Hvem er offeret: de døde flyktningene eller du som må se bildene av dem?

Foto: illuminating9_11

Forskjellen mellom virkeligheten i Norge og områdene som millioner av flyktninger flykter fra er nå så stor at mange av oss omtaler lidelsene som om de var fiksjon. Vi står i en så luksusproblemfiksert virkelighet at når noen prøver å vekke oss blir vi fly forbanna.

Svein Kåre Takle
Om Svein Kåre Takle (18 artikler)
Helsefagarbeider, pølsemaker og tillitsvalgt i Fagforbundet SHS fana, Bergen.

Aylan Kurdi er død, 3 år gammel. Et bilde av hans døde kropp går verden rundt, og reaksjonene er sterke og mange. Jeg leser en kronikk her og en kronikk der om situasjonen hans før jeg blar videre nedover i kommentarfeltene og finner hva? Total egoisme er svaret. En egoisme som overskygger absolutt alle menneskelige instinkter og sunn fornuft. «Gutten har bodd i Tyrkia lenge han». «Han døde fordi faren trengte nye tenner». «Fotografen har plassert kroppen hans ved sjøen for å prøve å gi meg dårlig samvittighet og åpne grensene til gullkalven Norge». «De er bare en haug med lykkejegere hele gjengen». «Skammelig å vise slike bilder, forferdelig». «Trist, men det er uansvarlig av faren og ta han med ut på havet, det hadde ikke skjedd om de hadde blitt på land».

Hva er det som er forferdelig?

Ja, det er forferdelig. Ikke å vise slike bilder, ikke å etterforske dødsfallet hans, men å være så selvopptatt og selvhøytidelig at man  klarer å gjøre seg selv til offer fordi man har sett hans døde lik med egne øyne. Ifølge Aftenposten døde de i forsøk på å komme seg til Hellas fra Tyrkia. Det var ikke bare Aylan som druknet. Både moren og storebroren døde også i forsøket. Jeg er villig til å vedde alt jeg eier og har på at ingen har drept ham bare for å kunne ta bilde av hans døde lik. Jeg smertes bare av synet og tanken på at dette faktisk er virkeligheten til mange. Hver eneste, bidige dag.  Tolv millioner mennesker har forlatt sitt kjære Syria fordi landet er en eneste stor skytebane. De åtte millionene som er igjen der nede går en smertefull død i vente om ikke vi griper inn både menneskelig og politisk på alle plan. Det trengs både kortsiktig og langsiktig hjelp.

LES OGSÅ: I fjor druknet broren til en venn av meg på vei over Middelhavet 

Hvem er offeret her?

At du så det bildet av Aylans døde kropp på stranden i Tyrkia gjør ikke deg til et offer på noen som helst måte. Den eneste konsekvensen for deg måtte i tilfellet være søvnproblemer og vansker med å få bildet ut av hodet ditt. Kanskje dine barn kom i skade for å se bildet og fikk mareritt, eller at de spør og graver mens du ikke vet hva du skal svare. Jeg for min del svarer min eldste sønn på 11: «Noen mennesker er dessverre så jævlig mot hverandre at de ikke klarer å se verdien av å være grei. Og noen bryr seg kun om seg selv». Han er gammel nok til å høre det.

Samvittighet på tilbud

Enkelte politikere inntar også offerrollen oppe i denne tragedien. Det er så kvalmende at jeg ønsker å innrede den gamle tyske bunkeren oppi skogen der jeg bor. Det ville vært et passende bosted for visse offentlige personer. Selvsagt skulle jeg murt igjen inngangen og kastet ned noe brød og vann til dem i ny og ne, man må tross alt hjelpe de der de er. Eller hva? For det er jo den nye norske mørkeblå, nesten kullsvarte ideologien. Å kjøpe seg god samvittighet. «Ja, men vi ga jo penger til nærområdene for å hjelpe dem der de er». Maken til pisspreik har jeg ikke hørt siden jeg så opptaket av Anders Lange sin politiske appell på Youngstorget i 1973 på youtube. Har vi virkelig blitt så styrtrike at vi kan sette prislapp på vår egen reine samvittighet? Hvordan blir det da? Kjøp 3 betal for 2?

LES OGSÅ: En død gutt på stranden, Aftenposten og ondskapsfulle påstander om flukt, trygghet og tenner 

Pappa

Som pappa kjenner jeg smerten langt inn i beinmargen når jeg ser 3 år gamle Aylan på stranden. Han ER død, og det burde være nok til å sette fyr på enhver persons samvittighet og følelser. For meg symboliserer det bildet med den jævligste av alle virkeligheter som finnes i hele verden. Viten om at små barn sprenges i fillebiter, perforeres av kuler som flyr ut av våpen i Helvetes forgård, hagen til selveste Djevelen (om det finnes). Kunnskapen om at de, sammen med deres mødre, fedre og søsken, løper fra gård og grunn og all sin trygghet, ja hele beviset på sin identitet, for å overleve. Som pappa vet jeg med soleklar sikkerhet at også jeg ville gjort hva jeg kunne for å overleve i en sånn situasjon som utspiller seg i Syria, som også utspiller seg på Gaza, i Rwanda i 1994, Colombia, Afghanistan, Irak, Iran, Russland og Norge i sin tid. Blodige slag har blitt kjempet i omtrent hvert eneste land i denne verden, og sivilbefolkningen har da, som syrerne nå, gjort sitt for å komme seg vekk. Vi dro til søta bror i øst, våre politisk likegyldige naboer, som tok imot oss med åpne armer. Tyskertøsene fikk tøse seg så mye de bare ville der borte, faktisk så mye at de aldri kom hjem igjen.

Som pappa vil jeg løfte lille Aylan opp slik hans egen far gjorde, jeg ville holdt ham inntil meg og sagt at alt skal bli bra en dag. Jeg ville vridd meg i ren hysteri om det hadde vært meg og mine egne, og det ville du også gjort. Like fullt får du deg til å lire av deg så idiotiske kommentarer. Det er så langt forbi min fatteevne at jeg blir svimmel.

Lykkejegere eller nødtiltak?

Beskyldninger om at flyktningene egentlig er lykkejeger er også kommentarer som irriterer meg til kokepunktet. Som om flyktningene som nå kom i store strømmer har planlagt målet sitt nøye på forhånd. Jeg har ikke snakket med flyktningene, men min egen tankegang går slik:

  1. 1. Det er krig og vi må komme oss ut av landet før vi blir drept.
  2. 2. Vi får ta en dag av gangen, akkurat nå må vi bare komme oss vekk.

For meg er slik tankegang like logisk som at vi kontakter ambulansen når vi er vitne til en bilulykke, vi blar ikke opp i Gule sider på jakt etter det flotteste sykehuset med de flinkeste legene, for her gjelder kun én ting: ØYEBLIKKELIG HJELP. Det er nødtiltak, derfor lærer vi HLR. Det er så enkelt som dette: Du står opp om morgenen og lyden av bombefly og håndvåpen går heftig utenfor huset ditt. Du går bort for å hente avisen. Så strener du bortover langs minefeltene i gaten bort til butikken der du kjøper melk og brød til frokost. Mens du sitter ved frokostbordet hører du tordenskrallet av bomber, desperate menneskehyl i gaten og stridsvogner som kjører på kryss og tvers. Du drikker kaffen din og sier «nå barn drar vi av sted, jeg har litt å gjøre på jobben i dag så dere må begynne litt tidligere på SFO enn dere pleier. Henter dere i ettermiddag». Du slipper barna av på skolen som allerede er omringet av IS soldater og kjører av sted til jobben? Slik synes JEG at DIN likegyldighet ser ut, og den som klarer å stå for slike holdninger må kunne bevise det.

Nei, når det er en blodig krig på gang og dine egne barn, det kjæreste du har, står i overhengende fare for å bli bestialsk drept? Da tenker du kun på én ting: jeg må vekk. Du gjør kun én ting: du flykter.

Vår virkelighet vs. deres virkelighet

Dette er som sagt virkeligheten til en hel del mennesker der ute, mens vår virkelighet er blant annet realityserier, bompenger, miljøavgifter, hvem skal betale minst og mest, hvorfor skal el-biler snylte. Nå er det på tide å se utover sin egen virkelighet, legge fra seg småligheten og ta imot de som virkelig trenger det med åpne armer.

LES OGSÅ: La oss ikke glemme Khaled – la oss stoppe PEGIDA

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.