Lær av historien!

Lenin taler til den Røde Hær i 1920, på Sverdlov-plassen i Moskva. Foto: Grigori P. Goldstein

Dagens venstreside må hente lærdom av hvordan Stalin og Mao kunne påføre sine folk enorme lidelser, men også fra hvordan kommunistledede revolusjoner stanset en verdenskrig og la grunnlag for økonomisk og sosial framgang.

Torgeir Salih Holgersen
Om Torgeir Salih Holgersen (10 artikler)
Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

– Mao var en stor frigjøringsleder, og bidro til å løfte hundrevis av millioner ut av fattigdommen i Kina. Men han gjorde feil som alle andre mennesker. Denne uttalelsen fra Rødts ordførerkandidat i Tromsø, Jens Ingvald Olsen, har skapt en liten storm mot Rødt i media. Og kritikken har ikke begrenset seg til å kritisere omtalen av Mao “en stor frigjøringsleder. Tidligere SU-leder Andreas Halse angriper Rødt også fordi halve programkomiteen i forkant av landsmøtet i 2014 ønska å ta inn formuleringer i prinsipprogrammet som “fremstilte revolusjonene i Sovjet og Kina som positive.”

De som fortsatt ikke nøler med å hylle Mao som “en stor frigjøringsleder”, legger vekt på at det kinesiske samfunnet var så fundamentalt annerledes enn Norge i dag at det blir umulig å ta klart stilling til de valgene som ble tatt. Dermed er de enige med Andreas Halse og andre som avviser revolusjonene i Russland og Kina som noe negativt på ett viktig punkt: Erfaringene fra disse revolusjonene og det som skjedde etterpå er ganske irrelevante for oss som arbeider på venstresida i Norge i dag. I begge leirene blir forslag om at partier på venstresida bør ta opp de historiske erfaringene fra sosialistiske revolusjoner på 1900-tallet til kritisk vurdering nærmest foraktelig avvist med at vi ikke må henfalle til å bli en historieklubb.

Jeg er helt uenig i dette utgangspunktet. I det følgende vil jeg først begrunne hvorfor historisk analyse ikke kan sees som noen hobby, men tvert imot som en viktig politisk oppgave for venstresida. Deretter vil jeg vurdere de politiske valgene russiske og kinesiske kommunister tok mellom 1917 og 1976. Til slutt vil jeg oppsummere hvilke lærdommer vi på venstresida i Norge i dag bør trekke av dette.

Historie er politisk empiri
I motsetning til i naturvitenskapene, finns det i samfunnsvitenskapene ingen mulighet for å gjennomføre troverdige laboratorieforsøk for å teste ulike teorier. Så er det slik at sosial utjevning bidrar til å bekjempe eller forsterke og spre fattigdom? Er det slik at økonomisk utvikling skjer mest effektivt når markedskreftene får virke fritt, eller når politiske vedtak styrer kapitalen i bestemte retninger? Historisk analyse av virkningene av ulike politiske strategier i ulike land, er den eneste formen for empiri vi har til å vurdere ulike teorier. Kaster vi de historiske erfaringene over bord som irrelevante, står vi tilbake kun med utesta teorier og floskelprega overordna prinsipper å bygge politikken på.

Når vi vurderer de beslutningene som ble tatt av de revolusjonære i Russland og Kina, må vi selvsagt ta i betraktning de økonomiske og politiske omstendighetene landene befant seg i. Disse var til dels svært ulike de omstendighetene vi lever under i Norge i dag. Men det er en feilslutning at dette innebærer at det derfor ikke er mulig for oss å ta politisk og moralsk stilling til den politikken sosialister og kommunister satte ut i livet. Det dette derimot innebærer, er at politikken som ble gjennomført ikke kan vurderes ensidig i lys av de virkningene beslutningene fikk. Vi må også vurdere konkret hva som ville vært sannsynlige virkninger av å velge mulige alternativer. Det fordrer god forståelse av de samfunnsrammene som eksisterte og er en krevende oppgave som også åpner for ulike tolkninger, men er likevel helt nødvendig for å kunne trekke relevante lærdommer til vår tid. Om vi ikke nødvendigvis blir enige om alt, bør i hvert fall premissene for eventuell uenighet avklares.

LES OGSÅ: Om radikalisering og være radikal – fra hedersbetegnelse til skjellsord

Skal vi overlate historien til høyresida?
Det som skjer når venstresida unnlater å gå inn i de historiske erfaringene på en kritisk og grundig måte, er også at vi overlater vi til høyresida å oppsummere erfaringene for oss. Og da ender det veldig galt, både historiefaglig og politisk.

I Dagbladet-intervjuet med Jens Ingvald Olsen, legger journalisten til grunn at “mellom 40 og 70 millioner mennesker skal ha død under Maos styre”. Artikkelen linker til norsk Wikipedias artikkel om Mao som i sin tur oppgir referanse til Joseph Rummel, Gunnar Heinsohn, Jung Chang og Jon Halliday. Felles for de fire er at de hevder at Mao var en massemorder minst i klasse med Hitler, og deres verk og anslag over dødsfall har blitt skarpt kritisert av de aller fleste Kinaeksperter (av blant andre Gregor Benton og Steve Tsang) som overdrevne og basert på selektiv og feilaktig tolkning av statistikk og annet bevismateriale.

Dagbladets og Norsk Wikipedias referanse til antikommunistisk politisk polemikk, som om det var objektiv historiefaglig analyse, er illustrerende. Dersom venstresida unnlater å påtale det når høyresida sprer dødstallskonstruksjoner og ansvarstilleggelse som det ikke finns empirisk grunnlag for, bidrar vi til at slike forvrengte propagandaframstillinger får etablere seg i i folks bevissthet som sannhet, på tross av at framstillingene generelt avvises i akademia. Det er farlig.

Legitimering for krig, rasisme og politisk undertrykkelse
Joseph Rummel var ganske åpen på hvor han ville med sine oppkonstruerte og ekstremt oppblåste anslag for antall drepte og sultedøde i land med kommunistisk styre. Rummel var en ivrig forkjemper for USAs krigføring i Vietnam og Kambodsja, like mye som for USAs invasjon av Irak i 2003, og han brukte tallkonstruksjonene sine aktivt til å promotere at “krig er ei det verste”. I et blogginnlegg fra 2005, skriver han følgende: “Jeg har anslått at det i verden er snakk om 174 millioner drepte, hvorav kommunistiske regimer myrdet 148 millioner. Sammenlign dette med antallet drepte i krig. Kommunister har myrdet fire ganger så mange som de som har blitt drept i krig, mens det samlede anslaget for alle drept i “democide” er seks ganger det anslaget. La friheten ringe!

Oppkonstruerte og oppblåste dødstall i kommunistpartistyrte stater tjener også til å relativisere nazismens absolutte grusomhet og brukes i flere land i Øst-Europa hvor høyresida i omfattende grad kollaborerte med nazistene under andre verdenskrig, til å rehabilitere kollaboratørene. Det tydeligste eksemplet er Ukraina, hvor 14. oktober markeres som en offentlig helligdag til ære for de som kjempa under andre verdenskrig i den fascistiske militsen UPA, hele tida mot den Røde Arme og deler av tida som aktivt alliert med Nazi-Tyskland.

Slik åpen og offisiell aksept for hyllest av fascister og nazikollaboratører, bidrar til å svekke det ideologiske grunnlaget for antirasisme, noe som gir seg tydelige utslag i et mye høyere offisielt toleransenivå for rasisme i de statene hvor denne typen historierevisjonisme står sterkt.

I Ukraina har den antikommunistiske historiefortellinga også ført til at Kommunistpartiet, som ved valget til nasjonalforsamling i 2012 fikk over 13 prosent av stemmene og var nest største parti øst og sør i Ukraina, og to andre venstreradikale partier nå har blitt forbudt å stille til valg. Velgernes muligheter for å samle seg om alternativer til den vestorienterte utenrikspolitikken og den markedsliberalistiske økonomiske politikken har dermed blitt sterkt begrensa.

Slike demokratiske begrensninger på all antikapitalistisk opposisjon kan komme til å spre seg til flere land dersom antikommunistisk historieforvrengning får spre seg uimotsagt. Det kan særlig bli aktuelt nå når en voksende økonomisk og økologisk krise er i ferd med dramatisk å øke nedslagsfeltet for antikapitalistisk politikk også i vestlige industriland.

Vi må derfor ikke la frykt for å bli falskt stemplet som apologeter for overgrep hindre oss fra konsekvent å påtale og imøtegå slike demoniserende forvrengninger av virkeligheten. Men like viktig er det å imøtegå alle forsøk på faktisk å benekte, bortforklare eller relativisere klare overgrep fra kommunistpartistyrte regimer. Det er avgjørende for å unngå med rette å bli oppfattet som et parti som mangler bakkekontakt, og unngå at det kan skapes berettiga tvil om vi reelt står for våre uttalt demokratiske grunnprinsipper.

Revolusjonen som stanset et blodbad
Oktoberrevolusjonen i Russland omtales ofte misvisende som et statskupp. Selv om selve revolusjonen nesten skjedde uten blod, er det ingen tvil om at fortsettelsen, den russiske borgerkrigen, ble svært blodig. Nær fem millioner mennesker døde som følge av borgerkrigen, flertallet av disse av sult eller underernæringsrelaterte sykdommer. I antikommunistiske historieframstillinger, som Kommunismens Svartebok, blir alle som døde som følge av borgerkrigen lagt inn i regnskapet over “kommunismens forbrytelser”.

Det en slik framstilling unnlater å nevne, er at Oktoberrevolusjonen først og fremst var et målretta forsøk på å gjøre slutt på verdenshistoriens fram til da største blodbad; 1. verdenskrig. Minst 16 millioner mennesker ble drept som følge av at de kapitalistiske statene i Europa støtte sammen i en kamp for kontroll over territorier og ressurser. Det var borgerlige liberale og konservative politikere som styrte begge hovedsidene i konflikten, både i Frankrike og Storbritannia og i Tyskland og Østerrike-Ungarn. I Russland styrte tsaren praktisk talt eneveldig, men med støtte Dumaen, valgt med stemmeregler som garanterte godseierklassen 60 prosent av plassene og borgerskapet 15 prosent, mens bøndene og arbeiderne, som sammen representerte det overveldende flertallet av befolkninga, var avspist med henholdsvis 22 og 3 prosent av plassene.

I alle disse landene fikk krigspolitikken støtte av de moderate reformorienterte sosialdemokratiske politikerne i sine respektive land. Moderate reformorientert sosialdemokrati som framholder samarbeid med borgerskapet som strategi, inkludert samarbeid om en imperialistisk utenrikspolitikk, må derfor holdes medansvarlig for alle de 16 millionene som døde under 1. verdenskrig, såvel som for seinere imperialistiske kriger, fram til og med Libyakrigen i 2011 og Syriakrigen som fortsatt pågår. De eneste som kjempet mot den imperialistiske krigen, var de revolusjonære marxistene, og i Russland var det først og fremst Lenins bolsjeviker som representerte krigsmotstanden.

Det å kalle Oktoberrevolusjonen et statskupp, impliserer at den provisoriske regjeringa, som var utgått fra den udemokratisk valgte Dumaen, og som hadde styrt landet etter at tsaren måtte abdisere under Februarrevolusjonen, egentlig hadde legitimitet til å fortsette å styre landet, mens Lenin og bolsjevikene tok makta med rå makt uten brei folkelig støtte. Den provisoriske regjeringa hadde imidlertid selv tidligere erkjent at demokratisk legitimitet i Russland i 1917 ikke stammet fra det udemokratiske Dumavalget i 1913, men i den støtten den provisoriske regjeringa til å begynne fikk fra lokale arbeider- og soldatråd, sovjetene, som ble etablert over hele Russland i kjølvannet av Februarrevolusjonen. Denne støtten, inkludert støtte til fortsettelse av krigen, ble bekrefta på den første allrussiske sovjetkongressen som ble avholdt i juni 1917, hvor de moderate sosialdemokratene (mensjevikene og høyrefløyen i Det sosialistisk-revolusjonære partiet) hadde flertall.

Støtten til den provisoriske regjeringa forsvant imidlertid utover høsten da bolsjevikenes antikrigsagitasjon ble stadig mer populær, og med støtte fra venstrefløyen i Det sosialistisk-revolusjonære partiet, som også gikk imot videre krigsmotstand, hadde bolsjevikene flertall på den andre allrussiske sovjetkongressen. Denne kom sammen parallelt med at kontorene til den provisoriske regjeringa, som nå nektet å gå av frivillig, ble stormet, og ga tilslutning til at Lenin dannet ny regjering. Dette er beskrivelsen av en politisk revolusjon, ikke et statskupp.

Selv om revolusjonen nesten skjedde uten vold, førte motstand mot Oktoberrevolusjonen fra en koalisjon av tsarvennlige offiserer og kosakker, borgerlige og sosialdemokratiske politikere og intervensjonsstyrker fra utenlandske imperialistmakter, til at Oktoberrevolusjonen ikke ga den ønska freden, men i stedet endte i en blodig borgerkrig. Men de millionene som døde under den russiske borgerkrigen kan ikke bolsjevikene holdes politisk ansvarlige for mer enn de allierte kan holdes ansvarlige for de høye dødstallene under andre verdenskrig. Hovedskylda for de fem millioner dødsofrene må legges på skuldrene til de tsarvennlige føydale kreftene, og de borgerlige og sosialdemokratiske politikerne i og utenfor Russland, som også var ansvarlig for de minst 16 millioner dødsofrene som 1. verdenskrig medførte.

De som klandrer de russiske kommunistene for å ha utkjempet borgerkrigen med ekstremt brutale midler har et poeng. Men spørsmålet er om krigen kunne blitt vunnet uten å ty til midler som i enhver annen situasjon ville blitt vurdert som menneskerettsstridige og uforsvarbare. Hvis svaret på dette er nei, bør kritikerne ta i betraktning hva som ville skjedd etter en seier for de hvite i borgerkrigen.

Med seier for de tsarvennlige kreftene, ville de føydale eiendomsforholdene blitt gjeninnført og Russland ville blitt holdt tilbake økonomisk og sosialt som et korneksporterende u-land med underernærte bønder. Politisk ville Russland fungert som et kjempemessig Saudi-Arabia, altså som en kombinert forkjemper for alle reaksjonære krefter i verden, og en villig medløper for vestlige kapitalistiske imperialistmakter. Under borgerkrigen gjennomførte de hvite uhyrlige forbrytelser, blant annet massakrer på minst 100 000 jøder, og masseterroren som ville venta fattige bønder, arbeidere, jøder og andre grupper som i hovedsak støtta de røde, ville trolig blitt av en skala som det er vanskelig å forestille seg.

Oktoberrevolusjonen var det første eksemplet i verdenshistorien på at en organisert arbeiderklasse klarte å stanse en pågående krig ved å gjøre opprør mot egen statsledelse under mottoet “arbeidere i alle land-foren dere!”. Inspirasjon fra Oktoberrevolusjonen og politisk støtte fra den nye Sovjetregjeringa var nemlig avgjørende da tyske soldater og arbeidere gjorde opprør mot krigspolitikken i eget land ganske nøyaktig ett år etterpå, under Novemberrevolusjonen. Novemberrevolusjonen satte sluttstreken før første verdenskrig, og redda potensielt millioner av mennesker som kunne dødd om Tyskland, som fortsatt holdt frontlinja utenfor eget territorium, hadde fortsatt krigen i flere måneder og kanskje år. For venstreorienterte som er kjent med denne delen av historien, blir det nesten umulig å avvise at den russiske Oktoberrevolusjonen var en svært viktig og positiv hendelse i verdenshistorien.

Ettpartidiktaturet – et unødvendig feilgrep
Ordet kommunisme blir i dag av mange forbundet først og fremst med ettpartistat. Det finns imidlertid ikke noe i Marx’ og Engels’ skrifter som indikerer støtte til en slik statsmodell. Begrepet “proletariatets diktatur” handler om at arbeiderklassen som klasse skal ta makta over staten og ikke ta noe hensyn til interessene til den gamle herskerklassen.

Opprettelsen av en stat basert direkte på arbeiderrådene (sovjetene) ble derimot av Lenin beskrevet som “ingenting annet enn proletariatets diktatur i organisert form.» Men sovjetene var i utgangspunktet valgt ved demokratiske valg, hvor ulike partier, og ulike fraksjoner innad i partiene, åpent kunne debattere direkte med massene, og åpent rivalisere om å få flertall i regionale kongresser og den nasjonale arbeiderråds (sovjet-)kongressen. Etter at borgerkrigen brøyt ut, ble borgerlige partier som åpent agiterte for å styrte sovjetregjeringa forbudt. Det å forby partier som deltar i væpna opprør mot staten var imidlertid ikke noe unikt for sovjetstaten, og kan vanskelig hevdes å være i strid med demokratiske prinsipper.

Gjennom hele den turbulente borgerkrigsperioden fortsatte imidlertid mensjevikene å opptre som et lovlig opposisjonsparti, som blant annet agiterte for en alternativ økonomisk strategi til bolsjevikenes krigskommunisme, en strategi ganske lik NEP-politikken som bolsjevikene vedtok å innføre på partikongressen i 1921. Samtidig eksisterte det også fraksjoner innad i Kommunistpartiet (Bolsjevikene) som åpent kritiserte Lenin og den øvrige partiledelsens linje på ulike punkter. Ettpartistaten med forbud både mot opposisjonspartier og fraksjoner innad i Kommunistpartiet, og dermed full kontroll til partiledelsen, ble først etablert etter borgerkrigen i hovedsak var over, i 1921.

Med forbudet mot opposisjonspartier og forbud mot åpne fraksjoner innad i Kommunistpartiet, sluttet sovjetene å fungere som demokratiske organer. All makt og all politisk diskusjon ble lukket inne i sentralkomiteen i Kommunistpartiet. Denne maktsentraliseringa ble begrunnet med behovet for å skape ro rundt NEP-politikken. NEP-politikken innebar en betydelig grad av gjeninnføring av kapitalistiske prinsipper og ble sett på som nødvendig for å hindre opprør blant bøndene.

Både politisk og økonomisk var det trolig en helt riktig beslutning av Kommunistpartiets kongress å gå inn før NEP-politikken, selv om den var upopulær i viktige deler av arbeiderklassen. Likevel var det helt galt å vedta et fraksjonsforbud for å hindre aktiviteten til den NEP-kritiske arbeideropposisjonen. Det fantes jo et demokratisk flertall for NEP-politikken både innad i kommunistpartiet og i det russiske folket på det tidspunktet politikken ble vedtatt, og derfor var det helt unødvendig å forby de politiske kreftene som ønska å gå videre med en mer planøkonomisk utviklingsmodell.

I alle land hvor kommunister har kommet til makta etter en revolusjon i årene etter 1921, har den udemokratiske ettpartimodellen blitt innført. Før ettpartimodellen var etablert i Russland/Sovjetunionen, var det imidlertid den demokratiske arbeiderrådsmodellen eller andre former for demokratisk valgte styringsorganer som ble eksportert til andre land hvor kommunister og radikale sosialister i en kort periode klarte å overta makta. Det gjaldt Finland i 1918, Tyskland fram til knusinga av Spartakistene i Berlin i januar 1919 og den bayerske rådsrepublikken i mai 1919, og Ungarn også i noen måneder i 1919.

Dette viser at det ikke finns noen determinisme i det at sosialistisk revolusjon må føre til ettpartidiktatur, eller at de ekstreme omstendighetene under en revolusjon og borgerkrig nødvendiggjør ettpartistaten for at seier skal bli mulig. Arbeiderrevolusjonene i Finland, Tyskland og Ungarn ble knust, men ville neppe klart seg bedre med ettpartidiktatur, tvert imot, og, viktigst, revolusjonen i Russland seira uten ettpartidiktatur. Partidiktaturet ble innført i etterkant.

Det at sovjetdemokratiet fungerte i fire kaotiske år i Russland, fra 1917 til 1921, viser at de som bortforklarer eller unnskylder ettpartidiktaturet med at vi ikke kan forvente innføring av demokrati i tilbakeliggende jordbruksland, hvor flertallet er analfabeter, slik situasjonen var i Russland, først og fremst mangler konkret kunnskap om det som skjedde. Historien beviser tvert imot at demokrati er fullt mulig også i slike land, og til og med under de mest krevende omstendighetene som kan tenkes. Det at statens voldsmakt må brukes mot kontrarevolusjonære som ønsker å styrte en demokratisk basert sosialistisk regjering med vold, trenger på ingen måte å bety at det også er nødvendig med generell sensur eller at aktiviteten til ikke-voldelig opposisjon mot statsledelsens politikk trenger å bli forbudt.

– med katastrofale virkninger
Ut over på 1920-tallet ble det klart for stadig flere at NEP-politikken ikke ga de ønskede økonomiske resultatene, men i stedet la grunnlaget for framvekst av en ny kapitalistklasse og et privilegert sjikt av kommersielle bønder (kulakkene) som manipulerte priser og skapte dyrtid for arbeiderne i byene. I stedet for å ha en demokratisk opposisjon til NEP-politikken som kunne agitert åpent blant fattigbønder og arbeidere for nødvendigheten av å opprette kollektivbruk og samordne investeringer i en helhetlig plan for industrialisering, førte innføringa av en sentralistisk ettpartistat til at åpen diskusjon om de dilemmaene sovjetstaten sto overfor bare foregikk i lukka møterom og fraksjonskamper i sentralkomiteen.

Denne statsmodellen gjorde det mulig for Stalin å manøvrere seg til makta ved først å ekskludere de som kritiserte NEP-politikken, for deretter å ta et oppgjør med dem som ville videreføre den. Da Stalin i 1928 bestemte at NEP-politikken skulle forkastes og erstattes med den første femårsplanen, bar dette derfor preg av å være et personlig diktat som befolkninga var uforberedt på, og ble gjennomført på en høyst inkonsekvent måte som både skapte forvirring og kaos og utløste massiv motstand og sabotasje, som i sin tur ble besvart med ekstreme represalier og kollektiv avstraffelse i form av stans i alle nødhjelpsforsyninger til folket i områder hvor sabotasjen var mest utbredt.

Erfaringer fra blant annet Kina i etterkant av kommunistenes seier der i 1949, viser at kollektivisering av jorda kan gjennomføres på en langt mer ryddig måte, og med støtte fra flertallet av bondebefolkninga, og dermed uten de katastrofale konsekvensene som kollektiviseringa i Sovjetunionen under Stalin fikk. Vitenskapelige studier av tilgjengelig befolkningsstatistikk viser at minst 2,5 millioner i Ukraina og minst 4 millioner i Sovjetunionen totalt døde av sult eller underernæringsrelaterte sykdommer i kjølvannet av tvangskollektiviseringa, i perioden 1931-33.

Frykten for et politisk oppgjør i etterkant av den katastrofale måten kollektiviseringa ble gjennomført på, var trolig hovedårsaken til Stalins massive utrenskningsprosesser mellom 1936 og 1939, som samla medførte at rundt 700 000 mennesker ble henretta og flere millioner sendt til tvangsarbeidsleire. Stalins sviktende personlige lederskap, paranoia og brutalitet må bære hovedskylda for disse tragediene, men den sentraliserte ettpartimodellen var det som gjorde Stalins diktatur mulig, og det var en feil som Lenin og resten av lederskapet i Kommunistpartiet i 1921 må bære skylda for.

Planøkonomi ga rask økonomisk utvikling
Kollektivisering av jordbruket ble gjennomført på en kaotisk og katastrofalt brutal måten i Sovjetunionen. Samtidig bidro Stalins manglende kunnskap om tekniske og økonomiske forhold til massive feilallokeringer av ressurser under prosessen med å bygge ut landets industri og infrastruktur. Det verste eksemplet var det mislykkede forsøket på å bygge en kanal mellom Østersjøen og Kvitsjøen. På tross av alt dette, førte den koordinerte satsinga på basisindustri som femårsplanene innebar, til en svært rask industrialisering og dermed en massiv økning i samfunnets produksjonskapasitet.

Denne industrialiseringa, med en massiv dreining mot oppbygging av militærindustri i etterkant av Hitlers maktovertakelse i Tyskland, var helt avgjørende for Sovjetunionens evne til å stå imot og til slutt nedkjempe Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Det bidro også til at Sovjetunionen i etterkant av verdenskrigen ikke lenger var et u-land, men et industriland hvor vanlige arbeidsfolk etterhvert også fikk tilgang til utdanning, helsetjenester, bolig, kulturtilbud og etterhvert også til flere av industrisamfunnets forbruksvarer, selv om mange av varene var rasjonert og av lavere kvalitet enn tilsvarende varer i Vesten.

Folk flest levde langt fra like bra i Sovjetunionen som i Vesten, men differansen i levekår mellom folk i Russland og folk i USA eller Norge var dramatisk mye mindre i 1978 enn den var 50 år tidligere, da femårsplanene ble igangsatt, det på tross av at Sovjetunionen ble påført langt større ødeleggelser under andre verdenskrig enn USA og Norge, og på tross av at rustningsindustrien og romfart ble prioritert langt sterkere enn hva tilfellet har vært i Vesten. Også sammenlignet med land som i økonomisk utviklingsnivå var mer på linje med Sovjetunionen i 1928, lå levekårene for vanlige arbeidere i Sovjetunionen svært bra an 50 år seinere, også sammenlignet med land med en sammenlignbar ressursbase og som knapt ble berørt av verdenskrigen i det hele tatt, for eksempel Brasil.

Høyresidas forestillinga om at planøkonomi med offentlig eie av produksjonsmidlene må føre til økonomisk stagnasjon og økende fattigdom, finns det altså ikke det aller minste fnugg av empiri for, hvis utgangspunktet er et studium av Sovjetunionens økonomiske utvikling. Samtidig er det heller ikke noe som tyder på at noen av de positive sosiale og økonomiske utviklingstrekkene i perioden på noe vis ble hjulpet av at landet samtidig var et ettpartidiktatur eller av Stalins personlige tyranni. Det er tvert imot mye som tyder på at dette ikke bare førte til at enkeltmennesker ble utsatt for drap, frykt og forfølgelse, men at det også bidro til å ødelegge for utviklinga i noen perioder, og hemme utviklinga i andre. Det innebærer at de økonomiske og sosiale langsiktige resultatene av en planøkonomi kombinert med demokratisk styre, trolig ville blitt betraktelige mye bedre enn det resultatene fra Sovjetunionens historie dokumenterer.

LES OGSÅ: Sovjetunionen for folkemord?

Chiang Kai-sheks forbrytelser
I Kommunismens Svartebok og andre antikommunistiske historieframstillinger, blir også de mellom 2 og 4 millioner dødsofrene for den kinesiske borgerkrigen summert opp som del av “det kommunistiske “befolkningsmordet” (engelsk: democide)”.  Kommunistpartiet i Kina, som ble etablert i 1921 med støtte fra Komintern, sto imidlertid fra starten for en pragmatisk politikk, hvor hovedmålet var å bekjempe regionale krigsherrer og skape et samlet Kina som kunne stå imot utenlandske imperialistmakters forsøk på å holde landet nede for å utnytte landets ressurser, og skape økonomisk vekst og utvikling gjennom industrialisering. For å oppnå disse målene, samarbeidet kommunistene systematisk med det langt større, ikke-sosialistiske, Nasjonalistpartiet, Guomindang. Sosialistisk revolusjon ble sett på som et fjernt framtidsmål av de kinesiske kommunistene.

Guomindang var internt splitta mellom en venstrefløy som så nødvendigheten av å ta et oppgjør med føydale maktforhold og jordfordeling på landsbygda, og en høyrefløy som var basert på støtte nettopp fra de store jordeierne og fabrikkeierne. Samarbeidet med Kommunistpartiet bidro til å styrke og radikalisere venstrefløyen i Guomindang, samtidig som Kommunistpartiet vokste dramatisk på samarbeidet. Dette førte til at lederen for høyrefløyen i Guomindang, general Chiang Kai-shek, bestemte seg for å slå til mot rivalene på venstrefløyen, og oppgjøret starta i 1927 med en massakre på flere tusen kommunister og fagforeningsaktivister i Shanghai. Dette førte naturlig nok til et brudd og til at kommunistene også tok til våpen for å forsvare seg.

Dette ble starten på den lange borgerkrigen, som imidlertid fikk en lang pause mellom 1937 og 1945, da de to partiene igjen dannet en felles front mot den japanske okkupasjonen. Borgerkrigen ble ført med stor brutalitet fra begge sider, men det er ingen tvil om at det var Chiang Kai-shek og høyrefløyen i Guomindang som ene og alene hadde ansvaret for at samarbeid for nasjonens felles interesser ble erstatta av klassebasert borgerkrig.

Samtidig burde det være åpenbart for venstreorienterte at det var kommunistene, som representerte interessene til arbeiderne og de fattige bondemassene, som sto på rett side av historien. Det var derfor en viktig seier både for Kinas folk og for menneskeheten at det var den kommunistiske bondehæren til Mao, og ikke den jordeierstøtta leiehæren til Chiang Kai-shek, som vant borgerkrigen på fastlandet i 1949.

Millioner av liv ble reddet
Ganske umiddelbart etter kommunistpartiets maktovertakelse, ble de føydale jordeiendommene overført til bøndene, men gjennom kollektivbruk, ikke utdeling av små jordlapper, slik det først skjedde i Russland. For bøndene i Kina innebar kollektiviseringa dermed at de fikk deleierskap til jord som de tidligere ikke hadde eid, mens det i Sovjetunionen innebar at de mista private jordlapper til fordel fra et ikke alltid opplevd bondefellesskap. I motsetning til i Sovjetunionen, skapte den raske kollektiviseringa av jorda i Kina minimalt med motstand. Dermed vokste også avlingene og bøndenes mattilgang i motsetning til situasjonen i Sovjetunionen hvor motstand og direkte sabotasje fra bøndene i flere distrikter førte til kraftig produksjonsfall og en massiv sultkatastrofe.

Den bedra ernæringssituasjonen kombinert med målretta satsing på utdanning og primærhelsetjenester, førte til en raskere nedgang i dødeligheten enn i noe annet land noen gang tidligere eller seinere i historien. Den indiske nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen, har vist at jord- og helsereformene i Kina, som i utgangspunktet hadde en sammenlignbar dødsrate med det India hadde i 1949, i gjennomsnitt har redda 3,9 millioner menneskeliv hvert år i perioden fra 1949 til Maos død i 1976, hvis man ser bort fra katastrofeårene 1958-61.

Først framgang, så katastrofer
Fra 1949 til 1958 hadde Kina solid framgang sosialt, men også økonomisk i form av industriell vekst gjennom oppbygging av tungindustri etter sovjetisk modell. Mao ønsket imidlertid å forsere utviklinga ytterligere, og lanserte Det store spranget. Kollektivbruk rundt i landet ble slått sammen til kjempemessige folkekommuner, som i tillegg til å ha ansvar for å produsere mat, også fikk ansvaret for industrialisering ved å bygge lokale jernsmelteanlegg.

Dette eksperimentet med desentralisert industrialisering ble en total katastrofe. Jernet og de andre produktene fra lokal “tungindustri” var stort sett helt ubrukelig og alt arbeidet som ble nedlagt førte til at jordbruket ble forsømt. Dette i kombinasjon med tørke og flom utløste en ekstrem sultkatastrofe. Avhengig av hvordan man tolker statistikken, førte dette til en økning i dødelighet sammenligna med 1958-nivået i de tre årene 1959,-60 og 61 som tilsvarer mellom 16 og 32 millioner dødsfall. Anslag på 45 millioner døde hos Chang og Halliday har ingen støtte blant demografer som har vurdert kildematerialet mer objektivt. Likevel er det klart at sultkatastrofen under det store spranget var den største sultkatastrofen i absolutt antall døde som noen gang er rapportert, selv om det var flere sultkatastrofer i britisk India og den irske potetsulten hvor andelen døde i prosent av befolkninga var høyere.

Antallet døde gjennom de tre katastrofeårene var så høyt at det oppveide fullt og helt for den reduserte dødeligheten i de åtte foregående årene slik at den samla dødeligheten for alle år mellom 1949 og 1961 endte med å være like høy i Kina som i India.  Det er videre klart at hovedårsaken til katastrofen var Maos personlige ide om industrialisering gjennom folkekommuner. Dette var også klart for ledelsen i det kinesiske kommunistpartiet, og Mao ble etter katastrofen satt på sidelinja, uten reell makt i noen år. I denne perioden ble folkekommuneplanen reversert og vekten i stedet lagt på matproduksjonen i de mindre landbrukskollektivene, noe som ga økt matproduksjon, bedre ernæring og igjen raskt fallende dødelighet. Industrialiseringsplanene ble imidlertid i stor grad satt på vent som følge av katastrofen.

I 1966 satte Mao og hans støttespillere i gang Kulturrevolusjonen som et mottrekk mot de kreftene innad i Kommunistpartiet som hadde satt Mao på sidelinja. Kulturrevolusjonen ble framstilt som et folkelig opprør mot byråkratisering og ekspertstyre, men bar i størst grad preg av persondyrking av Mao. Ungdommen som Mao brukte til å mobilisere mot sine rivaler i partiet fikk i stor grad avbrutt utdanninga si, og kaoset Kulturrevolusjonen førte med seg førte også til den økonomiske utviklinga stoppa helt opp så lenge det varte. Anslagsvis 400 000 mennesker ble drept i det voldelige oppgjøret. Samtidig ble viktige kulturminner ødelagt. Det var hærledelsen i landet som tvang gjennom en avslutning av Kulturrevolusjonen i 1969, ikke Mao.

Mao: Ingen helt, ingen Hitler
Da Mao døde i 1976, var helsetilstanden og ernæringa i den kinesiske befolkninga langt bedre enn den var i 1949, takket være jordreformene og primærhelsereformene partiet gjennomførte ganske umiddelbart etter maktovertakelsen. Det var også bygd opp en del tungindustri som seinere har spilt en viktig støtterolle for den raske industrialiseringa som har skjedd i Kina fra 1980-tallet og framover. I hovedsak var Kina imidlertid fortsatt et tilbakeliggende jordbruksland i 1976, med svært lav levestandard for flertallet av befolkninga. Samfunnet var ikke på samme måte som i Sovjetunionen transformert til et industrisamfunn.

Selv om dødelighetene i befolkninga for hele perioden under ett var lavere enn i India, som hadde hatt et sammenlignbart nivå i 1949, førte sultkatastrofen i forbindelse med Det store spranget til at forskjellen var langt mindre enn den ellers ville vært. De sosiale og økonomiske framgangene i Kina var betraktelig mindre enn det andre land med Kommunistpartistyre, som Cuba og Vietnam, oppnådde i samme periode, og også dårligere enn i delstaten Kerala i India, hvor Kommunistpartiet i 1958 kom til makta med demokratiske valg og gjennomførte jordreformer, utdannings- og primærhelsereformer som minnet mye om det som var gjennomført i Kina, men uten vold, undertrykkelse og kaos.

Mao spilte en hovedrolle i det å sikre kommunistene seieren i borgerkrigen, noe som var et viktig framskritt til tross for at kommunistene bar med seg den diktatoriske sovjetiske ettpartimodellen. Summerer vi antallet mennesker som ble reddet fra en for tidlig død som følge av underernæring eller lettkurerbare sykdommer som følge av kommunistenes jordbruks-, utdannings- og helsereformer, og antallet som noe spekulativt kan antas å ha blitt redda fra å bli henretta ved en seier for Chiang Kai-shek i borgerkrigen, og trekker fra alle som sulta i hjel under det store spranget, alle som ble henretta, skyldige eller uskyldige, av kommunistene i oppgjøret etter borgerkrigen, eller drept som politiske dissidenter eller høyreavvikere før, under eller etter Kulturrevolusjonen, ender tallet i pluss, tross alt. Å hevde at Mao er i klasse med Hitler, som igangsatte andre verdenskrig og gjennomførte Holocaust i et forsøk på å etablere en tvers gjennom rasistisk verdensorden, blir dermed groteskt.

Men samtidig er det helt klart at Maos lederskap i Kina etter revolusjonen bidro til å ødelegge mye og til at svært mange døde som ellers kunne vært redda. Det er liten tvil om at Kina ville vært et bedre land å bo i for innbyggerne om Mao ikke hadde levd helt til 1976, men heller hadde dødd 20 år tidligere. Sammenligna med kommunistledere i andre land, også land med sammenlignbart utgangspunkt som det Kina hadde, oppnådde Maos Kina de magreste resultatene både når det gjelder samla dødelighet og økonomisk utvikling. Det å omtale Mao som en stor frigjøringsleder blir dermed også helt feil.

En ærerik historie med grove feil
Oppsummert mener jeg vi bør trekke følgende lærdommer av kommunismens historie fra Oktoberrevolusjonen og fram til i dag:

  1. Gjennom sitt samarbeid med kapitalistene i eget land om en imperialistisk utenrikspolitikk, har moderate sosialdemokrater sveket arbeiderbevegelsens idealer og vært medansvarlige for flere av de verste blodbadene i verdenshistorien. Motsatt satte den kommunistledede Oktoberrevolusjonen i Russland og Novemberrevolusjonen i Tyskland en stopper for blodbadet under første verdenskrig, og må derfor hylles og feires som to av arbeiderbevegelsens viktigste og stolteste seire.
  2. Det er mulig å etablere grasrotbaserte demokratiske styringsformer selv i tilbakeliggende land, og selv i kaotiske tilstander, som i Russland under 1. verdenskrig og borgerkrigen.
  3. Det er legitimt å bruke statens voldsmakt mot politiske grupper som forsøker å styrte en demokratisk regjering med støtte fra utenlandske intervensjonsmakter, slik de hvite tsarvennlige styrkene gjorde, og noen av opposisjonspartiene også gjorde i Russland etter Oktoberrevolusjonen.
  4. Det er ikke legitimt under noen omstendigheter å forby partier og fraksjoner som kun opponerer mot ledelsens politikk med demokratiske virkemidler, uansett hvor prekær og vanskelig man måtte mene at situasjonen er, og uansett hvor gal man måtte mene at politikken til opposisjonen måtte være, i kontrast til hva som skjedde i den russiske sovjetstaten i forkant av etableringa av Sovjetunionen i 1922.
  5. På tross av fraværet av demokrati, dokumenterer Sovjetunionens og Kinas historie at politisk styring og koordinering av samfunnets ressurser etter en målretta plan er helt overlegen den kapitalistiske markedsøkonomien når det gjelder å bringe økonomiske og sosiale resultater.
  6. Fraværet av demokrati førte imidlertid til at statsledelsen i mange tilfeller tok helt feil beslutninger, med periodevis helt katastrofale effekter. Med demokrati har en politisk planstyrt økonomi utsikter til å unngå tilsvarende feil og generelt oppnå resultater raskere og bedre enn hva tilfellet var i Sovjetunionen og Kina.
  7. Fraværet av demokrati i de kommuniststyrte statene førte til omfattende og til dels vilkårlig vold og undertrykkelse, som er helt i strid med sosialismens prinsipper, og som det ikke finns noen grunn til å forsvare. Diktaturet la også grunnlaget for korrumpering av staten i hendene på en partielite som etterhvert har gjeninnført kapitalismen i begge land. Uten demokrati og konsistent opprettholdelse av retten til alle former for ikke-voldelig opposisjon, er en sosialistisk revolusjon derfor dømt til å mislykkes, både moralsk og politisk
  8. Selv om Mao Zedong ledet kommunistene til seier i borgerkrigen i Kina, en seier som la grunnlag for jord- og helsereformer som kan ha reddet mangfoldige titalls millioner menneskeliv, var han ingen demokrat og tvang gjennom beslutninger som også endte med å ta titalls millioner menneskeliv. Derfor gir helt feil signal å hylle han som en helt.
Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.