Russland kommer ikke til å invadere Norge

Skal det skremmes har frykten i dag et ansikt – det til Vladimir Putin. Foto: WIkimedia Commons

Pust kontrollert og gå rolig ut av kaldkrigståka. Det blir ikke noe nytt 9. april, og Russland har ikke startet hybridkrigføring mot Norge. 

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (150 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Russofobien har nådd høyder en ikke har sett siden den kalde krigen. Om det ikke var klart før vet vi det nå, er det noe som er galt i verden kan fingeren pekes mot Moskva. Skal det skremmes har frykten i dag et ansikt – det til Vladimir Putin. Men jeg kan berolige alle og enhver: vår store nabo i øst kommer ikke til å starte en krig mot Norge.

Putin er ikke den nye Hitler, Russland er ikke i en hybridkrig mot Norge og vil ikke sende nazister for å drive terrorisme på norsk jord ei heller utføre attentater mot norsk ledelse eller sabotasje mot nøkkelinstallasjoner. Denne beskjeden går i hovedsak til norske redaktører og journalister, men også alle som har latt seg skremme.

LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen

To sett med regler
Generelt sett er ikke norsk utenriksjournalistikk mye å rope hurra for. Maktkritikk skal være et grunnleggende prinsipp for journalistikk, men i denne sjangeren er det i hovedsak makter langt borte som skal kritiseres og helst de som vår egen statsmakt har utropt til sine fiender. Vi kan si at det er to sett med regler: ett for oss og et annet for dem. Inkludert i oss er, i noe variert grad, våre allierte.

«Hvorfor har Putin plutselig bestemt seg for å bombe i Syria?» skreiv Aftenposten for kort tid tilbake da også Russland ble direkte involvert i krigshelvetet som har blitt skapt i det som nå er Midtøstens mest herjede land. Spørsmålet er godt og et som bør reises i enhver krigssammenheng. Som utgangspunkt tar artikkelen at vi ikke nødvendigvis kan stole på forklaringene vi blir servert av den russiske presidenten, Vladimir Putin, men at vi må se på hvilke interesser landet har i området og hvilke bånd de har til regimer og hvilke næringsinteresser som er involvert. Selv om forklaringene i artikkelen ikke holder mål er dette et godt utgangspunkt.

Vi spoler tilbake til Norges bombing av Libya i 2011. «Hvorfor bomber Norge Libya?». Mulig det ble skrevet en slik artikkel som gikk meg hus forbi, men sikkert er det i alle fall at et nært samlet norsk pressekorps, med Klassekampen som hederlig unntak, kastet alle prinsipper om maktkritikk over bord hva de enn ble servert av forklaringer. Norge bombet Libya fordi landets diktator Muhammar Gaddafi truet med å sette i gang et folkemord. Vel, det var i alle fall det Jens Stoltenberg og Norges politiske ledelse fortelle oss. Media fulgte lydig opp.

Vi som fulgte situasjonen med et kritisk blikk den gang visste at det aldri hadde kommet en slik uttalelse. Utslettingstrusselen ble rettet mot opprørerne, ikke sivilbefolkninga. På samme måte fikk vi vite at Gaddafi bombet egen befolkning. Beviser? Det trengs ikke så lenge media servilt trykker falske påstander uten å undersøke.

LES OGSÅ: Våre venner de islamistiske fundamentalistene

De kritiske spørsmålene
Under deler av Norges angrepskrig mot Libya jobbet jeg i utenriksredaksjonen til Klassekampen. Jeg var på to pressekonferanser som omhandlet bombinga, verken mer eller mindre. Den ene fant sted i en svær sal på Akershus festning hvor forsvarsminister Grete Faremo og generalmajor Morten Haga Lunde skulle briefe et knippe journalister om hvor bra det var at vi bombet et annet land sønder og sammen.

Som før konferansen syntes hovedbudskapet å være at ikke noe tydet på at Norge hadde drept noen sivile, og at dette var bortimot ensbetydende med at hvis krigføringa vår hadde tatt livet av noen, så var de garantert slemme Gadaffi-krigere. Dette skrytebudskapet hadde velvillig blitt delt av landets største medier uten at noen så behov for å stille spørsmål ved nøyaktigheten av påstanden – ganske spesielt med tanke på de åpenbare interessemotsetningene.
Min tid og mine spørsmål på pressekonferansen rettet seg i hovedsak mot å undersøke hva forsvarsdepartementet og medsammensvorne la i disse påstandene. De to representantene for bombetoktene likte ikke spørsmålene mine spesielt godt så repetisjoner, presiseringer, insisteringer og tværing måtte til. To ting kom fram av dette:

1) at forsvarsdepartementets definisjon av sivile var så snever at vaskedamer og resepsjonister fint kunne anses som militære og dermed helt greit å drepe.

2) at man ikke hadde gjort noe som helst for å undersøke om man hadde drept sivile. Påstanden var altså tatt ut av løse lufta og var uansett innholdsløs.

Den andre var et foredrag ved Guma El-Gamaty fra det libyske overgangsrådet på Norsk Utenrikspolitisk Institutt, denne selvoppnevnte organisasjonen av libyere bosatt i utlandet som så på seg selv som landets talsmenn. El-Gamaty hadde fortalt at det var lite sannsynlig at for eksempel Kina kom til å få lukrative oljekontrakter når krigen var over siden de ikke gjorde noe for å velte Muammar Gaddafi (her er det verdt å nevne at norske politiske ledere hele veien til i dag har benektet at de hadde som mål å fjerne Gaddafi fra makta). Da monologen var over var det tid for noen få spørsmål fra salen. Jeg rakk og handa og viftet som en førsteklassing som vet hva 5+7 er lik. Lykken sto meg bi og jeg var blant de få som ble pekt ut. Ett spørsmål fikk jeg. Jeg spurte om det var noen muligheter for at Norge ville bli forfordelt oljekontrakter med tanke på vår iherdige bombeinnsats og de tidligere uttalelsene om at for eksempel Kina ville få negativ prioritet.

Spørsmålet mitt ble møtt med latter – hånlatter faktisk – av anslagsvis drøyt halvparten av de om lag 80 frammøtte, i hovedsak folk fra presse og profesjonelle miljøer som jobber med utenriks og internasjonale relasjoner. At noen ikke bare kunne tenke seg at Norge hadde noe å tjene på krigen, men i tillegg fikk seg selv til å si det høyt i slik en forsamling var mer enn de hadde kunnet forestille seg. Folk lente seg fram og snudde seg i min retning for å få et glimt av denne originalen som hadde gitt et fortreffelig bidrag for å løfte opp stemninga i salen, om enn ufrivillig.

El-Gamaty svarte med ord i stedet for skratt. Han kunne fortelle at de definitivt hadde bitt seg merke i at Norge, tross sin beskjedne størrelse, hadde bombet villig vei. Og joda, han var klar over at vi var store på olje så her kunne man regne med avkastning. Det var ingen flere som lo av meg på NUPI den dagen og da klokka slo 19 viste det seg at saken var blitt hovedoppslag på Dagsrevyen.

Det er bare å gjøre jobben sin
Poenget med disse anekdotene er ikke å fortelle verden om min journalistiske brillianse. Selv om den den store majoriteten av den norske presse trampet til rytmen fra trommene som det norske forsvarsdepartement hamret løs på – for krig og for enhet – krevde det ofte ganske lite av oss som stakk nesa vår i saker de helst ville holde oss unna, og slik brøyt marsjtakten. Det var bare å etterleve det journalistiske idealet om maktkritikk, i tillegg til en slump sunn fornuft som sier at man ikke blindt skal stole på noen som har sterke interesser i en sak. Mot kreves det naturligvis for å gå i mot et samlet etablissement, men historier hvor journalister forteller om langt modigere ting enn å sette spørsmålstegn ved krigføring mangler det ikke på, så det bør de klare.

Selv har jeg blitt utpekt som en av flere blant «Kremls klakkører» i Norge. Grunnen til dette er at jeg har skrevet kritisk om hva myndighetene i Kiev har foretatt seg i borgerkrigen i Ukraina. At et parti med nazistisk historie har vært i regjering, at frivillige nazibataljoner har blitt tatt opp som en del av den ukrainske hæren og at Norge har gitt økonomisk og militær hjelp til dette regimet er visst ensbetydende med at jeg er Putins sendebud i her til lands da jeg har vært frekk nok til å omtale hendelsene. Da får det være likegyldig at jeg hele veien har kritisert Russland for deres rolle Ukraina.

Nå skal det sies at den samme journalisten har skrevet ei bok om Ukraina hvor omtalen av Putin starter med spørsmålet om han er den nye Hitler. Denne demoniseringen er så patetisk at man kan jo begynne å le, men faktum er at vedkommende bare er én i horden, hvor han er blant de som går lengst.

Disse absurde sammenligningene med Hitler er riktignok noe vi har en lang tradisjon for. Saddam Hussein var så Hitler at det knapt var tvil. Da han startet krigen mot Iran – denne tok livet av over én million mennesker – fikk han penger, våpen og etterretning av USA, ble æresborger av Detroit og fikk besøk i Bagdad av Donald Rumsfeld. Da var han naturligvis ikke Hitler. Men seinere, etter at regimet hans prøvde å ta Kuwait var det soleklart. Da var plutselig gassmassakrene på kurderne et tegn på hans ondskap i langt større grad enn mens han var venner med våre venner. Mahmoud Ahmedinejad var også Hitler. Han var jo ingen enkel kar å like, med sine jevnlige antisemittiske utspill (inkludert arrangering av en beryktet konferanse om holocaust hvor også nazister deltok) og undertrykking av iransk opposisjon. Likevel viste det seg at hans planer om invadere og atombombe Israel og alle andre bare eksisterte inne i hodene på de som sammenlignet ham med nazismens far. Libyas diktator Muammar Gaddafi har vi allerede nevnt. Tross at han etter sigende var å regne som likeverdig med mannen som satte holocaust ut i live er det først etter at vi har bombet ham fra makten og landet han regjerte til ruiner at Libya har blitt et ulevelig kaos og en yngleplass for Islamsk Stat og andre grupperinger av samme kaliber.

Seinest i gårsdagens Klassekampen kom det fram at krigshisseren og filosofen, Bernard-Henri Levy, hadde sammenlignet Hitler og Putin to ganger under sitt foredrag på Litteraturhuset i Oslo på onsdag. Utenriksminister Børge Brende satt i diskusjon med franskmannen uten å ha noen innvendinger.

Der tåka er tjukkest
Journalist Kjetil Stormark tar likevel skremselspropagandaen til nye høyder. Han er så dypt inne i kaldkrigståka at gangsynet åpenbart er sterkt påvirket. I en artikkel på Politiforum, skrevet av redaktør Ole Martin Mortvedt, hevder han at flyktningstrømmen fra Russland til Norge er en russisk hevnaksjon. Det har han sannsynligvis rett i. Norge er ett av flere land som har gått til handelssanksjoner mot Russland på grunn av den ulovlige anneksjonen av Krim. Det ville vært underlig om bjørnen i øst skulle toe sine hender i møte med en fiendtlig handling.

Men Stormark stopper ikke. I kaldkrigståka finnes det også lag av paranoia og konspirasjonstankegang som både han og Mortvedt tydeligvis har inhalert i store mengder.

«Vi hører mange betaler 500 dollar for drosje og kjøp av sykkel som så behendig er å få kjøpt nær norskegrensa, sier vår politikilde. (…) Han [Stormark] mener når det på russisk side av grensen gjøres så mange sykler tilgjengelig vedvarende over lang tid, tyder det på et profesjonelt samlebåndsopplegg. I tillegg er det løpende tilgang på transport fram til grensen.

− Bak dette står det et svært profesjonelt transportapparat som er godt organisert. Det virker som det er forskjellige aktører som koordinerer mennesker, transport og sykler, sier Stormark.»

Det har seg ofte slik at selgere oppsøker steder hvor etterspørselen er høy. Dette spesielt i fattigere land hvor den svarte eller såkalt uformelle økonomien er større. At det finnes sykler å få kjøpt i Nikel, en by på 12.000 innbyggere, i Zapoljarnyj, litt større, eller at slike kan fraktes ganske enkelt på veiene som leder til Murmansk, en by på over 300.000, henholdsvis 160 og 186 kilometer unna, er visst ikke noe Stormark klarte å forestille seg. At markedet er profesjonelt er åpenbart, men slik bruker det altså å være med både sykkelforhandlere og transportselskaper. At slike markeder som oppstår plutselig kan utnyttes enda mer effektivt når aktørene får signaler fra myndighetene om at de gjerne vil at denne jobbens skal gjøres kan også legges til. Til slutt er det greit å nevne at de høye prisene på menneskesmugling oppstår fordi det er et ulovlig marked, hvor straffene kan være høye og risikoen for å bli tatt like så. At kriminelle får monopol i et marked bidrar naturligvis til prisøkning. Disse faktorene er det rimelig å anta at eksisterer i mindre grad når det kommer til syrere og afghanere som vil ta seg over norskegrensa, da både sykkelsalg og offentlig transport mellom Murmansk og Nikel er lovlig.

Disse punktene er i seg selv ikke viktige, men illustrerer poenget at når man har funnet seg sin demon og skal legitimere hvilken handling man enn ser nødvendig for å knuse denne så blir så enkle ting som sykkelsalg og persontransport noe som umulig kan skje uten en konspirasjon hvor Putin er involvert.

At Norge rekkes tunge og påføres utgifter av Russland som hevn for den siste tids fiendskap er ikke nok for Stormark. Han mener det er med på å svekke forsvarsviljen til Norge uten at han forklarer det nærmere.

Videre makter Stormark å lire av seg en utenrikspolitisk analyse som inkluderer at Russland bomber Syria fordi de vil øke flyktningstrømmen til Europa og slik skape «uro og destabilitet i de europeiske landene». Han klarer ikke å få med at Assad-regimet har vært en alliert av Russland i lang tid og at Russland kan ha interesser av at makten forblir hos de som allerede har den i Damaskus. «Vladimir Putins store prosjekt er å svekke vesentlig og aller helst ødelegge NATO», får vi vite og flyktningsstrømmen er bare en del av en russisk hybridkrig.

Norske politikere som russiske agenter
— I Finland har enkelte russiskkritiske stemmer forstummet, kan Stormark fortelle, men en kjapp sjekkde største svenskskriftlige nyhetskildene i Finland gir ingen indikasjoner på at beskrivelsen om kneblet finsk presse stemmer.

Barents Observer var en nettavis som inntil nylig dekket Nordvest-Russland, eid av de tre nordligste fylkeskommunene, men finansiert i stor grad av utenriksdepartementet. Norske politikere i nord tålte ikke at det ble stilt kritiske spørsmål til russiske makthavere, i frykt for forverring av forholdene og dermed at næringsinteresser kunne bli stilt i fare. En slik åpenbar forklaring holder imidlertid ikke for Stormark som går langt i å antyde at norske politikere har opptrådt som russiske agenter:

— Jeg har imidlertid intet grunnlag for å hevde at nordnorske politikere har latt seg påvirke og at noen har opptrådt på vegne av russiske interesser. Men det jeg har grunnlag for å si noe om, er at FSB har forsøkt å presse norske myndighetspersoner for å få det samme utfallet som saken har fått nå, sier han til Politiforum.

Russiske spøkelser
At Stormark ser russiske spøkelser på høylys dag er en sak. Han tar den imidlertid mye lengre.

− Uten mer åpenhet, fakta og debatt kan det også bli for lav kriseforståelse. Det gjør at Norge kan ende opp med å begå den samme tabben som vi gjorde i forkant av krigsutbruddet i 1940.

Han setter seg så i en offerrolle fordi noen etter sigende ser på ham som en klovn for skremselspropagandaen hans (selv ser jeg på det som farlig, ikke lattervekkende), men den staute Stormark har høyere mål:

— Slik latterliggjøring fant sted også før 9. april 1940, overfor de få som forsøkte å rope varsku den gangen. En slik debatteknikk sier mer om de som latterliggjør, enn de som forsøker å frembringe flere fakta om de meget urovekkende tingene som skjer i vårt nærområde. Det er direkte uansvarlig å ikke ta denne debatten, sier Stormark.

Selv om han ikke selv nevner Hitler kan vi altså stå overfor en invasjon og påfølgende okkupasjon. Først mener han russerne vil «ta ut VIP-personell og nøkkelinstallasjoner», deretter la nazister terrorisere Norge.

− Det vil ikke ligne et tradisjonelt krigsutbrudd. Det kan eksempelvis være høyreekstrem terror, for å skape mest mulig forvirring. I neste bølge rykker Spetsnaz inn, for å ta ut beslutningsnivået og lamme landets ledelse og nøkkelinstallasjoner. Slike gråsonescenarier vil sette store krav til samhandling, og det krever at både politi og Forsvar har potente enheter som har trent mye og godt sammen.

Nå bør det tas med i betraktning at Kjetil Stormark for tida jobber med prosjektet aldrimer.no (med henvisning til den tyske invasjonen 9. april), som etter alle solemerker resulterer i en serie kortfilmer som har som formål å skremme politikere til å vedta og folk til å akseptere en ytterligere militarisering av Norge. Dette bør ikke være videre overraskende med tanke på at prosjektet er finansiert av konservative norske militarister, i hovedsak skipsredere, med alt for mye penger. For øvrig vil trolig skipsbyggerbransjen tjene godt på en norsk militæropprustning. Men dette ser ikke ut til å påvirke andre medier som ukritisk bruker den tidligere PR-rågiveren som ekspert.

Absurd
Hva gjelder Russlands krigføring og andre militære operasjoner utenfor egne landegrenser skjer disse utelukkende i områder som har vært i Russlands interessesfære og som landet har hatt tette bånd til eller kontroll over gjennom lengre tid. Nesten bestandig i områder hvor de har mistet innflytelse de siste årene. Tanken på at Russland skulle invadere et NATO-land er fullstendig absurd. Russland sliter økonomisk og er svært underlegen militært sett. Mye kan sies om Putin, men jeg tror alle kan være enige i at fyren glad i makt. Hvorfor han skulle risikere makten han har, og sitt eget liv, ved å invadere Norge finnes det ingen grunn til. Og dum er han nok ikke. I alle fall ikke så dum at han ikke forstår at ingen i Norge ville akseptert en slik okkupasjon, noe som ville gjort den enda mer umulig enn det den allerede er.

At norske medier er kritiske mot Russlands framferd er bra. Det er mye regimet i Moskva holder på med, både i eget land og utenfor dets grenser, som er i strid med menneskerettigheter, internasjonale lover og regler.

Det hadde imidlertid vært greit om vi kunne holdt forskjellige land og ledere til omtrent samme standard. Selv har vi hatt en statsminister som ble sykmeldt grunnet psykiske problemer. Heldigvis holdt media seg for god til å skrive at Bondevik var gal eller om mulige etterreaksjoner fra hans depressive periode kan ha vært årsaken til at han bestemte at Norge skulle bombe Kosovo i 1999. Da er det også greit om vi ikke fjerndiagnostiserer og analyserer andre lands politikk basert på psykologisk synsing.

Selv er Norge nå i Irak hvor vi etter sigende hjelper irakisk militære til å bekjempe Islamsk Stat. Det kritiske søkelyset på dette har vært omtrent null fra norsk presse. Dette til tross for at vi er i allianse med Saudi-Arabia, som anses som aktøren som har støttet IS mer enn noen andre. NATO-landet Tyrkia bomber IS verste fiender i de kurdiske militsene og alliansens leder, USA, er ikke akkurat kjent som noen fredsdue.

Det er fint med kritisk journalistiskk om Putin, men det er greit om vi også kan ha et kritisk blikk på hva vi selv holder på med. Det er faktisk mye viktigere også.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.