group of United Left, Slovenia
Sergio Cesaratto, professor Universitetet i Siena, Italia
Massimo D’Antoni, professor Universitetet i Siena, Italy
Alfredo D’Attorre, parlamentsmedlem Sinistra Italiana, Italia
Fabio De Masi, MEP GUE/NGL, Tyskland
Klaus Dräger, tidligere i staben til GUE/NGL-gruppa i the EU-parlamentet, Tyskland
Stefano Fassina, tidligere visefinansminiser, parlamentsmedlem Sinistra Italiana, Italia
Scott Ferguson, professor University of South Florida, USA
Heiner Flassbeck, professor Universitetet i Hamburg, Makroskop, Germany
Kenneth Haar, Corporate Europe Observatory, Denmark
Idar Helle, De Facto, Norge
Inge Höger, parlamentsmedlem Die Linke, Tyskaldn
Martin Höpner, professor Max Planck Institute for the Study of Societies, Tyskland
Raoul Marc Jennar, doktor i statsvitenskal og forfatter, Frankrike
Lydia Krüger, Attacs fagråd, Tyskland
Kris Kunst, Economy for the people, Tyskland
Wilhelm Langthaler, Euroexit, Austria
Costas Lapavitsas, professor SOAS University of London, Storbritannia
Frédéric Lordon, CNRS, Frankrike
Stuart Medina, Asociación por el pleno empleo y la estabilidad de precios, Spania
William Mitchell, professor og leder ved Centre of Full Employment and Equity (CofEE), University of Newcastle, Australia
Joakim Møllersen, Attac og Radikal Portal, Norge
Pedro Montes, Socialismo 21, Spania
Andreas Nölke, professor Goethe-Universität, Tyskland
Albert F. Reiterer, Euroexit, Austria
Paul Steinhardt, Makroskop, Tyskland
Steffen Stierle, Attac and Eurexit, Tyskland
Jose Sánchez, APEEP, Anti-TTIP Campaign, Attac, Spania
Gunnar Skuli Armannsson, Attac, Island
Petter Slaatrem Titland, Attac, Norge
Andy Storey, doktor University College Dublin, Irland
Wolfgang Streeck, professor Max Planck Institute for the Study of Societies, Tyskland
Diosdano Toledano, Plataforma por la salida del euro, Spania
Christophe Ventura, Memoire des luttes, Frankrike
Peter Wahl, Weed e.V., Attacs fagråd, Tyskland
Erik Wesselius, Corporate Europe Observatory, Nederland
Gennaro Zezza, professor Università di Cassino e del Lazio Meridionale, Italia

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

27 Comments on Lanseringsuttalelse fra Lexit-nettverket – et paneuropeisk euroskeptisk venstreprosjekt

  1. Johannes Wilm // at // Reply

    Først tenkte jeg: Åh så bra! Endelig har sosialistiske Nei-til-EU kreftene funnet ut av at man må forklare hvordan Europa skal se ut etter EU. Det var jammen på tide.

    Men da jeg leste teksten la euforiet seg. Å argumentere med at man ikke skal ha overføringer fra sentrum til periferi, fordi: “Som all presedens i eurosonen har vist, regjeringene i donorlandene ville bruke denne posisjon til å øve innflytelse på politikken i mottakerlandene, og tråkke på demokratiet. De siste årene har vist hvor rast et slikt system underminerer folkelig suverenitet, splitter folkene i Europa og skaper rom for fremmedfrykt.”

    Sukk. Det gjelder altså om å reetablere den gamle struktur der Østeuropa sulter og all rikdommen ligger i de maktfulle lande i nord-vest. Norge skal ha hele sin oljerikdom helt til seg selv. Til helvete med Hellas og Romania!

    Det her er ikke noe venstre-prosjekt. Det er en type nasjonalkonservatisk visjon som maksimalt kan være noe for høyre-sosialdemokrater.

    Viderem ignorer man komplett alle oss mange millioner som faktisk flytter rundt omkring på tross av alle de nasjonale hindringer man har satt i veien når man skriver: “et sivilt europeisk samfunn som ikke er gitt, og som heller ikke kan ‘presses’ til å eksistere ovenifra”. Det kan godt være at dere i deres monotone politikertilværelse i et enkelt land tror at det ikke finnes. Men deres realitet er sandelig ikke den realitet millioner av oss opplever. Og vi ble ikke sendt “ovenifra” for å reise til andre land!

    Hvis dette er grunnlaget for Lexit-nettverket, så er det ikke noe folk på venstresiden burde støtte på noen måte. Nei, venstresiden burde kjempe hardt mot denne form for tenkning.

    Et demokratisk Europa inkluderer selfølig reisefriheten ikke bare fra folk fra rike land. Og rikdommen som i alt for høy grad er konsentrert i et par enkelte land må omfordeles også til de mest fattige regioner – først i Europa, på sikt på verdensplan. At det skal skje redistribusjon på europeisk plan og at enkeltes frihet til å reise og flytte til andre land er viktigere enn “folkesuvereniteten” burde være blant de mest viktige forutsetninger for enhver venstresidesløsning for Europa.

    • Joakim Moellersen // at // Reply

      Jeg tror du har misforstått den første setninga du siterer, Johannes. Den refererer spesifikt til hva som har vært realitetene innenfor eurosamarbeidet hvor de ikke spesielt store overføringene (og de mye større lånene som jo kreditorene faktisk tjener på) har blitt brukt for å utøve politisk makt over andre. Den har blitt brukt for å konsolidere styrkeforholdet og har resultert i at Hellas er på god vei mot det helvetet du nevner. Det er greit å ville ha redistribusjon av rikdom, men det som skjer per i dag er at utpressing av fattigere EU-land i periferien skjer under dekke av at det er hjelp. Det finnes ingen grunn for at noen på venstresida skal støtte at det skal videreføres.

      Til det andre sitatet så gjelder det de politiske maktrelasjonene i EU og eurosonen, ikke hvordan mennesker flytter på seg i EU eller til og fra EU.

      • Johannes Wilm // at // Reply

        Jeg har lest det igjen, og jeg tror ikke jeg har misforstått teksten. Logikken synes å være: “Det er ikke ønskelig å redistribuere fra de rike til de fattige land, for det fører bare til rasisme hos de rike land og dessuten kan det brukes som et middel for å presse perifere områder.” Takk skal du ha!

        Ordet “folkesuverenitet” går jo på at det finnes et “folk” som skal handle “suverent”. Og hver gang et folk handler suverent går det såklart på bekostning av helheten.

        Det henger heller ikke sammen: hvis man vil ha at rike lande som Norge, Tyskland og England skal ha mindre muligheter til å skvise land som Hellas, så må det gå på bekostning av suvereniteten til Norge, Tyskland og England. Det kan ikke være snakk om frivillige “donasjoner” men skatteoverføringer som de fattige landene har direkte rett til uten at Norge. Tyskland, England har mulighet til å avkreve dem noe som helst for det.

        • Joakim Moellersen // at // Reply

          Det snakkes om akkurat den redistribusjonen en har sett innenfor eurosamarbeidet. Den groveste og klareste tilfellet av dette har vi sett i Hellas og det er liten tvil om at det ikke er noe solidarisk over den, ei heller noe som har kommet den greske befolkningen til gode.

          De fleste avgjørelser i EU og eurosonen tas i ikke-demokratiske, lukkede fora. Det er EUs og valutasamarbeidets struktur. Å frata disse institusjonene makt for å overføre dem til nasjonale institusjoner, som er langt enklere å holde ansvarlige, er et lett tenkelig og lett gjennomførbart tiltak som isolert sett vil føre til mer demokrati. Helheten av en politisk og teknokratisk elite som sitter i Brussel og diskuterer med næringslivet hvilken politikk de skal gjennomføre er en helhet som bør forkastes.

          Jeg kan være enig i at man bør ha et system hvor sterke hjelper svake, men i dag har vi det motsatte. Å reversere den prosessen innenfor systemet som er opprettet og utviklet nettopp for at dette skulle skje, og hvor de som sitter med makta er de som mener at slik bør det være, er urealistisk

        • Trond Arild Ydersbond // at // Reply

          Du blander korta. Når redistribusjonssystemer fungerer helt mot sin hensikt, så er ikke videreføring eller mer av det samme noen løsning. Konklusjonen er da at dette må endres, den er ikke at en kaster all omfordeling på båten. Men en må ha respekt for problemet, og ikke innbille seg at en kan hoppe på enkle, pene løsninger som ligger der bare til å plukke opp.

          Og hvordan har du fått ideen om at en er nødt til å avgi suverenitet for å bidra til internasjonal omfordeling? Det minner om den skrudde EU-ideen om at en må avgi suverenitet til deres organer, for at helheten kan ivaretas. En forutsetter egentlig at solidariske handlinger ikke kan være rasjonelle, og legger opp til den typen helvete som vi har fått demonstrert i håndteringa av Hellas. For interessepolitikken er der hele tida.

          • Johannes Wilm // at //

            Det sier seg jo selv at hvis et land er 100% suverent, så kan det selv bestemme om hvilke skatter det tar, hva den gjør mot sin befolkning, hvor det går i krig, og om det sender penger til andre land. Det er bare et aspekt man sjelden hører om i Norge, men slik er det jo. Det er kun hvis landet avstår suverenitet til en høyere enhet at denne høyere enhet kan pålegge landet å sende overføringspenger til andre land, overholde menneskerettigheter, osv.

            Men det virker også som om det er en misforståelse ute å gå at EU har vært forferdelig mot Europa. Det er jo litt av et spesielt syn. det har hatt fordeler og ulemper. Hellas-saken er et godt eksempel på at det kan gå ille. Men uten EU ville det antagelig ha blitt krig mellom stormaktene flere ganger etter 1945, og også situasjonen i EUs fattigste land er forbedret betydelig siden de ble medlemmer — på tross av neoliberalsime & co.

          • Trond Arild Ydersbond // at //

            “Men uten EU ville det antagelig ha blitt krig mellom stormaktene flere ganger etter 1945”

            I rest my case.

          • Johannes Wilm // at //

            Well…

          • PeeWeeMadman // at //

            Det der kan ha helt andre årsaker enn EU. Det ser blant annet ut til at demokratier svært sjelden går til krig mot hverandre, og da spesielt konsoliderte demokratier med allmen stemmerett. Det som går frem av den er jo at krig ble et langt mer sjeldent fenomen innad i Europa allerede etter 1870, selv om de to krigene som kom etterpå var langt mer omfattende enn vanlig. Slik jeg ser det skyldes nok freden først og fremst middelklassedekadense. Folk er rett og slett ikke villige til å “ofre livet for landet” lenger. Man så jo allerede etter første verdenskrig av krig ble mindre populært i Europa, og Tyskland kunne gjør som de ville under Hitler nettopp fordi de andre landene utenom Italia og Ungarn egentlig ikke ønsket noen ny krig.

          • PeeWeeMadman // at //

            Jeg tviler sterkt på at det hadde blitt krig mellom stormaktene uten EU etter 1945. I bunn og grunn tror jeg det først og fremst er atombomben som holder freden. Det har nemlig vært oppsiktsvekkende få kriger mellom land etter den annen verdenskrig! Det man derimot har sett er en økende tendens til krig mellom land, og de få kriger som har vært i Europa siden den annen verdenskrig har jo nettopp vært innenfor unioner eller i områder av unioner som har blitt oppløst! Slik sett er det godt mulig at EU over tid fører til vold som i utgangspunktet ikke hadde forekommet uten.

            Når det gjelder menneskerettigheter er jeg egentlig for å legge ned dem i sin nåværende form. De er rett og slett blitt for omfattende. Man har jo også sett at forsvar av eiendomsretten har blitt brukt som legitimering av diverse blodige kupp og kriger, særlig fra USA sin side.

          • 1pling // at //

            Du skriver: “Men uten EU ville det antagelig ha blitt krig mellom stormaktene flere ganger etter 1945.
            Ja, forsåvidt. Vi har nå hatt kriger i Europa hvor EU har vært innblandet og og EU blir sterkere og sterkere innblandet i kriger utenfor Europa.

            Vi har også hatt fred mellom landene i Norden en god stund nå, men spesielt Norge og Danmark blir stadig sterkere involvert i krigseventyr rundt i verden.
            Vi må vel passe oss for å bli alt for navlebeskuende.

            Erling Grape

        • 1pling // at // Reply

          Resdistribusjon = omfordeling?
          Uansett, hvorfor er det ingen som drar inn klassespørsmålet?
          Altså, spørsmålet om hvem som kontrollerer produksjons- og redistribusjonsapparatet.
          “Sosialister” uten klassespørsmålet ender i beste fall opp som liberale reformister.

          Erling Grape

    • Snegle // at // Reply

      Det forente “kontinentet” du ser for deg at Europa skal bli finnes allerede på andre siden av Atlanteren, hvor manglende sosialt lim mellom folkegrupper gjør at et sosialt nettverk eller en veldferdsstat om du vil, ikke lar seg gjennomføre da den sosiale tilliten i samfunnet er nærmest ikke-eksisterende. Alle slike overnasjonale strukturer i historien som EU har vist seg å ende i utbytting av vanlige folk. Det være seg EU, Sovjet, Kina USA. Den frie flyten av folk til England i form av en enorm arbeidsinnvandring og innvandring endte slik:

      https://gfx.nrk.no/6o8-V0xM4mvLpw4vs2XxyA_h2O7RUCRZb9FJvy0_3Wdg

      Og arbeiderstrøkene stemte massivt mot fortsatt EU deltagelse.

    • Snegle // at // Reply

      Det forente “kontinentet” du ser for deg at Europa skal bli finnes allerede på andre siden av Atlanteren, hvor manglende sosialt lim mellom folkegrupper gjør at et sosialt nettverk eller en veldferdsstat om du vil, ikke lar seg gjennomføre da den sosiale tilliten i samfunnet er nærmest ikke-eksisterende. Alle slike overnasjonale strukturer i historien som EU har vist seg å ende i utbytting av vanlige folk. Det være seg EU, Sovjet, Kina USA. Den frie flyten av folk til England i form av en enorm arbeidsinnvandring og innvandring endte slik:

      https://gfx.nrk.no/6o8-V0xM4mvLpw4vs2XxyA_h2O7RUCRZb9FJvy0_3Wdg

      Og arbeiderstrøkene stemte massivt mot fortsatt EU deltagelse. Troen på en overnasjonal superstat er en ideologisk blindvei og ingenting annet, da det i liten grad lar seg gjennomføre som et demokratisk prosjekt. EU er beviset, og denne supernasjonale tanken må i det minst reformeres.

      • Johannes Wilm // at // Reply

        Bare for å være helt på det rene: Du ser deg ikke som værende på venstresiden, går jeg utefra, Snegle? For alt det der er jo bare brun-nasjonalistisk snakk, ikke noe venstresosialistisk.

        • Snegle // at // Reply

          Jeg ser på meg selv som en arbeider i solidaritet med arbeidere. Altså i solidaritet med arbeiderklassen i England i dette tilfellet.

          • Johannes Wilm // at //

            Sukk. Jaja, NSDAP var også sosialistisk i navnet.

          • Snegle // at //

            Arbeidereklassen er lik NSDAP? Lite vits i å diskutere på et slikt barneskole-nivå…

          • Johannes Wilm // at //

            Nei, jeg sier ikke at hverken du eller arbeiderklassen er NSDAP. Jeg sier bare at det er mange som sier de er sosialister, men som egentlig er ganske nasjonalistiske, deriblant øyensynlig deg.

          • PeeWeeMadman // at //

            Man kan også se det på en annen måte. Jeg ser det heller slik at “radikale” sosialister egentlig er liberalister, da de står for en globalisme som over tid vil føre til at alle land blir presset til å innføre liberalisme. En ting er jo at omtrent alle venstresidens suksesser har kommet nettopp innenfor rammeverket av nasjonalstaten, mens svekkelsen av nasjonalstaten etter 1980 også har svekket venstresiden.

    • PeeWeeMadman // at // Reply

      Jeg synes også du ser bort fra det faktum at internasjonalisme ser ut til å presse frem liberalisme i praksis. Når bedrifter raskt kan flytte bedrifter til land med lavere skatt og lønninger, så blir velferdsstater og høye arbeiderlønninger umulig å opprettholde over tid, akkurat som det at land med sjenerøs velferd tiltrekker seg mange ufaglærte mens høyt kvalifiserte foretrekker land med lite eller ingen velferd også presser på for mer økonomisk liberalisme. Det er stort sett derfor jeg støtter proteksjonisme. Jeg har ikke noe problem med omfordeling fra rike til fattige land, men jeg reagerer på måten det gjøres! Når dette gjøres gjennom frihandel og innvandring så blir det de fattigste i hvert enkelt land som betaler hele prisen, mens de som egentlig har mer enn nok fra før av bare får enda mer.

      • Johannes Wilm // at // Reply

        Du har rett ift det med lavere skatter og lønninger. Men det skjer jo nettopp fordi slikt er regulert på nasjonalt nivå.

        Tenk hvis man istedet satte en bedriftsskattprosent som gjaldt for hele EU (landene konkurrerer stort sett om å ha lavest mulig bedriftsskatt innenfor EU for tiden). Så kunne man gjøre unntak for bedrifter som er fysisks operative i områder som er spesielt fattige eller har vært krigssoner for ikke lenge siden, osv. . På den måten kan man lage et marked for å utjevne den slags forskjeller.

        • PeeWeeMadman // at // Reply

          I motsetning til mange andre synes jeg ikke at konkurranse med EU er det største problemet. Problemet slik jeg ser det er land som Kina, India og Indonesia med sine enorme befolkninger og kyniske sosioøkonomiske system. Det mange glemmer er jo at Øst Europa har relativt sett begrenset befolkning og lavere fødselstall enn Vest Europa. Det er derfor ikke snakk om at de på sikt kan “oversvømme” oss. Spesielt ikke om Ukraina, som jeg absolutt ikke ønsker inn i EU, holdes utenfor.

          Jeg er enig i at hadde man satt en felles skatt på bedrifter og lignende så hadde problemene blitt borte, men er dette realistisk? Slik jeg ser det vil land som Irland og Polen kjempe imot noe slikt med nebb og klør.

          • Johannes Wilm // at //

            Ja, det spørs om det er realistisk å få en felles skatteprosent i Europa. Det er i hvert fall noe som burde undersøkes, og venstresiden pleier jo ikke å si nei til ting bare fordi de virker urealistiske akkurat nå.

            Ift andre verdensdeler: Ja, altså de eksisterer jo uansett. Og iom at man ikke har noen som likner på EU på verdensbasis er en handelsavtale vel det beste man kan få til. For å få en sosial profil på dem kunne man f.eks. prøve å sette regler for barnearbeid, osv. , men det blir jo svært å kontrollere.

          • PeeWeeMadman // at //

            Personlig er jeg tilhenger av proteksjonisme mellom regionene med frihandel innen dem. En slik “skjult sannhet” er jo at den tredje verden faktisk hadde en formidabel økonomisk vekst før oljekrisen på syttitallet, men da uten å selge “billig dritt” til vesten. Mange hadde faktisk en raskere vekst da enn nå. Slik sett tror jeg at de landene over noen tiår hadde fått bedre utvikling med frihandel seg imellom, enn ved globalisering slik vi har idag. Problemet med frihandel mellom land med ulike utviklingsnivåer er at det favoriserer land som har lave skatter og lav kjøpekraft blant vanlige folk og fattige. Med mer proteksjonisme blir derimot land og regioner som klarer å bygge opp økt kjøpekraft blant egen befolkning favorisert. Verden som helhet hadde faktisk høyere vekst i perioden 1960 til 1980 enn i perioden 1980 til 2000 eller senere. Det man ser skjer med globalisering er jo at noen få land stikker av med hele veksten, slik som Kina og India, mens andre kommer fast i kronisk stagnasjon. Blant annet gjør Kina si vekst at det i samme periode har vært veldig vanskelig å bygge opp industri i andre utviklende land.

  2. Lab Roy // at // Reply

    Eurosonen er konstruert på en helt annen måte enn dollarsonen. Dollarsonen har overlevd i over hundre år både under økonomiske nedturer og oppturer, mens eurosonen derimot havner i dyp krise straks det oppstår en finanskrise. Skikkelig makkverk må man kunne si.
    Jeg tror det var Goldman Sachs som sa at Europa er det område i verden som er dårligst egnet til å ha felles valuta pga alle de store forskjellene mellom landene.

    Hvordan skal eurosonen demonteres? Man kan begynne med å melde Tyskland ut av eurosonen. Det ville ha løst flere problemer. Eurosonen kan eventuelt splittes opp i flere valutasoner: Euro-A, Euro-B etc. Det kan også innføres alternativ valuta som brukes i parallell med Euro: for eksempel Drakmer i Hellas sammen med Euro. Men Hellas trenger nok også å innføre toll på noe av sin import for å klare å bygge opp sitt næringsliv etter finanskrisen og eurokrisen.

    Men dette vil nok heller ikke være tilstrekkelig. Det er stor økonomisk ubalanse mellom landene i EU. Tyskland er egentlig hovedproblemet i EU. Tyskland har et veldig stort eksportoverskudd mens andre land innenfor EU som feks Storbritannia derimot har et stort handelsunderskudd. Tyskland har feks stor eksport til Storbritannia. Denne ublanse skaper store problemer for stabiliteten i EU. Storbritannia var på vei mot bankerott (også før Brexit). Trolig bør EU opprette tollmur rundt hele EU for å beskytte seg bedre mot for kraftig konkurranse fra slike land som Kina mfl. Tyskland behøver ikke da å måtte konkurrere like rått mot andre land slik som i dag.

    Og på toppen av dette kommer også sosial dumping for eksempel fra Øst-Europa. EUs østutvidelse førte til at Øst-Europa i stor grad ble av-industrialisert og den eneste eksport artikkelen flere land i Øst-Europa satt igjen med var eksport av billig arbeidskraft.

    Man må heller ikke glemme svakhetene med den europeiske sentralbank som ikke har lov til å låne ut penger direkte til statene i eurosonen i en krisesituasjon.

    Man skal ikke se bort fra at også globaliseringen som sådan nå kan være i ferd med å bryte sammen. Brexit er bare begynnelsen. Globalisering (inkl slikt som EU) fungerer bare så lenge det er økonomisk vekst i verden. Ved økonomisk vekst har man inflasjon som betyr at etterspørselen er større enn tilbudet og at alle produsenter i teorien får solgt alle sine varer. Når den økonomiske vekst stopper opp får man overproduksjon og intensivert kamp mellom produsentene. Da blir varene billigere. Men det kan også skape alvorlige problemer. Det ligger nå an til at USA kommer til å innføre toll på inntil 522% på import av kinesisk stål. USA mener at Kina manipulerer sin vekslingskurs, og det kan USA ha rett i. Slike høye tollsatser er tegn på at den internasjonale handel er i ferd med å bryte sammen. Resultatet av et slikt sammenbrudd kan rett og slett bli katastrofalt for hele verdensøkonomien inkl lykkelandet Norge.

    • Steinar Vilnes // at // Reply

      Sist gang internasjonal handel brøt samme på tredvetallet forlenget det den økonomiske krisen, men på lang sikt fikk man jo den største velstandsveksten i den vestlige verden sin historie i etterkrigstiden. Det smarteste er nok tollgrenser mot land som Kina, men det er nok ikke Tyskland som sliter mest på grunn av det. Det ser vel heller ut til å være en tendens til at den tyske industrien heller har fått nye markeder rundt omkring i verden(så lenge det finnes velstående drittsekker er merker som Audi og BMW garantert suksess), mens industrien i andre europeiske land har fått enorme problemer?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*