Lanseringsuttalelse fra Lexit-nettverket – et paneuropeisk euroskeptisk venstreprosjekt

Lexit-nettverket ønsker en bred euroskeptisk venstreside fra innsiden av EU. Foto: Wiktor Dabkowski

I dag lanseres Lexit-nettverket. Radikal Portal gir deg den norske oversettelsen av det som kan bli begynnelsen på en bred euroskeptisk venstreside fra innsida av EU.

Nyhet
Om Nyhet (716 artikler)
Har du noen tips eller tilbakemelding å gi oss om denne nyheten, mail oss på [email protected]

Demokrati og folkesuverenitet fremfor nyliberal integrasjon og et mislykket eurosystem

Dette dokumentet har blitt utviklet i fellesskap av personene fra Lexitnettverket. Det ble skrevet og avtalt før brexit-avstemningen og var ikke ment å påvirke stemmegivingen på noen måte.

Det indre markedet og Maastrichtavtalen etablerte europeisk integrasjon som et langsiktig nyliberalt prosjekt. Gjennom blant annet stabilitets- og vekstpakten, de fire friheter i fellesmarkedet og valutaunionen, ble det lagt rammer som har drevet fram innstrammingspolitikk, nedbygging av arbeideres rettigheter og velferdsstaten, samt pålagt privatisering i alle EUs medlemsstater.

EU har vært holdt fram som en arena med like spilleregler. Men hendelsene etter ‘Den store resesjonen’ (2007/2009) har vist at dagens europeiske integrasjonsprosjekt defineres av traktater som i sin natur legger opp til tilbakegang. Radikaliseringen av prosjektets nyliberale karakter har et omfang som hittil aldri har vært sett. Ujevne og hierarkiske maktrelasjoner (sentrum – periferi) har lenge vært et trekk ved europeisk integrasjon. Dette kulminerte i Tysklands dominans av EUs økonomiske politiske orientering etter Den store resesjonen. Utviklingen av EUs regelverk etter opprettelsen av eurosonen og tiltakene som ble gjort for å møte eurokrisen ble kjennetegnet av stadig strengere og stadig mindre legitime regler og styringsstrukturer (EuroPlussPact, Fiscal Compact og så videre). Slik er den autoritære, nyliberale naturen til EU-integrasjonen blitt forsterket. Det nåværende integrasjonsprosjektet utgjør en trussel mot demokrati og folkesuverenitet.

Euroen – en krisevaluta
Eurokrisen er et produkt av det misforståtte konseptet og oppbyggingen av Den økonomiske og monetære union (ØMU). Helt fra starten var innstrammingstiltak og stadig lavere inflasjon hovedmålene. Istedenfor å føre til en likere økonomisk og sosial utvikling for eurosonens medlemsstater, drev den ‘realøkonomiske utviklingen’ (i form av lønninger, produktivitet og så videre) medlemmene i eurosonen lengre fra hverandre. ØMU skapte til slutt stor ‘makroøkonomisk ubalanse’ (for eksempel økende budsjettunderskudd ikke bare i den sørlige EU-utkanten, men også i Frankrike og Italia; store budsjettoverskudd i Tyskland og noen andre). I første omgang førte ØMU også til kapitalflyt fra EU-kjernen til periferien. Denne flommen av billige penger blåste opp spekulative bobler i eiendomsmarkedet, finans og lignende, og førte til en kraftig økning i privat og offentlig gjeld.

En viktig faktor bak ubalansen var Tysklands kjør for å redusere prisen på arbeidskraft. Verdiskapingskjeden for Tysklands eksportindustri ble reorganisert, med billig arbeidskraft fra Øst-Europa, lønnsdumping, skattedumping og sosiale kutt.

En konsekvens var et stort press på svakere økonomier for å øke den ‘internasjonale konkurransekraften’ til ‘deres’ industrier og tjenester. Siden de innenfor rammeverket til ØMU ikke lengre kunne gjøre dette med finanspolitikk, gikk de videre med intern devaluering. I praksis betydde dette nedbygging av velferdsstaten, utstrakt privatisering av offentlige tjenester og strukturer, lønns- og sosial dumping, skattekonkurranse, angrep på kollektiv forhandlingsrett, forsøk på å bryte opp fagforeninger og demonisering eller utstrakt oppsigelse av offentlige ansatte.

Euroen – et verktøy i finanskapitalens tjeneste
Det er viktig å påpeke at ikke noe av dette skjer på grunn av uforutsette konstruksjonsfeil i eurosonen: euroen fungerer godt fra dets nyliberale designeres ståsted. Den virker ikke for å oppnå noen form for økonomisk balanse mellom medlemsstatene, økonomisk vekst og full sysselsetting. Den virker for ødeleggelse av arbeideres rettigheter, sosiale sikkerhetssystem, offentlige sektorer og skattlegging av overskudd og for å tvinge fram offentlig finansierte redningspakker for banker.

Det er slik euroen virker politisk: Medlemmene presses inn i en stadig mer nedadgående konkurranse der den økonomiske stillingen til den enkelte medlemsstat bare kan forbedres med en politikk som går mot majoriteten av befolkningen – men som er til fordel for internasjonal kapital. Resultatet er en nedadgående spiral. Lønninger, pensjoner, sosiale goder, offentlig ansettelse, offentlige investeringer og så videre, alt føres mot bunnen.

Hendelsene i Hellas sommeren 2015 viste ganske tydelig at eurosonens styringsstruktur ikke er åpen for politikk som følger det demokratisk uttrykte synet til flertallet av folket dersom dette synet bryter med den nyliberale agendaen. Da den Syriza-ledete regjeringen forsøkte å gjennomføre sitt program – styrket av Oxi-avstemningen – brukte Den europeiske sentralbanken sine finansielle våpen til å tvinge regjeringen til å kapitulere og underskrive avtalen.

Euroen – en dårlig ide som ikke kan gjøres til en god
Utallige forfattere har entydig bevist at eurosonen ikke møter kravene for et fungerende monetært område. Det kan heller ikke forventes at det vil møte slike krav i framtiden. Et fungerende monetært område med veldig ulike nivåer i produktivitet og økonomiske strukturer, slik tilfellet er i eurosonen, ville kreve massive finansielle overføringer for å veie opp for økonomisk ubalanse. Pålitelige analyser viser at dette ville medføre omfordeling av 10 prosent av eurosonens BNP fra sterkere til svakere økonomier. Et slikt steg er ikke bare utenkelig politisk. Det er heller ikke ønskelig. All presedens i eurosonen har vist at regjeringene i giverlandene ville bruke posisjonen sin til å øve innflytelse på politikken i mottakerlandene, og tråkke på demokratiet. De siste årene har vist hvor raskt et slikt system underminerer folkelig suverenitet, splitter folkene i Europa og skaper rom for fremmedfrykt.

Til sist, muligheten for en føderal, demokratisk europeisk stat som ikke er et speil av de ujevne maktforholdene mellom de nåværende medlemsstatene ville krevd et europeisk sivilsamfunn som ikke finnes. Det kan heller ikke ‘presses’ til å eksistere ovenfra.

Lexit – veien mot å effektivt bekjempe nyliberalisme og opprettholde demokrati
Mot et bakteppe av alarmerende tap av demokratiske rettigheter, nedbygging av velferdsstaten og privatisering av fellesskapet, må de frigjørende kreftene i Europa foreslå fungerende, troverdige alternativer til dagens autoritære nyliberale integrasjonsprosjekt. Alternativene må være basert på folkesuverenitet. Derfor må Lexit (left exit) fremmes som et virkemiddel for å ta tilbake demokratiet.  

Den skremmende økningen til ytre høyre i de fleste euroland skyldes blant annet deres posisjon mot EU og euroens styringssystemer. Deres politiske forslag er villedende. Høyrekrefter mot euroen kjemper for eksempel for økt kontroll med innvandring, men gjør ingen krav på å kontrollere ubehersket kapitalflyt til og fra land som fører en politikk med nedadgående konkurranse på lønninger. For dem ville det være nok å stanse fri bevegelse for mennesker i Europa og forlate euroområdet ved å la valutaer bestemmes av frie markedskrefter og spekulasjon. Vi kan kalle denne forferdelige syntesen «xenofobisk nyliberalisme».

Om vi ønsker å unngå dette scenariet, trenger vi en Lexit: et internasjonalt alternativ basert på folkesuverenitet, brorskap, sosiale rettigheter og forsvar av arbeideres rettigheter og fellesskapet.

Mangelen på bærekraft i eurosonen er et objektivt faktum. Før eller senere vil det tvinge seg fram et valg mellom ulike veier ut av euroen, mot høyre eller venstre. Hver av dem har veldig ulike konsekvenser for de involverte sosiale klassene. Vi sier rett ut at målet til Lexit er å utvikle frigjørende strategier fra venstresiden for å forlate euroen og overvinne nyliberal integrasjon. Denne diskusjonen har allerede begynt og flere forslag er på bordet. Vi inviterer alle mennesker som deler behovet for Lexit til å bli med i våre diskusjoner og kampanjer.

Tariq Ali, forfatter og filmmaker, Storbritannia
Jorge Amar, Asociación por el pleno empleo y la estabilidad de precios, Spania
Yangos Andreadis, professor emeritus Pantheion University, Hellas
Cristina Asensi, Democracia Real Ya og Money Sovereignty Commission, Spania
Einar Braathen, Høgskolen i Oslo og Akershus, Norge
Lucio Baccaro, professor Université de Genève, Sveits
Gina Barstad, Nei til EU og SV, Norge
Luís Bernardo, forsker, Portugal
Simon Brezan, 4th Group of United Left, Slovenia
Sergio Cesaratto, professor Universitetet i Siena, Italia
Massimo D’Antoni, professor Universitetet i Siena, Italy
Alfredo D’Attorre, parlamentsmedlem Sinistra Italiana, Italia
Fabio De Masi, MEP GUE/NGL, Tyskland
Klaus Dräger, tidligere i staben til GUE/NGL-gruppa i the EU-parlamentet, Tyskland
Stefano Fassina, tidligere visefinansminiser, parlamentsmedlem Sinistra Italiana, Italia
Scott Ferguson, professor University of South Florida, USA
Heiner Flassbeck, professor Universitetet i Hamburg, Makroskop, Germany
Kenneth Haar, Corporate Europe Observatory, Denmark
Idar Helle, De Facto, Norge
Inge Höger, parlamentsmedlem Die Linke, Tyskaldn
Martin Höpner, professor Max Planck Institute for the Study of Societies, Tyskland
Raoul Marc Jennar, doktor i statsvitenskal og forfatter, Frankrike
Lydia Krüger, Attacs fagråd, Tyskland
Kris Kunst, Economy for the people, Tyskland
Wilhelm Langthaler, Euroexit, Austria
Costas Lapavitsas, professor SOAS University of London, Storbritannia
Frédéric Lordon, CNRS, Frankrike
Stuart Medina, Asociación por el pleno empleo y la estabilidad de precios, Spania
William Mitchell, professor og leder ved Centre of Full Employment and Equity (CofEE), University of Newcastle, Australia
Joakim Møllersen, Attac og Radikal Portal, Norge
Pedro Montes, Socialismo 21, Spania
Andreas Nölke, professor Goethe-Universität, Tyskland
Albert F. Reiterer, Euroexit, Austria
Paul Steinhardt, Makroskop, Tyskland
Steffen Stierle, Attac and Eurexit, Tyskland
Jose Sánchez, APEEP, Anti-TTIP Campaign, Attac, Spania
Gunnar Skuli Armannsson, Attac, Island
Petter Slaatrem Titland, Attac, Norge
Andy Storey, doktor University College Dublin, Irland
Wolfgang Streeck, professor Max Planck Institute for the Study of Societies, Tyskland
Diosdano Toledano, Plataforma por la salida del euro, Spania
Christophe Ventura, Memoire des luttes, Frankrike
Peter Wahl, Weed e.V., Attacs fagråd, Tyskland
Erik Wesselius, Corporate Europe Observatory, Nederland
Gennaro Zezza, professor Università di Cassino e del Lazio Meridionale, Italia

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.