Brexit: Et sosialt opprør mot finanskapitalens kupp av EU

FOTO: Amio Cajander

Det som startet som et fredsprosjekt har blitt utsatt for et stille kupp fra en elite som har sviktet EUs opprinnelige idealer. Nå har oppgjørets time kommet.

Lars Ole Goffeng
Om Lars Ole Goffeng (1 artikler)
Lars Ole Goffeng er psykolog og forsker.

Britene har sagt ja til «Brexit» – utmeldelse av EU – Den europeiske union. Kommentarene har så langt vært preget av vantro over at dette umulige faktisk kunne skje, av engstelse for hva dette vil bety for eurosamarbeidet, og et stykke på vei også av frykt for at dette innebærer et skritt vekk fra fellesskapet, og inn i en nasjonalisme som vekker farlige assosiasjoner.

Reaksjonene er på mange måter forståelige: Et fredelig, samarbeidende og demokratisk Europa er i utgangspunktet en god ide, som kan være til beste for folk flest.

Samling etter krigen
Etter 2. verdenskrig vokste slike ideer seg sakte og gradvis sterkere på ruinene av et ødelagt kontinent. Mellomkrigstidens Europa var gradvis blitt ødelagt av fremvoksende sosial ulikhet og massearbeidsløshet, en destruktiv nasjonalisme med økende intoleranse, og vilje til maktbruk for å beskytte nasjonale mål. Til slutt kulminerte det hele i en katastrofal og altomfattende andre verdenskrig.

Enigheten om at dette ikke måtte få gjenta seg var stor, og Europa – i denne sammenhengen Vest-Europa – søkte etter løsninger som kunne sikre at en gjentakelse av krigens lidelser aldri kunne skje, og gjøre slutt på krigenes og konfliktenes Europa en gang for alle.

EEC, EF, og i nyere tid EU, ble etter hvert det organisatoriske rammeverket som skulle sette disse fredens ideer ut i livet. Denne motivasjonen har siden ligget i bakgrunnen, og kunnet trekkes fram, i all senere EU-debatt. Vi ser det senest nå i flere av reaksjonene på «Brexit» de siste dagene.
Men noe gikk galt underveis. For uten at man egentlig rakk å ta inn over seg hva som var i ferd med å skje med EU ble de gode intensjonene og ideene i praksis gradvis gjort til skamme, og en stadig fjernere drøm. Men selv om prioriteringene ble endret, ble de fagre ordene beholdt.

Elitenes kupp
Verktøyet EU ble sakte, men sikkert kuppet av en selvbestaltet elite som ville ha mer enn andre og ikke var tilfreds med den for alle samfunnsmessig mest gunstige organiseringen, nemlig en organisering som så godt som mulig ivaretar og legger til rette for de fleste ut fra en grunnleggende sosial og solidarisk tanke.

Den gode ide og intensjon om fred og fellesskap ble i praksis gradvis og tydeligere erstattet med finanskapitalens logikk, som tilsier at det som er best for de som sitter på betydelig kapital også er best for folk flest. Deretter glemte man folk flest i avgjørelsene, og dersom folk gikk imot avgjørelsene, gikk de samtidig imot folk flests langsiktige interesser, altså mot seg selv, uten å skjønne sitt eget beste.

Slikt er vanskelig å forstå når utdanning blir dyrere, det sosiale sikkerhetsnett svekkes, pensjoner redusert eller individualisert, lønninger presset, arbeidsbetingelser svekket og arbeidsledigheten øker. Det hele krydret med at enkelte medlemsstaters demokrati i praksis ble satt ut av spill, slik det skjedde i Hellas.

Opprøret fra folket
Det vokste fram en berettiget folkelig reaksjon mot et EU som ikke lenger ble opplevd å tjene folk flest. Det begynte i sør og øst-Europa, og ble presset tilbake, men har nå slått til med full tyngde i Storbritannia, og medfører at de, mye imot elitens, og nok også idealistenes ønsker, blir nødt til å forlate EU-unionen.

Valgresultatet bærer i seg muligheten både for en reell nyorientering i EU, med reversering av finanskapitalens kupp og mest ideologiske logikk, og nyetableringen av et EU basert på de opprinnelige gode intensjoner og målsettinger. Men også muligheten for en sosial og samfunnsmessig katastrofe, slik vi så i Europa på 30-tallet, som kulminerte med nazismens maktovertakelse, og der andre verdenskrigs erfaringer spøker i bakgrunnen. Dette er dagens politikeres alvorlige ansvar.

Fredsprosjekt på ville veier
En utvikling tilsvarende den vi i dag ser i EU, skjedde i det som begynte som Sovjetunionen for snart 100 år siden. I det gamle tsar-Russland fikk man mot slutten av 1.verdenskrig et berettiget folkelig opprør mot et aristokratisk og klassedelt og krigsherjet tsar-Russland med ekstreme sosiale forskjeller. Opprøret – den russiske revolusjonen – hadde i seg ideen om selvbestemmelse og demokrati, sosial rettferdighet, solidaritet og likere fordeling av verdier som ble skapt gjennom arbeid. Et av bolsjevikenes slagord under revolusjonen var da også «Brød og fred», som på mange måter bærer i seg de samme drømmer som gjorde at mange støtter og ser på EU og dens forgjengere som et fredsprosjekt.

Vi vet alle hvordan det gikk.

Som i EU ble de gode ideenes retorikk beholdt. Men makten ble kuppet av krefter som både mente de visste best hva som var best for folk flest, og som derfor fortjente visse privilegier, og som ikke minst var villig til å sette makt bak sine synspunkter. Den autoritære stalinismen fikk utvikle seg, og den såkalte «demokratiske sentralisme» ble en organisatorisk legitimering av systemet: Ideer skulle utvikle seg nedenfra, og bringes tilbake til folket via eliten på toppen av pyramiden.

Teoretisk betød dette samtidig at gikk du mot elitens beslutninger, gikk du samtidig mot folkets og dermed også dine egne interesser. Du ble en klassefiende, som ikke visste ditt eget beste. Et vesentlig moment ble imidlertid gradvis utelatt i modellen, nemlig at ideer faktisk skulle hentes fra og forankres hos folk flest på sin vei til eliten, før de ble deretter ble returnert og effektuert. Dermed var kuppet umerkelig fullført.

Selv om forskjellene mellom Sovjetunionen og EU er mer enn lette å få øye på, vaker parallellen til EUs utvikling i vannskorpen.

Sentralismen innfrir ikke sin sosiale løfter
To stille kupp, av i utgangspunktet utydelige motkrefter som i begge tilfeller hevdet å representere folk flests «egentlige» interesser: Autoritære stalinister i Sovjetunionen, og de som kontrollerer finanskapitalen i EU. Sammenligningen er ikke så sær som den kan synes ved første øyekast. Begge konstruksjoner, både EU og Sovjetunionen, bygget på folkelige katastrofale erfaringer fra hver sin av de to ødeleggende verdenskrigene. Begge var/er i utgangspunktet overnasjonale konstruksjoner som måtte innebære en utjevning i innbyrdes svært ulike områder. Begge innebærer/innebar spesialisert produksjon, Sovjetunionen på planøkonomiske, og EU på markedsøkonomiske prinsipper om komparative fortrinn.

Sovjetunionen forvitret som kjent gradvis og gikk i oppløsning ettersom de ikke greide å tilfredsstille folks behov i det lange løp. De var økonomisk også sterkt presset av ytre krefter, i første rekke et ressurskrevende våpenkappløp under den kalde krigen. Berlinmurens fall i 1989 markerte det folkelige opprørs gjennomslag, og begynnelsen på slutten for Sovjetunionen.

I dagens finanskapitalstyrte Europa faller også stadig større grupper utenfor samfunnet, noe som har lagt grunnlaget for folkelige opprør. Også dagens Europa presses av ytre krefter, først og fremst gjennom forholdene i Midtøsten og av den grunn flyktningestrømmen mot Europa.

Toleransen mot «de andre»
Opprøret mot finanskapitalens ideologiske kupp har tatt to ulike retninger: Det vi her kaller høyrepopulistiske bevegelser har handlet om organisering på grunnplanet, men hatt ekskludering og utestenging av andre for selv å få sin rettmessige plass i et stadig trangere samfunn som sin grunnleggende tilnærming. Delvis er dette paret med autoritære trekk, til dels voldelige, og fokus har vært på å fjerne «de andre» enten det er innvandrere, flyktninger, minoriteter med levesett som bryter med flertallsbefolkningen, eller andre grupper av minoriteter, som eksempelvis homofile. Toleransen for «de andre» er gradvis svekket.

Dynamikken i denne utviklingen på individnivå ble for få år siden glitrende formidlet i Nasjonalteatrets oppsetning av Kafkas «Forvandlingen», der vi følger en middelklassefamilie som kjemper for å opprettholde sin selvrespekt i det tyske mellomkrigssamfunnet, som preges av at stadig flere får problemer med å mestre sin hverdag når storsamfunnet bryter sammen rundt dem. Vi ser hvordan nærsamfunnets og helt vanlige menneskers naturlige medlidenhet og medmenneskelighet gradvis endres til bebreidelser av det annerledes, det som innebærer og synliggjør utfordringer i hverdagen, og hvordan hverdagslivet gradvis og nesten umerkelig uniformeres og intoleransen legitimeres og øker. Men bak det hele lurer det uangripelige og vanskelig håndgripelige, samfunnsorganiserende krefter med større mulighet til å forme samfunnet i sitt bilde, gjennom beslutninger om investeringer, lønnsdannelse, kapitalforflytninger, konkurser og oppsigelser i stor stil…

Den andre retningen handler også om organisering på grunnplanet, men der rettes fokus i større grad mot krefter og beslutningstakere i samfunnet med makt til å endre rammebetingelsene, i stedet for mot andre som i realiteten er «i samme båt», et bilde som i dagens verden har en spesiell klang. Da trengs støtte fra så mange som mulig, for å ha håp om å nå målet. Demokrati, inkludering, ivaretakelse av og respekt for også mindretall, samt solidaritet og fellesskap blir logiske verdier, og toleranse blir nødvendig, logisk og riktig for å kunne få en oppslutning med en styrke som må tas hensyn til av de som styrer rammebetingelsene.

Finanskapitalen innkasserte, folket betalte
Den første retningen kan holdes i sjakk gjennom å dempe og bekjempe åpne konfrontasjoner på grunnplanet, ofte med stor og berettiget støtte fra folk flest. Den andre retningen har vi sett bekjempes også aktivt politisk, gjennom å møte eksempelvis krav om gjeldsslette i Hellas med utilslørte trusler om økonomiske sanksjoner som vil ødelegge samfunnsstrukturen.
Dette til tross for at en utvidet fellesskapsfølelse og identitet, og et utvidet gjensidig sosialt og økonomisk fellesskap, solidaritet og ansvar er en forutsetning for at de europeiske strukturene, ikke minst Eurosamarbeidet, som er utviklet skal kunne være bærekraftige på sikt.

Dette er ignorert av styrende myndigheter i EU i dag. Derfor ble Hellas folkelig støttede myndigheter tvunget i kne, og derfor har vi fått Brexit i gårsdagens avstemning. Hellas myndigheter ble tvunget til likevel å gå imot egen befolkning. Dersom Storbritannias myndigheter forsøkes tvunget til det samme, blir konsekvensene uoverstigelige. Derfor vil det neppe skje, og befolkningen kan i denne omgang ha vunnet en seier over finanskapitalens ønske om fortsatt å dreie EUs utvikling i en for dem ønsket retning.

Finanskapitalen hadde et ønske om europeisk utjevning primært for å få et større marked. Men de har ikke vært villig til å betale prisen, eller kontingenten, for å oppnå dette. Den prisen overlot de til folk flest å betale, gjennom en konkurranse som inkluderte folks lønninger og pensjonsrettigheter, og lokaliseringen av arbeidsplasser.

Den sosiale dimensjonen
Dermed tilrettela de samtidig for økt intern nasjonal lagdeling, samtidig som de ville oppnå regional – EU-basert – utjevning på sikt. Ved at den regionale utjevningen slik ble finansiert gjennom lokal lagdeling, oppsto en berettiget harme over et EU som tilsynelatende ga til «de andre» og bare i begrenset grad tilrettela for opprettholdelse av nødvendige velferdsgoder nasjonalt. I stedet kunne regional utjevning vært styrket gjennom økt bidrag fra kapitalkrefter gjennom å øke deres bidrag til fellesskapet i form av noe lavere avkastningskrav, samt skatter som kunne finansiere lokal utjevning, opprettholde god mulighet til utdannelse, og et helsevesen som favnet alle.

Finanskapitalen gikk i første omgang fri, som de ønsket, men må nå betale prisen for det, dersom de fortsatt vil bruke EU som et verktøy for sine interesser. De spilte høyt, og tapte. I denne omgang, i hvert fall. Folk flest opplevde å måtte betale for fellesskapet, mens den økonomiske elite gikk fri. Slikt blir det berettiget bråk av.

EUs håp ligger i at finanskapitalen kan presses til å godta og erkjenne at prisen på et stort europeisk marked har økt betraktelig for dem: Valget i Storbritannia har synliggjort at den sosiale dimensjonen ikke kan neglisjeres. Øker ikke EUs muligheter til å satse på og finansiere dette, vil EU sprekke og gå i oppløsning, slik Sovjetunionen og Øst-Europa gjorde etter Berlinmurens fall i 1989.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • PerVestnes

    EU er ren sosialisme og pampevelde der Hitlers sosialistiske prosjekt videreføres.
    Bra at det hele ser ut til å rakne nå!

    • Max Karl

      Nå er Frp av den helt motsatte oppfatning.

      • PerVestnes

        Frp er jo bare ett av mange sosialdemokratiske partier her i landet som ikke er for demokrati.
        Hva norske partipamper mener er jo helt uinteressant.

  • Bongo2

    Første gang jeg er på dette nettstedet, og jeg tenkte at her finnes det bare AP/SV retorikk og propaganda. Jeg er dessuten godt plassert på høyresiden i norsk politikk. Dette er imidletid noe av det beste og grundigste jeg har lest om EU og Brexsit, Meget bra, interessant og tankevekkende det som skrives her

  • Eirin Munkebye

    Enig med Bongo under her. En usedvanlig klar og grei oppsummering av EU og dens gebet.
    Er «fersk» på siden her jeg også – håper jeg har «kommet over» en portal som kan gi nyttig input.

  • Robin_Hud

    Det viser seg imidlertid ikke at «opprør mot finanskapitalen» var den viktigste motivasjonen:

    http://www.vox.com/2016/6/25/12029786/brexit-uk-eu-immigration-xenophobia

  • PerVestnes

    Nå er vel dette heller et opprør mot sosialismen, for kapital er ikke et tabu i sosialismen bare kapitalen er fordelt på noen få pamper!
    Ellers er nasjonalisme det eneste som kan redde Europa fra den undergangen som muslimer, negere, egne landssvikere er i ferd med å påføre oss.