Trusselen fra falske flyktningregnskaper

Foto: GotCredit

Metoden som er brukt for å vise at syriske flyktninger koster så mye at de kan underminere velferdsstaten, ville også vist at lavtlønte arbeidere koster Norge dyrt, og at flertallet burde bli aksjemeglere.

Torgeir Salih Holgersen
About Torgeir Salih Holgersen (10 Articles)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

For de fleste på venstresida har spørsmålet om hvilke effekter den økende flyktningtilstrømninga til Norge vil ha på norsk økonomi hittil vært en ikke-sak, og med god grunn. Så lenge vi ønsker å være mennesker fortsatt, er vi nødt til å ta vår del av ansvaret for å ta imot andre mennesker som er nødt til å flykte fra krigens grusomheter for å berge livet, uansett hva kostnaden måtte være.

Når det blir spredt påstander om at flyktningetilstrømninga blir så kostbar at den utgjør en direkte trussel mot velferdsstaten, blir det likevel nødvendig også å ta den debatten. Selv om argumentasjonen hviler på helt feilaktige premisser, kan troen på at disse tallene er sanne i seg selv bli en trussel mot velferdsstaten.

LES OGSÅ: Gir regjeringa oss timer og tillit, skal vi fikse flyktningkrisa

Kostbare flyktninger
Den kanskje viktigste premissleverandøren til debatten, er et regnestykke av NRK-journalist Anders Magnus. I følge Magnus, vil totalkostnaden forbundet med flyktningstrømmen kunne bli 767 milliarder kroner.

I dette tallet inngår anslåtte kostnader forbundet med mottak, opphold og opplæring for flyktninger de første årene. Over de kommende årene anslås summen å bli 127 milliarder. I tillegg til dette har Magnus lagt til som en kostnad beregninger fra Statistisk sentralbyrå som viser at personer med ikke-vestlig bakgrunn generelt, og syrisk bakgrunn spesielt, betaler vesentlig mindre verdier inn til statskassa i form av skatter og avgifter enn de mottar i form av offentlige ytelser i løpet av livet. Kostnadene ved dette anslås å bli 600 milliarder, fordelt over de neste 50-70 årene.

Når personer med ikke-vestlig bakgrunn i snitt betaler mindre i skatt enn de får igjen i form av velferdsytelser, skyldes det særlig to forhold:

    • Av ikke-vestlige personer som er i arbeid, har flertallet betydelig lavere lønn enn gjennomsnittet. Jo lavere lønna er, jo lavere blir skatten. Og jo mindre du tjener, jo mindre kan du forbruke. Dermed blir det også mindre inntekter til staten i form av moms og andre avgifter.
    • Yrkesdeltakelsen er lavere blant personer med ikke-vestlig bakgrunn enn andre. En langt høyere andel er arbeidsløse og flere havner på uføretrygd enn i flertallsbefolkninga.

Er arbeiderklassen ulønnsom?
Ut fra den utregningsmetoden som Anders Magnus har brukt, er det ikke bare de ikke-vestlige arbeiderne som er ulønnsomme. Alle arbeidere i fiskefiletindustrien, stuepiker i turistindustrien og assistenter i barnehager og skoler ender da med å tilhøre den ulønnsomme delen av befolkninga, uavhengig av etnisk bakgrunn. I disse yrkesgruppene finner vi generelt de laveste lønningene, og dermed også de laveste skatteinnbetalingene.

Blant de yrkesgruppene som gjennom livet kan regne med å måtte betale inn mer i skatt enn de får tilbake i form av gratis offentlig utdanning, helsestell, eldreomsorg og offentlige pensjoner, er direktører og andre toppledere i privat og offentlig forvaltning, aksjemeglere og skatteadvokater. Men ville det norske samfunnet blitt rikere om en større andel av befolkninga arbeidet innen disse yrkesgruppene?

Svaret er selvsagt nei. I den grad det er noen sammenheng mellom reelt bidrag til verdiskapinga og arbeidsinntekt, er den direkte negativ. Det ser vi tydelig når arbeidet legges ned. Streiker fiskefiletarbeiderne, hotellstuepikene og barnehageassistentene samtidig, settes store deler av produksjonslivet i Norge ut av drift. Da forsvinner også profitten som legger grunnlaget for høye lederbonuser, stigende aksjekurser og ansettelse av høyt gasjerte skatteadvokater for å gjemme unna fortjenesten. Hadde direktørene, aksjemeglerne og skatteadvokatene streiket, hadde det derimot ikke hatt konsekvenser for noen andre enn dem selv. Det vil si, hadde skatteadvokatene streiket, kunne fellesskapet tjent mye om streiken ble langvarig.

LES OGSÅ: Hvem er offeret: de døde flyktningene eller du som må se bildene av dem?

Arbeideryrker og uførhet
Ved siden av lav lønn, er det lavere yrkesdeltakelse som er hovedforklaringa på at personer med ikke-vestlig bakgrunn kommer ut som kostbare for samfunnet i Anders Magnus’ regnskap. En del av forklaringa på den lavere yrkesdeltakelsen, er det faktum at en vesentlig større andel av de med ikke-vestlig bakgrunn havner på uføretrygd enn hva tilfellet er i resten av befolkninga. Men igjen er dette et produkt av klassetilhørighet, ikke etnisitet.

Arbeideryrkene som personer med ikke-vestlig bakgrunn oftere enn andre har, er ikke bare lavtlønte. De er også fysisk slitsomme yrker, som derfor også har den høyeste yrkesskadebelastninga, og dermed den høyeste andelen uføretrygdede. Det gjelder etnisk norske like mye som personer med ikke-vestlig bakgrunn. Forskjellen ligger bare i at det er en lavere andel etnisk norske som arbeider i denne typen yrker i dag.

De ikke-vestlige og «likevektsledigheten»
Ved siden av en større andel uføre, preges de lavere tallene for andelen yrkesaktive blant personer med ikke-vestlig bakgrunn av et høyere nivå på arbeidsløshet. Men betyr det at andelen arbeidsløse vil øke om andelen med ikke-vestlig bakgrunn øker? Absolutt ikke.

Norske politikere har siden 1990-tallet vært enige om at arbeidsløsheten i Norge bør ligge mellom 3 og 4 prosent. Synker arbeidsløsheten under dette nivået oppstår det «press i økonomien». Det betyr at arbeidsgiverne må begynne å konkurrere om arbeidskrafta, at forhandlingsposisjonen til arbeidstakerne styrkes og at lønnsnivået stiger, på bekostning av profitten.

Når den økonomiske politikken er basert på at arbeidsløshet ikke skal under 3 prosent, må noen til enhver tid være arbeidsløse. Og da er det ikke tilfeldig hvem de arbeidsløse er. Når arbeidsgiver kan velge mellom en arbeidstaker med norsk som morsmål og en som har lært norsk i voksen alder, med ellers like kvalifikasjoner, trenger han ikke være rasist for å velge den etnisk norske. I tillegg fins det mange fordommer som gjør det ekstra vanskelig for folk med ikke-vestlig bakgrunn å få jobb.

Den høyere andelen arbeidsløse blant personer med ikke-vestlig bakgrunn i dag er altså ikke et resultat av kulturelle kjennetegn ved denne delen av befolkninga, men et direkte produkt av en ønsket økonomisk politikk for «likevektsledighet», i kombinasjon med strukturell diskriminering av personer med ikke-vestlig bakgrunn på det norske arbeidsmarkedet. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at politikerne skulle ville ønske å føre en politikk for høyere arbeidsløshet om andelen med ikke-vestlig bakgrunn blir høyere. Dermed gir det heller ingen mening å kalkulere med økte kostnader ved økt andel arbeidsløse som følge av et økt mottak av flyktninger.

LES OGSÅ: Vi skulle ikke lest den lille notisen om femten nordafrikanere

Flyktningmottak og sysselsetting
Mens nivået på arbeidsløshet i Norge i mange år har ligget der politikerne har ønsket at den skal ligge, mellom tre og fire prosent, har oljeprisfallet og tilhørende nedgang i oljebransjen det siste året ført til at ledigheten nå har klatret godt over fireprosentstreken nasjonalt, og enda høyere i Rogaland. Noen har fryktet at mottak av mange titusen syriske flyktninger vil forverre arbeidsløshetssitasjonen.

Men hadde det vært reelt at flertallet av flyktningene er klare for å gå rett inn i arbeidsmarkedet og i stand til å ta jobber som nordmenn ellers kunne tatt, hadde det jo ikke vært nødvendig å regne med betydelige kostnader ved mottak av flyktninger de første fem årene. Da kunne flyktningene nesten med en gang kunnet forsørge seg selv, og begynne å betale skatt. Men slik er det jo ikke. En fem års gjennomsnittlig tilpasningsperiode, slik regjeringa regner med, virker sannsynlig.

Flyktningmottaket vil altså ikke øke mengden tilgjengelig arbeidskraft på kort sikt. Utgiftene til mottak vil tvert imot, som alle andre offentlige utgifter, stimulere økonomien og skape en rekke jobber.

Vil få folk i arbeid
Økonomen John Maynard Keynes mente i sin tid at i en situasjon med massearbeidsløshet, er det bedre å ansette masse folk til å grave grøfter og andre til å fylle dem igjen, enn å la folk gå arbeidsløse. Mottak av flyktninger vil koste utgifter over statsbudsjettet på kort sikt, men bygging av boliger, utbygging av opplæringstilbud og helsestell og så videre for flyktningene, er definitivt et bedre sysselsettingstiltak enn det Keynes foreslo.

I motsetning til skattelettelser, som stimulerer økonomien i hele landet, men mest der det bor flest rike, kan mottak av flyktninger også bli et geografisk målretta tiltak. Det er staten som i utgangspunktet bestemmer hvor flyktninger skal bosettes, og kan selvsagt bestemme at flest skal bosettes i områder preget av økonomisk krise og fraflytting, hvor det både er mange boliger ledige og mange som søker jobb.

De ekstra jobbene som blir skapt av dette vil både gi reduserte utgifter til ledighetstrygd og økte skatteinntekter til kommuner og stat, og det samme vil den økte omsetninga i butikker gjennom økt betling av moms. Størstedelen av pengene som blir brukt vil altså komme tilbake igjen til statskassa på en eller annen måte. I en situasjon med økende ledighet i Norge, blir det dermed helt riv ruskende galt å regne med at vi trenger å finne inndekning for 100 milliarder på andre offentlige budsjetter, for å ta imot 100 000 krigsflyktninger.

Flyktningebølge mot eldrebølge
Selv om vi på kort sikt har et problem med økende ledighet som følge av oljeprisfallet, er den langsiktige økonomiske utfordringa for Norge den motsatte. Andelen voksne i arbeidsfør alder har i lengre tid vært historisk høy, men nå er vi på rask vei mot en situasjon hvor andelen yrkesaktive vil gå ned som følge av at de store barnekullene i etterkrigsårene blir pensjonister, samtidig som andelen unge voksne synker ettersom de nå består av de små barnekullene fra 1980- og framover.

Det store flertallet av flyktningene er unge voksne. Dersom det investeres tilstrekkelig i opplærings- og behandlingstiltak, er det ingen grunn til å anta annet enn at det store flertallet av flyktningene innen 5-10 år kan være i arbeid. De vil dermed fylle ut aldersgrupper som det i utgangspunktet er for få av, ettersom andelen pensjonister øker.

«Kriseforståelse» og velferdskutt
Rent økonomisk fins det ingen grunn til å være bekymret for velferdsstatens framtid som følge av flyktningstrømmen. På kort sikt vil flyktningstrømmen medføre høyere offentlige utgifter, men disse utgiftene vil også kunne skape flere arbeidsplasser nettopp i de delene av landet hvor arbeidsløsheten stiger mest. Investerer vi tilstrekkelig i utdanning for flyktningene, vil de fleste kunne bli et aktivt tilskudd til den arbeidsføre befolkninga som må finansiere velferden når eldrebølgen slår inn for fullt om få år.

Det betyr ikke at det ikke eksisterer en trussel mot velferdsstaten. De siste årene har Norge blitt stadig rikere. Likevel har velferdsstaten vært under et kontinuerlig angrep fra kapitalen og høyresida.
Når vi fortsatt har en velferdsstat, er det fordi arbeidsgiverne og resten av overklassen ikke automatisk er i posisjon til å diktere utviklinga. For å kunne gjennomføre velferdskutt, er kapitaleierne avhengige av først å ha fått en stor del av arbeiderklassen til å akseptere en fortelling om hvorfor det er nødvendig. Evnen til å få gjennom politiske mål, avhenger dermed av nivået på den ideologiske makta.

Folk i Norge vil ikke i dag uten videre akseptere at det skal kuttes mer i bemanninga i eldreomsorgen eller kuttes i dagpenger eller sykelønn, for å kunne opprettholde regjeringas mål om å redusere eiendomsskatten. Tilbakegangen for de blå partiene i høstens kommunevalg var et alvorlig varsku om hvordan det vil gå ved stortingsvalget om to år, dersom regjeringa kjører gjennom velferdskutt som blir sett i sammenheng med prioritering av skattelette for de rikeste.

Vil ha skattekutt for de rike
Det er i en situasjon hvor det er økende arbeidsløshet at en regjering har størst muligheter for å påvirke samfunnsutviklinga i sin retning. Når det er rom for et mer ekspansivt budsjett for å stimulere økonomien og dermed få flere i arbeid, blir det mulig å foreslå skattekutt for de velstående, uten at dette settes i direkte sammenheng med velferdskutt. Det er politisk mye lettere å stanse skattekutt som foreslås enn å foreslå skatteøkninger i etterkant. Dersom den økonomiske situasjonen endres og det blir behov for et strammere budsjett, blir det tilsvarende lettere å argumentere for innstramninger i offentlige ytelser når disse ikke blir sett i sammenheng med skatteletter.

Det er derfor liten tvil om at for en blå-blå regjering kommer de økte utgiftene som flyktningstrømmen medfører i utgangspunktet svært ubeleilig. Det fratar den mye av det politiske handlingsrommet som har oppstått med den økonomisk nedgangen i kjølvannet av oljeprisfallet til å gjennomføre skattekutt for de rike, uten at de må kobles direkte til upopulære velferdskutt. Det er derfor liten tvil om at regjeringa reelt ønsker å redusere flyktningstrømmen til Norge kraftig.

Det beste virkemiddelet regjeringa har for å få oppslutning om en mer inhuman flyktningpolitikk, er å bruke kutt i velferdsytelsene til folk flest i Norge som en trussel. Samtidig har regjeringa også et mål om å gjennomføre kutt i velferdsordninger, og da passer det også langt bedre politisk å forklare kommende kuttforslag med at dette er virkninger av den store flyktningstrømmen, enn å si at dette gjøres for å kunne redusere skattene for de velstående direkte.

Uansett om resultatet blir velferdskutt direkte eller innstramning av flyktningpolitikken i inhuman retning, vil effekten av at flere aksepterer at det fins en kobling mellom flyktningstrømmen og kutt i velferdsstatens ytelser til folk flest kunne være at den blå-blå regjeringa får gjennomslag for mer av sin politikk, uten å tape oppslutning. For venstresida er det derfor tilsvarende viktig å vise fram hvorfor det ikke fins noe grunnlag for en slik kobling, både for å kunne forsvare en mer human flyktningpolitikk, og for å kunne forsvare velferdsstaten mot forslag om kutt.

Angrip solidariteten – angrip velferden
Dersom regjeringa og høyresida lykkes med å etablere en falsk forståelse av at en human flyktningpolitikk og opprettholdelse av velferdsstaten står i motsetning til hverandre, og derfor også lykkes med å innføre en mer inhuman og egosentrisk flyktningpolitikk, vil dette også virke tilbake på ideologi og samfunnsmoral i det norske samfunnet.

Den velferdsstaten vi har i dag er bygd opp av en arbeiderbevegelse som har internasjonal solidaritet som sitt fundament. Forestillinga om at vi kan og bør redde vår egen velferdsstat ved å stenge døra for lidende flyktninger, representere derfor et nådestøt mot den grunnideen som velferdsstaten er basert på.
Ved å stenge døra for flyktningene, forteller vi oppvoksende generasjoner at det å bry seg om andre er naivt og dumt. Vi forteller i stedet at alle først og fremst må tenke på seg selv. Hvis solidaritet er naivt og gammeldags, hvorfor skal da den som har skaffet seg en god utdanning og som har mulighet for å sikre seg gode individuelle lønnsavtaler (det viktige er ikke om det er sant, men om han selv tror det) bry meg om vilkårene for norske renholdsarbeidere, eller bønder, eller minstepensjonister? Hvis det er greit å gi faen i folk som lider i verden, hvorfor skal han da bry meg om folk som lider mindre i Norge?

Men i neste runde: Hvorfor skal en renholdsarbeider, som selv har endt opp som ufrivillig «selvstendig næringsdrivende», uten rett til sykepenger eller faste ansettelsesforhold, ville forsvare at akademikere i offentlig sektor fortsatt skal ha trygge ansettelsesforhold og gode lønnsvilkår?

Forsvar solidariteten – forsvar velferdsstaten!
Kombinasjonen av en falsk kriseforståelse om at flyktningkrisa vil koste oss dyrt, og den egosentrismen som ligger i kravet om en «streng» flyktningpolitikk, er altså den mest alvorlige trusselen mot velferdsstaten. Tar vi derimot imot flyktningene med åpne armer når de trenger det i dag, gir dem husrom, nødvendig opplæring og medmenneskelig varme, vil det bidra til å styrke både det økonomiske, men viktigere, det ideologisk-politiske, grunnlaget for å bevare og forbedre velferdsstaten også i tiårene framover.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

6 Comments on Trusselen fra falske flyktningregnskaper

  1. Øyvind // at // Reply

    Denne artikkelen var fantastisk naiv. Hvis en barnehageansatt også utgjør et tap for samfunnet, betyr det ikke at innvandreren blir et mindre tap per hode (4 MNOK i følge SSB). Hvis en aksjemegler er lønnsom for samfunnet, så er han lønnsom. Så enkelt er det. De anslåtte kostnadene er der, uansett hva man personlig skulle mene om yrket det gjelder. De forutsette utgiftene har også direkte målbar effekt på statsbudsjettet. Det hjelper ikke å legge skylapper foran øynene og late som at kostnadene ikke er der. Man vil altså sløse med penger fordi man skal ha “solidaritet”. Det er noe forbanna tull. Vi ser på programmet Luksusfellen og ler av de som ikke klarer å holde rede på sin personlige økonomi, men når det gjelder statsbudsjettet, er det plutselig fritt vilt?

    • Torgeir Salih Holgersen // at // Reply

      Poenget er at den barnehageansatte faktisk IKKE er et tap for samfunnet. I likhet med fiskefiletarbeideren, hotellstuepiken og andre lavtlønte i samfunnet, er det DE som skaper de verdiene som aksjemegleren kan hente ut via stigende aksjekurser. Aksjemegleren selv skaper absolutt ikke en eneste reell verdi.
      Eksemplene viser nettopp at regnemetodene som er brukt for å påstå at innvandrere koster samfunnet dyrt, ikke bare er unøyaktige men riv ruskende gale. Realiteten er at de gruppene som i dette regnskapet er de mest ulønnsomme, er de mest lønnsomme i den virkelige verden, og omvendt.

      • Jan Yttereng // at // Reply

        Tror kanskje noe helt vesentlig har gått hus forbi. Koker man ned dette vil essensen være at vi kan alle være frisører for pengene går tilbake til staten…

        • Torgeir Salih Holgersen // at // Reply

          Nei, det er på ingen måte essensen i det jeg skiver. Essensen i det jeg skriver, er at samfunnet blir rikt av arbeidet til de som skaper varer og tjenester, og blant disse finner vi en stor andel med innvandrer og flyktningebakgrunn. Samfunnet blir derimot ikke rikt av arbeidet til de som flytter rundt på de verdiene som andre har skapt. Men siden de tjener mest, skatter de mest, og det er derfor disse menneskene som er de lønnsomme i regnskapene som Anders Magnus har lagt til grunn. Blant direktører, skatteadvokater, aksjemeglere og andre som arbeider med å flytte på verdiene som arbeiderklassen har skapt, finner vi svært få med innvandrer- eller flyktningebakgrunn.

          • Snegle // at //

            De som skaper varer og tjenester med innvandrerbakgrunn? Hvem konkret tenker du på her? De som driver i taxi-næringen, kolonial, utelivsbransjen og frisørnæringen? Hva er det mange i disse bransjene har til felles ifølge medieoppslag de siste årene?

          • Jan Yttereng // at //

            Jeg tror kanskje du har gått glipp av noe vesentlig. Du kan si at samfunnet ikke blir rikt av arbeidet til de som flytter rundt på verdiene andre har skapt. Jeg går da ut fra at du tenker på aksjemeglere? I prinsippet, selv om det finnes unntak, er aksjehandel de “bemidledes” spill mot hverandre. De selger og kjøper verdipapirer, andeler de tidligere har kjøpt som investorer i selskaper. Norsk næringsliv, gründere, har behov for investorkapital og det får de fra investorer som er villig til å risikere sine verdier. Som gjenytelse for det ønsker de et utbytte. Investorkapital er et nødvendig element for mange selskaper.

            Om samfunnet blir rikt av det? Vel, oljefondets verdi skyldes delvis slike aktiviteter, og uten andre aktører på aksjemarkedet ville heller ikke samfunnet kunnet berike seg på disse aktivitetene. Børshandel er kanskje ikke en form for verdiskapning for samfunnet, men kanskje en nødvendighet for selskapene der mange av oss arbeider, før lønn vi betaler skatt for, osv.

            Om de er de mest lønnsomme? Kanskje ikke, men ser man på dem som en nødvendighet for at oljefondet skal kunne vokse så kan man nok si at de er ganske nødvendig.

            At man ikke finner mange med innvandrer- eller flyktningebakgrunn blant de som flytter på verdiene arbeiderklassen har skapt er vel en uriktig påstand på flere måter. Når det gjelder innvandrere, de med innvandrerbakgrunn så er det vel ingen grunn til å tro at de er underrepresentert på børsene. Ser vi isolert på Oslo Børs så er det kanskje riktig, men de finnes der også.

            Når det gjelder utsagnet “arbeider med å flytte på verdiene arbeiderklassen har skapt”, så er det vel slik at “arbeiderklassen” har solgt sine tjenester, fått betalt for sine tjenester, investert sin lønn i privat eiendom, eller private bankkontoer. De har da flyttet sin rettmessige andel av verdiene over på sine private hender.

            Verdien for de fleste selskaper ligger i kunnskapen de besitter. Den kunnskapen holdes av ansatte og selskapet investerer i de ansatte. Det er noe selskapet kontinuerlig betaler for.

            Hvem som har skapt verdiene kan sikkert diskuteres, men ansatte har altså fått betalt for sin verdiskapning og har juridisk sett ingen direkte eiendomsrett til det som er igjen i selskapet, etter at de har fått sitt avtalte honorar for de solgte tjenestene.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*