Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen

Foto: Wikimedia Commons

Vi kan stoppe flyktningstrømmen, men da må vi endre vår egen politikk. For norsk krigføring er med og skaper flyktningkatastrofen.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (116 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Flyktninger er det store temaet om dagen. Det har vært diskutert i flere år, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Hvor mange skal vi ta imot? Hvordan kan vi hjelpe best? Skal vi i det hele tatt hjelpe?

Bildene har vært mange og sterke. En kamerakvinne som sparker unger, et druknet barn i vannkanten, titusenvis av mennesker som ønsker flyktningene velkommen og hjelper som de kan, høyreekstremister som syder av hat og politikere som trekker på skuldrene.

Mediedekningen har vært overfladisk og følelsesladd. At det spilles på følelser, er det ingenting galt med. Det er tross alt snakk om millioner av mennesker som flykter fra krig, undertrykkelse, nød og fattigdom. Men det mediene sier lite om, er hvorfor disse menneskene legger ut på en livsfarlig ferd til Europa. Denne unnlatelsen er ikke et resultat av uvitenhet, men av feighet og servilitet overfor makteliter, som selv har skapt flyktningkatastrofen med tiår med bomberegn over Midtøsten.

Jeg vil ikke ha flyktninger til Norge
I likhet med mange andre, vil jeg ikke ha flyktninger til Norge. Jeg vil faktisk ikke ha flyktninger i det hele tatt. Når de først er på flukt, skal vi selvfølgelig hjelpe. Norge må ta sin del av ansvaret, men vi plikter å se bortenfor denne symptombehandlingen. Skal vi virkelig utgjøre en forskjell, må vi få slutt på det som sender folk på flukt.

Jeg var nylig på Lesvos, den greske øya hvor over 1.000 flyktninger kommer i båter fra Tyrkia hver dag. Den klart største gruppen er syrere. På en like klar andreplass er afghanere. Oppholdet mitt på øya besto i hovedsak i å snakke med dem som hadde rømt fra sine hjemland og nå ønsket seg videre til trygghet og et verdig liv. Historiene var sterke. «Vi vil ikke til Europa», hørte jeg gang på gang. «Vi er glade i landet vårt. Bare stopp krigen, så drar vi tilbake dit vi kom fra.»

En afghaner hadde gått i flere uker gjennom Iran. «Jeg er dataingeniør, men Taliban ville drepe meg om jeg jobbet for myndighetene eller barberte meg. Det er et helvete der, jeg lover deg», kunne han fortelle. «Jeg liker å danse, jeg liker å drikke. Jeg vil bare ha friheten min». Kompisen hans kunne ikke engelsk, men han hadde noe å vise. Flere hull i magen laget av kuler med avsender Taliban.

Syrerne fortalte historier om bombing og utrygghet, om krig og elendighet. Det er forskjell på flyktninger. Noen hadde ikke en gang sko på beina da de ankom stranda, og hadde satt seg selv og familien i gjeld for å finansiere turen. Andre, dog langt færre, kom fra velhavende familier og hadde flydd til Tyrkia for så å ta seg videre. Og bare så det er sagt, også rike folk er flyktninger, og at de ikke vil bli i Tyrkia eller andre naboland, hvor de er frarøvet det meste de har av rettigheter, er fullt forståelig og gjør dem ikke til mindre flyktninger. En nappet meg forsiktig i skjorta mens han sa noen ord på dårlig engelsk. Siden min arabisk er enda dårligere ble det mest peking. Han sa han var fra Aleppo, tok opp mobilen og viste meg en video av byen. Jeg vet ikke hvor lang den var, men den virket endeløs. En drone fløy over byen og viste kilometer med ruiner. «My city», sa han og så opp på meg med desperasjon i blikket.

«Krigen mot terror» starten på en flyktningbølge
Vi vet det er krig i Syria, at IS herjer og at de har en fæl diktator som slipper tønnebomber. Dette gir mange grunner til å flykte landet, men historien er langt fra fullkommen. Skal man se på hva man kan gjøre for å løse et problem, bør man også se at Norge, NATO og andre allianser har et stort ansvar.

Afghanere jeg møtte var, som sagt, på flukt fra Taliban. Vår fremste allierte skapte dette monsteret på 1980-tallet, da de skulle bekjempe Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan. Primærmålet ble oppnådd, men afghanske mujahedin som ble sponset og løftet opp av USA beit seg fast, dannet etter hvert Taliban og tok over landet. Etter angrepet 11. september 2001 gikk USA til krig mot Afghanistan. Norge heiv seg med ikke lenger etter og nå, snart 14 år etter vi starta, pågår krigen fremdeles.

USAs svar på angrepet på Pentagon og terrorangrepet mot World Trade Center har blitt skjebnesvangert for Midtøsten og omland. Godt over en millioner mennesker har mistet livet som følge av krigene.

Venner blir til fiender, men krigen fortsetter
Vi tar et lite steg tilbake: I 1980 ble Saddam Hussein gjort til æresborger av Detroit. I 1983 reiste USAs spesialutsending til Midtøsten, Ronald Rumsfeld, til Bagdad hvor han kameratslig og smilende tok den irakiske diktatoren i handa. President i USA var Ronald Reagan, og visepresidenten het George Bush senior. Dette var midt under krigen som Husseins Irak hadde startet mot Iran. USA tok side og forsynte Hussein styrker med våpen, milliarder i økonomisk bistand, etterretningsinformasjon, logistikk og våpenkomponenter. Krigen varte i åtte år og tok livet av over en million mennesker, men USA opprettholdt støtten. De tok riktignok offentlig avstand fra gassangrepene mot den kurdiske byen Halabja hvor opptil 5.000 mennesker ble drept i en grufull massakre.

USA og Hussein ble uvenner da Irak gikk inn i Kuwait, og USA invaderte Irak. Etter den første gulfkrigen fulgte USA opp med stadige bombetokt og en omfattende handelsembargo mot Irak. Madeleine Albright var utenriksminister under Bill Clinton og ble spurt om hva hun syntes om at 500.000 irakiske barn hadde mistet livet på grunn av sanksjonene. «Vi mener prisen er verdt det«, svarte hun tørt.

Den oppdiktede historien om masseødeleggelsesvåpen var løgnen supermakten brukte for å overbevise egne innbyggere og verden om at invasjonen og fullskalakrigen i 2003 var nødvendig. Det var imidlertid ingen med innsikt og kritisk sans som kunne tro på sludderet man ble servert. Likevel valgte regjeringen Bondevik ll, bestående av Krf, Høyre og Venstre å sende et norsk militærbidrag for å bidra til blodbadet.

Hvis krigen ikke funker så kriger vi mer
Al Qaida slo rot i Irak og IS ble til og kunne vokse i styrke under krigs- og kaostilstanden invasjonen skapte. Med sekterismen som okkupasjonsmaktene hadde gjort sitt for å forsterke i begge de to landene, kom også den sekteriske volden. Både Afghanistan og Irak er i krigssituasjoner ingen ser en snarlig ende på.

Mens disse to katastrofale eksemplene på vestlig krigføring fremdeles krevde menneskeliv hver eneste dag, bestemte Norge og en rekke andre NATO-land, med noen andre på slep, å bombe Libya. FN-resolusjonen som lå til grunn for angrepskrigen sa at «alle nødvendige midler» kunne tas i bruk, men kun av hensyn til sivile. Mandatet, gitt av FNs sikkerhetsråd, ble brutt fra første bombe ble sluppet.

Angrepskoalisjonen, med Norge i spissen, bombet sykehus, boligområder, en TV-stasjon, telemaster og Gaddafis hjem. Vi opererte som luftvåpenet til islamistiske militser. Og på tross av at statsminister Jens Stoltenberg løgnaktig lovte det motsatte, var målet å fjerne Muammar Gaddafi fra makten. Bombinga fra de utenlandske maktene fortsatte til Gaddafi trygt var fjerna som statsleder for Libya. Våre allierte, de libyske opprørsstyrkene på bakken, arresterte Gaddafi i oktober. De voldtok ham med en kniv og mishandlet ham til døde.

Gaddafi var en tyrann. Han hadde selv mange liv på samvittigheten, og menneskerettigheter var for ham ikke annet enn et plagsomt ord. Likevel mente FN at Libya var det beste landet i Afrika å bo i. Etter at Norge med venner hadde bomba landet sønder og sammen har det vært i en konstant kaostilstand. Militærkupp eller forsøk på sådan er en nærmest dagligdags hendelse, sentralregjeringa har ikke på langt nær kontrollen og en borgerkrig har brutt ut. Libya har blitt et arnested for terrorisme og et fristed for IS. Krigen i Libya spredte seg også til naboland.

LES OGSÅ: Våre venner de islamistiske fundamentalistene

Hjelper IS og bomber IS
Sekterismen i Irak har ført til at politikk, militær kamp og terrorisme i stor grad føres på etnisk-religiøse skillelinjer – også fra sentralregjeringa. Den domineres nå av sjiagrupperinger med det iranske regimet som nær venn. Det er for tiden vanskelig, om ikke umulig, å skille mellom i regjeringsstyrkene i landet og sjiamilitsene som får statsstøtte. Det begås grufulle overgrep fra disse mot sivilbefolkningen, og særlig går dette ut over sunnimuslimer.

At IS ble ønsket velkommen av en del av sivilbefolkningen i det krigsherjede Irak er en konsekvens av politikken fra det gjennomkorrupte Bagdad, at denne faktisk ikke har gitt noe bedre enn det IS har å tilby. Norge, sammen med en rekke andre land, har på ny opprettet et militært nærvær i Irak, hvor vi skal trene opp styrkene som begår grove krigsforbrytelser, noe menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert. Skulle man ikke tro dem, fins det flere militser som legger ut bilder av drap, lemlesting og skryt av henrettelser på sosiale medier.

Hånd i hånd med Norges opptrening av irakiske styrker, skal også Saudi-Arabia trene opp «moderate» opposisjonsstyrker i Syria. I tillegg skal både Syria og Irak bombes enda mer, etter sigende for å stoppe IS. Vi trener altså opp brutale islamistiske militser for å bekjempe en brutal islamistisk milits, og samarbeider med den mest undertrykkende islamistiske staten i verden. Saudi-Arabia bomber i tillegg Jemen sønder og sammen for øyeblikket. Der vil de ha gjeninnsatt sin diktator. Finansiering til IS har tidligere kommet fra Saudi-Arabia, som Norge selger militært materiell til.

Tyrkia med på leken
En annen alliert, det stadig mer undertrykkende Tyrkia, spiller også en viktig rolle. Internt sliter Tayyip Erdogan med å få etablert det perfekte diktatur og har startet noe som ligner en borgerkrig mot kurdiske områder. Dette fordi venstrepartiet HDP, med sterke bånd til den kurdiske bevegelsen, vant for mange stemmer ved forrige valg. Erdogan bruker et av de vanligste autoritære triksene når man skal frata folk rettigheter, å skylde på terrorister og terrortrussel (dette burde vi være kjent med også i Norge nå).

Tyrkia har i lengre tid hjulpet IS ved å la dem få fritt spillerom i eget land og til å bruke grensene mot Irak og Syria til å frakte styrker og forsyninger. Som om ikke dette var nok har de også tatt krigen ut av Tyrkia og bomber kurdiske styrker, de som utgjør fronten i kampen mot IS. I Rojava, i kurdiske områder av Syria, finner man noen av de mest spennende demokrati- og frigjøringsbevegelsene i verden i dag. De forsøkes knust med våpenmakt av et NATO-land i samarbeid med IS. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, har gitt godkjenning til dette.

Norges fremste allierte i regionen, Israel, har gjort store bidrag til å sende folk på flukt, men har selv stengt grensene for dem som nå flykter. USAs dronebombing av Pakistan, Somalia og Jemen har også gjort vondt verre.

LES OGSÅ: Kurdernes kamp og dagens situasjon – under angrep fra IS og Tyrkia

Vi må holde våre egne til ansvar
Alt er naturligvis ikke vår og våre alliertes feil, men om vi skal ha en meningsfylt diskusjon om flyktningkatastrofen, må vi se hva vi kan gjøre med den her og nå og hva vi kan gjøre for å forhindre at noe lignende skjer igjen.

Norges allierte har gitt støtte til ytterliggående islamister i Syria, som seinere har blitt en del av IS. Man sto lenge på det absolutte kravet om at Assad må gå, men ignorerte, ifølge nobelprisvinner Marti Ahtisaari, et russisk tilbud som kunne fjerna Assad fra makta. Det har heller ikke vært noen vilje til å stoppe innføringen av våpen til Syria, og konflikten er dermed sikret sin mest grunnleggende nødvendighet for at massedrapene skal fortsette og enda flere skal jages fra sine hjem.

Krigene skaper ikke bare millioner av drepte og enda flere flyktninger. De skaper land i ruiner, de skaper sønderrevne familier, de skaper økonomier i krise. Menneskene som blir igjen fratas sine muligheter og framtidshåp. Retten til utdanning, helsestell, mat, jobb og tak over hodet forsvinner samtidig som bombene knuser bein, bygninger og byer. Å søke menneskeverd og muligheter for seg og sine, kan ikke fordømmes. Migrasjon har foregått gjennom hele menneskehetens historie (nordmenn er ikke et unntak i så måte, heller tvert imot) og kommer ikke til å stoppe.

Å ha en debatt om flyktningstrømmen uten en omfattende diskusjon om vår egen rolle når det kommer til å bombe land etter land og slik skape realitetene disse menneskene flykter fra, er fordummende. Man kan kanskje skylde på uvitenhet i enkelttilfeller, men når det kommer til Norges ledende politikere og Norges største mediehus har det med andre ting å gjøre. Det er feighet, mangel på ansvar for den politikken man selv har fremmet og gjennomført, servilitet overfor større makter enn seg selv. Det er faktisk å føre sitt publikum og sine velgere bak lyset.

Vi samler oss for flyktninger, la oss samle oss mot krig
Avgjørelsen om å gå til krig mot Libya ble tatt uten debatt, uten avstemning i Stortinget. Om Norge skal dra til et annet land med død og ødeleggelse i bagasjen er ikke noe landets politikere synes må diskuteres. Hadde man hatt en seriøs debatt hvor konsekvensene av krigen og alliansens faktiske grunner til å gå til krig hadde blitt belyst er det vanskelig å se for seg at motstanden ikke hadde økt.

Med dette i bakhodet, er det ikke overraskende at politikere og medier omtaler flyktningkatastrofen som om det var en uunngåelig naturkatastrofe. Men den er først og fremst et resultat av kriger vi selv og våre allierte deltar i. Det åpenbare og såre enkle tiltaket, å stoppe den jævla kriginga, vil være det aller største bidraget vi kan gi. Det ble stor oppstandelse da det viste seg at en 13 år gammel syrisk flyktning hadde skjønt denne enkle sammenhengen. Heldigvis har også det britiske Labour valgt en leder som er like klok.

Det er vakkert å se så mange folk delta for å hjelpe flyktninger og ønske dem velkommen. Klarer vi å se sammenhengen elitene i media og politikk ønsker fortiet, blir vi enda flere ved neste antikrigsdemonstrasjon. Slik kan vi tvinge fram endringer som kommer vanlige folk til gode.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Mariia

    Nobelprisvinneren «Marrti Ahtisari» alias Martti Ahtisaari… 😉

    • Joakim Moellersen

      Du har naturligvis rett, Mariia. Har endra det nå. Takk for påpekninga.

  • post

    Uten artens gudetro-/dyrkelse i det offentlige rom/ sfære, ingen
    tempelriddere ingen islamofobi ingen ABB/ 22. juli, – ei heller pågående
    flyktningekrise. Punktum. Av Jan W. Herland.

  • Lab Roy

    Helge Lurås mener at den eneste løsning for å få slutt på krigen i Syria er å støtte Assad militært. http://www.dagbladet.no/2015/09/24/kultur/meninger/debatt/kronikk/syria/41208417/

    Konflikten kan minne noe om den franske revolusjon. Det var ingen av nabolandene og stormaktene i Europa som dengang på slutten 1700-tallet støttet innføring av menneskerettigheter og demokrati i Frankrike. Den franske revolusjon ble isteden forsøkt nedkjempet av alle stormaktene i Europa. Det var vel egentlig Napoleon Bonaparte som sikret den franske revolusjon ved å nedkjempe alle revolusjonens fiender i Europa. Lignende forhold kan også gjelde for dagens Syria: De som ønsker å innføre demokrati i Syria vil pådra seg mektige indre og ytre fiender. Også USA og EU kan i praksis være motstandere av demokrati i Syria. Regimeskifte i Syria kan også føre til at landet splittes i tre deler etter en blodig borgerkrig (alawitter, sunni og kurdere). De som ønsker å nedkjempe både Assad og IS kan havne opp med storkrig for at disse mål skal nås.

  • Tommy76

    Det er i grenseland morsomt med disse mislykkede statene i Midt-Østen / Afrika. Spør man de som bor der / flykter derfra er det alltid DE ANDRE som er slemme som har ødelagt landet («for vi er akkurat som dere i Norge»). Spør man venstreradikale i Norge er det Norges skyld. Meg bekjent har ikke en eneste person sagt at «jo, jeg er en del av problemet». Så hvis det alltid er de andres skyld – hvorfor er da landene mislykkede, og har vært det i tiår?

    Det er uten tvil mange årsaker til at landene er faktisk mislykkede. Kultur / islam og befolkningsvekst er også uten tvil store bidragsytere – begge forhold som befolkningen som helhet har vært / er med på.

    I god venstreradikal ånd mener forfatteren at bare vi bare kan stanse den jævla kriginga (fordi Norge kan jo bare være med på å stanse kriginga – vi har helt jo tross alt helt sikkert vært med på å starte den) så er det løsningen på flyktningkatastrofen. Men selv om det blir «fred» så er disse landene fremdeles mislykkede stater, overbefolket, underutviklet og med en islam-kultur som er ute av stand til å skape fred og velstand for befolkningen. Så selv med «fred» – hvorfor skal befolkningen ønske å bo i et mislykket land? Hvorfor vil de ikke fremdeles ønske å flytte fra et liv i fattigdom uten fremtidsutsikter til en velfungerende land med fremtidsutsikter?

    • Joakim Moellersen

      Enten har du ikke lest saken du kommenterer under, eller så bryr du deg ikke om innholdet i den.

      • Tommy76

        Jeg tror jeg ikke tar mye feil hvis jeg antar at du politisk sett ligger langt, langt, langt ute på venstrekanten. Du vet nok at mange vil beskrive en påstand som «[flyktningkatastrofen]er først og fremst et resultat av kriger vi selv og våre allierte deltar i» som håpløst navlebeskuende og preget av noe som vel èr den lavere forventnings rasisme.

        Har ikke disse menneskene som bor i disse landene, som over tid har hatt en kultur som har ført til mislykkede, kaotiske og overbefolkede land noe eget ansvar?

        Bryr du deg ikke om noen andre forklaringsmodeller enn at det er vår skyld?

        • Jørgen Fordelsen

          Si meg, har du hørt om Imperialisme? Vet du noe som helst om hvordan tilstanden i land som Afghanistan, Irak, Libya, Syria etc. var før USA & Co kom med «demokrati og fred»?

          Det er den samme gamle historien som gjentar seg om og om igjen:

        • Joakim Moellersen

          Fremdeles lite som tyder på at du har lest saken eller tar hensyn til hva som står der.

  • Kennyboy2

    Da får jeg være litt ekstra venstreradikal som Tommy76 kaller forfatteren av denne fantastiske artikkelen, jeg ønsker å fremme denne artikkelen via min side på FB, håper den vil nå ut til noen tusen mennesker. Jeg skal i hvert fall betale en pengelapp for å fremme den på Facebook. Alle MÅ lese denne!

  • Howarrd

    Får påpeke da at i dag er det størst problemer med radikalisering blant 2 og 3 generasjons innvandrere og de flyktet ikke fra krig brorparten av de. Det viser seg faktisk at viljen til å integreres ikke er særlig tilstede og det underbygges av f eks Abid Rajas portrettintervju. Så økonomiske flyktninger ville vi nok sett helt uavhengig av krig og venstresiden ville sørget for at vi slapp alle inn, helt til smertegrensen var nådd. Uansett.

    • Joakim Moellersen

      Du får ikke bedre økonomi av å få bomber i hodet.

    • Stein Voll

      Nå er det slikt at venstresiden ikke vil ha for mange økonomiske flyktninger inn til Norge, da dette fører til sosial dumping.

  • «Du slette tid»

    Det grunnleggende egentlig underliggende problemet her er selvfølgelig at Islam stammer fra ‘avgrunnen’ eller helvete for å si det rett ut – fra ham som hører fortapelsen til – omtalt i Bibelen som «denne verdens gud» som selvfølgelig er Satan…den eneste «åndsmakt» som har kapasitet til å skape en parallell religion som det Islam er…et effektivt verktøy for å hindre Guds frelses plan i Jesus Kristus !
    Dermed kan vi med en gang konstatere at selve problemet aldri vil bli løst – før den dagen Kristus selv kommer tilbake og fjerner – den daværende autoritet – Antikrist (mest sannsynlig en muslim) fra tronen og vi dermed får en inngang inn til ‘tusenårsriket’ en siste fredens tidsalder på 1000 år….
    Og de som kommer til å juble høyest av alle over dette vil bli Muslimene…..for tenk bare over det når de går rundt og roper ‘Allahu Akbar’…åpenbart med kalde hjerter og sløve sinn og samtidig gjør de mest bastialske og grusomme gjerninger skulder ved skulder med andre som også går og roper på den samme regla – så er det nødvendigvis ikke fordi de vil ære denne Allah – men av ren og skjær frykt for ikke å holde mål i de andres øyne – og slik selv bli gjenstand for gruppens kollektive hat og fordømmelse om de skulle tro at du ikke er totalt underlagt ‘dogmene’ og ute av stand til å tenke selv og fungere som et fritt og uavhengig individ med et reelt normalisert menneskesyn og ditto selfølelse….og heri ligger også grunnen til at demokrati ikke er en naturlig ting for muslimer å skulle verken akseptere eller kunne fungere i !
    Med dette som bakgrunnsteppe..når det gjelder hvem Norge og vesten burde støtte i Midt Østen så burde vi tenke slik – hvilken styresmakt er den mest tolerante overfor den Kristne befolkningen i hvert enkelt land….svaret på dette er den eller de vi på alle måter har plikt til å støtte..!!
    Og da blir det gjerne den sekulære statsmakt – og absolutt heller en sekulærmuslimsk statsmakt enn en ‘muslimrettroende’ altoverskyggende nidkjær en !
    I Syria er det faktisk Assad og co. som er de mest sekulære og dermed også de mest liberale overfor sin Kristne befolkning – og dermed skulle saken være heller enkel og grei….mens den absolutt verste sorten foruten IS o.l. ville være Sunniene – som USA så behendig lefler med i bla. Saudiarabia…og det helt sikkert bare p.g.a. handel og vandel med olje og våpen..så der har du de !
    Og bare for å ha sakt det – Sjiamuslimene er en mye greiere sort og mye mer liberale enn de farlige Sharia elskende Sunniene – og videre alle de forskjellige defuse opprørsgruppene får man bare putte i kategorien «udefinerte/uforsvarlige» jo før jo heller – fordi de like fort kan vise seg å utvikle den samme hat agendaen mot de Kristne som det IS har – eller gå over til IS med den tilegnede krigskunnskapen – og bør derfor regnes som ubrukelige som noe samarbeids partere overhodet…..og for øvrig, før man vet hva man holder på med så bør man selvfølgelig bare holde seg langt unna…!

  • Petter_Nor

    Assad slakter ned syrere, og nå med hjelp fra Putin, – fordi han vil beholde DITATURET sitt!
    Å påstå at han slakter ned befolkningen i potst mot NATO, Norge eller USA, er iioti på laveste av de lavest nivåene.
    Det er nærmest å håne syrere som gikk i fredelige demonstrasjonstog, og ble slaktet ned av Assad.
    Denne venstreekstreme trangen til å forklare alt med USA, Norges krigføring og NATO – er ikke bare patetisk, men simpelt.
    Attac og Radikal Portal vil kanskje helst at alle støtter opp om diktatorer – slik at demokratiforkjempere ikke får en sjanse til å gjøre noe? Er verden best om alle land blir et Nord-Korea?

    • T.Minh.T.T

      Er ingen som støtter eller liker å leve i diktaturiske stater. Men vi kan ikke påtvinge oss på andre land med vår styresett militært. Skaper bare mer problemer enn løsninger. Se på utfallet Irak krigen og den katastrofale Libya bombingen.